Sykkeljåleri?

Bjørn Faarlund har vært på ferie i Amsterdam og har sett hvordan folk sykler. Under overskriften Sykkelkos begynner han slik:

“Etter noen dager på ferie i Amsterdam har jeg fått en sykkel-åpenbaring. En sykkel er en del av hverdagen, og slik skal den se ut også. Den trenger et bagasjebrett, og ikke fancy farger. Den trenger en støtte for å kunne sette den utenfor jobben, og ikke dekk som kan tåle en fjelltur. For hvor mange av oss har egentlig brukt sykkelen til noe mer dramatisk enn å forsere dårlige norske veier og stier? I Amsterdam sykler alle, enten du er pyntet til fest, i dress på vei til jobben, eller skal til butikken med barn foran og bak.”

Sykkelen er en del av hverdagen for mange. Men hvilken hverdag? Fargene er en ting — men trenger vi virkelig et bagasjebrett? Jeg har bagasjebrett på mine hverdagssykler. Men trenger jeg egentlig det? Det eneste jeg bruker bagasjebrettet til er av og til å henge på en sykkelveske — men vanligvis bruker jeg heller en ryggsekk.

Heldigvis er det en del sykkelstativer slik at man strengt tatt ikke trenger støtte. Men jeg har også støtte på mine hverdagssykler. At den monteres på i butikken fordi jeg vil ha den, og ikke kommer ferdigmontert fra fabrikk enten man vil ha den eller ikke, synes jeg er helt greit. Det samme synes jeg om bagasjebrett.

Kanskje behøver ikke dekkene å tåle en fjelltur. Grove knastemøstre gir stort sett bare ekstra rullemotstand for alle oss som tross alt sykler mest på asfalt. Men de må tåle hullete asfalt, fortauskanter, osv. Og belastningen er vel omtrent like stor som på fjellturer — om man ikke er av de aller råeste på fjellet.

I Norge, i alle fall i Oslo, sykler mange. Det er ikke uvanlig å se dresskledde folk med med ryggsekk på sykkel på vei til eller fra jobb. Hadde forholdene vært lagt til rette for sykling ville vi nok ha sett langt fler. Særlig er det dårlig tilrettelagt for sykling inne i byen, så noen kultur for bysykling har våre politikere sørget for at ikke har fått uvikle seg,

Det kan godt hende at Bjørn Faarlund klarer seg med syv gir. Skrur jeg klokka en del år tilbake har jeg hatt sykkel uten gear, med tre, 10 og 18. Nå har jeg 20, 21 og 24, om jeg husker rett. Jeg trenger sikkert ikke så mange. Men jeg bruker alle, på alle syklene.

Amsterdam er flat. Det er ikke Oslo. En av mine venner har en bysykkel som kanskje er omtrent slik Bjørn Faarlund mener syklene bør være: Kraftig og tung, med bagasjebrett og få gear. Den har han tatt med hjem fra Paris, hvor den fungerte utmerket. Han bor på Vettakollen. Han har også en off-road sykkel som så mange i Norge har. Han bruker som regel ikke bysykkelen når ha sykler til og fra byen.

Jeg har faktisk bakbrems på alle mine sykler. Det er mulig Bjørn Faarlund tenker på pedalbrems, noe jeg heldigvis ikke har. Jeg synes det er langt lettere å kontrollere en håndbrems. Med pedalbrems er man avhengig av at pedalene står i rett stilling når man skal bremse, man må brått skifte bevegelsesretning når man skal bremse, og man må flytte tyngden bakover for å bremse mens tyngden naturlig flyttes fremover på grunn av oppbremsingen. Andre kan like pedalbrems, jeg gjør det ikke. Jeg føler meg utrygg på en sykkel med pedalbrems sammenlignet med en sykkel med håndbremser.

Jeg har skjermer på mine hverdagssykler. Men regner det og er vått , da hjelper det ikke så veldig mye med skjermer.

Setet skal være bredt og mykt, skriver Bjørn Faarlund. Det må han gjerne mene. Jeg har et relativt bredt og mykt sete på en av mine sykler. Det vurderer jeg å skifte ut med et som er smalere og hardere — jeg synes det er bedre å sitte på.  Og hva slags sittestilling som er behagelig, det er vel også en smaksak.

I sommer syklet jeg i et par uker 2×25 km eller mer pr dag. Jeg nøt å sykle på min nye landeveissykkel. Tidligere har jeg syklet samme strekning på min hverdagssykkel i Frankrike, som i likhet med min hverdagssykkel i Norge er en hybrid — med 21 eller 24 gir. Å sykle denne strekningen på en slik sykkel som Bjørn Faarlund mener at vi bør ha ville vært helt uaktuelt. Andre som kanskje sykler 5, 10 eller 15km vil nok også ha en sykkel som er egnet for fart og distanse.

