Samferdselsetaten forklarer ….

mrjorgen lastet opp bildet til høyre på Flickr med følgende kommentar:

“Casestudium: Problemløsing i Samferdselsetaten

Hmm, la oss se. Vi har altså problemer med at biler parkerer ulovlig i sykkelfeltet i Grønlandsleiret og skaper trafikkfarlige situasjoner for syklistene som må ut i kjørebanen. Hva skal vi gjøre med det?

Eureka! Vi bare sliper vekk sykkelfelt-stripene der hvor bilene parkerer, så blir det lovlig å skape trafikkfarlige situasjoner for syklistene som må ut i kjørebanen.”

Samferdselsetaten svarer i kommentarfeltet, og skriver føglende:

“Her er det en opprinnelig feilmerking som nå er rettet opp. Sykkelfeltet starter egentlig ikke før det som nå vises på bildet. Årsaken til dette er behovet for varelevering. Det er skiltet med parkering forbudt på strekningen, så all annen parkering enn varelevering er ikke lovlig på den strekningen det vises til. Det er altså ikke riktig at merkingen er omgjort for å tillate parkering. Hilsen oss i Samferdselsetaten.”

Continue reading Samferdselsetaten forklarer ….

Tour de France 2011 — nå kan jeg begynne på vinlisten

I går ble start- og målbyene for Tour de France 2011 offentliggjort. Dermed kan jeg begynne å forberede “Les vins du Tour de France 2011”, etter omtrent samme mønster som “Les vins du Tour de France 2010”. Men det er bare start- og målbyene som offentliggjøres nå, sammen med et ganske så upresist kart over etappene. Detaljene om etappene får vi ikke før i juni 2011.

Neste års TdF ser ut til å ha en meget interessant trasé. I Pyreneene skal rytterne igjen over Tourmalet på en etappe som ender på Luz-Ardiden, hvor Dag Otto Lauritzen vant sin TdF-etappe i 1987. Det er målgang på Galibier i Alpene, og om jeg har forstått det rett skal man over denne toppen en gang til på etappen til Alpe-d’Huez.

Continue reading Tour de France 2011 — nå kan jeg begynne på vinlisten

Fedme og forklaringsmodeller

Jeg hadde ikke tenkt å kaste meg debatten med Kari Jaquesson og de andre om fedme. Men de forklaringene som Kristian Fjellanger presenterer i Dagsavisen under overskriften “Farlig fete fattige” gjør meg oppgitt. Så da griper jeg til tastaturet likevel.

Utgangspunktet: Jeg og de fleste andre som bærer på en del ekstra kilo dødvekt har fullt og helt ansvar for at vi er der vi er. For noen skyldes det nok genetiske forhold eller sykdom, men det er et lite mindretall. For de aller fleste av oss er forklaringen veldig enkel: Vi spiser for mye og beveger oss for lite.

Sykeliggjøringen er en ansvarsfraskrivelse. Man kan sette seg ned med sin nyervervede diagnose, synes synd på seg selv, si til seg selv at det ikke er min skyld, og mene at samfunnet må ordne opp i mine problemer. Det er sikkert mulig å finne forklaringer på hvorfor noen spiser for mye, trang til å spise søtt, osv. Det er også mange grunner til at man ikke vil begynne å trene — i alle fall ikke i dag. Jeg kjenner den følelsen at man ikke har lyst til å vise seg blant spreke folk når man er feit og i dårlig form. Så man blir heller sittende og håpe på at det skal bli lettere en annen gang — noe det ikke blir. Men det endrer ikke det fundamentale: Det er vi selv og ingen andre som må ta tak i livene våre og gjøre noe med situasjonen.

Continue reading Fedme og forklaringsmodeller

Syklister meid ned av journalister

“Victoria (6) meid ned av syklist” skrev Aftenposten 9.10.10, i en sak de hadde hentet fra sin samarbeidspartner Aftenbladet. En 6-åring som gikk i gang- og sykkelveien sammen med sin far ble påkjørt av en ung syklist, som i følge avisene kom farende på sykkel. I fortsettelsen ser vi at avisene ser på dette som et eksempel på råsykling.

14. september kunne Aftenposten melde at en person var påkjørt av en syklist i Marka, i bakkene på vei ned mot Sognsvann. Men NRK-Østlandssendingen syntes åpenbart at dette var for tamt og ikke tabloid nok, så de klinte til med at hun var Meid ned av syklist i marka.

