Vil du betale $25.000 for budskapet om gratis?

The Guardian har i dag, 27. september 2010, en interessant artikkel, The cost of free om hvor mye det koster å engasjere en av gratisguruene. Vil man høre Cory Doctorow snakke om å gi bort gratis innhold som forretningsmodell, koster det deg $25.000 + reise på første klasse etc. Chris Anderson, som forteller at gratis er fremtidens forretningsmodell, koster $40-50.000. Vil du ha Seth Goodin til å predike budskapet om “stammer” som deler, så skal det visstnok koste deg $150.000. Alt i følge The Guardian.

På en måte er de bare eksempler på at deres teorier virker, i alle fall for dem. Deres budskap kan generaliseres om omskrives på følgende måte:

Markedsfør deg på den mest mulig effektive måten og ta deretter så mye betalt som mulig for det folk er villige til å betale for.

Neste element i deres budskap er at det å gi bort noe gratis kan være en meget effektiv markedsføring.

Jeg har ikke noen problemer med at folk tar seg godt betalt når noen er villige til å betale. Jeg har større motvilje mot kommersielle kurs- og konferansearrangører som tror det er en slik stor ære å få lov til å snakke på deres rådyre arrangementer at de forventer at folk stiller opp gratis.

Problemet er ikke rockestjerner som tar grovt betalt, heller ikke om de kommer i form av en Cory Doctorow. Problemet er at folk tror at de dyre gratispredikanters evangelium passer for alle, og at man bruker det som en legitimering av eget tyveri. At noen kan ha kommersiell suksess med å gi bort opphavsrettslig vernede verk betyr ikke at alle kan satse på dette, og er ikke noe argument for å svekke eller oppheve opphavsretten.

Det er mange grunner til å publisere, hva enten det er tekst, musikk, bilder, film eller noe annet. Man får ikke betalt for vitenskapelig publisering, i alle fall ikke direkte. Det er enkelte vitenskapelige forfattere som også klarer å skrive bestsellere, men de er unntakene. Men vi som er i akademia får stort sett lønn fra den institusjon hvor vi er ansatt, og en del av arbeidsplikten er at vi skal drive forskning og publisere resultatene. Det er en lang tradisjon for deling innen akademia, og våre publiserte resultater er en gave til samfunnet.

Vi publiserer også fordi det er meritterende. Man kan god si at det er akademias litt forfinede uttrykk for markedsføring, skjønt det heldigvis er mer spørsmål om innhold enn innpakning.

Mange vil nå ut med sitt glade budskap. Vi møter stadig politikere, aksjonister og misjonærer av ymse slag som mer enn gjerne gir oss sitt budskap gratis.

For noen handler det om markedsføring. Man vil gjøre seg selv, sitt produkt eller sin tjeneste kjent, for så å kunne selge dette til et betalingsvillig publikum. Om det er en såpeselger som vil markedsføre sin såpe, en konsulent som markedsføre sine konsulenttjenester eller en person som markedsfører seg selv som foredragsholder går egentlig ut på ett.

Å dele ut billig eller gratis noe folk vil ha, for så å ta betalt for “tilleggsprodukter” og “tilleggstjenester” er en klassisk markedsføringsstrategi, kjent som “razor blade selling”: Man selger en billig barberhøvel, for så å selge dyre barberblader til de samme kundene i lang tid etterpå.

Det kan være en effektiv markedsføringsstrategi å gi bort noe gratis, noe de nevnte gratisevangelister er eksempler på. Musikere kan tjene penger på å spille konserter. Noen kan leve godt av å holde foredrag om innholdet i sine gratisbøker til de som gjerne betaler dyrt for å slippe å lese hele boken selv, og som gjerne vil kunne smykke seg med å ha vært til stede på en ettertraktet event. Og noen kan leve av konsulenttjenester av forskjellig art. Men denne modellen forutsetter at man har noe som kan selges i et ettermarked. Ikke alle har det.