Jeg skulle selvsagt gjerne hatt muligheten til å ta en dusj når jeg kom fram, men forholdene var slik at det ikke lot seg gjøre. Men passer man på ikke å trå til alt for hardt og skifter fra sykkelbukse og sykkeltrøye til “sivil” når man kommer fram, så går det bra. Så får man heller trå til litt mer på vei hjem igjen og ta en dusj da. Forøvrig møter jeg mange på landeveissykkel i alle farger og fasonger i Frankrike.

Hvor fort jeg sykler er ikke nødvendigvis et spørsmål om å spare et par minutter. Hvis jeg sykler for å komme fra A til B er det et spørsmål om å finne min rytme, men farten må selvfølgelig også tilpasses trafikken. Noen foretrekker å sykle langsommere, andre sykler fortere. Greit nok. Bjørn Faarlund kan finne sin rytme og sin fart. Men verken Bjørn Farlund eller andre skal fortelle meg hva som er passe fart for meg. Sykler jeg for å trene handler det om å finne en fart som gir riktig treningsbelastning for meg. Men treningsfart er sikkert knapt nok oppvarming for Thor Hushovd, og jeg ville neppe ha klart å henge med selv når han er ute på en “lett trilletur”. Vi får finne vår egen fart. Andre ganger er jeg kanskje bare på en kosetur, gjerne sammen med andre, og det går i et mye langsommere tempo.

Bjørn Faarlund vil ha ferdigmontert lykt. Jeg foretrekker en som gir godt lys, noe ferdigmonterte lykter sjelden gir. Han synes visst heller ikke alt folk bør bruke hjelm — for det gjør de ikke i den nyfrelstes Mekka. Jeg bruker nesten alltid sykkelhjelm. Det er hodet jeg lever av, og jeg kan ikke stole på at alle andre bruker hodet i trafikken, selv om jeg gjør det. Men jeg er ikke tilhenger av et påbud om hjelm. Vi overdriver det dramatiske. Det gir bedre helsegevinst om folk sykler uten hjelm enn om de lar være å sykle fordi de ikke vil bruke hjelm, selv om det kanskje fører til noen flere knuste hoder.

Bjørn Faarlund er også åpenbart dårlig orientert om hva som finnes av sykler på det norske markedet.  Han kan f.eks. velge en av disse. Det er sikkert andre produsenter som lager tilsvarende modeller for de som gjerne vil ha slike sykler.

Som så mange nyfrelste hyller Bjørn Faarlund sitt Mekka, og snakker varmt om at man har gamle og robuste sykler. Den viktigste grunnen til at folk har gamle sykler i Amsterdam er at så mange sykler blir stjålet. Vanligvis har man en tommelfingerregel som sier at man bør kjøpe en lås som koster 10% av det man betalte for sykkelen. Kjøper man en sykkel til 7.000 bør man altså kjøpe en lås til 700 kr. Men i Amsterdam er rådet at man kjøper en billig sykkel, og så betaler mer for låsen enn man betalte for sykkelen.

Bjørn Faarlund må gjerne kjøpe en tung og robust sykkel med få gir, pedalbrems og bagasjebrett hvis det passer for hans behov. Men jeg blir alltid oppgitt over nyfrelste som har sett lyset og derfor skal fortelle alle oss andre hva vi egentlig bør ha. Den sykkelen som Bjørn Faarlund ønsker seg kunne jeg kanskje ha tenkt med som en sykkel nr fire eller fem.

Min hverdagssykkel er som nevnt en “midt på treet” hybrid. Den er utmerket til å sykle fram og tilbake til jobben, som er ca 2 km, og den er ikke så dyr at jeg må ta den med inn på soverommet eller inn på kontoret. Men den er også grei nok til å sykle en mil eller to langs landevei, og til å sykle på veiene i marka. Nylig kjøpte jeg en landeveissykkel som jeg har stående i Frankrike. Det ga mersmak og jeg vil gjerne ha en slik her i Norge også.. Samtidig ønsker jeg meg en mer rendyrket terrengsykkel til markasykling. Hvilken som vil være nr to og tre av disse, har jeg ikke blitt enig med meg selv om. En sammenleggbar sykkel kunne også være kjekt å ha, for å kunne sykle på det sted man kommer til når man f.eks. reiser med bil. Og så kanskje en rendyrket bysykkel, av den typen Bjørn Faarlund mener at vi alle bør ha.