Like før, den 10. september, var Inger (83) meid ned av syklist, denne gang da hun gikk av bussen på Sjølyst. Det var en overivrig syklist som meide henne ned, om vi skal tro DittOslo (nettsted for lokalaviser i Oslo).

Continue reading Syklister meid ned av journalister

To hyggelige sykkelnyheter

Det er ikke så ofte det gis muligheter til å melde om positive sykkelsaker i Norge. Men noe synes å være i emning, og det er all grunn til å spre videre gode sykkelsaker.

Den første er fra Drammen. Drammens Tidende kunne torsdag 7. oktober melde at det er planer om innelåst sykkelparkering på jernbanestasjonen. Dette føyer seg inn i som det tredje prosjektet ved siden av de to jeg tidligere har omtalt i Stavanger og Asker.

Jeg påstår ikke på noen måte å ha oversikt over hvilke slike prosjekter det for tiden arbeides med. Jeg har bare grepet tak i de jeg litt tilfeldig har blitt oppmerksom på. Det er lov å håpe at det er en rekke slike prosjekter som jeg ikke har hørt om.

Den andre nyheten kommer fra Bergen. Bergen har også i 2010 klart å komme nesten på bunnen i kåringen av Norges sykkelbyer — til og med dårligere enn Oslo. Noen begynner åpenbart å se seg lei på dette og tar initiativ for at noe skal skje.

Bergens tidende melder at noen som kaller seg Graveklubben har tatt initiativ til å lage sykkelvei til Nordnes. Bak det underlige navnet Graveklubben skjuler det seg etater og bedrifter som har det til felles at de graver i gatene: BKK Varme AS, BKK Nett AS, BossNett AS, Vann- og avløpsetaten i Bergen kommune og Telenor. Graveklubben samordner gravearbeidet for å redusere ulempene for beboere, næringsliv og trafikanter.

Jeg skrev nylig om Statoil og Aker Solutions i Stavanger, som legger forholdene til rette for at ansatte skal kunne sykle. Og de ser selvfølgelig at det ikke nytter med fin sykkelparkering og garderobeskap hvis det ikke er veier å sykle på. I Bergen gjelder initiativet denne gang bedring for byen generelt.

Jeg kan i denne sammenheng nevne at man i London i sommer åpnet de to første Barclays Cycle Superhighways. Her er det altså Barclays Bank som sponser prosjektet.

I Oslo er man i gang med en storstilt utbygging i Bjørvika. Jeg skulle gjerne ha sett litt konkurranse mellom de bedriftene som skal inn her om å være den beste sykkelbedriften. Kanskje DnBNOR burde sponse mosjonister i sitt nye nærområde, og ikke bare toppidrett?

Elizabeth Cotton — den søteste historien om hvordan en musiker ble oppdaget?

Noen fortellinger er slik at hvis noen hadde diktet dem opp ville man ha avfeid dem med klar beskjed om at får være grenser for hva slags eventyr man kan servere. Historien om hvordan Elizabeth Cotton ble oppdaget og trukket fram i rampelyset er en slik historie. Det er mange histrorier om musikere som har blitt oppdaget på gaten, på særdeles tvilsomme spillesteder, osv. Men jeg synes Elizabeth Cottons historie overgår det meste.

Men vi kan starte på 1960-tallet. For de av oss som strevde med å lære oss fingerspill på gitar på slutten av 60- og begynnelsen på 70-tallet var “Freight Train” en svenneprøve. Klarte vi den var vi vel ikke akkurat mestre, men slett ikke så dårlige. Dette er den mest kjente av sangene til Elizabeth Cotton. Det var en innspilling med gruppen Peter, Paul & Mary som virkelig gjorde den kjent for et større publikum, men den hadde en historie forut for dette som jeg skal komme tilbake til. Det var forøvrig de som også gjorde Bob Dylans “Blowing in the Wind” kjent før Bob Dylan selv hadde nådd ut til et større publikum. “Freight Train” ble tatt inn i mange gitarbøker, og  jeg tror også den er med i “Lillebjørns gitarbok” (jeg har gitt bort mitt eksemplar av den boken, så jeg får ikke sjekket det). I alle fall var vi mange som spilte “Freight Train” — mer eller mindre godt.

Continue reading Elizabeth Cotton — den søteste historien om hvordan en musiker ble oppdaget?

