Fedme og forklaringsmodeller

Jeg hadde ikke tenkt å kaste meg debatten med Kari Jaquesson og de andre om fedme. Men de forklaringene som Kristian Fjellanger presenterer i Dagsavisen under overskriften “Farlig fete fattige” gjør meg oppgitt. Så da griper jeg til tastaturet likevel.

Utgangspunktet: Jeg og de fleste andre som bærer på en del ekstra kilo dødvekt har fullt og helt ansvar for at vi er der vi er. For noen skyldes det nok genetiske forhold eller sykdom, men det er et lite mindretall. For de aller fleste av oss er forklaringen veldig enkel: Vi spiser for mye og beveger oss for lite.

Sykeliggjøringen er en ansvarsfraskrivelse. Man kan sette seg ned med sin nyervervede diagnose, synes synd på seg selv, si til seg selv at det ikke er min skyld, og mene at samfunnet må ordne opp i mine problemer. Det er sikkert mulig å finne forklaringer på hvorfor noen spiser for mye, trang til å spise søtt, osv. Det er også mange grunner til at man ikke vil begynne å trene — i alle fall ikke i dag. Jeg kjenner den følelsen at man ikke har lyst til å vise seg blant spreke folk når man er feit og i dårlig form. Så man blir heller sittende og håpe på at det skal bli lettere en annen gang — noe det ikke blir. Men det endrer ikke det fundamentale: Det er vi selv og ingen andre som må ta tak i livene våre og gjøre noe med situasjonen.

Jeg tillater meg her en parentes om at vi kanskje trenger andre forbilder enn Kari Jaquesson og andre med flotte og veltrente kropper. Han som i sin tid fikk meg opp av sofaen var Tande-P. Dagbladet hadde på 80- eller 90-tallet — jeg husker ikke helt — en serie hvor Tande-P ved hjelp av trener Grete Waitz skulle bli sprek nok til løpe halvmaraton, og senere New York maraton. Min tanke var at kan han, så kan jeg også. Jeg har hatt mange tilbakefall siden den gang, ikke minst etter å ha satset for mye på å oppnå raske resultater, med passiviserende belastningsskader som resultat. Mens man venter på at skaden skal leges synker formen og kiloene kommer tilbake, og det er tungt å komme i gang igjen. I dag passer jeg derfor på ikke å overdrive, og så lenge det går i riktig retning er jeg fornøyd med det, selv om det ikke går så fort. Jeg tror innlegg som Jon Liens “Ut å løpe – en tjukkas i veien” kan bidra mer til å få andre tjukkaser ut i veien enn all verdens treningssider for de spreke og tynne. Og jeg kan vel her også nevne mitt eget innlegg Trening og den gode følelsen. Parentes slutt.

Det er måten Kristian Fjellanger kobler økonomi og fedme som får meg til å reagere. Man kan oppsummere hans budskap omtrent slik: Gi folk mer penger og kanskje utdannelse, så blir de slanke og sunne. At fedme er et økende problem blant folk med lav sosioøkonomisk status betyr ikke nødvendigvis at det skyldes dårlig økonomi.

Statistisk samvariasjon kan si noe om at det er en sammenheng. Men den sier ikke noe om årsak og virkning. Statistikken viser helt klart at der det er mange brannbiler, der er det også flest branner. Den åpenbare konklusjonen er at man må redusere antallet brannbiler for å hindre brann. Omtrent like smarte slutninger trekkes det stadig fra statistikk, enten det er for å forklare sammenheng mellom fedme og bl.a. økonomi, skjev kjønnsfordeling i mange sammenhenger, flyttemønstre, osv.

“– Det var langt billigere å være tjukk. En stor kjekspakke eller en gigantisk chipspose koster 10 kroner, men for en liten brokkoli må du ut med 14,90. Det er sinnssykt dyrt å spise salat hver dag, så det er ikke for hvem som helst. Prisforskjellene bidrar til å skape en ny helsemessig underklasse, sier Fjellanger.”

