Bortfall av karakterer tjener akademikersønner

Svenska Dagbladet refererte i går en undersøkelse som viser at fjerning av karakterer har vært en fordel for sønner av akademikere og høytlønnede. Barn av foreldre med lav inntekt og lav utdannelse har tapt på endringen. Det samme har jentene gjort, uansett hva slags familiebakgrunn de har.

Undersøkelsen gjelder karakterer i grunnskolen, om jeg har forstått det rett, og jeg kjenner ingen detaljer ut over det som SvD gjengir. Jeg skal ikke diskutere hvor tidlig man bør begynne med karakterer i skolen. Men jeg griper sjansen til å reflektere rundt karakterer mer generelt, og særlig i høyere utdanning.

Min profesjon, juristene, har vært og er fortsatt ekstremt opptatt av karakterer. Det har til tider tippet over grensen til det sykelige og latterlige. For inntil ca 40 år siden ble juristenes eksamenskarakterer publisert i Norsk Retstidende. Traff man en jurist man ikke kjente fra før sjekket man gjerne vedkommendes eksamenskarakter, og dermed var personen satt i bås — selv om det kunne være 20 år siden vedkommende to eksamen.

Karakterene ble utregnet og oppgitt som et gjennomsnitt, men “nøyaktighet” på 0,01. Den som hadde 2,74 ble ansett for å være bedre enn den som hadde 2,75. Jeg er ikke matematiker, men mener å huske fra det vi en gang lærte om unøyaktighet at resultatet blir aldri mer presist en grunnlagstallene. Så når enkeltbesvarelser ble vurdert i intervaller på 0,05 kunne heller ikke samlet resultat bli mer nøyaktig enn 0,05. Men det er detaljer.

Nå har jeg inntrykk av at andre profesjoner også har sine rangeringer, selv som man ikke har knyttet dem så eksplisitt til karakter som jurister har gjort. For noen år siden var jeg i et selskap med mange sosialøkonomer — eller samfunnsøkonomer som de kaller seg i dag. Jeg har forstått det slik at de fire mest prestisjefylte arbeidsplasser for sosialøkonomer er (eller i alle fall var den gangen) Norges Bank, Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Universitetet. Det var en klar rekkefølge mellom disse, uten at jeg husker rangeringen. Det som slo meg var at de ikke snakket om eksamenskarakterer, men de snakket mye om hvem som kom til å havne hvor blant disse arbeidsstedene — og det var basert på deres eksamensprestasjoner. Andre profesjoner har sikkert andre måter å uttrykke dette på.

Det har vært mange forsøk på å dempe karkaterpresset for jusstudenter, uten at de har vært særlig vellykkede.

Jeg forsvarer karakterene. Jeg vil tro at noe av det som den svenske undersøkelsen viste vil gjelde i langt sterkere grad ved høyere utdannelse enn på et lavere nivå: Når formelle vurderingssystemer fjernes eller får mindre betydning, da vil de uformelle vurderingene få en større plass. I uformelle vurderinger er det lettere å legge vekt på — bevisst eller ubevisst — hvor vedkommene kommer fra, hva slags bakgrunn han eller hun har, og ikke minst nettverk. Det blir kort sagt lettere å ta mindre saklige hensyn. Det kan ikke være så mye tvil om at den som kommer fra en kjent (jurist)familie godt etablert på Oslo vest får fordeler i forhold til den som kommer inn i faget uten å ha med seg en slik familiebakgrunn.

Karakterer har bidratt til at andre har kunnet slå i bordet med papirer som viser at de er bedre enn den pappagutten fra Oslo vest. De som har tjent på dette menn som ikke har kunnet flyte på familien, og kvinner mer generelt. Taperne har vært pappaguttene fra Oslo vest.

Etter å ha bedømt studenters prestasjoner og satt karakterer i drøyt 25 år vet jeg at det er store forskjeller på gode og dårlige prestasjoner og at forskjeller i karakterer er godt fundert. Man ser lett hvem som har “skjønt det” og hvem som ikke har det. Det vil alltid være et visst skjønn og det skjer sikkert feil, men generelt gir karakterene et godt bilde av faglig nivå.

Men de som skal vurdere personer f.eks. ved en ansettelse, de må ikke glemme at det er mye som karakterer ikke sier noe om. Slik sett har juristenes enøyde fokus på karakterer vært ganske absurd. Karakterer sier bare noe om det som kan måles på en eksamen, og det er mye som ikke prøves på den måten. Det kan være kompetanse på andre områder, personlige egenskaper og selvfølgelig også juridiske ferdigheter som ikke kan testes i den nokså kunstige arbeidssituasjonen som en eksamen er.

Overfor studenter pleier jeg å understreke at karakteren har stor betydning for starten på yrkeskarrieren. En dyktig person med relativt svake eksamensresultater vil kanskje aldri få den sjansen han eller hun trenger for å vise hva vedkommende virkelig kan. De med gode karakterer som mangler andre viktige egenskaper vil fort bli avslørt — og de vil gjerne bli sittende fast hos en arbeidsgiver som ansatte vedkommende ut fra eksamensresultatet.

Jeg tror det var Det juridiske fakultet i Oslo som var først ute med å innføre “ECTS-skalaen” A — E i Norge. Her skjedde det etter sterkt ønske fra studentrepresentantene (som ikke nødvendigvis er representative for studentene), ut fra en idé om at en slik skala med langt færre karaktertrinn skulle dempe karakterpresset. Det var selvfølgelig helt feil, i tillegg til at man valgte noe som aldri var ment å skulle være en krakterskala. En slik endring har bidratt til å gjøre karakterpresset større — og de ble advart.

