Julemusikk

Det er ikke neste sommer, men i julen vi synger gamle sanger om igjen. Jul er tradisjon. Jeg henter fram gammel julepynt og gamle juleplater. Men en tradisjon skal hele tiden fornyes, så det blir noen nye juleplater (og litt ny julepynt) hvert år.

Den tradisjonelle julemusikken er enkel og er spilt inn mange ganger. Derfor er den så vanskelig. Den finnes i et utall av innspillinger. Det er et stort marked og mange vil ha sin bit av dette. Platekompaniet hadde 383 juleplater på sine nettsider sist jeg sjekket. Det er ikke lett å lage en ny og interessant innspilling av “Glade Jul” eller “Little Drummer Boy”. Enten må man gjøre det bedre enn det er gjort før, eller man må finne på nytt. Men det meste blir “me too” innspillinger.  Jeg er ærlig talt ikke så veldig interessert i å høre Christer Sjögren eller Kurt Nilsen synge disse sangene (jada, de er begge ute med juleplate i år). Noen nye sanger blir juleklassikere, men de fleste blir fort glemt. Det er de gamle sangene som synges om igjen.

Den som spiller inn “O helga natt” må finne seg i å bli målt mot Jussi Björling og det er ikke mange som tåler den sammenligningen. Det er vanskelig å “forbedre” denne musikken, enten man forsøker seg med bass og trommer i en rockete versjon, eller man har stort orkester og en flott opersanger. De fleste feiler. Popsangere faller nesten uten unntak rett gjennom når de forsøker seg på det tradisjonelle repertoaret. Men man kan selvfølgelig gjøre det på en helt annen måte, som The Source, som har spilt den inn for solo tuba. Man kan like en så spesiell versjon eller la det være. Men den blir i alle fall ikke målt mot Jussi Björling.

Julen er gledens høytid. Musikalsk er det en utfordring. Det er vanskelig å fremstille glede uten at den blir banal. Det er dette som gjør så mye “menighetsmusikk” fullstendig uinteressantant, enten menigheten er religiøs eller politisk. Den som har sett lyset og har kvittet seg med all tvil og alle motforestillinger er kanskje lykkelig, men det blir ikke interessant musikk eller annen kunst av slikt.

Jeg er ingen spesielt religiøs person. Likevel: God julemusikk får fram det hellige og/eller mysteriet rundt julen, uten at musikken blir banal og overfladisk. Den enkle overflaten må gi ressonans i en dyp klangbunn, samtidig som det enkle ikke må drukne i arrangementet. Musikalsk kan dette skje på mange måter. Fra naken folkemusikk til storslått kormusikk. Men det stiller store krav til utøveren som må gi musikken en slik klangbunn.

Den juleplaten som spilles mest hjemme hos oss er Bugge Wesseltofts “It’s Snowing om My Piano”. Bugge Wesseltoft ville gi folk en motvekt mot alt julestresset. Han har lyktes perfekt med sitt lavmælte, men utsøkte pianospill. Platen snek seg inn hos oss, akkurat som den har gjort i markedet for julemusikk. Den ble en bestseller flere år etter at den ble gitt ut, og synes å få en mer fremtredende plass i platebutikkene for hver jul som går. Nå kan man velge mellom en vanlig CD-versjon og en de luxe utgave som også inneholder en DVD.

Platen kom ut i 1997, men utgivelsen gikk meg og mange andre hus forbi. Jeg hørte et av sporene spilt på radio. Det må ha vært i 2004, det året Iver Kleive ga ut platen “Hyrdens tilbedelse”, en plate som fikk ganske mye oppmerksomhet. Jeg husker at jeg først tenkte det måtte være Iver Kleive som ble spilt siden det var julemusikk på solo piano. Men jeg fikk det ikke til å stemme. Iver Kleive får ha meg unnskyldt, men jeg synes han er langt bedre på orgel enn på piano. Jeg synes han er litt for tung på labben når han spiller denne musikken på piano, og klangen blir litt for hard etter min smak. Det jeg hørte på radio hadde en helt annen klang. Musikken grep meg. Jeg stoppet opp og lyttet. Da de i utannonseringen sa at det var Bugge Wesseltoft, visste jeg at jeg bare måtte ha den platen. Jeg vet ikke riktig når den begynte å klatre blant bestsellerne. Men måten den har vokst på i markedet, viser at den har grepet mange andre på den samme, stillferdige måten som den grep meg. Den har nå blitt Norges mest solgte jazzplate og runder snart 100.000 solgte plater. Ethvert dannet hjem bør ha den platen. Hvis du ikke allerede har den CDen: Løp og kjøp.

