Norsk verdi(skapings)debatt

Vi har i dag hatt en underlig debatt om verdiskaping i Norge. NRK presenterte noen tall, som etter det jeg forstår egentlig ikke er annet enn SSBs årlige oversikt over BNP brutt ned på fylker. Det var tallene fra 2007 som ble offentliggjort denne gangen, og de ble offentliggjort 3. mars 2010. Så man kan lure på hvorfor de plutselig skaper så mye debatt fem måender senere. Det bekrefter i alle fall at “nyheter” ikke er noe som er nytt, men noe journalister har vært uvitende om.

“Det er lite reell verdiskaping” i Oslo, sa sunnmøringen Per Waagan, leder av Wagen transport, til NRK. De verdiene sørget han for å ta ut da han solgte selskapet for to år siden. (NRK forvirrer og presenterer ham som den som driver det selskapet han solgte for to år siden, men de er tross alt bare journalister.) Slik sniker man det til i norsk politisk debatt, i alle fall distriktsdebatter: Noe verdiskaping er finere enn annen, og verdiskaping i Oslo er ikke reell. Selv derimot, skaper han tydligvis reelle og ordentlige verdier med sine lastebiler. IT-selskaper som Basefarm skaper derimot ikke verdier i følge Waagan, om jeg husker morgenens nyhetssendinger rett. Dette til tross for at selskapet har flere ansatte (140) enn Waagan transport hadde da det ble solgt for to år siden (110).

Herman Friele gikk også av skaftet. Man bør vel ikke bli overrasket over at han mener av verdiskapingens hovedstad er Bergen. 70% av verdiskapingen skjer mellom Kristiansand og Kristiansund, sier Friele. Da synes det som om han forutsetter at det er vestlendingene, først og fremst bergenserne, som har skapt oljen i Nordsjøen og fisken i havet. Det kan nok hende at vestlendingene er de som høster mest av havets rikdommer både i og under vann, og Bergen bygget opprinnelig sin rikdom på å selge det andre hadde høstet. Men de skaper ikke den rikdommen.

For en gangs skyld skal jeg gi ros til en politiker i en slik debatt, og attpå til en fra Senterpartiet. Det er ikke ofte jeg gjør det. Men Trygve Slagsvold Veding sa helt korrekt at verdiene skapes i et samspill mellom hovedstaden og distriktene, og at diskusjonen var ganske meningsløs. Jeg hadde ikke ventet at en senterpartipolitiker skulle være den som bidro til å balansere bildet når man kunne mobilisere distriktene mot Oslo. Men det er alltid hyggelig å ta feil når det viser seg at folk opptrer mye bedre enn man hadde ventet.

Debatten bekrefter at man i Norge fortsatt ikke aksepterer av verdier er noe annet enn noe fysisk, og det er bare råvareprodusenten som skaper verdier. Fisk har selvsagt verdi. Men det er ikke mye verdi i hauger av fisk som råtner. Den må ut i markedet. Det er helt nødvendig for å kunne gjøre råstoffet om til økonomisk verdi, og det er nå en gang økonomisk verdi vi snakker om i denne sammenhengen.

Man må utvikle teknologi for å få opp oljen og gassen, og også den må ut i markedet. Man må ha transport, og det hele må selges. Den forskning og teknologiutvikling som har vært helt nødvendig for å kunne utvinne (misvisende omtalt som å “produsere”) oljen og gassen er ikke utviklet bare på Vestlandet. Det er heller ikke de folkerettslige og kommersielle avtaler som ble inngått og som sikret at disse ressursene faktisk tilkom Norge.

Ressurser må forvaltes for å gi avkastning. Det gjelder enten det er olje, fisk, trevirke, elektrisk kraft eller penger. Og produktene må selges om man skal få noe økonomisk resultat. Alt dette er ledd i verdikjedene. I disse kjedene skapes verdiene. Man kan ikke produsere uten råvarer. Men råvareproduksjon i seg selv er heller ikke nok.

Vi beveger oss fra en produksjonsøkonomi til en tjenesteøkonomi, sier økonomene. Når man gjerne vil beholde shipping i Norge er det verken fordi vi er flinke til å bygge skip eller fordi vi har så mange dyktige sjøfolk. (Norsk skipsfart bygget seg opp ved hjelp av underbetalt manskap, dårlige båter og høy risiko, men det er en annen historie.) Det er kompetansen til å drive skipsfart, altså tjenesteyting som gjør at Norge fortsatt (kanskje) kan regne seg som en sjøfartsnasjon.