Det er ikke mange forfattere som kan leve av å reise rundt og lese høyt fra sine bøker, samt av salg av T-skjorter og annen “merchandise” med bilder av dem selv. Vi er heller ikke så veldig interessert i å høre mange forfattere snakke om sine bøker — i alle fall ikke så interessert at dette kan bli forfatternes hovedinntektskilde. Og faktisk er ganske mange utmerkede forfattere ganske dårlige som foredragsholdere. At man er flink skriftlig betyr ikke nødvendigvis at man også behersker muntlig fremføring foran en forsamling. Jeg ønsker fortsatt forfattere som først og fremst skriver gode bøker, ikke slike som først og fremst er flinke til å snakke om bøker.

Komponister kan heller ikke leve av å reise rundt med sin musikk. Det er riktignok slik at mange komponere musikk for at de selv skal ha noe å fremføre, og da kan nok virket som omreisende musiker ha noe for seg. Men de som komponerer musikk for andre, og som selv ikke er utøvere, for dem fungerer det ikke.

Går vi tilbake til opphavsretten, så er egentlig det meste av dette uinteressant. Om Cory Doctorow og hans menighet tror på at frelsen ligger i gratis, så er det ingen som hindrer dem i å basere seg på dette, akkurat som jeg kan gjøre denne lille bloggartikkelen gratis tilgjengelig for alle som måtte være interessert i å lese den. Men det er ikke noe argument for å tvinge andre til å gjøre det samme.

Opphavsretten kjerne er at det er opphavsmannen som velger forretningsmodell. Om andre skulle mene at jeg som opphavsmann satser på feil modell, så står det dem helt fritt å mene det. Men det er og skal like fullt mitt valg, også om de som kritiserer mitt valg faktisk skulle ha rett i at dette ikke var det smarteste jeg kunne gjøre. Å kreve at man skal kunne få andres verk gratis er like meningsløst som å kreve at epler skal være gratis.

Opphavsretten er basert på en balanse mellom opphavsmannens interesse i enerett og vern, og samfunnets interesser i tilgang til kunnskap, kunst og kultur. Man kan mene mye om hvor balansepunktet bør ligge, men det er uansett utgangspunktet.

Samfunnets interesse er ikke at man skal slippe å betale for resultatene av andres arbeid. Dette har fri programvarebevegelsens far og fremste guru, Richard Stallman, uttrykt meget treffende:

“It is “free” as in free speach, not as in free beer.”

For det første er det grunn til å minne om at kunnskap og ideer er fri, også i betydningen gratis. Den nyss nevnte Richard Stallman bruker gjerne matoppskrifter som eksempel i sin argumentasjon, og sloss da mot spøkelser fordi matoppskrifter ikke blant det som ikke er vernet.

Vi kan i betydelig omfang bruke andres verk i undervisning, om enn ikke uten å betale for dette, og vi kan sitere andres verk når vi måtte ha grunn til det.

Dette betyr på ingen måte at det ikke er problemer i dagens opphavsrett — særlig i USA. Jeg gir ikke mye for de som mener å ha rett til bare å forsyne seg av andres verk til seg selv eller for å dele ut til andre, uten å skulle betale for dette. Men vi ser dessverre litt for mange eksempler på at rettigheter håndheves så nidkjært også mot utnyttelse av verk som grunnlag for å skape nye verk, at det kreative rommet snevres inn. Det er en utvikling som det er verdt å kjempe mot, ikke minst for alle skapende mennesker som hele tiden bygger videre på det som andre ha skapt før dem.

Men det endrer ikke på utgangspunktet: Det er opphavsmannen som velger om og i tilfelle hvordan hans verk skal gjøres tilgjengelig for allmennheten, herunder hva slags forretningsmodell som skal velges. Cory Doctorow lever sikkert godt av fete foredraghonorarer og kan se det som god markedføring å gi bort bøker gratis. Men det fungerer ikke for alle.

Print Friendly
  • Godt formulert, dette. Som jeg nevnte på Twitter, er et av Cory Doctorows hovedproblemer at han er sitt eget beste eksempel blant forfattere.