Det er sikkert en del jåleri og svingende moter, også når det gjelder sykler. Men de fleste har ganske ujålete sykler som ikke er veldig dyre. De koster langt mindre enn det folk glatt betaler for å få metallic lakk eller litt mer fancy felger på bilen. Og man beholder gjerne sine sykler mye lenger enn folk beholder sine biler. De fleste sykler ikke på “Birken-utstyr” eller “Tour de France sykler”. Men sammenligner man med hvor unødvendig dyre biler folk gjerne kjøper, så er faktisk heller ikke “Tour de France sykler” spesielt dyre. Den siste sykkelen jeg kjøpte kostet mindre enn den PCen jeg bruker når jeg skriver dette, og kommer sikkert til å vare mye lenger. Folk flest velger nok sykler ut fra sine behov, men disse behovene er kanskje ikke identiske med Bjørn Faarlunds behov eller behovene til de som bor i Amsterdam. Derfor velger man andre sykler.

Kjøp deg din Amsterdamsykkel du, Bjørn Faarlund. Men ikke fortell oss andre hva slags sykler vi bør ha.

Print Friendly
  • Bjørn Faarlund

    Takk for rask respons! Jeg er helt enig i at alle må få gjøre som de vil, og jeg mener jo ikke det er galt med sykler som er egnet for trening. Det jeg savner er en kultur for å bruke sykkelen til all slags småturer. Der tror jeg mer praktiske sykler som inviterer til å sykle for eksempel til butikken og tilbake i et bedagelig tempo vil få flere av oss til å droppe bilen for denslags turer. Jeg skulle ønske de DBS-syklene du viser til også kunne bli markedsført litt mer. De er ikke lette og få øye på i butikken eller i annonser. Og så trenger vi selvfølgelig som du nevner bedre sykkelveier. Hvorfor ikke farge asfalten rød slik de gjør i mange andre land? Da skjønner både fotgjengere og bilister hvem det er som styrer den delen av kjørebanen.

  • OlavTorvund

    Vi er sannsynligvis ganske enige. Men først må det legges til rette for at alle de som ikke har en form for kamikaze-gener faktisk våger seg ut i trafikken på sykkel. De som er tiltalt av den form for sykling som du beskriver våger seg neppe ut i Oslo-trafikken på sykkel.

    Jeg bruker bil til min ukentlige lørdagshandel. Da drar jeg til Centra på Majorstuen. Det blir for langt å gå bærende på tunge handleposer, og det er mer enn hva jeg vil ta med på sykkel. Men det slår meg at en gammeldags varesykkel kunne fungere — i alle fall så lenge været er sånn noenlunde.

    Norge er et u-land når det gjelder tilrettelegging for sykkel, herunder merking av sykkelveier. I de fleste byer jeg besøker i Europa synes tilrettelegging for sykkel å være like selvsagt som tilrettelegging for biler, kollektivtrafikk og fotgjengere, og man innser at skal det gis plass for syklister kan ikke bilene beholde den plassen de har tillatt seg. I Zaragoza i Spania la jeg merket til at det på enkelte sykkelveier også var skilter som fortalte at racersykling ikke var tillatt — de får holde seg i kjørebanen.

    Det jeg reagerte på i ditt innlegg var en viss undertone av at det var noe feil med norske syklister. Jeg tror ikke at du egentlig mener det, men det var det som fikk meg til å reagere.

  • OlavTorvund

    PS. Det er vanskelig å peke på én sykkeltrend. I dag velger stadig fler landeveissykkel (evt hybrid), sannsynligvis på bekostning av terrengsykler fordi de fleste innser at de ikke sykler i terrenget likevel. Men en annen trend synes å gå i den retning du etterlyser. Det er ikke “Classic” modellene som dominerer. Men det har blitt fler av dem de siste årene. Så kanskje ser vi litt fler av dem i løpet av ikke så mange år?

  • Jeg har faktisk vært og kjøpt en skikkelig bysykkel – men med elektrisk hjelpemotor. Drømmen er å kunne sykle fra byen til BI (Nydalen) i dress uten å bli svett – altså å kunne bruke sykkelen som transportmiddel. Foreløpige resultater er litt tja – ikke helt ferdig med alle permutasjoner ennå (har for eksempel ikke syklet til jobben i dress). Men elmotoren tar definitivt all motvind og gjør bakker flatere. Syklet forøvrig 3-4 mil hver dag på Bornholm med den, og det gikk utmerket.

    Min hemmelige plan er ellers å ligge på lur nederst i Kongsveien, iført dress, hatt og med pipe i munnen, og deretter rank og uanstrengt sykle forbi den lokale versjonen av Tour de Finance. Slik som dette bildet…: http://www.vg.no/uploaded/image/bilderigg/2010/