Fedme og forklaringsmodeller

Jeg hadde ikke tenkt å kaste meg debatten med Kari Jaquesson og de andre om fedme. Men de forklaringene som Kristian Fjellanger presenterer i Dagsavisen under overskriften “Farlig fete fattige” gjør meg oppgitt. Så da griper jeg til tastaturet likevel.

Utgangspunktet: Jeg og de fleste andre som bærer på en del ekstra kilo dødvekt har fullt og helt ansvar for at vi er der vi er. For noen skyldes det nok genetiske forhold eller sykdom, men det er et lite mindretall. For de aller fleste av oss er forklaringen veldig enkel: Vi spiser for mye og beveger oss for lite.

Sykeliggjøringen er en ansvarsfraskrivelse. Man kan sette seg ned med sin nyervervede diagnose, synes synd på seg selv, si til seg selv at det ikke er min skyld, og mene at samfunnet må ordne opp i mine problemer. Det er sikkert mulig å finne forklaringer på hvorfor noen spiser for mye, trang til å spise søtt, osv. Det er også mange grunner til at man ikke vil begynne å trene — i alle fall ikke i dag. Jeg kjenner den følelsen at man ikke har lyst til å vise seg blant spreke folk når man er feit og i dårlig form. Så man blir heller sittende og håpe på at det skal bli lettere en annen gang — noe det ikke blir. Men det endrer ikke det fundamentale: Det er vi selv og ingen andre som må ta tak i livene våre og gjøre noe med situasjonen.

Jeg tillater meg her en parentes om at vi kanskje trenger andre forbilder enn Kari Jaquesson og andre med flotte og veltrente kropper. Han som i sin tid fikk meg opp av sofaen var Tande-P. Dagbladet hadde på 80- eller 90-tallet — jeg husker ikke helt — en serie hvor Tande-P ved hjelp av trener Grete Waitz skulle bli sprek nok til løpe halvmaraton, og senere New York maraton. Min tanke var at kan han, så kan jeg også. Jeg har hatt mange tilbakefall siden den gang, ikke minst etter å ha satset for mye på å oppnå raske resultater, med passiviserende belastningsskader som resultat. Mens man venter på at skaden skal leges synker formen og kiloene kommer tilbake, og det er tungt å komme i gang igjen. I dag passer jeg derfor på ikke å overdrive, og så lenge det går i riktig retning er jeg fornøyd med det, selv om det ikke går så fort. Jeg tror innlegg som Jon Liens “Ut å løpe – en tjukkas i veien” kan bidra mer til å få andre tjukkaser ut i veien enn all verdens treningssider for de spreke og tynne. Og jeg kan vel her også nevne mitt eget innlegg Trening og den gode følelsen. Parentes slutt.

Det er måten Kristian Fjellanger kobler økonomi og fedme som får meg til å reagere. Man kan oppsummere hans budskap omtrent slik: Gi folk mer penger og kanskje utdannelse, så blir de slanke og sunne. At fedme er et økende problem blant folk med lav sosioøkonomisk status betyr ikke nødvendigvis at det skyldes dårlig økonomi.

Statistisk samvariasjon kan si noe om at det er en sammenheng. Men den sier ikke noe om årsak og virkning. Statistikken viser helt klart at der det er mange brannbiler, der er det også flest branner. Den åpenbare konklusjonen er at man må redusere antallet brannbiler for å hindre brann. Omtrent like smarte slutninger trekkes det stadig fra statistikk, enten det er for å forklare sammenheng mellom fedme og bl.a. økonomi, skjev kjønnsfordeling i mange sammenhenger, flyttemønstre, osv.

“– Det var langt billigere å være tjukk. En stor kjekspakke eller en gigantisk chipspose koster 10 kroner, men for en liten brokkoli må du ut med 14,90. Det er sinnssykt dyrt å spise salat hver dag, så det er ikke for hvem som helst. Prisforskjellene bidrar til å skape en ny helsemessig underklasse, sier Fjellanger.”

