FrP og spøkelset i hagen

Carl I Hagen har meldt seg inn i poli­tik­ken igjen, og vil bli ord­fø­rer i Oslo. Det er vel nåæ­væ­rende ord­fø­rer, Fabian Stang, som hadde den beste kom­men­ta­ren til dette i Aften, her gjen­gitt etter hukommelsen:

Jeg har en mor som har hatt 15 avskjeds­fore­stil­lin­ger, så jeg blir ikke over­ras­ket av at gamle sir­kus­hes­ter vil til­bake i manesjen.”

Jeg liker ikke Carl I Hagen og har aldri gjort det. Man må ha respekt for at han har klart å bygge FrP opp fra et lite tulle­parti til et stort parti. Men utover det behø­ver man ver­ken ha respekt for per­sonen eller det han til enhver tid måtte hevde at han står for. Han må være den mest nar­sis­sis­tiske poli­ti­ker vi har hatt i Norge, i alle fall i moderne tid. Når han relan­se­rer seg selv i ulike rol­ler, sist som ord­fø­rer­kan­di­dat i Oslo, fordi “han har sav­net seg selv i poli­tik­ken”, så bekref­ter han nett­opp det. Det han først og fremst har sav­net er nok rampe­ly­set, det å bli beund­ret og å kunne beundre seg selv i offent­lig­he­ten. Å bare ha Eli som fan­klubb har vel blitt litt for stus­se­lig. Men fol­ket har ikke sav­net ham, i alle fall er han ikke ønsket som ord­fø­rer i Oslo.

En menings­må­ling for VG ga FrP et opp­sving etter at Hagen lan­serte seg selv. Men det bekref­tes ikke av senere måling for NRK . Så det er langt fra sik­kert at Hagen vil være noen vel­ger­mag­net. Hvis suk­sess­kri­te­riet er å få medie­opp­merk­som­het og mar­keds­an­de­ler (sær­lig på menings­må­lin­ger) har FrP under Hagen hatt stor suk­sess. Men hvis målet på poli­tisk suk­sess er å få inn­fly­telse og resul­ta­ter, da har de vært svært så dår­lige. Med et slikt utgangs­punkt er det hel­ler SP som har fost­ret de dyk­tigste poli­ti­kerne i Norge.

Nå har Carl I Hagen også blitt ansatt som PR-rådgiver for FrPs bystyre­gruppe. Det heter seg rik­tig­nok at han er poli­tisk råd­gi­ver, men i Hagens til­felle går det omtrent ut på ett. Hagens geni, om man kan kalle det noe slikt, er å gjøre poli­tikk salg­bar og å selge poltikk. Hagen var direk­tør i suk­ker­sel­ska­pet Tate & Lyle før poli­tik­ken tok ham. Men egent­lig har han aldri slut­tet å selge suk­ker, selv om inn­pak­nin­gen har vært en annen. Fort­satt er det noe som er umid­del­bart til­ta­lende, som uso­fis­ti­kerte per­soner liker, tomme kalo­rier, fetende og usunt — men det sel­ger. Så de råd han har å gi er ikke om hvor­dan man kan gjøre Oslo til en bedre by å bo i. Det kan han visst ikke så mye om, siden han har tatt job­ben “for å bli kjent med Oslo”. Jeg trodde man enga­sjerte råd­gi­vere for å få råd, ikke for å lære dem opp. Men det gjel­der visst ikke i FrP. For mar­keds­føre og selge poltikk, det kan Carl I Hagen — eller han kunne i alle fall det.

Løn­nen som Carl I Hagen skal får for sin del­tids­jobb som PR-rådgiver for FrP er selv­føl­ge­lig hem­me­lig. FrP er glad i å kreve åpen­het. Men det gjel­der bare for andre, ikke for dem selv. Så lenge man sik­ter seg mot den minst utdan­nede og minst ten­kende delen av befolk­nin­gen kan man tyde­lig­vis basere seg på at dob­belt­mo­ra­len ikke gjen­nom­skues. Skjønt nå har visst FrP også blitt elitis­tisk og vil ikke dis­ku­tere med en uut­dan­net, tid­li­gere lager­sjef på IKEA. Med ny sat­sing på en utdan­net elite som Ulf Erik Knut­sen, spørs det hvor lenge bløf­fen holder.

Jeg mener at Carl I Hagen er ueg­net som ordfører. Ordføreren i Oslo har først og fremst en repre­sen­ta­tiv rolle. I et par­la­men­ta­risk sys­tem med byråd har ord­fø­re­ren liten poli­tisk makt, selv om man kan utøve en del makt gjen­nom ledelse av bysty­rets for­hand­lin­ger (bestemme vote­rings­or­den m.m.). Det blir omtrent den rol­len Stor­tings­pre­si­den­ten har i rikspolitikken.

