Jeg har en runde på ca 9,6 km jeg gjerne pleier å løpe når jeg er i Frankrike. Som det kjedelige vanemennesket jeg er har jeg en tendens til å løpe de samme rundene om og om igjen. Den har dermed kommet til å bli en slags testløype hvor jeg måler eventuell fremgang (og tilbakegang, når det måtte komme). I dag hadde jeg for første gang på veldig lenge (siden en tidligere periode da formen var bedre) “den gode følelsen” da jeg løp min runde. Når jeg kommer ned igjen i september løper jeg den på nytt et par ganger, og vil forhåpentligvis kunne glede meg over mer fremtang.
Det er omtrent et og et halvt år siden jeg bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med formen. Jeg begynte å føle at formen var plagsomt dårlig. Bakkene ble tyngre, buksene trangere og beltene kortere. Alt er relativt. I virkelig dårlig form har jeg vel ikke vært, i og med at jeg hele tiden pleide å gå minst 5 km hver dag, spilte squash en gang pr uke og syklet en del. Men det var ikke nok. I forhold til hvordan det hadde vært i bedre tider, opplevde jeg formen som plagsomt dårlig. At mange andre sikkert var i enda dårligere form, gjorde ikke min form noe bedre. Noe måtte gjøres.
Å endre vaner er ikke så lett. Mark Twain har sagt noe sånt som at det ikke nytter bare å kaste ut en gammel vane. Den må lokkes ned trappen, trinn for trinn og lures ut av døren. Det er så utrolig lett å finne unnskyldninger for hvorfor man heller skal gjøre det en annen dag, og ikke akkurat nå. Så det gikk litt opp og ned. Faller man ut av rytmen kan det bli vanskelig å komme inn i den igjen. Ble det et opphold var det som å starte på nytt. Sist høst tok jeg meg igjen sammen, og siden har det i alle fall blitt færre treningsfrie perioder — selv om jeg ikke tar det så tungt om det skulle gå en uke hvor programmet ikke gir plass til trening ut over å gå eller sykle til kontoret og tilsvarende aktiviteter. På den annen side forsøker jeg å utnytte hverdagssituasjonene slik at jeg går eller sykler når jeg skal et sted, tar trappen i stedet for heisen, osv. Stort sett trener jeg 3–4 ganger pr uke.
Min trening består stort sett i løping og sykling om sommeren, og trening i treningsstudio når det blir for utrivelig å være ute (inkluderer en del utrivelige dager hvor det etter kalenderen skulle ha vært sommer), samt squash en time pr uke. Til vinteren har jeg skumle planer om å kjøpe nye ski, så kanskje får jeg også gått mer på ski enn jeg har gjort de senere årene (jeg må erkjenne at jeg aldri har vært noen ivrig skiløper).
Noen vil sikkert si at det ville være mer effektivt å trene på en annen måte enn hva jeg gjør. Man burde trene mer systematisk, mer, hardere osv. Men det gir jeg blaffen i. Jeg har to mål med min trening: Jeg skal komme i form og jeg skal trives med det jeg gjør. En idrettsprofessor, jeg har dessverre glemt navnet, sa det omtrent slik:
“Man skal ikke trene for å gjøre det best mulig i Birken, i marathon eller noe annet. Man skal trene med sikte på at dette er noe man skal holde på resten av livet. Og man skal ikke trene mer eller hardere enn at man har lyst til å trene igjen dagen etter.”
Det passer for meg. Jeg tror dessuten på variasjon. Da blir det ikke så lett kjedelig, man trener flere deler av kroppen på ulike måter, og man unngår ensidige belastninger og dermed belastningsskader. At man da heller ikke blir mester i noe lever jeg greit med — det hadde jeg ikke blitt uansett.
Jeg liker å løpe. Det jeg særlig liker ved løping er det jeg pleier å kalle “den meditative opplevelsen” ved det å løpe. Kroppen finner sin rytme og arbeider på egen hånd, mens tankene kan vandre ganske fritt. Men her kommer vi til noe av det problematiske ved å løpe: Det funker ikke før formen er sånn ikke så aller verst. Det er et sprang fra det å gå til det å løpe, selv om man går fort og løper sakte. Man må finne en god løpsrytme. Det blir en periode hvor kondisjonen er for dårlig til at man kan holde det som er en god løpsrytme. Hva som er en god løpsrytme varierer sikkert mye. Mange vil sikkert mene at jeg løper fryyyyktelig sakte, så sakte at det knapt fortjener betegnelsen “løping”. Det må de gjerne mene, og de kan finne sin egen rytme. Men når for dårlig kondisjon hindrer meg i å holde det som for meg er en god rytme, da blir det frustrerende. Da blir det enten mye “stop and go” eller man må tvinge seg til å holde en rytme som egentlig er for langsom til å være komfortabel. Her var det jeg i dag fikk “den gode følelsen”: Jeg fant en for meg god rytme, og hadde ingen problemer med å holde den rytmen uten å ta pauser. Faktisk kunne jeg legge inn noen litt raskere drag, hvor det ikke kunne være tvil om at jeg faktisk løp.
