Lørdag for en uke siden var jeg ute på en rolig sykkeltur og benyttet anledningen til å prøve litt av det som skal være sykkeltraseer i Oslo, men som i stor grad faller i kategorien “ikke tilrettelagt for sykkel”. Å lage slike er virkelig å understreke at i Oslo satses det lite. “Bilvei ikke tilrettelagt for bil”, kunne noen tenke seg noe slikt? Nok om det. Jeg syklet bl.a. fra Frogner plass til Carl Berners plass og tilbake, med den del avstikkere til andre områder. Men nå er Kirkeveiringen tema.
Fra Frogner plass er det stort sett sykkelfelt det første stykket. Men ved holdeplassen ved Frognerparken er det smalt. Markeringen av sykkelfeltet er i stor grad slitt bort. Jeg stoppet noen minutter, og det var lett å se hvorfor: De fleste bilene krysser linjen og kjører delvis i sykkelfeltet. Da gir det ikke mye trygghet å ha sykkelfelt.
Så er det selvfølgelig bussholdeplassene som bryter opp sykkelfeltet.
Der Kirkeveien krysser Middelthuns gt er sykkelveien, som i flere kryss langs Kirkeveien, markert gjennom krysset. Men veien gjør en liten sving. Der kutter de aller fleste bilene sykkelfeltet, noe man også her ser på slitasjen. Dette viser at oppmaling ikke er god nok markering av sykkelfeltet. Det bør være romlefelt som forteller bilene at de krysser linjen.
Det er også interessant å konstatere hvor mye mer effektiv sykkelen er sammenlignet med biler inne i byen. Som sagt stoppet jeg ved trikkeholdeplassen for å ta noen bilder av biler som krysset linjen til sykkelfeltet. Så syklet jeg til krysset ved Middelthunsgt for å ta noen bilder der, ca 300 m lenger borte. Og hvem andre kom enn de bilene jeg hadde tatt bilde av litt tidligere. Jeg kunne altså la dem passere, sykle videre og så vente på dem igjen i neste kryss. For de som er interessert i slikt kan jeg nevne at de to bildene er tatt med 1 min 48 sekunders mellomrom, som betyr at bilen har hatt en gjennomsnittsfart på ganske nøyaktig 10 km/t — som er et greit joggetempo.
Også i Kirkeveien møter vi små bilister med store ego og dyre biler, og som synes å mene at trafikkregler ikke gjelder for dem og at de ikke behøver å ta hensyn til andre.
Jeg lurer ofte på hvem de er, disse som mener at det er viktigere at de selv sparer et par skritt enn at andre kommer trygt fram. Det er påtagelig at det ofte er dyre biler som parkeres på denne måten. Denne Range Roveren BR25259 eies av et selskap som heter Holmenveien 21 AS. Det er jo ikke så interessant, det var ikke akkurat eiendommen som tok seg en bytur lørdag ettermiddag og parkerte i sykkelfeltet i Kirkeveien. Men styreleder og kontaktperson i selskapet er en person som heter Jan Anders Vestrum. I følge telefonkatalogen bor han også i Holmenveien 21. Om det var Jan Anders Vestrum som satt i bilen og fiklet med sin mobiltelefon mens kona(?) shoppet, vet jeg ikke. Men det er vel ikke helt usannsynlig. Skikkelig ufordragelig var han i alle fall, med en holdning om at jeg som syklist ikke hadde noe med at han parkerte i sykkelfeltet. Men folk med oppblåst ego og sterkt markeringsbehov lar det vel bl.a. få utløp gjennom store biler som man parkerer slik at andre ikke kan unngå å legge merke til dem — f.eks. i et sykkelfelt.
Når man kommer til et av stedene hvor behovet for sykkelfelt er aller størst, i Majorstukrysset, blir sykkelfeltet bare borte. Selvfølgelig er det ikke varslet, men jeg har konstatert at Statens vegvesen synes å mene at det er unødvendig å varsle syklister, så man har ikke tatt seg bryet med å innføre skilter som varsler om at sykkelfelt opphører. Slike skilt finnes ganske enkelt ikke blant norsk skilter.