Jeg lever greit med en ord­fø­rer som jeg er dypt uenig med poli­tisk. Jeg har aldri vært begeist­ret for Peter N Myhre eller Svenn Kris­ti­an­sen, og er poli­tisk like uenig med dem som jeg er med Carl I Hagen. Men selv om de ikke har vært mine favo­rit­ter har det ikke vært noe pro­blem å aksep­tere dem som ord­fø­rere. I den rol­len tel­ler de per­son­lige egen­ska­per mer enn poli­tisk stå­sted. Det må være en per­son som kla­rer å virke sam­lende, slik at også de som ikke stemte på ham eller henne føler at ved­kom­mende repre­sen­te­rer dem i rol­len som ord­fø­rer og fremste repre­sen­tant for byen. Her fal­ler Carl I Hagen gjen­nom. Dess­uten må det være en heder­lig per­son som man kan ha til­lit til. Også her stry­ker Carl I Hagen.

Han har (minst) to skatte­sa­ker. Den første hvor par­tiet betalte en del av hans pri­vate utgif­ter, og den siste om stor­tings­grup­pens mis­bruk av pen­ger — en sak som man dess­verre lyk­tes i å legge lokk på. Det har erg­ret meg mange gan­ger at ikke noen lek­ket hele skatte­rap­por­ten til pres­sen, slik at vi hadde fått vite hva slags snusk bok­et­ter­sy­net avdek­ket i FrPs stortingsgruppe.

Carl I Hagen og hans nær­meste i par­tiet hadde sin pri­vate reise­kasse, pen­ger som var “over­skudd” fra stor­tings­grup­pen i perio­den før. Å beholde slike pen­ger og dis­po­nere dem pri­vat er under­slag. Dess­verre var saken såpass gam­mel da den ble kjent at den alle­rede var straffe­retts­lig for­el­det, og det var det som gjorde at Økokrim henla saken. Legg til at han flyt­tet inn i en “vakt­mes­ter­bo­lig” i et hus som var regu­lert til nærings­virk­som­het på Nøt­terøy. Dette var sam­men man­nen som ville ha hver eneste kvit­te­ring på bor­det for Vic­tor Nor­mans noe flek­sible prak­ti­se­ring av sta­tens repre­sen­ta­sjons­reg­le­ment. Selv­rett­fer­dig hyk­ler er en ganske pas­sende beskri­velse av en slik person.

Man kan også minne om Carl I Hagens for­tid i Oslo­po­li­tik­ken. Det ble i 2002 avslørt at han hadde ute­blitt fra 51,5 av 54 møter i 2001 og 2002, men at han like­vel hevet full møte­godt­gjø­relse for alle møtene. Og han var den eneste stor­tings­re­pre­sen­tan­ten som hevet en slik møte­godt­gjø­relse ved siden av sin stor­tings­lønn. Dette kunne vi lese i Aften­pos­ten Aften 19.12.2002 (dess­verre ikke på nett):

Ingen andre poli­ti­kere hever lønn fra Stor­tin­get og godt­gjø­relse fra Oslo bystyre. Og ingen andre har et lig­nende fra­vær i bysty­ret, som er bereg­net til å være opp­til ti gan­ger så høyt som neste poli­ti­ker på listen.

Totalt har Hagen vært fra­væ­rende på 51,5 av 54 møter i finans­ko­mi­teen og bysty­ret de siste 18 måne­dene. Det utgjør et fra­vær på 95 pro­sent. Hagen har slik slup­pet unna omtrent 240 timer med Rådhus-møter i år og i fjor. Dette til tross for at det står i kom­mune­reg­le­men­tet at inn­valgte bystyre­po­li­ti­kere «plik­ter å delta i orga­nets møter».”

Dagen etter kunne Aften for­telle dette (hel­ler ikke dette er på nett):

I 1997 fikk Carl I. Hagen 30 000 kro­ner for mye utbe­talt i poli­ti­ker­ho­no­rar fra Oslo. Fr.p.-formannen betalte ikke til­bake før kom­mu­nen avdek­ket saken. Først etter nes­ten ett år med ti gan­ger for høye utbe­ta­lin­ger hver måned, fant bysty­rets sek­re­ta­riat ut at Fr.p.-formannen fikk alt­for mye utbe­talt for ver­vet som fast med­lem i Oslo bystyre.

I desem­ber 1997 fikk da Carl I. Hagen krav om å betale til­bake 30 250 av de 33 850 kro­nene han i løpet av året hadde tatt imot som fast med­lem av Oslo bystyret.”

