The Guardian har i dag, 27. september 2010, en interessant artikkel, The cost of free om hvor mye det koster å engasjere en av gratisguruene. Vil man høre Cory Doctorow snakke om å gi bort gratis innhold som forretningsmodell, koster det deg $25.000 + reise på første klasse etc. Chris Anderson, som forteller at gratis er fremtidens forretningsmodell, koster $40-50.000. Vil du ha Seth Goodin til å predike budskapet om “stammer” som deler, så skal det visstnok koste deg $150.000. Alt i følge The Guardian.

På en måte er de bare eksempler på at deres teorier virker, i alle fall for dem. Deres budskap kan generaliseres om omskrives på følgende måte:

Markedsfør deg på den mest mulig effektive måten og ta deretter så mye betalt som mulig for det folk er villige til å betale for.

Neste element i deres budskap er at det å gi bort noe gratis kan være en meget effektiv markedsføring.

Jeg har ikke noen problemer med at folk tar seg godt betalt når noen er villige til å betale. Jeg har større motvilje mot kommersielle kurs- og konferansearrangører som tror det er en slik stor ære å få lov til å snakke på deres rådyre arrangementer at de forventer at folk stiller opp gratis.

Problemet er ikke rockestjerner som tar grovt betalt, heller ikke om de kommer i form av en Cory Doctorow. Problemet er at folk tror at de dyre gratispredikanters evangelium passer for alle, og at man bruker det som en legitimering av eget tyveri. At noen kan ha kommersiell suksess med å gi bort opphavsrettslig vernede verk betyr ikke at alle kan satse på dette, og er ikke noe argument for å svekke eller oppheve opphavsretten.

Det er mange grunner til å publisere, hva enten det er tekst, musikk, bilder, film eller noe annet. Man får ikke betalt for vitenskapelig publisering, i alle fall ikke direkte. Det er enkelte vitenskapelige forfattere som også klarer å skrive bestsellere, men de er unntakene. Men vi som er i akademia får stort sett lønn fra den institusjon hvor vi er ansatt, og en del av arbeidsplikten er at vi skal drive forskning og publisere resultatene. Det er en lang tradisjon for deling innen akademia, og våre publiserte resultater er en gave til samfunnet.

Vi publiserer også fordi det er meritterende. Man kan god si at det er akademias litt forfinede uttrykk for markedsføring, skjønt det heldigvis er mer spørsmål om innhold enn innpakning.

Mange vil nå ut med sitt glade budskap. Vi møter stadig politikere, aksjonister og misjonærer av ymse slag som mer enn gjerne gir oss sitt budskap gratis.

For noen handler det om markedsføring. Man vil gjøre seg selv, sitt produkt eller sin tjeneste kjent, for så å kunne selge dette til et betalingsvillig publikum. Om det er en såpeselger som vil markedsføre sin såpe, en konsulent som markedsføre sine konsulenttjenester eller en person som markedsfører seg selv som foredragsholder går egentlig ut på ett.

Å dele ut billig eller gratis noe folk vil ha, for så å ta betalt for “tilleggsprodukter” og “tilleggstjenester” er en klassisk markedsføringsstrategi, kjent som “razor blade selling”: Man selger en billig barberhøvel, for så å selge dyre barberblader til de samme kundene i lang tid etterpå.

Det kan være en effektiv markedsføringsstrategi å gi bort noe gratis, noe de nevnte gratisevangelister er eksempler på. Musikere kan tjene penger på å spille konserter. Noen kan leve godt av å holde foredrag om innholdet i sine gratisbøker til de som gjerne betaler dyrt for å slippe å lese hele boken selv, og som gjerne vil kunne smykke seg med å ha vært til stede på en ettertraktet event. Og noen kan leve av konsulenttjenester av forskjellig art. Men denne modellen forutsetter at man har noe som kan selges i et ettermarked. Ikke alle har det.

