Olav Torvunds blogg

Frid­jof Nan­sens plass, plas­sen foran (eller er det bak?) råd­hu­set kunne vært en fin plass. Det skulle vært et av Oslos vik­tigste repre­sen­ta­tive ste­der, ved kom­mu­nens vik­tigste bygg. Det er her gjes­ter som skal på arran­ge­men­ter i råd­hu­set kom­mer, det er hit turis­ter kom­mer og det er hit vi som bor i Oslo kunne ha kom­met om det hadde vært noen grunn til å gå hit. Kom­mer man ned Uni­ver­si­tets­ga­ten kan plas­sen se rik­tig så inn­by­dende ut der man ser den med Råd­hu­set som fondmo­tiv — i alle fall om man ser i et hel­dig øyeblikk hvor det ikke er bus­ser par­kert foran Råd­hu­set eller biler som kjø­rer over plassen.

Men går man ned på plas­sen ser man at den blant annet fun­ge­rer som par­ke­rings­plass for bus­ser. Jeg var hel­dig — eller uhel­dig i for­hold til hen­sik­ten om å doku­men­tere elen­dig­he­ten — da jeg tok med meg kame­raet ned på plas­sen. Det var ikke mer enn en 4–5 bus­ser par­kert inn­til Råd­hu­set, pluss noen i en av vei­ene som leder inn til plas­sen og Rådhuset.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I Oslo har man opp­rus­tet den lille stub­ben av Hol­bergs gt mel­lom St. Olavs gt og Wer­ge­lands­veien (rett foran Kunst­aka­de­miet).

Det kan sies mye posi­tivt om pro­sjek­tet. Man har fjer­net skjem­mende gate­par­ke­ring og Nord­ra­aks plass er ikke len­ger like inn­e­låst av tra­fikk. Det har tid­li­gere vært sagt at plas­se­rin­gen av Nordraak-statuen er umu­si­kalsk, og man kan vel si at den har blitt litt mer musi­kalsk når man har fått fjer­net en del biler.

Det er også anlagt syk­kel­sti i Wer­ge­lands­veien. Det for­tje­ner de ansvar­lige også ros for.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Byråds­le­der Stian Ber­ger Røs­land tar i et inter­vju med Østkant­avisa selv­kri­tikk på at Oslo er kom­met alt­for kort i syk­kel­sats­nin­gen. Det er ikke vans­ke­lig å være enig med ham på det punktet.

Nå vars­ler han at hoved­syk­kel­vei­net­tet bør stå fer­dig innen 2–3 år. Jeg vil gjerne tro det han sier. Men his­to­rien om syk­kel­vei­ut­byg­ging i Norge gene­relt og Oslo spe­si­elt er 33 år med brutte løf­ter og pla­ner som ikke har blitt gjen­nom­ført. Der­for er føl­gende spørs­mål ikke til å unngå: Er det noen grunn til at vi skal tro på den poli­tiske ledelse denne gan­gen, eller er det bare en ny runde med løf­ter som den poli­tiske ledelse ikke har til hen­sikt å holde?

Jeg skal spore av litt. I en kom­men­tar til en av som­mer­ens mening­må­lin­ger hvor Høyre var lan­dets største parti kom parti­sek­re­tær Ray­mond Johan­sen (A) med van­lige polti­ker­floskler om belast­nin­gen ved å ha ansvar, og at poli­ti­kerne ikke får opp­slut­ning for det de har gjort, men for det de lover å gjøre. Jeg tror han tar feil. Det jeg sær­lig hus­ker Ray­mond Johan­sen for er at hel­ler ikke han som sam­ferd­sels­by­råd (da repre­sen­terte han SV) gjorde noe av betyd­ning for å legge for­hol­dene til rette for syk­ling i Oslo. Spe­si­elt hus­ker jeg hvor­dan hele Cort Adlers gt ble gravd opp og lagt på nytt for å bygge trikke­skin­ner til Aker Brygge. I min nai­vi­tet tok jeg det som en selv­følge at man ville sørge for syk­kel­felt sam­ti­dig, når man gjorde et så omfat­tende arbeid. Men Ray­mond Johan­sen og det AP/SV-byrådet han var en del av var tyde­lig­vis ikke mer opp­tatt av syk­kel enn H/FrP-byrådene er og har vært. Resul­ta­tet ble at noen av de syk­kel­felt som tross alt fan­tes ble borte i denne utbyg­gin­gen. Du blåste din og dine par­ti­ers tro­ver­dig på slikt, Raymond.

Den poli­ti­ker som har lovet mye, men ikke leve­rer når han er i posi­sjon, han taper opp­slut­ning. Da under­mi­ne­rer ved­kom­mende nok en gang sin tro­ver­dig­het, og vi tror selv­føl­ge­lig ikke på nye løf­ter når de ikke har brydd seg om å opp­fylle det de tid­li­gere har lovet.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Tour de France er over. Det har ikke vært posi­tive doping­prø­ver under touren. Syk­kel­spor­ten ser omsi­der ut til å riste av seg doping­spø­kel­set, selv om kam­pen mot doping slett ikke er over.