Men en kilo gulrøtter koster 17,50 og en kg epler ca 40kr. Et grovt brød koster 25-30 kr, og varer nok lenger enn en pakke kjeks. Hvor han finner gigantiske chipsposer til 10 kr, vet jeg ikke. Min lille prissjekk sier at de ligger på rundt 30 kr for 250 gr, altså ca 7x prisen på gulrøtter.

Jan-Tommy Kjølberg skriver noe lignende som Kristian Fjellanger i bloggen Tommys tanker:

“Jeg oppfordrer tilslutt Jaquesson som Brekk til å ta seg en tur på Ica, Meny, Rema 1000 eller Kiwi. Da vil de begge se at en brus er billigere enn juice og vann, at en sjokolade snart er billigere enn en banan eller eple. Hva forteller det dere?”

Når pris på flaskevann blir et fattigdomsproblem, da har man havnet langt ut i det absurde. Har folk ikke oppdaget at de har vann i springen? Er det en fremmed tanke at man godt kan fylle vann på en flaske om man skal ha med noe å drikke? Vann levert at vannverket i Oslo er i alle fall det jeg drikker mest av i løpet av dagen. Det er ikke fordi jeg tjener relativt godt at jeg kan unne meg slikt vann.

Jeg lurer også på hva slags søppelsjokolade Jan-Tommy Kjølberg spiser når han finner sjokolade som er billigere enn bananer og epler. 26 kr/kg ble resultatet av min prissjekk for bananer. Et par bananer er faktisk noe av det billigste man kan velge om man trenger et lite mellommåltid, det koster som regel mindre enn en tier. For meg virker dette mer som eksempler på myter folk skaper for seg selv for å unnskylde sin hang til å kjøpe usunn snacks fremfor ordentlig mat. Man innbiller seg at den er så billig og det andre er så dyrt, men jeg finner i alle fall ikke holdepunkter for slike påstander.

Omtrent dobbelt så mange med lav sosioøkonomisk status drikker sukkerholdig brus hver dag, sammenlignet med høystatusgrupper. Alt i følge Helsedirektoratets årlige rapport om arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller. Det er ikke dårlig økonomi i betydningen mangel på penger som får folk til å velge sukkerholdig drikke fremfor vann fra springen. Det er heller ikke dårlig økonomi som gjør at også andelen som spiser søtsaker daglig er mye høyere hos folk med lav sosioøkonomisk status enn blant de med høy.

Om jeg skal ta sjansen på å stole på min hukommelse, så kan overvekt fedme også være et resultat av feilernæring. Man propper i seg tomme kalorier i form av sukker og fett. Kroppen får alt for mye energi, men mangler likevel viktige stoffer. Kroppens signal om at den mangler viktige stoffer er sult: Du må spise mer så jeg får det jeg har behov for. Mer sukker og fett hjelper ikke, mens et mer balansert kosthold gjør at kroppen ikke på samme måte signaliserer denne formen for sult.

Man kan sikkert gjøre noe med matvarepolitikken for å fremme et sunnere kosthold, og kanskje er det dyrere å spise sunt enn å spise usunn mat. Men da må man komme med noe bedre enn fiktive snackspriser og at flaskevann er dyrt.

I Dagsavisen siteres også Haakon Meyer, professor og overlege ved Nasjonalt folkehelseinstitutt og Universitetet i Oslo.  Han sier bl.a:

“– Det kan gi mange positive helseeffekter å ha god økonomi. Ikke bare har man råd til sunnere mat og til treningsstudio. Det handler også om muligheten til å komme seg ut av byen, på ferie. Muligheten for en tur i skogen er større hvis man bor nær marka enn om man bor i et blokkområde midt i byen.”