Dette er ubehagelig og risikabelt for syklister. Plutselig er det ikke lenger plass til oss. Vi har valget mellom å legge oss ut blant bilene eller opp på fortauet. Jeg skal gjenta det jeg har sagt mange ganger: Sykkelveier og sykkelfelt må henge sammen!
For egen del er jeg ikke så veldig redd for bytrafikk. Jeg har tråklet meg gjennom mye bytrafikk, både på sykkel og med bil (bl.a. da jeg kjørte taxi i Oslo i studietiden). Jeg har aldri likt å sykle på fortau. Der sykkelfeltet blir borte legger jeg meg midt i kjørefeltet. Er det ikke sykkelfelt krever jeg min rettmessige plass i kjørefeltet. De som skal forbi skal måtte foreta en ordentlig forbikjøring. I Majorstukrysset betyr det at biler skal måtte skifte fil for å komme forbi. Det skal ikke være mulig å presse seg forbi der det kanskje er plass, slik at jeg presses opp på fortauet. Men for de litt mer forsiktige står valget mellom stor trafikk og et ganske smalt og folksomt fortau — eller man kan la være å sykle. Alt for mange velger det siste. Det burde selvfølgelig vært sykkelfelt her.
Når vi nærmer oss krysset Valkyriegt merker vi en annen ulempe ved at det ikke er sykkelfelt: De stillestående bilene blokkerer veien. Sykkel er langt mer effektivt enn bil for transport i byen, selv når det er så dårlig tilrettelagt som i Oslo. Men som syklist hindres jeg ofte av biler som blokkerer veien med køen sin. Bilene har selvfølgelig rett til å bruke kjørebanen. Men når de bare bruker den til å lage kø og til å hindre andre, da bør de komme seg vekk og gjøre det et annet sted! Det er mange parkeringsplasser i denne byen. Hvis bilene bare skal stå stille kan de stå stille der! Vi bysyklister trenger bilfrie sykkelfelt for ikke å bli hindret av bilene!
Fra Majorstuen til Adamstuen er det også sykkelfelt. Men når vi næmere oss krysset med Ullevålsvn / Blindernvn forsvinner den igjen. Bilene har allerede to felt, men det er ikke nok for grådige og kravstore bilister. Så her må syklistene vike for at bilene skal få et tredje felt.
Etter krysset dukker ikke sykkelfeltet opp igjen. Fra Sognsveien er det en hvit stripe nær kanten av veien, så man kan lure på om dette er ment å være sykkelfelt eller ikke. Det er ikke skiltet, og man skjønner etter hvert at dette ikke er sykkelfelt. Til det er det for smalt og humpete.
Herfra er det i det hele tatt dårlig tilrettelagt for syklister. Det dukker opp noen meter gang– og sykkelvei mellom Collets gt og Maridalsveien. Men det er kronglete å komme inn på den nå man kommer syklende på Griffenfeldts gt. Dessuten sto det biler parkert i gang– og sykkelveien (det står ganske ofte biler i gang– og sykkelveien akkurat her), så jeg holdt med i kjørefeltet — og jeg holdt meg midt i høyre kjørefelt for å sikre at det ikke skulle være plass til to biler ved siden av meg (for da blir det så lite plass igjen til meg). Det gir en form for skrekkblandet fryd å teste bilistenes tålmodighet på denne måten. To herremenn i sine dyre biler var svært så raske med å svinge inn foran, og desto mer moro var det å passere dem igjen da de hadde måttet stoppe på rødt lys i neste lyskryss.