    Som en av ytterst få skribenter i dette landet som har en liberal lisensieringspolitikk på en del av det jeg skriver, og som derfor blir henvist til som eksempel på en som følger freemium-modellen, kan jeg si: det er fordømt vanskelig å få til å gå ihop i dette lille markedet.

    Jeg vet hva det koster, både i tid, svette og kroner, å sjonglere med foredragsvirksomhet, skriving, konsulentoppdrag og så videre. I det norske markedet teller hver krone. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg ikke kommer til å cc-lisensiere fremtidige ebøker fra min side, ei heller gi dem bort gratis.

    Jeg vil derimot insistere på at ebøkene holdes frie for DRM, og at prisen holdes på et fornuftig nivå. Jeg har respekt for leserne mine, og jeg vet såpass om dem at de fleste også vil respektere denne beslutningen.

  • Pingback: Techrisk » Att ge bort sitt arbete utan att sälja sig själv()

  • Cory Doctorow svarer i kommentarfeltet i Guardian. 13 av 15 foredrag eller foredragsturneer han har deltatt på siste halvår har han stilt opp uten honorar. Ser ut som Guardians ellers solide faktasjekk muligens har sviktet og at de har bygd saken på en annenhåndskilde.

    Chris Anderson argumenterer ikke for at gratismodellen fungerer best overalt. Et av hovedpoengene er ikke at alt bør bli gratis, men at en bør flytte inntekstgivende aktivitet til aktivitet som ikke lar seg kopiere (som foredrag eller konserter), i stedet for å tro at en kan basere inntektsstrømmen på å tro at en kan kontrollere hvordan digitalt innhold blir kopiert. Hvis han tar godt betalt for live-arrangementer og gir bort bøker gratis som markedsføring, følger han faktisk prinsippene han anbefaler. Ellers har bøkene hans analysert og eksemplifisert hvordan billigere kopieringsteknologi vil gjøre freemium-modellen til mest lønnsomme forretningsmodell for stadig flere produktgrupper.

    En grei introduksjon til gratisforretningsmodeller er denne podcastene til Russ Roberts:

    Econtalk podcast.
    Chris Anderson on Free
    http://www.econtalk.org/archives/2008/05/chris_anderson_1.html
    12 mai 2008 (71 minutter)

  • Pål Lykkja

    Hei Olav,

    Dette er forvirrende. Først så sier du at

    “Opphavsretten kjerne er at det er opphavsmannen som velger forretningsmodell.”

    Det var altså kjernen. Så sier du:

    “Opphavsretten er basert på en balanse mellom opphavsmannens interesse i enerett og vern, og samfunnets interesser i tilgang til kunnskap, kunst og kultur.”

    Så “basert på” er plutselig blitt den nye kjernen. Så hopper du tilbake til det som var det du sa var kjernen først:

    “Men det endrer ikke på utgangspunktet: Det er opphavsmannen som velger om og i tilfelle hvordan hans verk skal gjøres tilgjengelig..”

    Her blander du droit d’auteur (moralske- og eiendomsmessige rettigheter) med anglosaksisk nyttetenkning.

    Nå har jeg lest to bøker i det siste fra store forskergrupper som har forsket på nettopp dette, og de konkluderer med etter å ha gått gjennom flere hundre års rettshistorie i Europa at droit d’auteur neppe har hatt noen særlig betydning. Så hvordan du kommer fram til at dette prinsippet er så sentralt lurer jeg på. Bøkene heter “The Public Domain” av James Boyle og “Moral Panics and the Copyright Wars” av William Patry. Er det pensum på juss-studiet forresten?

    Så snakker du om epler. Har hørt deg snakke om gulrøtter til de fattige før. Det er ingen andre enn du som snakker om opphavsrettigheter som en del av sosialpolitikk. At en liberal opphavsrett har mange ønskelige utjevningsvirkninger blir alltid snakket om som en gevinst, ikke en beveggrunn i seg selv til å reformere opphavsretten. Får håpe du ikke prøver å sette opp stråmenn som ikke finnes.