Men en kilo gulrøtter koster 17,50 og en kg epler ca 40kr. Et grovt brød koster 25-30 kr, og varer nok lenger enn en pakke kjeks. Hvor han finner gigantiske chipsposer til 10 kr, vet jeg ikke. Min lille prissjekk sier at de ligger på rundt 30 kr for 250 gr, altså ca 7x prisen på gulrøtter.

Jan-Tommy Kjølberg skriver noe lignende som Kristian Fjellanger i bloggen Tommys tanker:

“Jeg oppfordrer tilslutt Jaquesson som Brekk til å ta seg en tur på Ica, Meny, Rema 1000 eller Kiwi. Da vil de begge se at en brus er billigere enn juice og vann, at en sjokolade snart er billigere enn en banan eller eple. Hva forteller det dere?”

Når pris på flaskevann blir et fattigdomsproblem, da har man havnet langt ut i det absurde. Har folk ikke oppdaget at de har vann i springen? Er det en fremmed tanke at man godt kan fylle vann på en flaske om man skal ha med noe å drikke? Vann levert at vannverket i Oslo er i alle fall det jeg drikker mest av i løpet av dagen. Det er ikke fordi jeg tjener relativt godt at jeg kan unne meg slikt vann.

Jeg lurer også på hva slags søppelsjokolade Jan-Tommy Kjølberg spiser når han finner sjokolade som er billigere enn bananer og epler. 26 kr/kg ble resultatet av min prissjekk for bananer. Et par bananer er faktisk noe av det billigste man kan velge om man trenger et lite mellommåltid, det koster som regel mindre enn en tier. For meg virker dette mer som eksempler på myter folk skaper for seg selv for å unnskylde sin hang til å kjøpe usunn snacks fremfor ordentlig mat. Man innbiller seg at den er så billig og det andre er så dyrt, men jeg finner i alle fall ikke holdepunkter for slike påstander.

Omtrent dobbelt så mange med lav sosioøkonomisk status drikker sukkerholdig brus hver dag, sammenlignet med høystatusgrupper. Alt i følge Helsedirektoratets årlige rapport om arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller. Det er ikke dårlig økonomi i betydningen mangel på penger som får folk til å velge sukkerholdig drikke fremfor vann fra springen. Det er heller ikke dårlig økonomi som gjør at også andelen som spiser søtsaker daglig er mye høyere hos folk med lav sosioøkonomisk status enn blant de med høy.

Om jeg skal ta sjansen på å stole på min hukommelse, så kan overvekt fedme også være et resultat av feilernæring. Man propper i seg tomme kalorier i form av sukker og fett. Kroppen får alt for mye energi, men mangler likevel viktige stoffer. Kroppens signal om at den mangler viktige stoffer er sult: Du må spise mer så jeg får det jeg har behov for. Mer sukker og fett hjelper ikke, mens et mer balansert kosthold gjør at kroppen ikke på samme måte signaliserer denne formen for sult.

Man kan sikkert gjøre noe med matvarepolitikken for å fremme et sunnere kosthold, og kanskje er det dyrere å spise sunt enn å spise usunn mat. Men da må man komme med noe bedre enn fiktive snackspriser og at flaskevann er dyrt.

I Dagsavisen siteres også Haakon Meyer, professor og overlege ved Nasjonalt folkehelseinstitutt og Universitetet i Oslo.  Han sier bl.a:

“– Det kan gi mange positive helseeffekter å ha god økonomi. Ikke bare har man råd til sunnere mat og til treningsstudio. Det handler også om muligheten til å komme seg ut av byen, på ferie. Muligheten for en tur i skogen er større hvis man bor nær marka enn om man bor i et blokkområde midt i byen.”

Jeg lurer ærlig talt på hvilken by Meyer snakker om. Blokkområder ligger ikke midt i byen, i alle fall ikke i noen av de byene jeg kjenner. De blokker som ligger midt i byen er blant de dyreste leiligheter man kan velge, så som Aker Brygge, Tjuvholmen og Pilestredet park. Blokkområder ligger for det meste utenfor sentrum utenfor sentrum, og stort sett ganske nær marka. De fleste drabantbybeboere i Oslo har mye kortere vei til marka enn meg, som bor på Frogner. De fleste har marka innen gangavstand. Det koster ingen ting å bruke marka eller annet turterreng. Skal man lete etter årsaker til at folk som bor nær marka ikke benytter den, da må man lete etter andre faktorer enn økonomi.