Det er ikke mange forfattere som kan leve av å reise rundt og lese høyt fra sine bøker, samt av salg av T-skjorter og annen “merchandise” med bilder av dem selv. Vi er heller ikke så veldig interessert i å høre mange forfattere snakke om sine bøker — i alle fall ikke så interessert at dette kan bli forfatternes hovedinntektskilde. Og faktisk er ganske mange utmerkede forfattere ganske dårlige som foredragsholdere. At man er flink skriftlig betyr ikke nødvendigvis at man også behersker muntlig fremføring foran en forsamling. Jeg ønsker fortsatt forfattere som først og fremst skriver gode bøker, ikke slike som først og fremst er flinke til å snakke om bøker.

Komponister kan heller ikke leve av å reise rundt med sin musikk. Det er riktignok slik at mange komponere musikk for at de selv skal ha noe å fremføre, og da kan nok virket som omreisende musiker ha noe for seg. Men de som komponerer musikk for andre, og som selv ikke er utøvere, for dem fungerer det ikke.

Går vi tilbake til opphavsretten, så er egentlig det meste av dette uinteressant. Om Cory Doctorow og hans menighet tror på at frelsen ligger i gratis, så er det ingen som hindrer dem i å basere seg på dette, akkurat som jeg kan gjøre denne lille bloggartikkelen gratis tilgjengelig for alle som måtte være interessert i å lese den. Men det er ikke noe argument for å tvinge andre til å gjøre det samme.

Opphavsretten kjerne er at det er opphavsmannen som velger forretningsmodell. Om andre skulle mene at jeg som opphavsmann satser på feil modell, så står det dem helt fritt å mene det. Men det er og skal like fullt mitt valg, også om de som kritiserer mitt valg faktisk skulle ha rett i at dette ikke var det smarteste jeg kunne gjøre. Å kreve at man skal kunne få andres verk gratis er like meningsløst som å kreve at epler skal være gratis.

Opphavsretten er basert på en balanse mellom opphavsmannens interesse i enerett og vern, og samfunnets interesser i tilgang til kunnskap, kunst og kultur. Man kan mene mye om hvor balansepunktet bør ligge, men det er uansett utgangspunktet.

Samfunnets interesse er ikke at man skal slippe å betale for resultatene av andres arbeid. Dette har fri programvarebevegelsens far og fremste guru, Richard Stallman, uttrykt meget treffende:

“It is “free” as in free speach, not as in free beer.”

For det første er det grunn til å minne om at kunnskap og ideer er fri, også i betydningen gratis. Den nyss nevnte Richard Stallman bruker gjerne matoppskrifter som eksempel i sin argumentasjon, og sloss da mot spøkelser fordi matoppskrifter ikke blant det som ikke er vernet.

Vi kan i betydelig omfang bruke andres verk i undervisning, om enn ikke uten å betale for dette, og vi kan sitere andres verk når vi måtte ha grunn til det.

Dette betyr på ingen måte at det ikke er problemer i dagens opphavsrett — særlig i USA. Jeg gir ikke mye for de som mener å ha rett til bare å forsyne seg av andres verk til seg selv eller for å dele ut til andre, uten å skulle betale for dette. Men vi ser dessverre litt for mange eksempler på at rettigheter håndheves så nidkjært også mot utnyttelse av verk som grunnlag for å skape nye verk, at det kreative rommet snevres inn. Det er en utvikling som det er verdt å kjempe mot, ikke minst for alle skapende mennesker som hele tiden bygger videre på det som andre ha skapt før dem.

Men det endrer ikke på utgangspunktet: Det er opphavsmannen som velger om og i tilfelle hvordan hans verk skal gjøres tilgjengelig for allmennheten, herunder hva slags forretningsmodell som skal velges. Cory Doctorow lever sikkert godt av fete foredraghonorarer og kan se det som god markedføring å gi bort bøker gratis. Men det fungerer ikke for alle.