Musikkhistoriens mest innflytelsesrike bakmann: John Hammond

Jeg er overfalt av en kraftig forkjølelse+, som har parkert meg i sofaen uten overskudd til å gjøre noe produktivt. Så jeg har hentet fram Tony Palmers TV-serie “The Story of Popular Music”. Et navn som nok en gang går igjen i mange sammenhenger er plateprodusent og “talentspeider” John Hammond. Det er neppe noen enkeltperson som har hatt større betydning for utvikling av populærmusikken — og i alle fall ikke om vi holder oss til bakmenn.

John Hammond var født i 1910 og døde i 1987. Han var aktiv fra ca 1930 til litt ut på 1980-tallet. Som oldebarn til William Henry Vanderbilt var han født inn i en meget rik familie. Så han var nok av dem som kunne følge sine interesser uten å tenke på økonomiske trivialiteter.

Hans første prosjekt var å produsere plater med jazzpianisten Garland Wilson, en innspilling Hammond selv finansierte. Jeg må innrømme at jeg vet lite om Garland Wilson, men kanskje sier det mest om hullene i mine kunnskaper om jazzhistorie.

John Hammond bidro til å organisere Benny Goodmans band, og fikk ham til å engasjere musikere som Charlie Christian, Teddy Wilson og Lionel Hamton. Han fikk dermed fram en av de mest innflytelsesrike jazzgitarister Charlie Christian. Og ikke minst bidro han dannelsen av et band med hvite og svarte musikere, noe som ikke akkurat var vanlig i USA på begynnelsen av 1930-tallet.

I 1933 hørte han den da 17 år gamle Billie Holliday, og arrangerte hennes platedebut med Benny Goodman. I 1938 organiserte han den første konserten i seriene From Spirituals to Swing i Carnegie Hall, hvor mange jazz- og blues- og gospelartister ble presentert for et publikum som ikke hadde for vane å oppsøke jazzklubbene i Harlem.

John Hammond ble ikke grepet av be-bop, og etter andre verdenskrig var han mer opptatt av andre musikkformer enn jazz. En av de han sørget for å signere for Columbia var Pete Seger. Senere signerte han Aretha Franklin, men han kan ikke gis æren for å ha oppdaget henne. Hun hadde da også tilbud fra Motown og RCA.

Robert Johnson skulle etter den opprinnelige planen ha spilt på den første From Spirituals to Swing konserten, men han døde før denne ble avholdt og ble der erstattet av Big Bill Broonzy. At han ville engasjere Robert Johnson til den konserten viser igjen noe av hans teft for viktige musikere. For selv om Robert Johnson i dag fremheves som en av de aller viktigste bluesmuiskerne, i alle fall bluesgitarister, så var han ganske ukjent lite innflytelsesrik i sin samtid — om man skal tro Elijah Walds bok “Escaping the Delta: Robert Johnson and the Invention of the Blues“.

Det som virkelig brakte Robert Johnson fram i rampelyset, eller i alle fall inn i det litt mer oskure lyset backstage hos musikere og spesielt interesserte, var utgivelsen av LP-platen King of the Delta Blues Singers i 1961, med 16 av Robert Johnsons innspillinger. Det var denne utgivelsen som fikk folk som f.eks. Eric Clapton og Keith Richards til å oppdage Robert Johnson. Og hvem andre sto bak denne utgivelsen enn nettopp John Hammond?

I 1961 hørte John Hammond Bob Dylan for første gang. Han insisterte på at CBS skulle signere Bob Dylan. Ingen hos CBS så noe spesielt talent i Bob Dylan, men John Hammond hadde da en slik posisjon at når han sa de burde spille ham inn, da gjorde CBS det. Og nok en gang viste John Hammond sitt usvikelige øre for talent.

Det var også John Hammond som ga platekontrakt til Leonard Cohen og til Bruce Springsteen. Så vidt jeg vet var Stevie Ray Vaughan den siste som han hentet inn til CBS i 1983.

Listen kunne vært gjort vært gjort mye lenger, og kanskje burde det han gjorde for Count Basie også ha vært nevnt. Men når man blant mange andre kan sette oppdagelse av navn som Benny Goodman, Charlie Christian, Billie Holiday, Robert Johnson, Pete Seeger, Aretha Franklin, Bob Dylan, Leonard Cohen, Bruce Springsteen og Stevie Ray Vaughan på sin CV, da vet ikke jeg hvem andre som kommer i nærheten.