    Så tillegger du Richard Stallman meninger han ikke har. Du framstiller Stallman som en som vil at alt skal være gratis og fritt tilgjengelig ved å ta et sitat fra han fra en annen kontekst og sette på et passelig sted på din blogg. Stallman og Lessig og nesten alle andre som går inn for reform av opphavsretten er tilhengere av opphavsrett. Er det stråmannsargumentasjon fra din side? http://www.gnu.org/philosophy/misinterpreting-copyright.html

    Så til boka “Free, the future of a radical price” som jeg har lest. Har du? Det virker ikke slik, fordi det som er budskapet i denne boka har så godt som ingenting med Stallman eller Doctorow å gjøre. Den dreier seg om hvordan markedsmekanismer fungerer rent faktisk for store deler av næringslivet. Computer and Communication Industry of America har regnet seg fram til at 17 millioner amerikanske jobber avhenger av “fair use” unntakene i opphavsrettslovgivningen. Å si at dette gratisprinsippet ikke fungerer stemmer rett og slett ikke.

    Så til slutt. Den kjernen at det er opphavsmannen som velger hvordan verket skal publiserest har en tidbegrensning. Opphavsmannen kan bare bestemme hvordan verket skal publiserest fram til sytti år etter sin død. Under ett hundredels sekund etterpå så kan hvem som helst gjøre hva som helst med verket.

    Når det gjelder spørsmålet om retten skattebetalerne har til å kreve fri tilgang til forskningsresultater som de finansierer så kan man vel si at den akademiske vegringen mot å gjøre dette fundamentalt i strid med alle mulige vitenskapelige prinsipper. Særlig prinsippet om å underkaste forskningsresultatene fagfellevurdering. Dette er et fire hundre år gammelt prinsipp som plutselig blir glemt av strukturelle hensyn. Ved å publisere i kanaler som krever hele årslønner for enkeltabonnementer fra folk i den tredje verden så lenge man har perfekte muligheter til å tilgjengeliggjøre resultatene via internett, så bryter man med tre av de fire CUDOS-prinsippene for vitenskapelige normer. Driver man med vitenskap så driver man med vitenskap.
    Her er Cudos normene for dem som ikke har hørt om dem:
    “* Communalism entails that scientific results are the common property of the entire scientific community.

    * Universalism means that all scientists can contribute to science regardless of race, nationality, culture, or gender.

    * Disinterestedness according to which scientists should not present their results entangled with their personal beliefs or activism for a cause. Scientists should have an arms length attitude towards their findings.

    * Organised Scepticism Scepticism means that scientific claims must be exposed to critical scrutiny before being accepted.”
    http://en.wikipedia.org/wiki/Statute_of_Anne

    Å snakke om gulrøtter og pærer i denne sammenheng har ikke noe å gjøre med hverken rettighetene til samfunnet slik Statue of Anne slo fast for mer enn tre hundre år siden, og heller ingen ting å gjøre med open access. Forøvrig så har jeg ikke funnet noe særlig annet enn ustrukturerte og løse påstander, med mangelfulle og uvesentlige henvisninger til kilder i pensumbøkene innen opphavsrett på Universitetsbiblioteket. Blir dette spørsmålet virkelig så lite vektlagt hos dere?

  • Du må lære deg ikke å tenke bare i svart/hvitt. At opphavsretten ikke gir en absolutt og uinnskrenket rett står ikke i noe motsetningsforhold til at innenfor de rammer opphavsretten gir, så bestemmer opphavsmannen over sitt verk — det jeg her har kalt valg av forretningsmodell. Og jeg blander ikke kontinentaleuropeisk og anglo/amerikansk opphavsrett. Men måten du omtaler “droit d’auteur” på tyder på at du ikke har forstått hva det er.