Jeg setter pris på leketøy og dingser. Min favorittdings på dette området er en Garmin 405, kombinert pulsklokke og GPS. Etter turen, enten det er en løpetur, sykkeltur eller en annen tur, kan jeg laste opp data fra turen: Ruten vist på Google-maps, høydeforskjeller, hastighet og puls. Men litt ekstra kan man få flere data. Det er ikke alltid at man opplever fremgang selv om den er høyst målbar — selv om jeg gjorde det i dag. Det har vært dager hvor jeg har syntes det har gått veldig tungt, for etterpå å oppdage at det nok skyldtes at jeg holdt høyere fart enn hva jeg hadde pleid å gjøre tidligere. Og det er greit å se at det ikke bare var en slags innbilning at dagens tur gikk bra, det gikk også fortere enn tidligere turer.
Jeg liker å løpe. Men den følelsen som særlig gjør at jeg liker det kommer ikke før formen er god nok til å kunne holde en god rytme over tid. Fram til man kommer dit er det nok mer et spørsmål om vilje og en form for mental utholdenhet. Derfor gjorde dagens løpetur ekstra godt. Nå har jeg kommet på et trinn som ikke er et mål, men et godt utgangspunkt. Selv om den neste løpeturen skulle bli tyngre, så sitter dagens opplevelse i.
Sykkel er på mange måter bedre når formen ikke er så god, særlig hvis man har en del ekstra ballast. Det er en kontinuerlig overgang fra å sykle veldig sakte til å sykle veldig fort. Det er ikke et trinn av samme type som det er mellom å gå og å løpe. Legg til at belastningen er mindre når man sykler. Når man løper blir det mange støt og slag i foten, som forplanter seg opp gjennom hele kroppen. Noe av det er bra. En løpetur er bra for å riste løs stive skuldre og stive nakkemuskler — typiske kontorskader. Men man kan også få senebetennelse, benhinnebetennelse, akillesproblemer, muskelbrist, kranglete knær, osv. Jeg har vært gjennom alt sammen.
Vi får ofte høre om hvor viktig det er å sette mål. Meld deg på Sentrumsløpet, Oslo Marathon, eller noe annet. På en måte er det sikkert lurt. Men det kan også gjøre at man satser mer enn skrotten tåler. Jeg har noen ganger løpt halvmarathon. Jeg synes at det er en fin distanse, og kanskje løper jeg den igjen om formen skulle være inne. Men det blir ikke i år. For når formen ikke har vært helt der jeg gjerne ville at den skulle være før et slikt løp har jeg satset hardere, ignorert noen signaler om at det kanskje ikke var helt bra, og endt med bråstopp etter gjennomført løp. Etterpå har det blitt mer fysioterapi enn trening. Slike skader sitter ofte i lenge. Ideelt sett burde man fortsette treningen, men på en annen måte. I praksis er det lett å sette seg ned og vente at det skal bli bra igjen. Men innen muskelen eller hva som er problemet har blitt bra, har formen blitt dårlig. Det blir “gå tilbake til start”, som ikke er særlig motiverende.
Sykkel gir ikke slike belastninger. Passer man bare på å sykle på ganske lette uvekslinger har man en lett belastning på skjelettet, samtidig som det kondisjonsmessig kan være mer enn hardt nok. For den som vil ha litt å lese som veiledning og inspirasjon, vil jeg anbefale Johann Kaggestads bok “I form på sykkel”. Den beste måten å skaffe seg boken på er å melde seg inn i Syklistenes landsforening, og ønske seg den boken som velkomstgave.
Jeg liker å sykle. Å sykle gir en følelse av frihet, særlig når man får opp litt fart. Men å sykle gir ikke den samme “meditaitve opplevelsen” som å løpe — i alle fall ikke for meg. Antageligvis er det fordi farten og trafikken gjør at man må være mer fokusert når man sykler. Man kan ikke tillate tankene å fly like fritt når man sykler som når man løper. Men kanskje er det derfor de ufyller hverandre så godt: Frihet og mestring på sykkel, tankeflukt når man løper.
Klok av skade — i bokstavelig forstand — har jeg erkjent at man skal ta det pent og forsiktig, og lytte til kroppens signaler. Jeg løper aldri om morgenen. Det er ikke bare fordi jeg er et B-menneske som sjelden bryter ut i “Oh, what a beautiful morning” når jeg våkner. Men kroppen må komme i gang. Muskler og ledd er litt stive om morgenen. Kanskje må jeg, så lite jeg enn ønsker å gjøre det, erkjenne at når man har blitt 55 år er man ikke helt ung lenger. De gangene jeg konkret kan peke på at det der og da skjedde et eller annet galt i en muskel, et ledd eller noe annet, har det alltid vært når jeg har tatt en løpetur om morgenen. Å sykle går greit, men ikke å løpe. Det er noe med de mer brutale belastningene når man løper. Egentlig er det litt dumt. For det er lettest å passe det inn i dagsrytmen på morgenen — før man tar en dusj og gjør seg klar for dagen. Men for meg fungerer det ikke.
Jeg skulle selvfølgelig ønske at resultatene kom fortere. Men så lenge det går i riktig retning er det ikke så farlig om det tar litt tid. Jeg er en tålmodig sjel — i alle fall på noen områder. Det fine med denne tilnærmingen er at det ikke er noe jeg ser fram til å bli ferdig med når programmet er fullført om x måneder. Det er en moderat endring av livsstil som det ikke bør være alt for vanskelig å fortsette med, og som har positive effekter.
På dagens løpetur kom den gode følelsen som jeg har ventet på — egentlig litt lenger enn jeg setter pris på. Jeg har merket at formen har blitt bedre. Jeg har gått ned en buksestørrelse, det beltet som var for kort har blitt for langt. Det går i riktig retning.