Næringslivet ute og sykler

Jeg har ikke tenkt på det før nå, men ute og sykle er positivt og det er slik uttrykket er brukt her. Jeg vet ikke hvorfor uttrykket “ute og sykle” har fått negativ valør.

Dagens gladnyheter, om vi slipper Fredsprisen et øyeblikk, kommer fra Stavangerkanten.

I Aftenbladet i går kunne vi bl.a. lese dette om Statoil:

“Når Statoil skal flytte 1100 ansatte til et nybygg ved golfbanen på Forus, vil oljeselskapet ha egen nedkjøring med varmekabler for tohjulingene. 63 prosent får garderobeplass – men selskapet spør: Hvor blir det av sykkelstiene rundt bygget?”

Statoil viser til tidligere erfaringer:

“- Vi har tatt kraftig i, for vi har gode erfaringer. Ikke før vi var ferdig med å bygge gode sykkelforhold på Forus vest og Forus øst, var alt i bruk og det ble ventelister på skap.”

I dag kunne vi, fortsatt i Aftenbladet, lese om Aker Solutions:

“Aker Solutions satser også sterkt på syklende ansatte når konsernet flytter fra seks-sju kontorsteder i Stavanger og inn i nybygg i Jåttåvågen i 2012.

Har en plan

De planlegger:

  • 1000 sykkelparkeringsplasser innendørs og garderobekapasitet nok til alle som trenger det.
  • Parkeringsplass til privatbiler blir et knapphetsgode. Bygget har 2200 kontorarbeidsplasser og bare 500 p-plasser. Dekningsgraden blir dermed 23 prosent, nesten en halvering fra forholdene ved Akers kontorbygg i dag.
  • Bedriften vil inspisere sykkelruter fram til ansattes bydeler på Nord-Jæren.
  • Gjøre en reisevaneundersøkelse i oktober og en etter innflytting i 2012.
  • Lage ordning med behovsprøvd fordeling av p-plasser, der noen fordeles dag for dag ved spesielle behov.
  • Vurderer bilpoolordning for at folk enkelt skal kunne reise på møter i regionen.
  • Jobbe for båtforbindelse Jørpeland-Jåttåvågen.
  • Mulig organisering av samkjøring til jobb, eller oppfordre til «park and ride»: Parkere bilen et sted og ta kollektivt til Jåttåvågen.”

Jeg håper at dette ikke er enestående eksempler. Hvordan legges det f.eks. til rette for syklister i Barcode-projektet i Oslo?

Moms på e-bøker og e-tjenester

Regjeringen har sagt nei til momsfritak for e-bøker, og foreslått moms på e-tjenester levert fra utlandet. Diskusjonen rundt disse forslagene har vært rotete. Moms på e-bøker og moms på e-tjenester levert fra utlandet er to ulike spørsmål.

Når man har valgt å støtte litterturer ved å gi momsfritak for bøker er det meningsløst at dette ikke også skal gjelde e-bøker. Det bør være like regler, uavhengig av medium. Så enkelt er egentlig dette spørsmålet.

Finansdepartementets begrunnelse er underlig og svak. Det kan synes som om Finansdepartementet mener at momsfritaket skal være prisutjevning mellom papirbøker og e-bøker, når man mener at lavere produksjonskostnader for e-bøker tilsier at disse tåler moms. Man skulle tro at momsfritaket egentlig er en støtte til Norske Skog, og ikke kulturstøtte.

Moms på tjenester fra utlandet er et helt annet spørsmål. Ingen av oss liker å betale avgifter. Men faktum i dag er at det er moms på innspilt musikk, noter, video m.m. Vi kan godt la være å like det og vi kan diskutere kulturmoms. Men det bør uansett være likebehandling ved kjøp innenlands og kjøp utenlands. Det er vanskelig å argumentere for at norske leverandører skal måtte legge på 25% moms, som utenlandske konkurrenter slipper.

Noe annet er om det er praktisk gjennomførbart. Regjeringen viser til EU-regler om forenklet registrering. For land innenfor EU vil man nok kunne håndtere dette, og man har for så vidt heller ikke helt det samme underliggende problemet. Avgiftssystemet er harmonisert i den forstand at det fungerer på tvers av landegrenser. Ved levering av varer er prinsippet at man betaler moms i selgerlandet og at det ikke regnes moms i mottakerlandet. Hvis jeg bestiller varer fra England til Frankrike betaler jeg engelsk moms. For e-tjenester snur man dette til at det skal betales moms i mottakerlandet.