Om man ser på de for­hold som i sin tid førte til at Albert Nord­en­gen og Per Ditlev-Simonsen måtte trekke seg som ord­fø­rere, så var det baga­tel­ler i for­hold til alt det Carl I Hagen har på sam­vit­tig­he­ten. Han er ganske enkelt ikke skik­ket som ordfører.

Man hva kan så Carl I Hagens come back få å si for FrP?

Siv Jen­sen ble utpekt av parti­eier Carl I Hagen til å være hans arving som parti­le­der. Det var ikke mange som oppo­nerte mot Carl I Hagen. Man visste at de som for­søkte seg ble poli­tisk lik­vi­dert. Selv­føl­ge­lig var det hel­ler ingen mot­stand mot Carl I Hagens leder­kan­di­dat. Men det betyr ikke at hun hadde en så hel­hjer­tet opp­slut­ning som stemme­tal­lene kunne gi inn­trykk av.

Så lenge man opp­når gode resul­ta­ter sit­ter man rime­lig trygt i en slik leder­po­si­sjon. Men Siv Jen­sen har ikke levert. Jeg stilte 27. april i år spørs­må­let “Når rak­ner det for Siv Jen­sen?” Vi kan kon­sta­tere at det ikke har rak­net ennå. Men Carl I Hagens gjen­inn­tre­den på den poli­tiske arena gjør det ikke let­tere for henne.

Da Siv Jen­sen ble valgt til parti­le­der i mai 2006 hadde par­tiet en opp­slut­ning på menings­må­lin­gene på mel­lom 30 og 35%. Ved kom­mune– og fyl­kes­tings­val­get et drøyt år senere var opp­slut­nin­gen nær hal­vert, og FrP fikk 18,5% opp­slut­ning. FrP trøs­tet seg rik­tig­nok med at det var det beste resul­ta­tet FrP hadde opp­nådd ved noe kom­mune­valg, hvil­ket var rik­tig. Men det var en til­bake­gang fra stor­tings­val­get to år tid­li­gere, og et dra­ma­tisk fall i for­hold til for­vent­nin­ger skapt av gode menings­må­lin­ger. (Se Bernt Aar­dals nett­sted for infor­ma­sjon om menings­må­lin­ger, valg­re­sul­ta­ter osv.)

Stor­tings­val­get 2009 var hel­ler ingen stor suk­sess. Fra å gå inn i valg­kam­pen som stats­mi­nis­ter­kan­di­dat med stor opp­slut­ning på menings­må­lin­gene endte FrP med et resul­tat mar­gi­nalt bedre enn stor­tings­val­get 2005 og fire nye år i skyg­ge­nes dal. Fal­let fra menings­må­lin­gene på for­som­meren til valg­re­sul­ta­tet i sep­tem­ber var dramatisk.

Etter val­get 2009 gikk luf­ten ut av FrP-ballongen. Siv Jen­sen var “punch drunk” og usyn­lig. Det som har vært FrPs fremste styrke har vært å skape medie­opp­merk­som­het omkring det par­tiet til env­her tid måtte hevde å stå for. Siv Jen­sen gikk sist vår gikk ut med krav om flere pol­tiske debat­ter på TV. Når hun må ha “stoppe­klok­ke­de­bat­ter” for å komme til orde, da viste hun at FrP har tapt også der.

Det er inter­es­sant å se på FrPs opp­slut­ning på menings­må­lin­ger. FrP har all­tid vært et parti som er best når det ikke gjel­der. De har lig­get på topp mel­lom val­gene, for så å stupe når det blir alvor. Om par­tiet hadde fulgt van­lig syk­lus skulle de nå ha vært på topp, langt over resul­ta­tet fra val­get 2009. Men denne gan­gen har par­ti­ets van­lige menings­må­lings­opp­gang etter val­get ute­blitt. FrPs opp­slut­ning på menings­må­lin­gene har svingt rundt valg­re­sul­ta­tet, noen gan­ger litt over, noen gan­ger litt under. Det som skal bli inter­es­sant å se i året som kom­mer er om de kla­rer å holde nivået, eller om de også fra dette nivået vil falle kraf­tig når val­get nær­mere seg. Det var en lig­nende situa­sjon fra 2003 til 2005 hvor det ikke var noen stig­ning etter val­get i 2003. Men da holdt de nivået i 2005, så vi som ønsker at FrP skal bli minst mulig bør ikke bli alt for opti­mis­tiske. Det er like­vel lov å håpe.