Omtrent ved Christies gt dukket det igjen opp en gang– og sykkelvei. Men jeg ville nok ikke ha funnet det bryet verdt å ta den lille avstikkeren om ikke noe av poenget med turen hadde vært å se på tilrettelegging for sykkel. Nede på gang– og sykkelveien kunne jeg konstatere at et elendig vedlikehold nok vil bety at jeg ikke velger den neste gang. Dette er et eksempel på “lekeplass-sykkelvei” som ikke er laget for transport, og dessuten ikke er vedlikeholdt. Da holder jeg meg i kjørebanen.
Når man skal krysse Mailundveien/Fagerheimgata møter man igjen et eksempel på elendig tilrettelegging. Jeg forstår det slik at også sykkelveien krysser her. Men det er bare fotgjengerfelt og fotgjengerlys. “Sykling … i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten” står det i trafikkreglene § 18 tredje ledd. Så da kan man lure på om man som syklist har lov til å krysse her hvis det er mange fotgjengere, eller om man da må vente til fotgjengertrafikken har lagt seg.
Når jeg er på det som også er sykkelvei, så sykler jeg i sykkelfart. Man må selvfølgelig ta hensyn til at det også er fotgjengere der og kan ikke sykle spesielt fort. Men i kombinert gang– og sykkelvei skal også fotgjengere ta hensyn til syklister, hvilket f.eks. må bety at man ikke skal gå tre barnevogner i bredden. At disse plutselig gjøres om til gangfelt ved kryssing er en meget dårlig løsning.
Inn mot Carl Berners plass er det sykkelfelt. Men det brytes av bussholdeplass like før krysset. Og her fikk jeg nok en gang erfare en av de mange problematiske sidene ved denne løsningen: Bussene kjører ikke fram til holdeplassen for så å forflytte seg sidelengs inn på holdeplassen. De skjærer inn over sykkelfeltet lenge før holdeplassen og bryr seg ikke alltid så mye med om det er en syklist der eller ikke.
Ved Carl Berners plass har man laget en “firkantkjøring”, og som tidligere nevnt har man ikke gjort noe for å legge til rette for sykling gjennom denne “firkantkjøringen”, selv om det står at man skal “prioritere reisende med … sykkel“. 286 millioner offentlige kroner skal det koste, og man har i følge Statens vegvesen lagt til rette for alle brukergrupper. Det vil si alle brukergrupper som Statens vegvesen bryr seg om: Privatbiler, kollektivtransport og fotgjengere. Syklister er ikke nevnt som en av “alle brukergruppene”, så Statens vegvesen bryr seg vel heller ikke om sykler når de planlegger.
Jeg synes heller ikke at tilretteleggingen her, på nedsiden av den nye firkantkjøringen, virker særlig betryggende når bussen faktisk ikke har plass til å svinge uten å kjøre inn i sykkelfeltet.
På vei tilbake i Christian Michelsens gt er nok et eksempel på en av de håpløse bussløsningene. Anslagsvis 40 meter fra krysset, når sykkelfeltet så vidt har begynt, brytes det av en bussholdeplass. Når man har brukt så mye penger på dette kunne man ha funnet på en bedre løsning.
Fra Mailundveien er det igjen en gang– og sykkelvei. Den er dårlig vedlikeholdt og hvor den ender er ikke lett å si. Den svinger ut mot Christian Michelsens gt ved Christies gt og fortsetter på det som etter min vurdering må være fortau. Det er ingen skilting, så vi får ingen veiledning i om dette fortsatt er ment å skulle være gang– og sykkelvei, eller om det nå er fortau.
Det hadde vært kjekt å vite, f.eks. slik at jeg vet om jeg kan plinge på fotgjengere som tar opp hele feltet eller ikke. Jeg valgte kjørebanen. Når vi har passert Vogts gt er det ikke lenger noen tvil: Det er fortau, uten noen plass for sykler. Vi trenger ikke skilt for å fortelle oss det.