Kunnskap og kunnskapsøkonomi er noe politikerne gjerne snakker om i festtaler. Det er det vi skal leve av i fremtiden, heter det da. Og skal vi ha noe å leve av i fremtiden må det være kunnskap. Det er vel omtrent det skipsfarten gjør i dag: Inngå avtaler om produksjon der det er billig, rekruttere arbeidskraft der det er billig, og så utvikle og styre det hele fra Norge.

I praksis liker man i Norge ikke at noen lever av kunnskap uten å lage dingser eller bli møkkete på hendene. Det er ikke “reell verdiskaping”, som den verdiskapende lastebileier (?) Per Waagan sier med med tilslutning av kaffeimportør Herman Friele som i følge sin egen logikk lever godt på verdier skapt i kaffeproduserende land. Også politikere skal dømmes på hva de gjør, ikke på hva de sier. Norske politikere har ikke oppmuntret til kunnskapsbasert virksomhet. Det har valgt å straffe de som driver med den type suspekt virksomhet ved å skattlegge dem hardere enn de som driver med noe “ordentlig”. For de som tjener masse penger på noen “ordentlig” er Norge et skatteparadis, selv om Rimi-Hagen klager. Men tjener man penger på kunnskap, da puttes man i båsen “liberalt yrke” og “belønnes” med høyere skatt. Det er i Norge “lov” å tjene en del millioner på å eie en rørleggerbedrift eller et transportfirma, mens man får “straffeskatt” om man tjener det samme på å eie et advokatfirma eller et konsulentfirma. Forstå det den som kan. Men det er i alle fall tydelig at norske politikere, som har bestemt dette, er dypt skeptiske til kunnskapsbasert virksomhet.

De sterke reaksjonene kan ikke forstås annet enn som et utslag av den evindelige norsk distriktsdebatten. Vi lever med en Oslo-fientlig regjering, og det mest Oslo-fientlige partiet er en del av regjeringskoalisjonen. Illusjonen om distriktene som verdiskapninger er et element i dette, kombinert med fiendebildet om at Oslo stort sett består av byråkrater og pengeflyttere som ikke skaper noen verdier.

Oppslaget om verdiskapingen har åpenbart truffet et ømt punkt i “Distriktsnorge” (det sentrale Østlandet er selvfølige også et “distrikt”, selv om de ikke er distrikt i norsk politisk retorikk). Det er kun når man er veldig redd for sannheten at man reagerer voldsomt som mange gjorde i denne saken. Ta illusjonene fra en distriktsrepresentant og livet mister sin mening.

Oslofolk kan på sin side si: Hva var det vi sa? til alle de politikere som vil hilse hjem til sitt distrikt med å ha karret til seg enda noen overføringer og noen arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet.

Print Friendly
  • Anonymous

    Jeg hadde planlagt en egen bloggpost om temaet og ikke minst NRKs håpløse vinkling, men det var før jeg leste din. Den inneholder alle de poengene jeg hadde tenkt å ta med i tillegg til flere andre gode. Det er håpløst å forsøke å konstruere en perifieri/sentrum-konflikt av denne statistikken. Meget god bloggpost, Olav

    Hilsen Knut J.

  • Øyvind

    Sist jeg sjekket lå olje/gass ikke på vestlandet, men langt ute i havet.

    Som dannet Oslo-borger kan jeg selvsagt være med å late som om vestlandet nå plutselig også innbefatter Offshore-norge, slik at vestlendingene kan føle at de er verdt litt ekstra, men innerst inne vet jeg at det ikke er sant:)

  • Øystein Sjølie

    Veldig bra post. Gratulerer, Olav.

    Forskjellene i BNP overdriver imidlertid produktivitetsforskjellene noe, ved at prisene på de tjenester av samme kvalitet ofte vil være ulike mellom to steder med ulikt inntektsnivå. Det er mye dyrere å klippe seg (for å holde oss til det) i Norge enn i Polen, og norske frisørtjenester bokføres dermed til en høyere verdi i nasjonalregnskapet enn de polske gjør.