Når en så mar­kert leder som Carl I Hagen trek­ker seg, da må han trekke seg. Om han fort­satt lus­ker rundt i bus­kene ska­per han uklar­het og svek­ker den nye lede­ren. Da han lan­serte seg selv om “eldre­ge­ne­ral” trakk han opp­merk­som­het bort fra Siv Jen­sen. Sist vår kri­ti­serte han åpent parti­le­del­sen. En parti­le­delse må tåle kri­tikk. Men når den kom­mer fra tid­li­gere parti­eier og fort­satt hoved­ak­sjo­nær, da ram­mer den eks­tra kraf­tig. Og ikke minst legi­ti­me­rer han kri­tikk mot ledel­sen, også fra andre.

I som­mer kunne Dag­bla­det melde om mis­nøye i FrP, selv om ingen sto fram åpent med sin kri­tikk. Det over­ras­ker ikke, ver­ken at kri­tik­ken begyn­ner å komme til over­fla­ten eller at kri­ti­kerne fore­lø­pig ikke vil stå fram. At Siv Jen­sen avvi­ser dette er bare hva man må vente. Men når lede­ren ikke leve­rer må hun regne med kritikk.

Den beryk­tede kro­nik­ken som Chris­tian Tybring-Gjedde skrev sam­men med Kent Ander­sen, en rabiat fyr som på sin egen blogg kal­ler Arbei­der­par­tiet for “kul­turquis­lin­ger”, har gitt FrP opp­merk­som­het. Men det er ikke sik­kert det er slik opp­merk­som­het Siv Jen­sen tren­ger eller ønsker seg, selv om hun ikke vil ta avstand fra den. Siv Jen­sen har hen­tet libe­ra­lerne som for­svant etter “Dolke­sjø” inn i var­men — de liker neppe dette. Skjønt pro­fes­sor Anders Todal Jens­sen mener det må ha vært kla­rert med parti­le­del­sen. Det viser i alle fall at par­tiet ikke har en sterk hånd når de spil­ler ut trum­fen — inn­vand­rer­kor­tet — over et år før val­get. Det har da hel­ler ikke gitt noen opp­sving på de menings­må­lin­ger som er fore­tatt etter dette utspil­let. Rasis­tene støt­ter vel FrP alle­rede. I media har inn­vand­rings­de­bat­ten blitt skjø­vet under tep­pene, og man er mer opp­tatt av poli­tiske armbånd.

Så duk­ker Carl I Hagen opp og lan­se­rer seg selv som ord­fø­rer­kan­di­dat i Oslo. Som nevnt er han ikke ønsket. Jeg tror hel­ler ikke at han kom­mer til å være en stor vel­ger­mag­net for FrP, noe menings­må­lin­gene så langt synes å bekrefte.

For Carl I Hagen vil det bli en ny opp­le­velse å skulle drive valg­kamp i posi­sjon. Det har han aldri ført gjort, og jeg har ikke så stor tro på at han vil klare det. Han har vært en mes­ter i å mobi­li­sere mis­nøye. Men å basere valg­kamp på mis­nøye med eget bryåd er neppe en vin­ner­stra­tegi. Han vin­ner neppe hel­ler så vel­dig mye på å legge all skyld for alt som er galt i Oslo på regje­rin­gen. Om han fort­set­ter med sitt mas om syke­hjems­plas­ser og eldre­om­sorg vil han fort møte sitt eget parti i døren: FrP sit­ter i byråd, og ansvar­lig byråd for bl.a. eldre­om­sorg i Oslo er FrPs Sylvi List­haug. Med henne som byråd har antal­let syke­hjems­plas­ser i Oslo gått ned. I valg­kam­pen vil Hagen måtte for­svare denne politikken.

Om Carl I Hagens gjen­inn­tre­den i poli­tik­ken skulle gi par­tiet et løft på kort sikt, så vil det på mer lang sikt svekke partiet.

Carl I Hagen har gått ut på dato. Å hente inn Carl I Hagen er omtrent like frem­tids­ret­tet som det var da FrP i 2001 valgte den da 71 år gamle Jon Alv­heim som nest­le­der. Kan­skje vil han lokke til seg noen stem­mer fra noen eldre, men han vil nok også skyve fra seg yngre vel­gere og byg­ger ikke frem­ti­den for FrP. De som ønsker Hagen stem­mer alle­rede FrP.

Carl I Hagen får det som han vil i FrP. Når han vil bli par­ti­ets ord­fø­rer­kan­di­dat så blir han det. Han blir også par­ti­ets PR-rådgiver slik at han kan karre noe av bystre­grup­pens pen­ger til seg selv. Han har som nevnt kri­ti­sert parti­le­del­sen for at det ikke er plass til ymse solo­ut­spill. Carl I Hagen kom­mer ikke til å kla­rere sine utspill med parti­le­del­sen. Han kom­mer til å domi­nere valg­kam­pen for FrP. I og med at val­get 2011 er et kom­mune­valg og Siv Jen­sen ikke en gang er på valg, vil Carl I Hagen frem­stå som sjefen.

