Les vins du Tour de France, 17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start

Jeg likte ikke at Andy Schleck mistet den gule trøyen på grunn av tekniske problemer, og man kan sette et stort spørsmålstegn ved Alberto Contadors angrep når noe slikt skjer. Alberto Contador er uten tvil en av verdens aller beste syklister, men jeg har aldri være noen Contador-fan. I går viste Alberto Contador oss forskjellen mellom det å være best og det å være størst. Han demonstrerte også hvorfor han aldri har vært blant mine favoritter. Han blir ikke noe mer populær hos meg etter dette, og jeg har inntrykk av at jeg ikke er alene om å mene akkurat det. Skjønt, og dette henges på rett før dette publiseres, Alberto Contador retter opp en del av inntrykket i denne videoen. Alle gjør feil, og det står resepekt av å innrømme og beklage det på denne måten.

Jeg husker for noen år tilbake da Lance Armstrong falt på grunn av en klønete tilskuer, og Jan Ulrich ventet til han var i gang igjen. Det kostet Jan Ulrich etappeseieren, kanskje også sammenlagtseieren, men Jan Ulrich sa at han aldri kunne tenke seg å vinne på grunn av noe slikt. Jeg liker at man ikke angriper når hovedkonkurrenten uforskyldt får problemer. Skjønt fra nå av bør det være fritt fram for å angripe Alberto Contador om han skulle få problemer.

Rett skal være rett. Andy Schelck har vært heldig i forhold til Alberto Contador, og det hadde gitt ham noe av det forspranget han hadde. Andy Schelck falt på den andre etappen, som ble nøytralisert. Det gjorde ikke Contador. På tredje etappe hadde Contador tekniske problemer. (En brukket eike på slutten ga sleng i et av hjulene, slik at bremsen subbet mot hjulet, men han vurderte at han ville tape mer tid på å bytte sykkel enn på å fortsette.) Andy Schleck kom fra denne etappen uten uhell. På den annen side mistet Andy Schleck på den samme etappen sin viktigste hjelper i de etappene de nå er inne i. Tekniske problemer og uhell er en del av sykkelsporten. Men man angriper likevel ikke akkurat når hovedkonkurrenten er uforskyldt er satt ut av spill på grunn av noe slikt — særlig ikke når det handler om sammenlagtseieren.

Lance Armstrong har sagt at han vil forsøke å vinne en etappe. Men det spørs om ikke gårsdagens etappe, den 15., var hans siste sjanse. Han har ikke vist klatrestyrke nok til at jeg tror han vil kunne vinne noen av de to gjenstående etappene i Pyreneene, og han kan nok ikke kunne hamle opp med de som slåss om grønn trøye på de flate etappene. Det gjenstår en tempoetappe. Men Fabian Cancellara og Tony Martin er fortsatt med, i tillegg til at sammenlagtfavorittene sannsynligvis vil måtte satse 110% på den etappen. Så det blir neppe Lance Armstrong som vinner den etappen.

Det har ikke vært Armstrongs tour, og han risikerer nå å bli husket nesten like mye for sine ikke vellykkede come-backs, som for sine seire. Søndag var han gjest på fransk TV. Han pekte på at han tidligere har vært veldig heldig, og unngått uhell. Å unngå uhell er ikke bare et spørsmål om flaks, men det er det også. Det var litt spørsmål om ulike minner fra Tour de France. En annen gjest fremholdt Armstrongs “terrengsykling” i etappen mot Gap i 2003 som sitt mest spesielle Armstrong-minne. Armstrong repliserte at dette kanskje var det klareste eksempelet på  hans flaks i Tour de France. Det var svært varmt den dagen. Asfalten “kokte”, Joseba Beloki traff en oljeflekk, gled og mistet kontrollen. Som Armstrong sa: Det kunne like gjerne vært han som traff oljeflekken. Langs disse veiene er det som regel grøfter. Det var grøft like før og det var grøft like etter, men akkurat der Armstrong svingte ut på jordet var det ikke noen grøft. Flaks. Hadde det vært en grøft der også, ville han ha vært sjanseløs. Men i år har hellet forlatt Armstrong. Å punktere i en sving slik at man mister grepet, kjører ut og velter på det mest kritiske punktet i en etappe — det er uflaks og ikke noe annet. Armstrong fikk spørsmål om han hadde tenkt på at det var hans trettende Tour de France. Det hadde han ikke, men det var kanskje en forklaring på all uflaksen dette året …

Armstrong fikk også spørsmål om han hadde tenkt på “quitting Tour de France”. Han svarte: “Yes, I have been thinking of that and I will quit Tour de France. In Paris.”

Men dette er historie. Mens syklistene i dag skal gjennom sin siste store kraftanstrengelse før hviledagen, og jeg håper at Saxo Bank og Andy Schleck får et overtak på Alberto Contador, skal vi se på den brutale oppvåkningen de får etter denne hvilen. Nå venter den siste fjelletappen. En hviledag etter mer enn to ukers sykling gir kanskje vel så mye anledning til å kjenne etter hvor sliten man egentlig er, enn til å hvile ut. Men det gjør vel godt uansett, om man unngår å stivne helt. Det blir vel som at det er bedre å sove litt enn ikke å sove noe i det hele tatt, selv om det ikke føles slik når man våkner.