Det dukker igjen opp en gang– og sykkelvei ved Maridalsveien, men gleden er kortvarig. Når man krysser Uelandsgt er det slutt. Lysreguleringen er problematisk. Står man i gang– og sykkelveien og skal rett fram, så har man kjørefelt for biler som skal svinge til høyre til venstre for seg. Nå er det eget lys for de som skal svinge, så man kan nok sykle rett fram så lenge det er grønt lys i den retningen og “rød pil” for de som skal svinge til høyre. I praksis krysser man da med fotgjengerne i fotgjengerfelt (som er forlengelsen av gang– og sykkelveien), et problem vi har vært innom tidligere.
På veien videre kan man velge fortauet et lite stykke. Det er motbakke slik at de fleste ikke sykler så fort, fortauet er bredt og det er lite folk. Men denne dagen stakk det en liten faen i meg, så jeg la meg igjen midt i kjørefeltet. Som syklist er jeg kjørende, og når det ikke er tilrettelagt for syklister skal jeg fortrinnsvis holde meg i kjørefeltet.
Noe sykkelfelt dukker ikke opp igjen før vi har krysset Blindernveien. Til Shums gt er det greit sykkelfelt, bare avbrutt av de evindelige bussholdeplassene. Men fra Shums gt til Valkyriegt (Majortstuekrysset) ble det virkelig ubehagelig. Sykkelfeltet er rett og slett for smalt!
Jeg hadde en buss til venstre for meg. I motsetning til mange privatbilister, så vet gjerne en bussjåfør hvor bred doning han eller hun kjører. Så bussen lå ganske tett inntil linjen som skilte kjørebane og sykkelfelt, men krysset den ikke. Jeg hadde da hele sykkelfeltet til min disposisjon, men ikke noe ekstra. Det var rett og slett for trangt, i alle fall for trangt til at man kan føle seg noenlunde trygg som syklist i dette sykkelfeltet. Her har noen jukset med målene for å kunne late som om man har lagt til rette for sykkel! De som har planlagt og besluttet dette bør settes på hver sin sykkel med en leddbuss som ligger i kjørefeltet rett utenfor, og tvinges til å sykle på innsiden av denne bussen fra Shums gt til Majortsukrysset — og de kunne gjerne være guider som viser hvordan man har tenkt at folk skal sykle gjennom dette krysset også.
I Majorstukrysset er det farlig kaos med null tilrettelegging for sykler. Står man i sykkelfeltet og skal rett fram har man biler som skal svinge til høyre på sin venstre side. Man kan selvfølgelig stole på at bilene har sett at det ligger en syklist på innsiden og at de vil ta hensyn, men jeg gjør det ikke. I praksis betyr det at man må ut av sykkelfeltet og legge seg inn i midten kjørebanen foran bilen, eller være veldig defensiv og bli fotgjenger i stedet, inntil man har kommet velberget gjennom det hele.
Det er bussholdeplass straks man har kommet over krysset, i tillegg til at det er en kjørefil for biler som skal svinge til høyre opp Sørkedalsveien. For en syklist som skal rett fram i Kirkeveien er det ganske ugreit. Kommer det en buss som skal inn på holdeplassen vil de gjerne skjære inn rett foran syklister. En del av bilene som passerer på utsiden av bussen skal gjerne svinge til Høyre. Den som synes det er skummelt å sykle i trafikk bør ikke bevege seg ut i dette krysset. Jeg skal ikke påta meg å si hvordan dette bør reguleres. Men at noe må gjøres, det er åpenbart.
Man finner igjen sykkelfeltet hvis man har kommet seg velberget over Majorstukrysset. Det er vel omtrent som om sjømerkene forsvinner i grumsete farvann og dukker opp igjen når man er i rom sjø.
Det er trangt ved trikkeholdeplassen ved hovedinngangen til Frognerparken også i denne retningen. Og dermed var jeg tilbake til der det startet.
Pingback: Dokumentarfilm om å sykle i norske byer — anyone? » Olav Torvunds blogg
Pingback: Oslo jukser med sykkelmålene » Olav Torvunds blogg
Pingback: En sykkeltur i Kirkeveien | Oslosykkel