Det inter­na­sjo­nale syk­kel­for­bun­det, UCI, har ikke noen ærerik his­to­rie i for­hold til doping.  De viste lenge liten vilje. I 2007 hadde UCI ikke en gang infor­mert laget Rabobank og hel­ler ikke Tour de France at Michael Ras­mus­sen hadde unn­latt å opp­lyse om hvor han opp­holdt seg og unn­dratt seg doping­kon­troll. Så kort tid før et ritt skulle det etter UCIs egne reg­ler ha med­ført startnekt, selv om det ikke ble like­stilt med posi­tiv doping­prøve. Men de vars­let ikke og lot ham starte. UCI kom med noen utta­lel­ser om at det ville være en for streng rea­sjon å nekte ham start — altså at det ville være for strengt å følge UCIs egne reg­ler som var helt klare på det punk­tet. Det var Rabobank som selv kas­tet han ut av rit­tet og laget mens han hadde den gule leder­trøyen. Men det ser ut som om UCI har skjer­pet seg. Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Bjørn Faar­lund har vært på ferie i Amster­dam og har sett hvor­dan folk syk­ler. Under over­skrif­ten Syk­kel­kos begyn­ner han slik:

“Etter noen dager på ferie i Amster­dam har jeg fått en sykkel-åpenbaring. En syk­kel er en del av hver­da­gen, og slik skal den se ut også. Den tren­ger et baga­sje­brett, og ikke fancy far­ger. Den tren­ger en støtte for å kunne sette den uten­for job­ben, og ikke dekk som kan tåle en fjell­tur. For hvor mange av oss har egent­lig brukt syk­ke­len til noe mer dra­ma­tisk enn å for­sere dår­lige norske veier og stier? I Amster­dam syk­ler alle, enten du er pyn­tet til fest, i dress på vei til job­ben, eller skal til butik­ken med barn foran og bak.”

Syk­ke­len er en del av hver­da­gen for mange. Men hvil­ken hver­dag? Far­gene er en ting — men tren­ger vi vir­ke­lig et baga­sje­brett? Jeg har baga­sje­brett på mine hver­dags­syk­ler. Men tren­ger jeg egent­lig det? Det eneste jeg bru­ker baga­sje­bret­tet til er av og til å henge på en syk­kel­veske — men van­lig­vis bru­ker jeg hel­ler en ryggsekk.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Det er en ting som er sik­kert når det gjel­der Tour de France: Touren ender i Paris. I alle fall ville det være en sen­sa­sjon, revo­lu­sjon og skan­dale på en gang om man skulle finne på å endre dette. Så den siste delen av min vin-tour kunne jeg starte på før de andre etap­pene var kjent.

At det måtte bli champagne til sis­te­etap­pen var også tem­me­lig klart. Men jeg visste ikke da at man også kom til å legge inn to Champagne-etapper på årets tour, fjerde etappe til Reims og femte etappe fra Eper­nay. Men noe tåler å gjen­tas — blant annet Paris og champagne.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I dag skal mye avgjø­res. Ryt­terne har hatt sin siste hvile­dag og skal for siste gang i denne touren sloss med fjel­lene. Klatre­trøyen avgjø­res i dag — det deles ikke ut flere klatre­po­eng etter dagens etappe. Men også i sam­men­dra­get må det nå skje noe — og nå er det Andy Schelck som må angripe. Han bør ha en ledelse før den etap­pen vi skal se nær­mere på, og den ledel­sen må han skaffe seg i fjel­lene. Vel­o­News har spurt flere hvor stor ledelse Andy Schleck tren­ger, og de fleste mener mel­lom 1min og 1:30. Selv mener Andy Schleck at han tren­ger et minutt, mens Alberto Con­ta­dor ikke vil gi no klart svar.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I dag har syk­lis­tene sin hvile­dag. Gårs­da­gens etappe var mer­ke­lig. Akku­rat da jeg hadde avskre­vet Lance Arm­s­trongs mulig­he­ter for etappe­seier, slår han til og lyk­kes nes­ten. Det var vir­ke­lig gam­le­gut­tas dag, med Lance Arm­s­trong og Chris­tophe Moreau i brudd og Chris­tophe Moreau var først over Tour­malet. Om noen hadde sat­set pen­ger på at Lance Arm­s­trong og Chris­tophe Moreau skulle være med å spurte om sei­e­ren på denne etap­pen, ville ha fått gode odds. Men at gam­le­gutta skulle klare å slå ung­dom­men i en spurt, det hadde vel vært for sen­sa­sjo­nelt. Skjønt ung­dom — av de ni som spur­tet om sei­e­ren var det bare to som var under 30. Det er visst best ikke å mene noe om hva som vil skje på den neste etap­pen (men jeg kla­rer neppe å la det være).

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg har en runde på ca 9,6 km jeg gjerne pleier å løpe når jeg er i Frank­rike. Som det kje­de­lige vane­men­nes­ket jeg er har jeg en tendens til å løpe de samme run­dene om og om igjen. Den har der­med kom­met til å bli en slags test­løype hvor jeg måler even­tu­ell frem­gang (og til­bake­gang, når det måtte komme). I dag hadde jeg for første gang på vel­dig lenge (siden en tid­li­gere periode da for­men var bedre) “den gode følel­sen” da jeg løp min runde. Når jeg kom­mer ned igjen i sep­tem­ber løper jeg den på nytt et par gan­ger, og vil for­hå­pent­lig­vis kunne glede meg over mer fremtang.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg likte ikke at Andy Schleck mis­tet den gule trøyen på grunn av tek­niske pro­ble­mer, og man kan sette et stort spørs­måls­tegn ved Alberto Con­ta­dors angrep når noe slikt skjer. Alberto Con­ta­dor er uten tvil en av ver­dens aller beste syk­lis­ter, men jeg har aldri være noen Contador-fan. I går viste Alberto Con­ta­dor oss for­skjel­len mel­lom det å være best og det å være størst. Han demon­strerte også hvor­for han aldri har vært blant mine favo­rit­ter. Han blir ikke noe mer popu­lær hos meg etter dette, og jeg har inn­trykk av at jeg ikke er alene om å mene akku­rat det. Skjønt, og dette hen­ges på rett før dette pub­li­se­res, Alberto Con­ta­dor ret­ter opp en del av inn­tryk­ket i denne videoen. Alle gjør feil, og det står rese­pekt av å inn­rømme og beklage det på denne måten.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->