Lederen av Stortingets finanskomité, Torgeir Micaelsen fra AP, er en ivrig syklist. Det står respekt av å sykle flere ganger i uken fra Drammen til Stortinget i Oslo, en strekning på 48km. I dagens utgave at Dagens Næringsliv tar han til orde for at det bør bygges egne “motorveier” for transportsyklister, eller som DN så tabloid foretrekker å kalle dem: “råsyklister”. Disse som i bilistenes øyne er “råsyklister” holder gjerne en fart som er 1/4 til 1/3 av den bilene typisk holder. Det bør ikke være noen overraskelse for de som følger min blogg at jeg varmt støtter et slikt forslag. Torgeir Micaelsen har kommet med ytterligere kommentarer på sin blogg.
I Oslo snegler man seg fram med å bygge ut sykkelveier for å realisere en nå 20 år gammel plan om et hovedsykkelveinett. Man blir ikke akkurat imponert av at man i perioden 2005–2007 bygget ut ca 1,8 km sykkelvei pr år (5,5 km til sammen i løpet av de tre årene), eller av at utbyggingstakten nå har økt til hele 4,6 km inneværende år. Med dagens utbyggingstakt vil dette allerede i dag foreldede sykkelveinettet være fullført i 2027. Det er en fattig trøst at dette er ekspressfart i forhold til utbyggingen av Vestfoldbanen, hvor man bare har klart å modernisere 17 km i løpet av 17 år, altså én kilometer i året.
De foreliggende sykkelplaner er håpløst gammeldagse. De er for en stor del preget av at målet er å få syklistene vekk fra kjørebanen slik at man ikke hindrer de hellige blikkbokser kalt biler. Planene for sykkelveiutbygging er ikke utviklet med tanke på å legge til rette for sykling. Blant annet driver man fortsatt og bygger ut den håpløse bastarden “Gang– og sykkelvei”.
Stadig fler bruker sykkel for transport og trening. Slike syklister holder god fart. Jeg vil anta at de typisk holder en fart et sted mellom 20 og 40 km/t. Det er ikke fort sammenlignet med biler på motorveier (unntatt når de står fast i kø i rushtiden), men det er veldig fort i forhold til fotgjengere.
Fotgjengere oppfører seg som fotgjengere — noe de selvfølgelig må kunne gjøre. Men på en blandet gang– og sykkelvei kan slik oppførsel skape farlige situasjoner for dem selv og for syklister. Fotgjengere vil f.eks. ofte gå til siden uten å se seg for. Hvis det kommer en syklist i ganske god fart som tar sikte på å passere fotgjengeren og fotgjengeren plutselig tar et steg til siden, da kan det lett blir en påkjørsel. Jeg har til nå heldigvis unngått dette, men det har vært nære på noen ganger. Og selv om det ikke er farlig er det et irritasjonsmoment når fotgjengere går fem i bredden uten tanke på at de går på en gang– og sykkelvei.
Kombinerte gang– og sykkelveier er bare egnet for sykling hvis de i liten grad brukes av fotgjengere. Langs Trondheimsveien fra Sinsenkrysset og nordover er det en kombinert gang– og sykkelvei med lite fotgjengere, så den kan bruke og blir også brukt av syklister. Men andre steder er disse veiene ubrukelige for syklister som vil fram. Det blir som Leif Knutsen treffende sier i en kommentar “Glemt sykkelpolitikk” i E24:
“Det aller meste av norske sykkelruter er “tilrettelagt” i blandet trafikk, der syklistene lider under det ekistensielle dilemma å velge enten å kjøre på fotgjengere, eller å bli påkjørt av bil.”
Til dette kommer at mange sykkelveier er dårlig utformet med en del unødvendige svinger, kanter og andre hindringer som gjør at man får dårlig flyt og fart — alt for at av politikerne så høyt elskede bilene skal kunne komme uhindret fram. Om vinteren synes det som om de ansvarlige mener at snødeponi for å få fram bilene er viktigere enn sykkelveier, så sykkelveier blokkeres av snø. Om våren kan det ligge mye sand og løsgrus i sykkelveiene, for man prioriterer selvfølgelig ikke å feie disse når snøen smelter. Og de prioriteres ikke i vedlikeholdsbudsjettet, så asfalten kan til tide være svært så dårlig. Den lille stubben med sykkelvei i Observatoriegata er så dårlig vedlikeholdt at den synes å være laget som treningsløype for de som skal sykle Paris — Roubaix enn som transportvei for syklister. Og uansett har man tillatt at butikken på hjørnet har okkupert hele fortauet slik at alle fotgjengere må ut i det som egentlig var en separat sykkelvei. Men siden man i Oslo synes å fjerne flere sykkelveier enn man bygger har denne lille stubben blitt liggende igjen mest som et slags minne som sykkelveien som en gang var.
Så til dere litt for mange egoistiske bilbøller som tror at dere eier veien og at syklister har å pelle seg vekk: Jeg foretrekker ofte kjørebanen, selv om det er en dårlig tilrettelagt gang– og sykkelvei ved siden av. Jeg velger gang– og sykkelvei i motbakker (jeg er ikke sprek nok til å holde god fart oppover), men nesten aldri i utforbakke. I utforbakker kan også en syklist som meg holde 50–60 km/t, og bedre syklister sykler fortere, da kan man ikke tråkle seg mellom fotgjengere og barnevogner på en gang– og sykkelvei.