Kristian Fjellanger kommer med noe av det som må være en av de aller dummeste uttalelser om yrkesgrupper og trening:

“Han legger til at folk som jobber med tungt fysisk arbeid ikke alltid er motiverte for å trene.

– Det er lettere å forstå at de som sitter på et kontor har overskudd til å trene etter en arbeidsdag enn de som for eksempel vasker gulv, sier Fjellanger.”

Det er ikke hos dem med tungt fysisk arbeid at overvekt er noe problem. Men disse er også stort sett mytiske figurer som i liten grad eksisterer utenfor norsk sosialpolitisk debatt. Jeg spurte f.eks. i forbindelse med AFP-diskusjonen om hvem disse “sliterne” egentlig er, og fikk bare svevende svar. Det finnes nok yrker som har mange belastningsproblemer, ikke minst blant de kvinnedominerte “trøste og bære” yrkene. Men å gjøre dette til en årsaksfaktor i forhold til dårlig fysisk form og overvekt blir ganske meningsløst.

Man trenger ikke bruke helsestudio for å være i en brukbar hverdagsform. Man kommer veldig langt ved å gå, kanskje løpe, og sykle — og en sykkel behøver heller ikke være dyr. Og selv om det kan være hyggelig å reise på ferie, så er ikke det nødvendig for å holde seg noenlunde i form.

Det er fristende å lete etter andre, og kanskje mindre politisk korrekte forklaringer. Noen er i stand til å tenke og handle langsiktig, andre ikke. Den som tenker langsiktig skaffer seg en utdannelse, og alle har råd til utdannelse. Det behøver ikke være noen akademisk utdannelse, men noe som kvalifiserer en for en grei jobb. Den som klarer å se ut over øyeblikket kan også bedre forholde seg til at det du putter i deg eller lar være å putte i deg i dag, får betydning senere. Og man vet at resultatene ikke kommer umiddelbart — enten det gjelder utdannelse, karriere eller helse.

Jeg holder det for mer sannsynlig at det heller er noen bakenforliggende karaktertrekk som drar i samme retning, uten at jeg her vil gå inn i diskusjonen om hva som former disse karaktertrekkene. Man søker ikke utdannelse, noe som stort sett gir dårligere økonomi — i alle fall på litt sikt. Man gjør heller ikke så mye for å ta vare på seg selv, verken i kosthold eller ved trening. Og dermed får man en gruppe som kjennetegnes ved lav utdannelse, dårlig økonomi og dårlig helse, uten at man kan konkludere med at det ene er resultat av det andre.

Det burde heller ikke overraske noen at folk med dårlig økonomi gjerne bor der det er billigst å bo. De billigste områdene er de minst attraktive områdene. De er billige fordi de er lite attraktive, ikke omvendt. At man får konsentrasjon av lavstatusgrupper i visse områder, bør derfor ikke overraske noen. Det er selvfølgelig også en del selvforsterkende effekter her, som jeg ikke går nærmere inn på her.

Vi lever under de krenkedes tyranni, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammedtegninger eller overvektige som føler seg krenket av at noen våger å si at de selv har ansvaret for sitt liv, både for at det har havnet der de er og for å komme seg ut av situasjonen. Å se virkeligheten i øynene, selv om den er ubehagelig, er første betingelse for at man skal kunne gjøre noe med situasjonen — også for den som er overvektig og i dårlig form.

Print Friendly
  • Joda, men problemet ved å slå fast alt dette er at summen blir: sånn er det og sånn blir det. Hvis man skal gjøre noe med det, må man tenke strukturer, ikke moral.