Når det er få karkatertrinn med stor avstand mellom trinnene betyr det desto mer hvilket trinn man havner på. Hvis man tidligere fikk 2,80 så visste man at det ikke var så langt unna en laud. Får man en C i dagens system kan det være nesten veldig bra (B) eller nesten veldig dårlig (D). Karakteren sier lite, og det betyr enormt mye å få en B fremfor en C. Hvis man har flere eksamener med separate karakterer vil dette kunne nyansere bildet. Når man — som ved Det juridiske fakultet i Oslo — har få eksamener med grove karakterer, da kombinerer man det verste av to systemer.

En karkaterskala bør etter min mening være asymetrisk og topptung. Vi kan ha behov for å nyansere blant de beste prestasjonene slik at det er mulig å skille mellom de som er klart bedre enn gjennomsnittet og de som er fremragende. I den andre enden av skalaen er det ikke det samme behovet for nyansering. Det holder å angi at det er en gjennomsnittsprestasjon, klart under gjennomsnittet men likevel akseptabel, og ikke akseptabel (stryk). Med dagens karakterskala synes jeg det er meningsløst å skulle nyansere mellom D og E, samtidig som jeg gjerne skulle kunnet gi C+ og noen ytterst få ganger en A++ med stjerne og ekeløv.

En grunn til at jurister har vært så opptatt av karakterer er antageligvis at alle har gått gjennom den samme utdannelsen med tilnærmet lik fagkrets. De tradisjonelle obligatoriske fagene har vært dominerende, med liten grad av valgfrihet. Etter hvert som det blir større valgfrihet og kandidatene har ulik faglig profil vil nok dette endre seg. Større ulikeheter mellom lærestedene vil også bidra til dette. Men slikt beveger seg langsomt. De som skal ansette unge kandidater har som regel ikke fulgt noe særlig med på hvordan studiene har endret seg og tenker med utgangspunkt i hvordan det var da de selv studerte — og synes gjerne at det var bedre før.

Print Friendly
  • Sturle Sunde

    I vitskaplege greiner som eg kan relatere meg til, er det vanleg å formulere teoriar slik at dei kan falsifiserast eller i det minste svekkast ved testing. So testar vi dei grundig på alle tenkjelege måtar.

    Innan pedagogikk verkar det som om dei ser ned på testing. Dei presenterer høgtflygande teoriar som om dei var fakta, og implementerer i stor stil basert på at teoriane skulle vere sanne. Kvifor er det ingen som har testa dette tidlegare? Det er veldig enkelt:
    – Presenter hypotesene om kva som vi skje når ein fjernar eller endrar karakterane.
    – Del inn i passande grupper. Sjekk noverande status i gruppene.
    – Fjern karakterane for elevane i nokre grupper og ha det som før i kontrollgrupper. Gruppene må veljast med loddtrekning.
    – Sjekk resultat etter nokre år. Finn ut om:
    o Vart dei framlagde hypotesene styrka eller svekka?
    o Kan ein sjå andre verknadar enn dei som var varsla?
    o Er resultatet statistisk signifikant?

    Ein kan gjerne teste andre stimuli med det same. Løner det seg å betale for gode resultat, til dømes? Kva med det gamle systemet med ulike læringsplanar etter nivå, der sjølv dei dårlegaste kunne oppnå beste karakter i matematikk i den minst teoretiske læreplanen? Problemet med den gamle ordninga var at det ikkje var mogleg å gå frå eit lågt til eit høgre nivå, og mange vidaregåande utdanningar kravde det høgste eller nest høgste nivået, men det kunne ein løyst med eit frivillig påbyggingsår og ein omrekningstabell der ein god karakter på eit lågare nivå kan erstatte ein dårlegare karakter på eit høgare nivå. Har ein beste karakter på eit nivå, har ein sannsynlegvis like gode føresetnader for å studere vidare som ein med middels karakter på nivået over.

    Dersom måla vart oppnådd utan uynskte sideverknadar, kan ein gå vidare å fjerne karakterar for alle i dei faga der det hadde positiv effekt. Det er meiningslaust å fjerne dei for alle i alle fag før dei har testa kva effekt det har!

    Det er mange triste akter i norsk skuletragedie. Noko av det dummaste var fjerning av faglege krav for lærarar i ungdomsskulen. Visste du at ein ikkje treng meir enn 2 i muntleg obligatorisk engelsk frå vidaregåande for å undervise i engelsk fordjupning til 10. klasse? På lærarskulen er engelsk ikkje eit obligatorisk fag (drama er!), so det er fullt mogleg å undervise 10.-klassingar i engelsk med eit lægre kunnskapsnivå enn det elevane skal gå ut av skulen med — og det er vanleg. Skulane har trass alt timeplanar som skal gå opp, og har ein undervisningskompetanse har ein undervisningskompetanse. Ei anna norsk undersøking har synt at dette var eit stort feilgrep, at elevar lærer meir av lærarar med lektorkompetanse. Kven skulle trudd det? Ikkje pedagogane, for dei har sine eigne teoriar om kva som er viktig. I dei teoriane spelar fagkunnskap ei underordna rolle. Eg ville heilt klårt trudd det, ikkje minst basert på eigne erfaringar frå skulen, men eg er ikkje pedagog.

    Pedagogar er ikkje interesserte i slik testing. Dei presenterer hypoteser som byggjer på andre utesta hypoteser og vidare ein heil kvasi-vitskap på eit fundament av luft. Neste sesong av Hjernevask bør ta føre seg pegagogikk.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Blind klage på eksamenssensur?()