Et moderne sykkelveinett — slik man ser at det bygges ut i land og byer som faktisk satser på sykkel og ikke bare snakker om å gjøre det — er tilrettelagt for at sykkel er et transportmiddel, altså en effektiv sykkelvei. Man skal ikke hindres av dårlig utformede kryssningspunkter, det skal ikke være store omveier fordi man bare lar syklistene få plass på den gamle veien når man har bygget ny til bilene, og det er sykkelveier hvor det i alle fall er merket midtskille mellom kjøreretningene. Eksisterende sykkelveiplaner må oppgraderes for å møte slike krav.
Det er et viktig poeng i det Torgeir Micaelsen sier:
“Vi må benytte sjansen når store deler av veisystemet skal rustes opp.”
Vi må komme bort fra den tanken at sykkelvei er noe spesielt som skal særbehandles, hvilket i praksis vil si “en annen gang”, “når vi får tid” og “hvis vi har penger”. Når man bygger ny vei eller ruster opp en gammel bør det være en selvfølge at det også legges til rette for sykkel. Det betyr ikke nødvendigvis at det skal være et eget kjørefelt langs en ny motorvei. Selv synes jeg ikke det er så trivelig å sykle med tett biltrafikk rett ved siden av, med all den støy og eksos det medfører. Noen ganger vil det likevel være det beste valget, andre ganger vil det være bedre å velge en annen trasé i en viss avstand fra bilveien. Men uansett trasévalg må veien utformes med tanke på at det skal være en effektiv transportvei for syklister, ikke vei bare for de som er ute for å nyte våren og høre på fuglesang. Sykkelveien videre vestover fra Lysaker til Høvik kan være hyggelig, men effektiv transportvei er den ikke. I tillegg må man selvfølgelig bygge ut sykkelveier der slike mangler (særlig i Oslo sentrum), og man kan gjerne ha turveier som er tilrettelagt for blandet trafikk.
Det er dessverre alt for mange eksempler på at deg gjøres mye for å ruste opp veier, uten at noen synes å tenke på syklistene. Siden jeg nå skriver dette delvis som honnør til en politiker fra AP, kan det være grunn til å trekke fram i alle fall én av APs synder i Oslo. Det var under det daværende AP/SV byrådet, ledet av Rune Gerhardsen og med Raymond Johansen (som den gang representerte SV) som samferdselsbyrå at man bygget trikkeskinner over Rådhusplassen. Hele Cort Adlers gt fra Henrik Ibsens gt (tidligere Drammensveien) til Råduhusplassen/Aker Brygge ble gravd opp og refundamentert før det ble lagt trikkeskinner. I min naivitet tok jeg det som en selvfølge at man i samme omgang laget sykkelvei langs denne strekningen, noe som ville ha gitt en god forbindelse fra Henrik Ibsens gt til Rådhusplassen. Men nei, sykler tenkte man visst ikke på. Resultatet ble heller at den sykkelveien som tidligere gikk over Rådhusplassen forsvant, slik at det nå er et sant kaos der, men en blaning av trikk, syklister og fotgjengere.
Der det er påkjøringsveier bør disse i stor grad ha vikeplikt, eventuelt full stopp, slik som der bilene krysser denne sykkelveien i Syd-Frankrike. Biler skal stoppe før de kommer ut i sykkelveien, ikke blokkere sykkelveien mens de venter på at bilveien skal bli fri for biler. Og uansett løsning bør det være tydelig skiltet hvem som har vikeplikt. Politiet bør omprioritere sine “sykkelaksjoner”, slik at de konsentrerer seg om bilister som ikke tar tilstrekkelig hensyn til syklister.
“Tour de finance”, de uoffisielle lagtemporittet inn mot Oslo om morgenen, ender i følge DN på Aker Brygge (se video fra Lysakerlokket). Jeg tror ikke helt på det, selv om det sikkert passer DN å omtale det på denne måten. Men kanskje er det en alt for stor andel som stopper der. Når man har kommet til Aker Brygge er det slutt på moroa. Her møter man et sant kaos hvor det ikke er noen tilrettelegging for syklister. Får man tråklet seg mellom trikker og fotgjengere kan man finne igjen noe som antagelig er ment å skulle være sykkelvei ved Kontraskjæret (det er selvfølgelig ikke merket hva som er sykkelvei), hvor man kan få den tvilsomme fornøyelsen av å sykle gjennom hovedmonumentet over planleggernes og politikernes udugelighet når deg gjelder sykkel i Olso: Leskuret på trikkeholdeplassen.
Det er noen ivrige syklister blant politikerne på Stortinget. Foruten Torgeir Micaelsen er det i alle fall Knut Arild Hareide (KrF) som også leder Tranportkomitéen, og Jan Bøhler (AP). Jeg håper det er fler, uten at jeg vet om dem. Vi skal heller ikke glemme sjefen sjøl, Jens Stoltenberg, som gjerne sykler i den grad de sikkerhetsansvarlige tillater det. Kanskje kan vi håpe på at det etter hvert blir en slagkraftig og tverrpolitisk sykkelgruppe på Stortinget?
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Fra 1. juli kan man i Frankrike sykle mot enveiskjøring
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Bård Hoksrud, sykler og bilbøller