Elizabeth Cotton — den søteste historien om hvordan en musiker ble oppdaget?

Noen fortellinger er slik at hvis noen hadde diktet dem opp ville man ha avfeid dem med klar beskjed om at får være grenser for hva slags eventyr man kan servere. Historien om hvordan Elizabeth Cotton ble oppdaget og trukket fram i rampelyset er en slik historie. Det er mange histrorier om musikere som har blitt oppdaget på gaten, på særdeles tvilsomme spillesteder, osv. Men jeg synes Elizabeth Cottons historie overgår det meste.

Men vi kan starte på 1960-tallet. For de av oss som strevde med å lære oss fingerspill på gitar på slutten av 60- og begynnelsen på 70-tallet var “Freight Train” en svenneprøve. Klarte vi den var vi vel ikke akkurat mestre, men slett ikke så dårlige. Dette er den mest kjente av sangene til Elizabeth Cotton. Det var en innspilling med gruppen Peter, Paul & Mary som virkelig gjorde den kjent for et større publikum, men den hadde en historie forut for dette som jeg skal komme tilbake til. Det var forøvrig de som også gjorde Bob Dylans “Blowing in the Wind” kjent før Bob Dylan selv hadde nådd ut til et større publikum. “Freight Train” ble tatt inn i mange gitarbøker, og  jeg tror også den er med i “Lillebjørns gitarbok” (jeg har gitt bort mitt eksemplar av den boken, så jeg får ikke sjekket det). I alle fall var vi mange som spilte “Freight Train” — mer eller mindre godt.

Elizabeth Cotton ble født 5. januar 1895 i Chapel Hill i North Carolina. Noen steder opplyses det at hun ble født i 1893. Fødselsregistreringen av svarte var ikke akkurat så god i USA på slutten av 1800-tallet. Men jeg velger å holde meg til 1895.

Hun begynte tidlig å spille på brorens banjo, og klarte senere å skrape sammen penger til sin egen gitar. “Freight Train” skal hun ha laget da hun var 12 år gammel.

Hun giftet seg 15 år gammel og fikk etter hvert  sitt eneste barn. Hun begynte å synge stadig flere religiøse sanger, i tillegg til sitt øvrige repertoar, og fant stor glede og trøst i kirken hele sitt liv. Men det var en hake ved dette: Menighetsforstanderen mente at hun måtte slutte å spille de verdslige sangene. Hun fant ikke like stor tilfredsstillelse i bare å spille de religiøse sangene. Det endte med at hun la gitaren til side og spilte ikke på nesten 40 år.

Elizabeth Cotton arbeidet som hushjelp i Chapel Hill, Washington DC og New York, og i perioder tjente hun ekstra på å selge dukker i Landsburgh’s Department Store i Washington DC. Og her skjer en av musikkhistoriens store tilfeldigheter.

Jeg tror det var i 1945 at en mor og hennes 10 år gamle datter kom inn i butikken. Jenta kom bort fra sin mor, og ble tatt hånd om av en blant butikkpersonalet. Denne jenta var Peggy Seeger, halvsøster til Pete Seeger. Peggy, moren Ruth Seeger og Elizabeth Cotton må ha kommet meget godt overens. For Ruth Seeger tilbød henne der og da jobb som hushjelp hjemme hos dem, noe Elizabeth Cotton aksepterte. Slik ble det til at Elizabeth Cotton flyttet inn til familien Seeger som hushjelp.

Ruth Crawford Seeger var komponist, hennes mann Charles Louis Seeger jr var komponist og etnomusikolog, Peggys bror Mike var musiker og det var også halvbroren Pete. Så man kan si at Elizabeth Cotton havnet midt i smørøyet.

På den tiden var det ingen i familien Seeger som visste at Elizabeth Cotton hadde musikkbakgrunn eller hadde spilt gitar. Men hun begynte å spille i smug på en av de mange gitarene som var i huset, og Peggy var den første som hørte henne. For etnomusikologer var Elizabeth Cotton virkelig et funn: En autentisk musiker, her i deres eget hus!