    Og så er du på litt tynn is med de prissammenlikningene dine. For det første finnes de billige chipsposene: de heter f.eks. first price, har det aller mest usunne og miljøfiendtlige fettet (palmeolje) og er dobbelt så store. Når du ikke finner dem, er det nok fordi du gikk til en for posh butikk 😉

    For det andre er det vel ikke akkurat snacks og frukt som er det viktigste problemområdet, men hva vi inntar til middag, frokost og ikke minst lunch. Det er utrolig mye billigere med Grandiosa enn en sunt komponert middagsrett med kyllingfilet, grønnsaker og fullkornsris. En 3 kgs sekk med nogenlunde sunn ris koster 95 kr på den lokale innvandrersjappa; den tilsvarende mengden hvit, vasket ris uten fiber koster 30. Rent, magert kjøtt koster 200 kr per kilo; familiedeig (ugh! forresten) koster 16 kr per kilo.

    Å dra frem vann er betimelig, jeg går med på den. Men samtidig er det et faktum at brus er vesentlig billigere enn melk.

    Viktigere for det klassedelte matmarkedet er det nok likevel med tid. Det er ganske krevende å sette sammen tre sunne måltider til seg selv og barna hver eneste dag, og da blir det ikke bedre av at du ikke har fleksitid og jobben begynner klokka halv åtte og du må kjøre bil for å rekke å levere i barnehagen fordi du ikke er så priviligert at du arbeider i et høystatuskontorbygg i sentrum og kan ta t-banen eller sykle.

    Jeg sier ikke at du er helt på tur. Selvsagt har du poenger. Men det er også strukturer. Den moralske fordømmelsen er helt virkningsløs, for eksempel når overklassetrimdronnninger som Kari Jacquesson sier “det er jo egentlig så enkelt”. Da ser man ikke folks hverdagsliv i det hele tatt.

  • Fokke Slask

    Sitat: “Det er vi selv og ingen andre som må ta tak i livene våre og gjøre noe med situasjonen.”

    Hvor mange liv mener du vi egentlig har?
    Hvis vi har flere liv, er det vel ikke så farlig hvordan vi forholder oss i dette ene?

  • Snemann

    Sigve.
    De strukturene dine er ikke mye verd.

    Ris: Vasket, hvit ris – selv om den er uten fiber – er ikke usunn, hvis det er det du innbiller deg. Fiber kan du f.eks. få i deg fra de andre grønnsakene du har på tallerkenen.

    Ellers presenterer du mye merkverdig tenkning:
    Hvorfor skal den sunne maten bestå av kyllingfilet? Kyllingfilet må være det mest overprisede produktet som finnes på det norske matmarkedet: Den næringsmessige verdien er i beste fall middels, smaken er som av kokt papp og den er fremstilt under svært tvilsommme etiske forhold. Finn deg heller ei gammel høne, kokt og pill den. Da får du mat som smaker, er sunn og som kan forsvares fra et etisk perspektiv (selv om hønas liv nok ikke har vært noen dans på roser).

  • Jeg går nok mer etter kvalitet enn etter pris når jeg handler, og velger butikker deretter. Så jeg er nok vanligvis ikke innom de aller billigste butikkene. Stort sett har jeg i denne sammenhengen hentet priser fra nettbutikken retthjem.no. Det er sikkert mulig å finne billigere butikker, men jeg tror likevel ikke at de er spesielt dyre. Og uansett gir nok deres priser en idikasjon om prisforskjellen mellom ulike matvarer.

    Grandiosa koster fra 100 til 150 kr/kg. En standard Grandiosa koster i denne nettbutikken 57 kr. En pk med to kyllingfileter koster 81. Men da får man 300g kyllingfilet, mens det meste av Grandiosaen (som veier 585g) er meldeig. Server kyllingen med ris og f.eks. stekt paprika, og garnityret vil kanskje koste en tier pr porsjon. Dermed får man et utmerket måltid for 50 kr per person. Og sammenligner man kjøttmengden på en Grandiosa kan man sikkert dele kyllingfiletene på fire med tilsvarende mer ris — og prisen blir omtrent som grandisen. Det tar heller ikke mye mer tid å lage kyllingretten.

