11. februar 1858 fortalte den da 14 år gamle bondejenta Bernadette Soubirous at hun hadde sett en dame i grotten Massabeille, en drøy kilometer fra byen Lourdes. Bernadette hadde etter dette en rekke slike syner. Selvfølgelig var omverden først særdeles skeptisk, og skepsisen ble neppe mindre av at hun var en fattigjente med en alkoholisert far og som selv ikke fremsto som spesielt oppvakt. Men hun unngikk å bli sperret inne på et sinnsykeasyl — i dag hadde hun nok ikke unngått psykiatrien. Den katolske kirke anerkjenten hennes syner i 1862.
Damen i Bernadettes syn hadde sagt at man skulle drikke og vaske seg i vannet fra kilden i grotten. I følge legenden skal også folk som har drukket av vannet i kilden ha blitt friske. Dette såkalte underet i Lourdes er grunnlaget for dagens pilegrimsindustri i Lourdes.
Vi havnet Lourdes fordi vi hadde krysset Pyreneene fra Spania og måtte velge et passende sted å overnatte. I den grad det hadde preg av en pilegrimstur for vårt vedkommende var nok kjente fjell fra Tour de France viktigere mål enn Lourdes. Lourdes lå passende til på veien mellom mellom Col d’Aubisque og Col du Tourmalet. Siden Lourdes var kjent for noe, mens de stedene som i praksis var alternativene ikke var kjent for noe som helst og knapt funnet verdig en bisetning i guidebøkene, valgte vi Lourdes.
I Pyreneene er det mange varme kilder. Vi kjenner det igjen i stedsnavn som Ax-les-Thermes, Bagnères-de-Luchon, Bagnères-de-Bigorre, Les Eaux-Chaudes og Eaux-Bonnes, for å nevne noen. På 1800-tallet reiste Europas overklasse til slike steder. 
Men nå reiser man heller til “Syden”, hvor det er sol og varmt i vannet. Om vinteren ligger “Syden” mye lenger sør enn Frankrike, og innlandet i Pyreneene kvalifiserer kvalifiserer uansett ikke som “Syden”. Til det ligger det for langt fra sjøen. (Og Frankrike er vel uansett ikke “Syden” i Are Kalvøs betydning av ordet.)
Noen av kurstedene har klart å “omskolere” seg til skisteder. Men der forholdene ikke ligger til rette for skisport ligger de stort sett som forfalne minner om fordums storhet. Dalene er V-daler gravd ut av vann, som ofte er bratte og trange — og hvor solen ikke alltid så lett slipper til. De er ikke som våre brede, is-skurte U-daler. Mitt inntrykk er at disse i dag tiltrekker seg noen raftere og en del syklister som vil sykle bakker, kanskje også noen klatrere. Men det synes ikke å være nok til å holde liv i en turistindustri utenom skistedene.
Jeg kan ikke påberope meg noen inngående kunnskap om Pyreneene. Men mitt inntrykk er at været ofte skifter brått når man kommer over toppen. Og det er vel ikke overraskende at været synes å være bedre på sydsiden mot Spania enn mot nord og Frankrike — selv om det også på fransk side er sydvendte dalsider. Jeg antar at luften som kommer inn fra Atlanterhavet i nordvest drar med seg fuktighet, som lett blir til tåke og regn når den presses opp langs fjellsiden og avkjøles. Luften fra de spanske høysletter på sørsiden er nok både varmere og tørrere.
Lourdes er unntaket. Her har grotten blitt en gullgruve og vannkilden en kilde til store inntekter.
I kø for å drikke og fylle opp flasker med vann fra kilden
Over grotten er det bygget en stor katedral. Det er et nedre nivå i plan med (og i forlengelsen av?) grotten, og en mer vanlig katadral over denne. Langs kanten er det mange kraner/ drikkefontener hvor man kan drikke og fylle opp sine kanner med vannet. Det er også badeanlegg for de som vil ha mer vann. Det er sykehus og andre anlegg, uten at jeg vet hvor sterkt disse er knyttet til Bernadettes kilde.
Lourdes har 15.000 innbyggere. Men hvert år kommer det 5 millioner pilegrimer og andre besøkende til byen. Lourdes er den byen i Frankrike som har størst hotellkapasitet, nest etter Paris. Går man i sentrum er det hotell på hotell på hotell, samt souvenirbutikker. De fleste hotellene er ganske enkle. En– og to-stjernes hoteller dominerer. Pilegrimer er åpenbart ikke så veldig kravstore når det gjelder hotellstandard. Det samme kan nok sies om restaurantstandarden på stedet.
Vi bodde på Best Western Hôtel Beauséjour, et 3-stjerners hotell som ligger rett ved jernbanestasjonen. Vi valgte det etter litt søking på nettet. Det var greit nok, men det skulle vise seg at det lå litt langt fra beivenhetenes sentrum — en drøy kilometer. Skulle jeg havne i Lourdes en gang til tror jeg at jeg vil velge Grand Hotel Moderne, et 4-stjernes hotell midt i sentrum som skriver sin historie tilbake til 1896.