    Selvfølgelig er ikke James Boyle eller William Party pensum i Norge. Hvorfor skulle bøker basert på USAnsk tenkning med begrenset relevans for norsk og europeisk rett være pensum her? Hvor mange som i USA er avhengig av “fair use” unntak er også relativt uinteressant her. I Europa er dette håndtert på en annen måte. Hele undervisningssektoren er f.eks. i stor grad basert på regler som gir rett til, på visse vilkår og innen visse grenser, å utnytte andres verk. At en slik bruk er ganske omfattende er da ikke noe probelm? Skal du diskutere opphavsrett i Europa så må du slutte å tro på at alt fra USa også har relevans her, og i stedet lese europeisk opphavsrett.

    At jeg snakker om “opphavsrettigheter som en del av sosialpolitikk” er rent vrøvl. Og jeg har heller ikke sagt at Richard Stallmann har sagt at alt skal være gratis. Jeg har faktisk sitert ham på en uttalelse om at “fritt” ikke nødvendigvis betyr gratis.

    Man kan godt mene at 70 års vernetid er for lenge — det synes jeg også. Men den bør vare en god del ut over opphavsmannens levetid. Men 70 år er for lenge. 50 år var bedre. Men det er ikke noe argument mot opphavsretten som sådann.

    Hvorfor du blander Open Access diskusjonen inn i dette, skjønner jeg ikke. Heller ikke det tullet du skriver om fagfellevurderinger. Alle seriøse vitenskapelige tidsskrifter har fagfellevurdering, så hva er det egentlig du mener? Hvor blander du det inn i spørsmål om opphavsrett? Det hjelper heller ikke forskere fra den tredje verden om de må betale hele årslønner for å publisere en artikkel i et tidsskrift, hvilket er realiteten i mange OA-tidsskrifter. Men det er en helt annen diskusjon.

  • Pål Lykkja

    Både Patry og Boyle er blandt dem i verden som er eksperter på europeisk rettshistorie såvel som anglosaksisk rettshistorie, og bøkene deres dreier seg like mye om europeisk rett som USAnsk. Hvordan skulle de være ukvalifisert på europeisk rett selv om de kommer fra USA? Så globale som disse spørsmålene har blitt så kan det like gjerne være motsatt. Det er dessuten nok av europeere som kritiserer europeisk rettspraksis på dette området, se listen nederst.

    http://www.copyrighthistory.org/ Patry og sansynligvis Boyle var med på både forskingen bak og konferansen i London da Primary Sources on Copyright 1450-1900 ble lansert.
    Er ikke disse primærkildene relevant for europeisk rett? Det er nettopp på bakgrunn av dette prosjektet Boyle og Patry skriver i sine bøker.

    Du har rett i at jeg misforstod siteringen din fra Stallman. Jeg overså ordet “ikke” så setningen fikk motsatt betydning. Unnskyld feiltagelsen.

    Når det gjelder fagfellevurdering så snakker jeg om det i en utvidet forstand, det at _kvalifiserte leserkretser_ kan få tilgang til å lese og kritisere stoffet. Fagfellevurderingen i utvidet forstand er ikke over selv om stoffet er publisert, det er ofte da det virkelig begynner. Langt færre får mulighet til å delta i disse kvalifiserte leserkretsene med tradisjonell publisering. Merton sine normer gjelder ikke bare for lukkede hemmelige komiteer.

    Når det gjelder epler og gulrøtter, hvorfor trekker du det inn? På et møte på Gyldendal så virket det i hvert som om du satte opp en stråmann med at det var sosialpolitikk du imøtegikk. Mulig jeg har misforstått deg på dette punktet også, så fint om du kan korrigere meg.

    Hva ville du foretrukket hvis du bodde i et land i tredje verden. Tilgangsåpen vitenskapelig publisering eller tradisjonelt system? Mener du at folk fra den tredje verden ikke har rett til vitenskapelig produksjon så lenge de ikke kan betale for den?

    Apropos open access så skriver du:
    “Jeg gir ikke mye for de som mener å ha rett til bare å forsyne seg av andres verk til seg selv eller for å dele ut til andre, uten å skulle betale for dette.”