  • Konrad

    Ideer om “reell” verdiskaping er selvsagt bare tøv. Departementer, jurister, bankfolk etc driver også verdiskaping selv om de ikke lager hardware.

    Men, dette er langt mer komplisert regnestykke enn bare å se på statsbudsjettet.

    Uansett er en ting sikkert: Oslo har fått sin andel av inntekt fra olje/gass som vitterlig ligger på Vestlandet. Bare historiske tilfeldigheter gjør at Oslo er en del av Norge. Det samme gjelder gevinsten av vannkraft. Dessuten er overføringer over statsbudsjettet bare én av flere omfordelingsmekanismer, men tilfeldigvis den mest synlige.

  • Det var nettopp denne debatten om hva som var “reell verdiskaping” som var startskuddet for samfunnsøkonomifaget, en generasjon før Adam Smith dreide faget i retning av å omhandle usynlige henders tildeling av overskudd skapt gjennom spesialisering. De franske fysiokrat-økonomene satte opp regnskap for de forskjellige næringers subsidiering eller skattlegging av hverandre, for å finne ut hvem-som-subsidierer-hvem. Ikke uventet regnet de seg fram til at hoffet i Versailles og adelsstanden snyltet på den “reelle verdiskapingen” i landbruket. Dette var i motstrid til de økonomiske dogmene før opplysningstiden, som sa at rikdommene til adel og hoff var en gjenspeiling av landets ære og rikdom. http://en.wikipedia.org/wiki/Physiocrats

    Nå er regnestykket snudd. Den fysiokratiske ideen om at det er en “egentlig verdiskaping” i landbruk og den marxistiske ideen om at “egentlig verdiskaping” er produksjon av (fysiske) industrivarer, har status som en slags selvinnlysende mytisk folkeøkonomisk forestilling. Den lever i beste velgående. På tross av at økonomer har presentert nasjonalbudsjett hvert år siden 1945, hvor BNP/innbygger/fylke er dette i strid med den intuitive innsikten om at der en slags “egentlig verdiskaping” som er knyttet til produksjon av “nyttige” fysiske ting.

    Innsikt i den abstrakte samfunnsøkonmiske innsikten om at BNP/innbygger er et bedre mål for verdien av tjenesteproduksjon, enn intuitive forestillinger om “reell” vs “klippe-håret”-verdiskaping, er også tungt fordøyelig fordi forestillingene om “reell verdiskaping” også har et snev av sannhet for tjenesteprodusjon som tilbys som monopol/monpsoni. Hvis antallet departementsansatte økes, går “verdiskapingen” i regjeringskvartalet opp. Siden det ikke finnes noe marked for “regjeringstjenester” er etterspørselen = tilbudet = verdiskapingen (a priori). Selskaper som skal ha et hovedkontor legger det gjerne til Oslo, og da blir Stor-oslo nasjonalregnskapsmessig belønnet for at den høyt lønnede ledelsen og administrasjonen befinner seg der. Hvis en hypotetisk kunne satt opp et billigere mer effektivt departement i f.eks. Vadsø som gjorde samme jobben mer effektivt enn det i Oslo, kunne byråkrati som regnskapsføres som “verdiskaping” i Oslo blitt flytta ut og dukket opp i annet fylke. Men her er det politiske og juridiske hensyn som har presedens foran økonomiske hensyn.

  • OlavTorvund

    Paul Chaffey kommenterte dette med tjenestesamfunnet og å leve av å klippe hverandre at det blir meningsløst å si at det ikke skaper å klippe hverandre, mens det er verdiskaping å produsere saksene som frisøren bruker. Det blir også som å si at det Henrik Ibsen skrev ikke har verdi, men at de som trykket bøkene hans skapte verdier. Å bygge operahuset er verdiskaping, men å fylle det med innhold er det ikke. Det er selvfølgelig meningsløst.

    Når man skal vurdere verdiskaping etter sin egen selvlagde og ikke eksplisitte moralistiske vurderinger, og si at noe er “verdig” eller “reelt”, blir det ganske tullete.

  • Konrad

    Ja, det ligger ute i havet. Men nå er det slik at havet tilhører den kysten som er nærmest. Såvidt jeg vet er det lite drivverdig olje & gass i Oslofjorden eller i Nordmarka, utenfor Vestlandet derimot. Dette er selvsagt satt på spissen, poenget er bare å vise hvor tøvete prof Neumanns utsagn var.