For en ikke spesielt troende person var Lourdes et underlig skue.Den turistbrosjyren vi fikk stukket i hånden hadde tittelen “Pilegrim for en dag” og hadde forslag til komplett dagsprogram.
I følge Wikipendia har stedet blitt kalt den katolske kirkes svar på Disneyland. Disneyland er kanskje mer polert i stilen. Selv fikk jeg assosiasjoner til gamle britiske badebyer som hadde sine beste dager før det ble billig å fly til land hvor det er varmt i vannet. Slik sett kan Lourdes minne om en del andre steder i Pyreneene. Men det er langt større aktivitet og mer liv her. Det er mye folk og souvenirbutikker over alt. Noen kunne ha navn som “Av Guds nåde” eller “Jesu’ hellige hjerte”.
Religiøse souvinerer var selvfølgelig helt dominerende. Man kunne få statuer av Bernadette, men også vannflasker og kanner i ulike størrelser som man kunne fylle med vann fra den hellige kilden.
Pilegrimer tar gjerne med seg vann hjem for å gi til slekninger og venner som ikke kan ta turen selv. Men flyselskapenes regler for hvor mye væske man kan ta med ombord gjelder også for hellig vann, så det er ikke lenger like lett å frakte det med seg. Selv nøyde vi oss med å kjøpe et par bokser peppermyntesukkertøy laget med vann fra denne kilden. Jeg har ikke noen særlig tro på at peppermyntesukkertøy laget med hellig vann ha noen annen virkning enn annet peppermyntesukkertøy. Men det var en artig souvenir.
Om byen har noe natteliv, vet jeg ikke. Det er ikke ofte jeg utforsker dette. Men jeg tviler på at de som er ute etter et heftig natteliv har noe særlig å hente i Lourdes. Det er ikke den type turister som oppsøker stedet, og jeg så heller ikke noe som kunne minne om en nattklubb blant alle hotellene, kafeene og souvenirbutikkene. Men jeg lette ikke akkurat etter dem heller.
Byen er internasjonal. Over alt ser man skilt som forteller at man snakker engelsk, tysk, nederlandsk, alsacisk, spansk, italiensk, osv. Sannsynligvis er det folk fra det landet som driver butikken. I alle fall støtte vi på folk i butikker som gjerne snakket italiensk, men som snakket et heller dårlig fransk.
Pilegrimsreiser ser ut til å være big business. Mange flyr inn til flyplassen Aéroport de Tarbes-Lourdes-Pyrénées. 70% av passesjerene som bruker denne flyplassen er pilegrimer til Lourdes. Det går fem TGV (høyhastighetstog) direkte fra Paris hver dag. Busslast på busslast med pilegrimer kommer til byen, og mange kommer selvfølgelig med bil.
Pilegrimsgruppe med hvite caps har stilt seg opp for fotografering
De som tilhører samme reiseselskap er ofte utstyrt med caps, skjerf eller annet som viser hvilket reiseselskap de tilhører. På den måten blir det lettere for reiseselskapets hyrder å holde orden på sin hjord. Man skal selvfølgelig fotograferes og gjøre alt andre turister gjør, i tillegg til å besøke kilden, delta på messe m.m. Når pilegrimshandlingene er unnagjort hygger man seg gjenre med en øl på en av stedets mange cafeer eller barer — gjerne midt i kirketiden.
Vi kom til Lourdes lørdag kveld, og tok stedet nærmere i øyesyn søndag formiddag. Vanligvis er ikke dette det beste tidspunktet å besøke et sted. Men når det er det religiøse som her hovedattraksjonen, da er det på søndag formiddag det virkelig skjer. Så her var det kirkelige prosesjoner og stor messe, i tillegg til alle pilegrimene.
Folk i kø for å bade i vann fra Bernadettes kilde
For egen del må jeg medgi at det virker et sted mellom absurd og grotesk når man kommer trillende med folk i rullestoler, eller endog i sykesenger for at de skal kunne drikke av eller bade i vannet fra kilden. Men for den som har prøvd alt kan det vel ikke skade å prøve dette også. Den katolske kirke har offisielt anerkjent 67 mirakuløse helbredelser som ikke tilskrives annet enn vannets helbredende virkning, om man skal tro Wikipedia.
Jeg valgte å holde en viss avstand til stedets viktigste attraksjoner som grotten, kilden og de mange drikkefontener hvor man kan få vann fra kilden. Jeg er som nevnt ikke en spesielt troende person. Men jeg har respekt for andres tro og andre religion. Pilegrimer kommer sikkert i alle varianter, fra de som stikker innom når de likevel er på disse kanter, til de for hvem besøket har meget stor personlig og åndelig betydning. Uansett hva jeg måtte mene om troen på kildens og vannets virkning, så vil jeg ikke gå i veien for og forstyrre de for hvem dette er viktig.
