I diskusjonen om sykkelveier og sykkelfelt i Oslo får vi ofte høre at det er så liten plass, i alle fall i sentrum. Derfor er det vanskelig å anlegge sykkelveier og sykkelfelt.
For tiden arbeider man med fundamenteringsarbeider rundt de gamle universitetsbygningene i sentrum. Det er en stor bygningsteknisk utfording. Men det er ikke vårt problem. Gravearbeider har gjort at et kjørefelt i Frederiks gate har forsvunnet.
Men denne gangen gjelder det biler. Biler er, i motsetning til sykler, viktige for de som styrer i denne byen. Så da har man klart å finne plass. Man har fått et ekstra kjørefelt til bilene ved å gjøre midtrabatten smalere. Man kan hvis man vil. Men når det gjelder sykler vil de som styrer byen ikke. Man vil for eksempel heller ha skjemmende gateparkering enn sykkelfelt og sykkelveier.
Vi skal ikke høre på hva politikere sier. Politikere skal dømmes ut fra hva de gjør, ikke ut fra hva de lover og sier. De réelle prioriteringene viser jeg gjennom de konkrete valg de treffer og det de gjør, ikke gjennom deres mer eller mindre tomme løfter.
I Oslo er politikernes budskap veldig klart: Bilister er viktige. Syklister er ikke viktige. Ta med en forurensende og plasskrevende blikkboks som veier over et tonn for å frakte ditt slappe legeme, og våre politikere ser det som sin oppgave å sørge for at det er plass til deg. Velger du heller 10–12 kg miljøvennlig aluminium for å frakte et litt sprekere legeme, da kan din eksistens og tilstedeværelse til nød tolereres så lenge det ikke skjer til hinder for de hellige blikkbokser. Det er dette de som styrer Oslo forteller oss gjennom sine handlinger.
Oslos politiske ledelse har igjen lovet økt satsing på sykkel. Det er den konkrete oppfølgingen de skal dømme på også denne gangen, ikke at de nok en gang ha gått ut og lovet det.