17. eappe fra Pau til Col du Tourmalet starter der gårsdagens etappe endte og man skal i grunnen tilbake der man kom fra.

For turistinformasjon viser jeg nok en gang til TdF Tourist Guide.

Fra Pau sykler man en sløyfe vestover, skal over Col de Marie-Blanque, man krysser sitt spor mellom Bielle og Louvie-Juzon på veien ned mot Asson, før man starter på stigningen opp mot Col du Soulor. Fra Col du Soulor til Col du Tourmalet er det samme rute som for to dager siden, men motsatt vei. Målgangen er denne gang på Col du Tourmalet, og her skal de siste klatrepoeng i årets Tour de France deles ut. Etter dette er det flate etapper hvor det ikke deles ut et eneste klatrepoeng.

Det er i år 100 år siden første gang man syklet til Col du Tourmalet, og det er vel for å markere dette at man sykler to ganger opp til denne toppen i årets tour. Første etappe hvor man syklet til Col du Tourmalet ble vunnet av Octave Lapize. Bildet ovenfor er et klassisk bilde der han kommer gående til toppen. Det er hardt i dag, men langt verre for 100 år siden. Utstyret, men ikke minst veiene var mye dårligere den gang. “Dere er kriminelle. Si det til Desgrange [direktøren for TdF] fra meg” sa Octave Lapize til noen journalister da han var kommet til toppen av Tourmalet. Statuen på toppen av Torumalet viser Octave Lapize .

Skulle noen ryttere ha behov for reservesykkel finner de denne og flere tilsvarende sykler like før de kommer til Col du Soulor

Det var ikke mye vin å hente i dette området da de syklet her før hvildagen, og det har ikke blitt mer nå. Så når det gjelder drikke vil det stort sett bli reprise fra 16. etappe. Derfor har jeg tillatt meg å skrive mest om sykkel denne gangen.

Skal jeg bedømme det ut fra mine ganske spredte inntrykk fra området, så er det Jurançon de serverer som “lokal vin” alle steder. Så man får ta med seg det man måtte ha behov for fra startbyen.

Skal man ha en Jurançon-vin som en start på dagen ville i alle fall jeg ha valgt en tørr vin denne gangen. Jeg er ikke blant de som pleier å drikke vin om morgenen, men om jeg skulle gjøre det må det i alle fall ikke være en søt vin.

Når det er sagt, så må jeg erkjenne at vår flaske Domain Cauhapé ble drukket før syklistene kom så langt som til Jurançon. Den ble servert til desserten da vi hadde middagsgjester på lørdag. Dette var virkelig en dessertvin av klasse. En god dessertvin er søt, men har samtidig syre som balanserer sødmen. Den skal ikke smake som sukkertøy — i alle fall synes ikke jeg at den skal ha det. Og den har et komplekst og interessant smaksbilde, det skal ikke bare smake bringebærdrops. Domain Cauhapé er en slik vin, så dette er en type vin jeg også i fremtiden kommer til å velge som alternativ til f.eks. Sauternes. Men jeg må legge til at dette er en relativt dyr vin. Jeg betalte 40€ for en flaske, og man kan få mye godt for den prisen. Jeg har drukket uspesifisert Jurançon doux servert i glass på enkle restauranter i området, og den vinen har ikke på langt nær samme klasse. Jeg tror nok ikke den vinen jeg kjøpte på toppen av Col d’Aubisque kan måle seg med Domain Cauhapé.

Om man fortsatt har tro på at det hellige vannet fra Lourdes skal ha styrkende virkning, sykler man igjen ned til Argelès-Gazost etter å ha vært på Col du Soulor, og man kan sikre seg ny forsyning før man gir seg i kast med bakkene opp til Col du Tourmalet.

Man høster en del blåbær (myrtille) i fjellområdene i Frankrike, også i Pyreneene. Blåbær er rikt på antioksidanter og kan ha god effekt på kranglete mager. Begge deler kan være nyttig for slite syklister. Blåbærlikør eller Crème Myrtille, som er en av mine souvenirer fra Pyreneene, er nok ikke det de bør velge. Men får de tak i blåbærsaft, kan det kanskje gjøre godt.Vi som ikke skal sykle kan prøve en Kir laget på Crème Myrtille og Jurançon sec. Det bør bli godt.

Håkon Styri, som er en person det er verdt å lytte til i så mange sammenhenger, skrev i en kommentar til mitt blogginnlegg om Lourdes at det lages “en aldeles fortreffelig skinke i fjellene over Lourdes”. Det må være i de fjellene hvor syklistene syklet på gårsdagens etappe, og hvor de igjen skal sykle når de gir seg i kast med dagens etappe. Dessverre har jeg selv gått glipp av den skinken, men jeg skal huske den til neste gang.

Og man kan ta med en pose av sukkertøyet Myrtilles des Pyrénées.

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France 2010

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly