FrP og spøkelset i hagen

Carl I Hagen har meldt seg inn i politikken igjen, og vil bli ordfører i Oslo. Det er vel nåæværende ordfører, Fabian Stang, som hadde den beste kommentaren til dette i Aften, her gjengitt etter hukommelsen:

“Jeg har en mor som har hatt 15 avskjedsforestillinger, så jeg blir ikke overrasket av at gamle sirkushester vil tilbake i manesjen.”

Jeg liker ikke Carl I Hagen og har aldri gjort det. Man må ha respekt for at han har klart å bygge FrP opp fra et lite tulleparti til et stort parti. Men utover det behøver man verken ha respekt for personen eller det han til enhver tid måtte hevde at han står for. Han må være den mest narsissistiske politiker vi har hatt i Norge, i alle fall i moderne tid. Når han relanserer seg selv i ulike roller, sist som ordførerkandidat i Oslo, fordi “han har savnet seg selv i politikken”, så bekrefter han nettopp det. Det han først og fremst har savnet er nok rampelyset, det å bli beundret og å kunne beundre seg selv i offentligheten. Å bare ha Eli som fanklubb har vel blitt litt for stusselig. Men folket har ikke savnet ham, i alle fall er han ikke ønsket som ordfører i Oslo.

En meningsmåling for VG ga FrP et oppsving etter at Hagen lanserte seg selv. Men det bekreftes ikke av senere måling for NRK . Så det er langt fra sikkert at Hagen vil være noen velgermagnet. Hvis suksesskriteriet er å få medieoppmerksomhet og markedsandeler (særlig på meningsmålinger) har FrP under Hagen hatt stor suksess. Men hvis målet på politisk suksess er å få innflytelse og resultater, da har de vært svært så dårlige. Med et slikt utgangspunkt er det heller SP som har fostret de dyktigste politikerne i Norge.

Nå har Carl I Hagen også blitt ansatt som PR-rådgiver for FrPs bystyregruppe. Det heter seg riktignok at han er politisk rådgiver, men i Hagens tilfelle går det omtrent ut på ett. Hagens geni, om man kan kalle det noe slikt, er å gjøre politikk salgbar og å selge poltikk. Hagen var direktør i sukkerselskapet Tate & Lyle før politikken tok ham. Men egentlig har han aldri sluttet å selge sukker, selv om innpakningen har vært en annen. Fortsatt er det noe som er umiddelbart tiltalende, som usofistikerte personer liker, tomme kalorier, fetende og usunt — men det selger. Så de råd han har å gi er ikke om hvordan man kan gjøre Oslo til en bedre by å bo i. Det kan han visst ikke så mye om, siden han har tatt jobben “for å bli kjent med Oslo”. Jeg trodde man engasjerte rådgivere for å få råd, ikke for å lære dem opp. Men det gjelder visst ikke i FrP. For markedsføre og selge poltikk, det kan Carl I Hagen — eller han kunne i alle fall det.

Lønnen som Carl I Hagen skal får for sin deltidsjobb som PR-rådgiver for FrP er selvfølgelig hemmelig. FrP er glad i å kreve åpenhet. Men det gjelder bare for andre, ikke for dem selv. Så lenge man sikter seg mot den minst utdannede og minst tenkende delen av befolkningen kan man tydeligvis basere seg på at dobbeltmoralen ikke gjennomskues. Skjønt nå har visst FrP også blitt elitistisk og vil ikke diskutere med en uutdannet, tidligere lagersjef på IKEA. Med ny satsing på en utdannet elite som Ulf Erik Knutsen, spørs det hvor lenge bløffen holder.

Jeg mener at Carl I Hagen er uegnet som ordfører. Ordføreren i Oslo har først og fremst en representativ rolle. I et parlamentarisk system med byråd har ordføreren liten politisk makt, selv om man kan utøve en del makt gjennom ledelse av bystyrets forhandlinger (bestemme voteringsorden m.m.). Det blir omtrent den rollen Stortingspresidenten har i rikspolitikken.

Jeg lever greit med en ordfører som jeg er dypt uenig med politisk. Jeg har aldri vært begeistret for Peter N Myhre eller Svenn Kristiansen, og er politisk like uenig med dem som jeg er med Carl I Hagen. Men selv om de ikke har vært mine favoritter har det ikke vært noe problem å akseptere dem som ordførere. I den rollen teller de personlige egenskaper mer enn politisk ståsted. Det må være en person som klarer å virke samlende, slik at også de som ikke stemte på ham eller henne føler at vedkommende representerer dem i rollen som ordfører og fremste representant for byen. Her faller Carl I Hagen gjennom. Dessuten må det være en hederlig person som man kan ha tillit til. Også her stryker Carl I Hagen.

Han har (minst) to skattesaker. Den første hvor partiet betalte en del av hans private utgifter, og den siste om stortingsgruppens misbruk av penger — en sak som man dessverre lyktes i å legge lokk på. Det har ergret meg mange ganger at ikke noen lekket hele skatterapporten til pressen, slik at vi hadde fått vite hva slags snusk bokettersynet avdekket i FrPs stortingsgruppe.

Carl I Hagen og hans nærmeste i partiet hadde sin private reisekasse, penger som var “overskudd” fra stortingsgruppen i perioden før. Å beholde slike penger og disponere dem privat er underslag. Dessverre var saken såpass gammel da den ble kjent at den allerede var strafferettslig foreldet, og det var det som gjorde at Økokrim henla saken. Legg til at han flyttet inn i en “vaktmesterbolig” i et hus som var regulert til næringsvirksomhet på Nøtterøy. Dette var sammen mannen som ville ha hver eneste kvittering på bordet for Victor Normans noe fleksible praktisering av statens representasjonsreglement. Selvrettferdig hykler er en ganske passende beskrivelse av en slik person.

Man kan også minne om Carl I Hagens fortid i Oslopolitikken. Det ble i 2002 avslørt at han hadde uteblitt fra 51,5 av 54 møter i 2001 og 2002, men at han likevel hevet full møtegodtgjørelse for alle møtene. Og han var den eneste stortingsrepresentanten som hevet en slik møtegodtgjørelse ved siden av sin stortingslønn. Dette kunne vi lese i Aftenposten Aften 19.12.2002 (dessverre ikke på nett):

“Ingen andre politikere hever lønn fra Stortinget og godtgjørelse fra Oslo bystyre. Og ingen andre har et lignende fravær i bystyret, som er beregnet til å være opptil ti ganger så høyt som neste politiker på listen.

Totalt har Hagen vært fraværende på 51,5 av 54 møter i finanskomiteen og bystyret de siste 18 månedene. Det utgjør et fravær på 95 prosent. Hagen har slik sluppet unna omtrent 240 timer med Rådhus-møter i år og i fjor. Dette til tross for at det står i kommunereglementet at innvalgte bystyrepolitikere «plikter å delta i organets møter».”

Dagen etter kunne Aften fortelle dette (heller ikke dette er på nett):

“I 1997 fikk Carl I. Hagen 30 000 kroner for mye utbetalt i politikerhonorar fra Oslo. Fr.p.-formannen betalte ikke tilbake før kommunen avdekket saken. Først etter nesten ett år med ti ganger for høye utbetalinger hver måned, fant bystyrets sekretariat ut at Fr.p.-formannen fikk altfor mye utbetalt for vervet som fast medlem i Oslo bystyre.

I desember 1997 fikk da Carl I. Hagen krav om å betale tilbake 30 250 av de 33 850 kronene han i løpet av året hadde tatt imot som fast medlem av Oslo bystyret.”

Om man ser på de forhold som i sin tid førte til at Albert Nordengen og Per Ditlev-Simonsen måtte trekke seg som ordførere, så var det bagateller i forhold til alt det Carl I Hagen har på samvittigheten. Han er ganske enkelt ikke skikket som ordfører.

Man hva kan så Carl I Hagens come back få å si for FrP?

Siv Jensen ble utpekt av partieier Carl I Hagen til å være hans arving som partileder. Det var ikke mange som opponerte mot Carl I Hagen. Man visste at de som forsøkte seg ble politisk likvidert. Selvfølgelig var det heller ingen motstand mot Carl I Hagens lederkandidat. Men det betyr ikke at hun hadde en så helhjertet oppslutning som stemmetallene kunne gi inntrykk av.

Så lenge man oppnår gode resultater sitter man rimelig trygt i en slik lederposisjon. Men Siv Jensen har ikke levert. Jeg stilte 27. april i år spørsmålet “Når rakner det for Siv Jensen?” Vi kan konstatere at det ikke har raknet ennå. Men Carl I Hagens gjeninntreden på den politiske arena gjør det ikke lettere for henne.

Da Siv Jensen ble valgt til partileder i mai 2006 hadde partiet en oppslutning på meningsmålingene på mellom 30 og 35%. Ved kommune- og fylkestingsvalget et drøyt år senere var oppslutningen nær halvert, og FrP fikk 18,5% oppslutning. FrP trøstet seg riktignok med at det var det beste resultatet FrP hadde oppnådd ved noe kommunevalg, hvilket var riktig. Men det var en tilbakegang fra stortingsvalget to år tidligere, og et dramatisk fall i forhold til forventninger skapt av gode meningsmålinger. (Se Bernt Aardals nettsted for informasjon om meningsmålinger, valgresultater osv.)

Stortingsvalget 2009 var heller ingen stor suksess. Fra å gå inn i valgkampen som statsministerkandidat med stor oppslutning på meningsmålingene endte FrP med et resultat marginalt bedre enn stortingsvalget 2005 og fire nye år i skyggenes dal. Fallet fra meningsmålingene på forsommeren til valgresultatet i september var dramatisk.

Etter valget 2009 gikk luften ut av FrP-ballongen. Siv Jensen var “punch drunk” og usynlig. Det som har vært FrPs fremste styrke har vært å skape medieoppmerksomhet omkring det partiet til envher tid måtte hevde å stå for. Siv Jensen gikk sist vår gikk ut med krav om flere poltiske debatter på TV. Når hun må ha “stoppeklokkedebatter” for å komme til orde, da viste hun at FrP har tapt også der.

Det er interessant å se på FrPs oppslutning på meningsmålinger. FrP har alltid vært et parti som er best når det ikke gjelder. De har ligget på topp mellom valgene, for så å stupe når det blir alvor. Om partiet hadde fulgt vanlig syklus skulle de nå ha vært på topp, langt over resultatet fra valget 2009. Men denne gangen har partiets vanlige meningsmålingsoppgang etter valget uteblitt. FrPs oppslutning på meningsmålingene har svingt rundt valgresultatet, noen ganger litt over, noen ganger litt under. Det som skal bli interessant å se i året som kommer er om de klarer å holde nivået, eller om de også fra dette nivået vil falle kraftig når valget nærmere seg. Det var en lignende situasjon fra 2003 til 2005 hvor det ikke var noen stigning etter valget i 2003. Men da holdt de nivået i 2005, så vi som ønsker at FrP skal bli minst mulig bør ikke bli alt for optimistiske. Det er likevel lov å håpe.

Når en så markert leder som Carl I Hagen trekker seg, da må han trekke seg. Om han fortsatt lusker rundt i buskene skaper han uklarhet og svekker den nye lederen. Da han lanserte seg selv om “eldregeneral” trakk han oppmerksomhet bort fra Siv Jensen. Sist vår kritiserte han åpent partiledelsen. En partiledelse må tåle kritikk. Men når den kommer fra tidligere partieier og fortsatt hovedaksjonær, da rammer den ekstra kraftig. Og ikke minst legitimerer han kritikk mot ledelsen, også fra andre.

I sommer kunne Dagbladet melde om misnøye i FrP, selv om ingen sto fram åpent med sin kritikk. Det overrasker ikke, verken at kritikken begynner å komme til overflaten eller at kritikerne foreløpig ikke vil stå fram. At Siv Jensen avviser dette er bare hva man må vente. Men når lederen ikke leverer må hun regne med kritikk.

Den beryktede kronikken som Christian Tybring-Gjedde skrev sammen med Kent Andersen, en rabiat fyr som på sin egen blogg kaller Arbeiderpartiet for “kulturquislinger”, har gitt FrP oppmerksomhet. Men det er ikke sikkert det er slik oppmerksomhet Siv Jensen trenger eller ønsker seg, selv om hun ikke vil ta avstand fra den. Siv Jensen har hentet liberalerne som forsvant etter “Dolkesjø” inn i varmen — de liker neppe dette. Skjønt professor Anders Todal Jenssen mener det må ha vært klarert med partiledelsen. Det viser i alle fall at partiet ikke har en sterk hånd når de spiller ut trumfen — innvandrerkortet — over et år før valget. Det har da heller ikke gitt noen oppsving på de meningsmålinger som er foretatt etter dette utspillet. Rasistene støtter vel FrP allerede. I media har innvandringsdebatten blitt skjøvet under teppene, og man er mer opptatt av politiske armbånd.

Så dukker Carl I Hagen opp og lanserer seg selv som ordførerkandidat i Oslo. Som nevnt er han ikke ønsket. Jeg tror heller ikke at han kommer til å være en stor velgermagnet for FrP, noe meningsmålingene så langt synes å bekrefte.

For Carl I Hagen vil det bli en ny opplevelse å skulle drive valgkamp i posisjon. Det har han aldri ført gjort, og jeg har ikke så stor tro på at han vil klare det. Han har vært en mester i å mobilisere misnøye. Men å basere valgkamp på misnøye med eget bryåd er neppe en vinnerstrategi. Han vinner neppe heller så veldig mye på å legge all skyld for alt som er galt i Oslo på regjeringen. Om han fortsetter med sitt mas om sykehjemsplasser og eldreomsorg vil han fort møte sitt eget parti i døren: FrP sitter i byråd, og ansvarlig byråd for bl.a. eldreomsorg i Oslo er FrPs Sylvi Listhaug. Med henne som byråd har antallet sykehjemsplasser i Oslo gått ned. I valgkampen vil Hagen måtte forsvare denne politikken.

Om Carl I Hagens gjeninntreden i politikken skulle gi partiet et løft på kort sikt, så vil det på mer lang sikt svekke partiet.

Carl I Hagen har gått ut på dato. Å hente inn Carl I Hagen er omtrent like fremtidsrettet som det var da FrP i 2001 valgte den da 71 år gamle Jon Alvheim som nestleder. Kanskje vil han lokke til seg noen stemmer fra noen eldre, men han vil nok også skyve fra seg yngre velgere og bygger ikke fremtiden for FrP. De som ønsker Hagen stemmer allerede FrP.

Carl I Hagen får det som han vil i FrP. Når han vil bli partiets ordførerkandidat så blir han det. Han blir også partiets PR-rådgiver slik at han kan karre noe av bystregruppens penger til seg selv. Han har som nevnt kritisert partiledelsen for at det ikke er plass til ymse soloutspill. Carl I Hagen kommer ikke til å klarere sine utspill med partiledelsen. Han kommer til å dominere valgkampen for FrP. I og med at valget 2011 er et kommunevalg og Siv Jensen ikke en gang er på valg, vil Carl I Hagen fremstå som sjefen.

Carl I Hagen har aldri tattt regi, og kommer ikke til å gjøre det denne gangen heller. Carl I Hagen vil nyte det, media vil like det og Siv Jensen vil fortvile. Siv Jensen vil fremstå som en vikar som får lov til å styre når det passer sjefen bedre å være i Spania. Hun vil tape mye av den autoritet hun måtte ha igjen, både overfor velgerne og innad i partiet.

Carl I Hagen kunne “drepe” sine motstandere. Det er ikke Siv Jensen sterk nok til. Når Carl I Hagen igjen trekker seg fra politikken — forhåpentligvis etter bare å ha fått en bystyreplass, men ikke ordførerverv for FrP — og Siv Jensen igjen kan tre ut av hans skygge vil hun bare være en skygge av seg selv. Hun vil være ribbet for autoritet og gribbene vil stå klar til å kaste seg over henne.

Hvem som eventuelt skulle overta etter Siv Jensen er ikke lett å se. FrP er ikke et parti som tiltrekker seg så mange politiske talenter. FrP vraket i våres Terje Søviknes som medlem av sentralstyret fordi han opptrer pragmatisk i det som da var partiets store ideologiske prinsippsak: Nei til bompenger. Han som skulle vært FrPs nye wonderboy, 1. nestleder Per Arne Olsen, har som tidligere ordfører i Tønsbergsunket ned i en hengemyr av spekulasjon med ungboleiligheter, samt fordelaktig leilighetskjøp og gratis garasje fra en utbygger i Tønsberg. Den saken stinker langt mer enn noen statsråders teppe- og klokkegaver. Jeg tror ikke noe på at ordfører, sammen men leder i bygningsrådet (en annen FrP-politiker), får milde gaver av en utbygger bare fordi utbygger liker å være snill mot sentrale politikere. Så Per Arne Olsen er nok politisk død.

Når lederstriden kommer i FrP vil ikke Carl I Hagen lenger kunne styre prosessen med jernhånd. Så sterk er ikke hans posisjon lenger. Alle de interne motsetningene, f.eks. mellom liberalistene og de mer brune elementene, vil komme til overflaten og få utspille seg i det fri.

FrP har en dårlig partikultur når det gjelder å håndtere interne konflikter. Stort sett har man enten undertrykt dem, eller flertallet har ekskludert mindretallet. Skjønt FrP ekskluderer ingen. I FrPs “newspeak” heter det “aktiv utmeldelse” når medlemmene ikke selv aktivt melder seg ut, men “blir utmeldt” av flertallet. Ingen andre politiske partier har, i alle fall ikke i moderne tid, ekskludert like mange medlemmer som FrP.

Vi vil nok se mange maktkamper og eksklusjoner når lederstriden kommer til overflaten. Det kommer ikke til å bli noe vakkert syn og det kommer ikke til å gavne FrP.

Ved å lansere seg selv som ordførerkandidat har Carl I Hagen nok en gang dolket Siv Jensen i ryggen og svekket hennes autoritet som partileder. I klare øyeblikk ser han antageligvis dette selv. Men narsissiten Carl I Hagen synes å ha det samme forhold til medieoppmerksomhet som en alkoholiker har til alkohol. Og for Hagen har vel FrP alltid egentlig handlet om at Carl I Hagen skal kunne nyte seg selv.

Med sin gjeninntreden på den poltiske arena kan Hagen virkelig bidra til å sette fart på FrPs nedtur, selv om han kanskje kan forsinke den noe. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.