    Open Access dreier seg om å bryte med den gamle forretningsmodellen, og la hvem som helst forsyne seg, men betale for det uten å sette opp meningsløse bomstasjoner av forlag som mellomledd. Dette var nødvendig i den trykte tidsalder, men med internett så har minst 90 prosent blitt meningsløst. Det er ikke meningsløst å kreve at for eksempel vitenskapelig produksjon skal være gratis fordi det innebærer en formidabel effektivisering av det vitenskapelige systemet for forskning og undervisning.Det kan dokumenteres ganske godt, Alma Swan sine publikasjoner for eksempel.

    Når det gjelder svart/hvitt tenkning så har det synet du representerer, droit d’auteur, alltid slitt med at det mangler konsistens. Det er mange europeiske jurister som har gått imot forlengelsene av opphavsretten de siste årene på bakgrunn av nyttetenkning og ikke den såkalte europeiske rettstradisjonen, her er en liste:
    http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/letters/article4374115.ece

  • Jeg skjønner at du er fan av Boyle og Patry. Men for så vidt gjelder undervisning så er faktisk ikke rettshistorie det primære. Om om så hadde vært, ville vi neppe ha basert den på USAnske forfattere. At de var med blant de mange som deltok på en konferanse og i et prosjekt gjør dem ikke viktigere. Kanskje du også må minnes om at dette faktisk var et europeisk prosjekt?

    Gress, gulrøtter og epler ser jeg ingen grunn til å kommentere.

    Open Access har lite med opphavsrett å gjøre. Det er ikke noe i veien for at universiteter m.m. krever at ansatte publiserer i OA-tidsskrifter. Det samme kan de som finansierer forskning gjøre. Om, og eventuelt hvordan dette bør gjøres er en annen diskusjon. I Norge har man valgt en mykere tilnærming til dette, for spørsmålet er ikke så enkelt at man kan tenke svart/hvitt.

    Fortsatt mener jeg du tøver i måten du omtaler droit d’auteur på. Hvorfor skulle det bety at man vil ha forlengelse av opphavsrett? Det du snakker om er dessuten ikke en sak om forlengelse av vernetid for opphavsrett for utøvende kunstnere.

  • Pål Lykkja

    Du skriver at rettshistorie ikke er det primære. Men rettshistorien brukes jo for å kaste lys over intensjonene med loven vanligvis. Det lovgiver har ment er kanskje den aller viktigste rettskilden. Mener du da at innen faget åndsverkslovgivning, med en ganske så komplisert og omfattende intensjon bak loven, så kan man bare bruke noen snaue sider i pensumboka (og svært overfladisk og feilaktig) og glemme denne rettskilden resten av studiet/forskningen?

    Det ser ut til for meg at åndsverkslovgivning ,slik det blir undervist og forsket på i Norge, er det eneste jusfaget som ikke bruker lovgivers intensjon som en sentral rettskilde. Stemmer dette?

    Må si jeg synes det er rart at du ikke kan forklare hva du mener med dine lignelser med epler og gulrøtter.

  • Selvfølgelig er lovgivers intensjoner en del av undervisningen, å insinuere noe annet er ganske frekt. Men faget er gjeldende norsk opphavsrett, ikke rettshistorie. Og vi trenger ikke dine USAnske guruer for å dekke dette.

    Det er ellers lite givende å diskutere med deg når du hele tiden skal dytte på meg meninger jeg ikke har og ikke har gitt uttrykk for. Det er borkastet tid å argumentere mot dine spøkelser. I den grad noen burde forklare noe, så er det du som burde forklare hva du legger i droit d’auteur, som du påstår at jeg representerer. Du må også forklare hva du mener med opphavsrett som sosialpolitikk, for jeg har aldri blandet de to.

  • Cory Doctorow svarer i Guardian: “Out of approximately 95 talks I’ve given in the past six months, only 11 were paid, and the highest paid of those was £300”

    http://www.guardian.co.uk/technology/blog/2010/oct/05/free-online-content-cory-doctorow