Mike Seeger begynte å gjøre opptak med Elizabeth Cotton i 1952, og i 1957 produserte han hennes første plate. Hun platedebuterte da i en alder av 62 år.

Mike Seeger mente at hun var god nok til å opptre, og hun debuterte på en konsert på Swarthmore College i 1960. Det hevdes mange steder at hun da var 68 år gammel, men det stemmer ikke hvis hun var født i 1895 — uten at det spiller så veldig stor rolle.  Hun begynte å opptre på festivaler: Philadelphia Folk Festival i 1963 og Newport Folk Festival i 1964.

Det finnes i alle fall en video med Elizabeth Cotton, med opptak fra 1968, 1979 og 1980. Finner du den ikke her hjemme kan den bestilles fra Amazon UK eller MusicRoom.

Elizabeth Cotton spilte inn tre studioalbum og et livealbum. For den siste, fra 1979, fikk hun en Grammy-Award for Best Ethnic or Traditional Recording.

I en alder av nær 90 år hadde hennes hender begynt å bli svake og hun hadde problemer med å spille. Hennes gode venn Dana Klipp, som kjente hennes repertoar og spillestil meget godt, begynte å spille med henne. Hun hadde sin siste konsert på City College in Harlem 22. februar 1987, 92 år gammel. Hun døde 29. juni samme år.

Tilbake til “Freight Train”. Peggy Seeger reiste til England på 1950-tallet, og hun spilte blant annet “Freight Train”. Den ble spilt inn av Nancy Whiskey, men kreditert de to som hadde overtalt Peggy Seeger til å la dem få lov til å ta den opp. Den kom så tilbake til USA og ble en hit for Rusty Draper. Pete Seeger hørte den, fikk et musikkforlag interessert, noen advokater ble koblet inn (det var tross alt i USA), og Elizabeth Cotton ble tilbudt 1/3 credit — som hun aksepterte. Da Peter, Paul & Mary spilte den inn, ga de Elizabeth Cotton full credit for sangen.

Elizabeth Cottons spillestil var unik. Hun spilte venstrehendt, men på en høyrehendt gitar. Hun spilte dermed på diskantstrengene med tommelen, og basstrengene med pekefingeren. Dette, kombinert med at hun alltid brukte tynne strenger, ga henne en helt spesiell sound.

For de som er interessert i hennes spillestil finnes det, i tillegg til hennes plateinnspillinger, en DVD laget av John Miller. Denne inneholder også filmopptak med Elizabeth Cotton selv. Du finner den kanskje i en meget velassortert musikkforretning. Men den er nok for de litt spesielt interesserte. Den kan i alle fall bestilles fra blant annet Amazon UK og MusicRoom.

Hadde ikke Peggy Seeger kommet bort fra sin mor i dukkeavdelingen i Landsburgh’s Department Store den dagen i 1945 ville verden neppe ha hørt om Elizabeth Cotton og ingen av oss ville ha strevd med å lære oss “Freight Train”.

Du kan lese litt mer om Elizabeth Cotton på “Remembering Elizabeth Cotton” av L.L. Dmerle.

Print Friendly
  • Anonymous

    Først og fremst, Lillebjørn: Tusen takk for en veldig god gitarbok. Jeg har lært veldig mye av den og den er fortsatt mitt førstevalg hvis folk som vil lære å spille gitar spør meg om råd. Jeg tror jeg har spilt meg gjennom alt i boken, skjønt akkurat “Freight Train” hadde jeg lært tidligere. Men det begynner å nærme seg 35 år siden jeg ble “ferdig” med din gitarbok. Jeg har førsteutgaven, men har ikke kjøpt senere utgaver.

    Jeg husker “Freight Train”, jeg husker at den er kreditert Elizabeth Cotten og jeg husker tegningen av Elizabeth Cotten. Men jeg kan ikke huske at det står noe om hvordan hun tilfeldigvis traff mamma Seeger og at livet hennes dermed tok en ny vending. Kanskje står den i senere utgaver. Uansett kan ikke slike artister som har betydd så mye, og som er så ukjente for de aller fleste, nevnes for mange ganger.