Jeg lurer ærlig talt på hvilken by Meyer snakker om. Blokkområder ligger ikke midt i byen, i alle fall ikke i noen av de byene jeg kjenner. De blokker som ligger midt i byen er blant de dyreste leiligheter man kan velge, så som Aker Brygge, Tjuvholmen og Pilestredet park. Blokkområder ligger for det meste utenfor sentrum utenfor sentrum, og stort sett ganske nær marka. De fleste drabantbybeboere i Oslo har mye kortere vei til marka enn meg, som bor på Frogner. De fleste har marka innen gangavstand. Det koster ingen ting å bruke marka eller annet turterreng. Skal man lete etter årsaker til at folk som bor nær marka ikke benytter den, da må man lete etter andre faktorer enn økonomi.

Kristian Fjellanger kommer med noe av det som må være en av de aller dummeste uttalelser om yrkesgrupper og trening:

“Han legger til at folk som jobber med tungt fysisk arbeid ikke alltid er motiverte for å trene.

– Det er lettere å forstå at de som sitter på et kontor har overskudd til å trene etter en arbeidsdag enn de som for eksempel vasker gulv, sier Fjellanger.”

Det er ikke hos dem med tungt fysisk arbeid at overvekt er noe problem. Men disse er også stort sett mytiske figurer som i liten grad eksisterer utenfor norsk sosialpolitisk debatt. Jeg spurte f.eks. i forbindelse med AFP-diskusjonen om hvem disse “sliterne” egentlig er, og fikk bare svevende svar. Det finnes nok yrker som har mange belastningsproblemer, ikke minst blant de kvinnedominerte “trøste og bære” yrkene. Men å gjøre dette til en årsaksfaktor i forhold til dårlig fysisk form og overvekt blir ganske meningsløst.

Man trenger ikke bruke helsestudio for å være i en brukbar hverdagsform. Man kommer veldig langt ved å gå, kanskje løpe, og sykle — og en sykkel behøver heller ikke være dyr. Og selv om det kan være hyggelig å reise på ferie, så er ikke det nødvendig for å holde seg noenlunde i form.

Det er fristende å lete etter andre, og kanskje mindre politisk korrekte forklaringer. Noen er i stand til å tenke og handle langsiktig, andre ikke. Den som tenker langsiktig skaffer seg en utdannelse, og alle har råd til utdannelse. Det behøver ikke være noen akademisk utdannelse, men noe som kvalifiserer en for en grei jobb. Den som klarer å se ut over øyeblikket kan også bedre forholde seg til at det du putter i deg eller lar være å putte i deg i dag, får betydning senere. Og man vet at resultatene ikke kommer umiddelbart — enten det gjelder utdannelse, karriere eller helse.

Jeg holder det for mer sannsynlig at det heller er noen bakenforliggende karaktertrekk som drar i samme retning, uten at jeg her vil gå inn i diskusjonen om hva som former disse karaktertrekkene. Man søker ikke utdannelse, noe som stort sett gir dårligere økonomi — i alle fall på litt sikt. Man gjør heller ikke så mye for å ta vare på seg selv, verken i kosthold eller ved trening. Og dermed får man en gruppe som kjennetegnes ved lav utdannelse, dårlig økonomi og dårlig helse, uten at man kan konkludere med at det ene er resultat av det andre.

Det burde heller ikke overraske noen at folk med dårlig økonomi gjerne bor der det er billigst å bo. De billigste områdene er de minst attraktive områdene. De er billige fordi de er lite attraktive, ikke omvendt. At man får konsentrasjon av lavstatusgrupper i visse områder, bør derfor ikke overraske noen. Det er selvfølgelig også en del selvforsterkende effekter her, som jeg ikke går nærmere inn på her.

Vi lever under de krenkedes tyranni, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammedtegninger eller overvektige som føler seg krenket av at noen våger å si at de selv har ansvaret for sitt liv, både for at det har havnet der de er og for å komme seg ut av situasjonen. Å se virkeligheten i øynene, selv om den er ubehagelig, er første betingelse for at man skal kunne gjøre noe med situasjonen — også for den som er overvektig og i dårlig form.