    Det var forøvrig nesten sjokkerende å sammenligne prisen på standard Prior kyllingfilet, som er et veldig kjedelig produkt, men annen og langt bedre filét. 81 kr pr 300g betyr ca 251kr/kg. Vanligvis er jeg en lite prisbevisst forbruker. Men jeg sjekket mot en økologisk kyllingfilet fra kvalitetsprodusenten Holte som jeg har liggende i kjøleskapet, kjøpt hos Centra, og så at denne kostet 279 kr/kg. Jeg hadde faktisk ventet en langt større prisforskjell, kvaliteten tatt i betraktning. Men det er en avsporing.

    Hvis “familiedeigen” koster 16kr/kg så er det et veldig godt tilbud — forutsatt at den inneholder det som familiedeig vanligvis inneholder: Halvparten storfe, halvparten svin, og litt mer fett enn vanlig kjøttdeig.

    At småbarnsfamilier med trang økonomi også har det mer travelt i hverdagen, det tror jeg ikke noe på. Begynner jobben 07.30 vil du vanligvis være ferdig en gang mellom 15 og 16. Man rekker å handle etter dette. Det er heller ikke spesielt krevende å ha et lite standardsrepertoar av hverdagsretter som man varierer mellom.

    Nå vil ikke jeg forsvare Kari Jacquesson. Det får hun gjøre selv. Men jeg er ikke med på at det er en moralsk fordømmelse å si at folk har ansvaret for egne liv og at de selv må ta ansvaret for å gjøre noe med livet og jeg er ikke med på stakkarsliggjøringen og ansvarsfraskrivelsen. Jeg har ikke dermed sagt at det er lett. Men for mange er det faktisk ganske små forandringer som skal til — som å kutte ut sukkervann og heller drikke vanlig vann fra springen.

  • Vi har et liv hver — bortsett fra katten som visstnok skal ha ni. Men flere personer vil til sammen ha flere liv.

  • En grunn til at standardkyllingen er så kjedelig er at den slaktes så tidlig, av rent økonomiske grunner. Om jeg husker rett så er slaktevekt på standard Prior-kylling ca 850 gr (ta det med en klype salt). Denne vekten når den etter 32 dager. En større kylling vil smake bedre. Men fra denne vekten kreves det mer fôr pr ekstra gram kylling, så det er ikke lønnsomt om man vurderer kjøttmengde i forhold til fôrmengde. Stange opplyser at de fôrer kyllingen i 51 dager, Holte fra 58 til 100 dager. Både Stange og Holte leverer utmerket kylling. Priors Livéche-kylling er også et utmerket produkt. Men standard filet fra Prior og Den sorte hane er kjedelige produkter. Likevel: Hvis sammenligningen er Pizza Grandiosa kan man ikke kvalitetsprodukter.

  • Snemann

    Det er ytterligere grunner til at kyllingfileter er kjedelige:
    – Billig fôr.
    – Rase. Det finnes hønseraser som gir mer smakfullt kjøtt. For produsenter som leverer til et lite kvalitetsbevisst marked er aberet med slike hønseraser at disse rasene bruker lengre tid på å nå slaktevekt og/eller forbruker mer fôr for å oppnå samme slaktevekt som den rasen som nå vanligvis brukes.

    Dårlig mat fortrenger god, fordi flertallet av forbrukerne kun tenker pris, ikke pris/kvalitet.

  • Dette er som med røyking: Noen er mer tilbøyelige til å bli avhengige av røyk (kan skyldes gener eller sykdom), men skadene røyken påfører kroppen din skyldes likevel røyken. Noen er mer disponert til å bli syke (f.eks. KOLS) av røyking, men det er fortsatt røyken som påfører kroppen skade. Uten røyk, ingen røykelunge.

    Uten mat, ingen overvekt.

  • En av de mest robuste statistiske sammenhenger er den mellom utdanning og livsstil: Lang utdanning = mer gulrøtter. Om det skyldes inntekt, selvdisiplin eller økonomi er uvisst.

  • Og dessuten (som Torvund skriver): Det er gratis, helt gratis, å gå en tur i marka.

  • Pingback: Tilsvar til Torvund : Tommy`s Tanker()