Olav Torvunds blogg

Jeg har gjerne sagt at siden jeg flyt­tet til Oslo i 1977 har vi blitt lovet syk­kel­vei­nett om fem år. Den eneste end­rin­gen av betyd­ning er at det etter hvert har blitt struk­ket ut fra 5 til 15 år. Men dette har vært basert på min hukom­melse, uten at jeg har gravd meg så dypt ned i gamle pla­ner at jeg har fått dette bekref­tet. Man kan være utsatt for det som på fin kal­les en erind­rings­for­kyv­ning, så der­for har jeg til nå latt være å hevde dette offentlig.

Ove Bengt Berg Nord­se­ter tar opp dette i Dagens Nærings­liv 11. juni 2010, hvor han rede­gjør for dette basert på sitt arbeid med sin mas­ter­opp­gave om iverk­set­ting av ved­tatt poli­tikk. Han skri­ver bl.a:

“I 1977 ble det gjen­nom sta­tens veg­plan II (nå nasjo­nale trans­port­pla­ner) ved­tatt at det innen 1985 skulle være et sam­men­hen­gende syk­kel­veg­nett i 72 norske byer og tettsteder.”

Han bekref­ter med andre ord det jeg mente å huske. Om det bedrø­ve­lige resul­ta­tet skri­ver han:

“I dag, 33 år sei­nere, fin­nes det ingen by eller noe tett­sted i Norge med sam­men­hen­gende sykkelnett.”

Om Oslo, som jeg er sær­lig opp­tatt av siden det er der jeg bor, skri­ver han:

“Oslo bystyre har ved­tatt syk­kel­pla­ner i 1977, i 1990, i 1999 og i 2006. Nes­ten ingen av de økono­misk og poli­tisk kre­vende til­taka er gjen­nom­ført. I de tre åra fra 2006 til 2008 blei det bygd 1 100 m syk­kel­veg! Av de til­taka som bysty­ret vin­te­ren 2006 ved­tok skulle være gjen­nom­ført innen 2009, er ingen gjen­nom­ført i indre by!”

Poli­ti­kere kan få til noe hvis de vir­ke­lig vil. Ove Bengt Berg Nord­se­ter nev­ner hoved­fly­plas­sen, fly­to­get, Ope­raen, Bis­lett og Hol­men­koll­bak­ken som eksemp­ler på pro­sjek­ter som har blitt gjen­nom­ført selv om det har kos­tet pen­ger og vært regu­le­rings­mes­sig vans­ke­lig. Man kan gjerne legge til en del store vei­pro­sjek­ter (som gjerne har vært gjen­nom­ført uten sam­ti­dig til­rette­leg­ging for syklister).

Still­stan­den i syk­kel­vei­ut­byg­ging viser 33 år med mang­lende poli­tisk vilje til å gjøre noe og 33 år med svik mot syk­lis­ter. Og man kan gjerne legge til utbyg­ging av jern­bane, hvor det også har blitt mest prat og lite hand­ling. Man er fris­tet til å si at dette bekref­ter defi­ni­sjo­nen av poli­ti­ker som en som er så tykk­hudet at han kan så opp­reist til tross for at han manl­ger ryggrad.

Folk har ikke mye respekt for eller til­lit til poli­ti­kere. Denne saken er en god illust­ra­sjon på hvor­for det er slik. Poli­ti­kerne får den til­lit de for­tje­ner, og den som sta­dig lover uten å levere for­tje­ner ikke til­lit. Dagens poli­ti­kere, enten det er syk­list Tor­geir Micael­sen eller sam­ferd­sels­mi­nis­ter Magn­hild Mel­tveit Kleppa kan komme med så mange løf­ter de vil. Det er kan­skje vel­ment. Men vi har for lengst mis­tet troen på det de sier. Vi har hørt det så alt for mange gan­ger før. De må levere. Og de må levere så godt i for­hold til det de lover at det kan gjen­opp­rette tapt til­lit. Det er en kre­vende opp­gave og det vil ta lang tid. Første skritt vil være en erkjen­nelse av problemet.

Poli­ti­kerne må slutte å skylde på hver­andre. Det er poli­ti­kerne qua poli­ti­kere som er pro­ble­met, ikke enkelt­par­tier når det gjel­der svik mot vel­gere og å løpe fra løf­ter. Jeg kan igjen gi ordet til Ove Bengt Berg Nord­se­ter :

“Og det nyt­ter ikke å skylde på at det er bil­par­tiet Frp som har hatt byrå­den for trans­port siden 2004. Ikke var det bedre når Arbei­der­par­tiet og SV hadde byråds­makt (Ray­mond Johan­sen, da SV, var sam­ferd­sels­by­råd fra 1992–95). Vir­ke­lig­he­ten er at syk­kel­til­tak ikke er en vik­tig nok sak for noe parti i Oslo, og hel­ler ikke for noe parti noe annet sted i landet.”

Noe må gjø­res med sys­te­met, uten at jeg sit­ter med nøk­ke­len. Når man ved­tar en plan, da må man vedta gjen­nom­fø­ring av pla­nen. Det vil si at man også må sikre finan­sie­ring, de nød­ven­dige regu­le­rings­til­tak, osv. Man må gjerne ha vyer om hva man vil gjøre i frem­ti­den også. Men det får for­bli vyer og drøm­mer, ikke pla­ner, så lenge man ikke er i nær­he­ten av iverksetting.

Hvilke model­ler man bør velge har jeg ikke noen sterke menin­ger om. Men det må være slik at man ved­tar gjen­nom­fø­ring av pla­nen (og det som ikke ved­tas tar man ut av pla­nen og flyt­ter til ønske­lis­ten) når den ved­tas. Det kan ikke være slik at ved­tatte pla­ner bare gjel­der i den grad man når opp i den årlige budsjettkampen.

Det kan være gode grun­ner til at man ikke skal kunne binde et frem­ti­dig Stor­ting og frem­ti­dige regje­rin­ger — skjønt det er jo det man har gjort for største delen av bud­sjet­tet gjen­nom slikt som syke­lønns­or­ning m.m. Men vil man stoppe eller endre en ved­tatt plan så får man vedta det, altså treffe et end­rings­ved­tak eller et stopp­ved­tak. I dag må i prak­sis hvert eneste pro­sjekt ved­tas på ny hvert år. Det kan ikke fort­sette med at man klat­ter ut små­pen­ger og later som om pen­ger til 300 meter ny jern­bane og 1800 meter syk­kel­vei er en “sat­sing” så lenge det i rea­li­te­ten er under­mi­ne­ring av ved­tatte planer.

Jens Stol­ten­berg, Magn­hild Mel­tveit Kleppa, Jøran Kall­myr, Ray­mond Johan­sen og Tor­geir Micael­sen, vi tror ikke på det dere sier. Deres løf­ter er null verdt. Vi vur­de­rer dere ikke etter hva dere lover, men etter hva dere leve­rer. Dere har en lang vei å sykle om dere skal klare å gjen­opp­rette noe av til­li­ten til politikere.