    Dessuten: Jeg snakker ofte med utlendinger som vil “se fjordene”, og da påpeker jeg at Oslo jo ligger ved en bare rister de på hodet. De vil se en ordentlig fjord, da sender jeg dem til Hardanger eller Sogn, og de blir fornøyd.

  • Konrad

    Eksport og verdiskaping er selvsagt ikke det samme. Men det fine med eksport at det tillater oss å importere. Vestlendingene eksporterer, østlendingene importerer. Fin arbeidsdeling.

    Nå er det også slik at import frigjør ressurser innenlands, ressurser som kan settes inn i eksportrettet næring. Men for olje & gass er nok denne koblingen underordnet.

    Uansett: Østlandet har hatt griseflaks som tilfeldigvis ble del av Norge, hvis ikke ville jo vestlendingene hatt oljen & gassen for seg selv.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Sykling Frogner — Oslo sentrum()

  • Pingback: Så hakker vi på noen syklister igjen – denne gang i Bergen » Olav Torvunds blogg()

  • Pingback: By og land – hand i hand? « Radikalt økonominettverks blogg()

  • Meget god bloggpost, Olav

  • Andreas

    Veldig bra bloggpost, herr Torvund! Men jeg har et spørsmål:
    Du skriver at ” Det er i Norge “lov” å tjene en del millioner på å eie en rørlegger­bedrift eller et transportfirma, mens man får “straffeskatt” om man tjener det samme på å eie et advokatfirma eller et konsulentfirma.” – Hva mener du med dette? Er det forskjeller i beskatning etter virksomhetsområde, eller snakker du om moralisering nå?

  • Jeg er ikke helt oppdatert på alle skatterettens krokveier. Men det var i alle fall slik. I Norge er det høy skatt på arbeidsinntekt og lav skatt på kapitalinntekt. Investerer du i aksjer er det ganske greit å se hva som er kapitalinntekt. Men investerer du i egen virksomhet er det i praksis ikke mulig å skille mellom kapitalinntekt og arbeidsinntekt. Den som eier og driver et rørleggerfirma, hvor mye tjener han på sitt arbeid og hvor mye tjener han på sine investeringer i firmaet? I praksis er det ikke mulig å trekke noe skille mellom de to.

    For å komme rundt det problemet, satte man en grense og sa at for næringsdrivende var inntekt over denne grensen å betrakte som kapitalinntekt. Den var i alle fall på på 2,8 mill, men hva den er i dag (om den fortsatt eksisterer), vet jeg ikke. Så i det øyeblikk inntekten for næringsdrivende passerte 2,8 mill, sank skatten dramatisk. Men til tross for alt snakk om at det er kunnskap vi skal leve av, så er man i Norge grunnleggende skeptisk til kunnskap. Man skal bli møkkete på fingrene. Derfor innførte man egne regler for “liberale yrker”, som gjorde at disse ikke ville nyte godt av denne skatteregelen. Å investere i kunnskap og en kunnskapsbedrift, og få avkastning av dette, ble (og blir kanskje fortsatt) beskattet mye hardere enn om man får avkastning fra investering i “ordentlig” virksomhet, altså en virksomhet som er basert på møkk på fingrene og ikke kunnskap.

    Det hører med i bildet at mange advokater, og sikker andre i liberale yrker, tok ut så mye de kunne fra sin virksomhet i den perioden skattereglene var like for alle næringsdrivende. Deres vurdering var at disse skattereglene var alt for gunstige til at de kunne vare, og at det gjaldt å utnytte dem maksimalt mens man kunne. Og de fikk rett.

    Skatteregler er mer basert på misunnelse enn på økonomisk fornuft. Folk flest skjønner ikke dette med skatt på kapital og skatt på arbeid. Derfor reagerer man ikke på at folk som Røkke og Rimi-Hagen betaler mye mindre skatt av det de tjener, enn hva lønnsmottagere gjør. Dessuten har skikkelige rikinger en viss heltestatus. Men tabloide oppslag om hva advokater og andre tjener, det trigger misunnelsen og dermed politikerne. (At tallene er helt misvisende i forhold til inntekt er et annet problem, som jeg har kommentert her http://blogg.torvund.net/2010/03/07/politisk-idioti-om-skattelister/ )