Om Norge kan hekte seg på EU-systemet gjenstår å se. EØS-avtalen omfatter ikke skatter og avgifter — det er derfor vi kan kjøpe momsfritt i EU-land, at vi kan ha egne (og langt mindre) kvoter for import av vin og brennevin. Mitt inntrykk er at EU slett ikke er begeistrert for at utenforlandet Norge stadig vil ha nye særordninger.

Om jeg har forstått det rett så fungerer systemet slik at utenlanske selgere (utenfor EU) må registrere seg i ett valgfritt EU-land. Hvis alle som skal selge til Norge må registrere seg i Norge i tillegg til i et EU-land, så spør det vel hvor mangs som gjør dette.

Jeg er ikke i stand til å se hvordan man skal klare å håndheve systemet overfor leverandører utenfor EU. Man får inntrykk av at det er basert på frivillighet. De store leverandørene vil vel registrere seg, med mindre de ser at det gir dem dårligere konkurransevilkår enn de som ikke registrerer seg og betaler moms. Men kjøper man et program fra et lite selskap — kanskje et enmannsselskap — i f.eks. USA, så vil neppe de forstå problemstillingen om moms-registrering i Norge.

For den som ikke vil har vi neppe noen tvangsmidler. Selgere i USA er underlagt USAnsk lov. Så vidt jeg vet har det vært rettssaker i USA om innkreving av sales-tax (USA har ikke moms) ved salg til andre delstater. Resultatet var — om min hukommelse er til å stole på — at man ikke ble ansett pliktig til å kreve inn avgifter for andre delstater. Da vil man nok ikke komme langt med et pålegg om at de skal kreve inn moms for Norge.

Hvordan kan Oslo bli en sykkelby?

Oslo har nok en gang havnet i bunnskiktet blant Norges sykkelbyer, i en undersøkelse foretatt av Syklistenes landsforening, en tilsvarende plass som man fikk sist det ble foretatt en slik undersøkelse. For oss som sykler i denne byen kom det ikke akkurat noen overraskelse. På vegne av landet bør vi vel være glade for at det tross alt ikke er like ille alle andre steder. Og kanskje kan vi glede oss over at Oslo i alle fall er bedre enn Bergen.

Kan Oslo bli en sykkelby? Ja, det bør det kunne bli. Nedenfor har jeg listet opp en del av det som skal til for å gjøre Oslo til en sykkelby.

Tiltak som ikke koster mye penger eller statlig medvirkning

1. Politisk vilje

Det har ikke manglet løfter. I 33 år, siden 1977, har vil blitt lovet et sykkelveinett. Etter det som da ble lovet skulle det ha vært ferdig i 1985. Løfter har blitt gjentatt. Daværende samferdselsbyråd, sykkelbremsen Peter N Myhre, sa i 2005 at Oslo skulle bli Norges beste sykkelby. Men det var tomme ord, og jeg tror ikke han hadde til hensikt å gjøre noe som helst for å oppfylle de løftene han da kom med.

Det er fristende å si at vi heller ikke trenger flere planer. Vi har hatt mer enn nok av planer. Det hadde ikke vært så galt å være syklist i Oslo om gjeldende sykkelstrategi hadde blitt fulgt opp i praksis. Men som jeg skal komme tilbake til, så må det nok nye planer til også.

Byrådsleder Stian Berger Røsland gikk et skritt i riktig retning da han sa at det er gjennomføringsevnen som har sviktet. Spørsmålet er bare om byrådslederen mener alvor denne gangen. Politikernes løfter om sykkelsatsing er som gjeterguttens rop om ulv. Moralen i den fabelen er at ingen tro en løgnhals, selv når han snakker sant. Omskrevet til norsk p0litik blir det at ingen tror på løfter fra politikere som hele tiden bryter og løper fra dem, selv når de måtte være alvorlig ment. Det sørgelige faktum er at ingen av de sykkeltiltak som bystyret vedtok i 2006 og som etter vedtaket skulle ha vært gjennomført innen utgangen av 2009 har blitt gjennomført.

Byrådslederen tok dessverre ikke skrittet fullt ut og erkjente det som virkelig har vært og synes fortsatt å være hovedproblemet: Det mangler politisk vilje til å gjennomføre planene.

Continue reading Hvordan kan Oslo bli en sykkelby?