Carl I Hagen har aldri tattt regi, og kom­mer ikke til å gjøre det denne gan­gen hel­ler. Carl I Hagen vil nyte det, media vil like det og Siv Jen­sen vil for­tvile. Siv Jen­sen vil frem­stå som en vikar som får lov til å styre når det pas­ser sje­fen bedre å være i Spa­nia. Hun vil tape mye av den auto­ri­tet hun måtte ha igjen, både over­for vel­gerne og innad i partiet.

Carl I Hagen kunne “drepe” sine mot­stan­dere. Det er ikke Siv Jen­sen sterk nok til. Når Carl I Hagen igjen trek­ker seg fra poli­tik­ken — for­hå­pent­lig­vis etter bare å ha fått en bystyre­plass, men ikke ord­fø­rer­verv for FrP — og Siv Jen­sen igjen kan tre ut av hans skygge vil hun bare være en skygge av seg selv. Hun vil være rib­bet for auto­ri­tet og grib­bene vil stå klar til å kaste seg over henne.

Hvem som even­tu­elt skulle overta etter Siv Jen­sen er ikke lett å se. FrP er ikke et parti som til­trek­ker seg så mange poli­tiske talen­ter. FrP vra­ket i våres Terje Søvik­nes som med­lem av sen­tral­sty­ret fordi han opp­trer prag­ma­tisk i det som da var par­ti­ets store ideo­lo­giske prin­sipp­sak: Nei til bom­pen­ger. Han som skulle vært FrPs nye won­der­boy, 1. nest­le­der Per Arne Olsen, har som tid­li­gere ord­fø­rer i Tøns­bergsun­ket ned i en henge­myr av spe­ku­la­sjon med ung­bo­lei­lig­he­ter, samt for­del­ak­tig lei­lig­hetskjøp og gra­tis gara­sje fra en utbyg­ger i Tøns­berg. Den saken stin­ker langt mer enn noen stats­råders teppe– og klokke­ga­ver. Jeg tror ikke noe på at ord­fø­rer, sam­men men leder i byg­nings­rå­det (en annen FrP-politiker), får milde gaver av en utbyg­ger bare fordi utbyg­ger liker å være snill mot sen­trale poli­ti­kere. Så Per Arne Olsen er nok poli­tisk død.

Når leder­stri­den kom­mer i FrP vil ikke Carl I Hagen len­ger kunne styre pro­ses­sen med jern­hånd. Så sterk er ikke hans posi­sjon len­ger. Alle de interne mot­set­nin­gene, f.eks. mel­lom libe­ra­lis­tene og de mer brune ele­men­tene, vil komme til over­fla­ten og få utspille seg i det fri.

FrP har en dår­lig parti­kul­tur når det gjel­der å hånd­tere interne kon­flik­ter. Stort sett har man enten under­trykt dem, eller fler­tal­let har eks­klu­dert mindre­tal­let. Skjønt FrP eks­klu­de­rer ingen. I FrPs “news­peak” heter det “aktiv utmel­delse” når med­lem­mene ikke selv aktivt mel­der seg ut, men “blir utmeldt” av fler­tal­let. Ingen andre poli­tiske par­tier har, i alle fall ikke i moderne tid, eks­klu­dert like mange med­lem­mer som FrP.

Vi vil nok se mange makt­kam­per og eks­klu­sjo­ner når leder­stri­den kom­mer til over­fla­ten. Det kom­mer ikke til å bli noe vak­kert syn og det kom­mer ikke til å gavne FrP.

Ved å lan­sere seg selv som ord­fø­rer­kan­di­dat har Carl I Hagen nok en gang dol­ket Siv Jen­sen i ryg­gen og svek­ket hen­nes auto­ri­tet som parti­le­der. I klare øyeblikk ser han anta­ge­lig­vis dette selv. Men nar­sis­si­ten Carl I Hagen synes å ha det samme for­hold til medie­opp­merk­som­het som en alko­ho­li­ker har til alko­hol. Og for Hagen har vel FrP all­tid egent­lig hand­let om at Carl I Hagen skal kunne nyte seg selv.

Med sin gjen­inn­tre­den på den pol­tiske arena kan Hagen vir­ke­lig bidra til å sette fart på FrPs ned­tur, selv om han kan­skje kan for­sinke den noe. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Print Friendly