Jeg er glad i folkemusikk, både fra Norge og andre land. Til jul er det noe med den nakne inderligheten i folkemusikken som griper meg. Folkesangene ble tradisjonelt sunget uten akkompagnement og uten sofistikerte korarrangementer. Derfor var det de virkelig sangbare melodiene som overlevde og har blitt ført videre i tradisjonen. Det blir ikke jul uten Sondre Bratland og Kirsten Bråten Berg, to av våre fremste folkesangere. Deres uttrykk er ulikt. Sondre Bratland hadde med musikerne Iver Kleive, Knut Reiersrud og Paolo Vinachi til fødselskirken i Betlehem. De formidler mysteriet og magien.

Kirsten Bråten Berg har med seg Hallvard T Bjørgum på hardingfele og Eilert Hægland på orgel. Hos dem er det folketroen som skinner gjennom platen. Når jeg står på kjøkkenet lille julaften og forbereder julematen, da er det som oftest Kirsten Bråten Berg som gir meg tonefølge. Det blir ikke jul uten hennes versjon av “I denne søte juletid”. Den er for tiden ikke å få som CD, et format som gammeldagse mennesker som jeg fortsatt foretrekker. Men den er tilgjengelig i mp3-format.

Både Sondre Bratland og Kirsten Bråten Berg synger “Et barn er født i Betlehem” på sine plater, med ulike melodier. Det finnes så mange flotte melodier til den sangen. På en konsert hørte jeg Øyonn Groven Myhren synge denne med flere ulike melodier — hun skiftet melodi fra vers til vers. En av melodiene var fra Maridalen (!). Dessverre finnes ikke disse versjonene innspilt på plate — og dessverre er den melodien som alle kjenner en av de kjedeligste jeg har hørt til den sangen.

Jeg skulle også så gjerne ha anbefalt Elias Akselsens “Her kommer dine arme små”. Tateren Elias Akselsen synger rått og nakent, og platen har fått veldig gode kritikker. Det sies at det er den mest kritikerroste juleplaten som er gitt ut i Norge. Jeg burde like Elias Akselsens plater, og får et stikk av dårlig samvittighet når jeg må innrømme at jeg aldri har klart å like hans måte å synge på. Jeg har prøvd å like hans innspillinger, men jeg får det bare ikke til.

Mens vi er i folkemusikken vil jeg også nenvne den svenske platen “Jul i folkton”, og den første av årets plater som jeg vil nevne: “Jul i folkton live”. Det er svensk folkemusikk og julemusikk i svensk folkedrakt.

De har på sin live-plate tatt med noe for de språkinteresserte: Juleevangeliet lest på älvdalsmål. Älvdalsmål snakkes nord i Dalarne i Sverige, og er nå anerkjent som et eget språk som har mange gammelnordiske trekk. Jeg må innrømme at første gang jeg hørte platen trodde jeg de leste på en variant av samisk, men der tok jeg altså helt feil. Jeg setter et spørsmålstegn ved å inkludere dette. Når man tar med tekstlesing på en plate må poenget være at budskapet skal nå fram, og det oppnår man ikke når teksten leses på et språk som nesten ingen forstår, heller ikke i Sverige. Det antas at ca 3.000 personer behersker älvdalsmål.

Vil man ha noen av julens bibeltekster sammen med musikk, vil jeg nok heller velge Iver Kleives “Juleevangeliet”, hvor Iver Kleive spiller orgel og flygel, Anne Gravir, Ronnie Johansen og Oslo Bach-Kor synger, Jon Eikemo forteller og Paolo Vinaccia er med på perkusjon.

Når vi først er innom Juleevangeliet: Under en julekonsert med Sondre Bratland for noen år siden leste Svein Tindberg juleevangeliet. Han er en utrolig formidler. Jeg har hørt Juleevangeliet mange ganger, også lest av gode opplesere. Men Svein Tindberg fikk det til å bli noe jeg aldri hadde hørt før: Det ble en spennende og dramatisk fortelling, ikke bare rituell tekstlesing. Den fremføringen kunne jeg godt hatt på en CD.

Rolv Lislevand har gitt ut en perle som heter Jul i gammel tid.  Rolv Lislevand er en av verdens fremste luttspillere. Hans plate er solo lutt og han spiller for det meste musikk fra renessansen. Også den spilles hyppig ved juletider.

Kor hører julen til. En CD som vi ofte setter på er Kings College Choir: O Come All Ye Faithful. Det kan kanskje hende at det ligger litt nostalgi i dette, for det var en av de første CDene av denne typen som jeg kjøpte. En uhildet korkjenner ville kanskje ha valgt noe annet.

To korfavoritter er Grex Vocalis: “Magnum Mysterium” og Tallis Scholars: “Christmas with Tallis Scholars. Grex Vocalis gir oss noe av det ypperste vi kan høre av korsang. Jeg er fascinert av  deres innspilling av “Jeg synger julekvad”. Dette er en norsk versjon av den tysk-latinske salmen “In Dulci Jubilo” fra 1300-tallet.  Grex Vocalis starter med Praetorius’ renessanseversjon, skifter til Per Steenbergs versjon (norsk komponist 1870-1947), før de avslutter med Fartein Valens spennende harmonier.

Kanskje er det Sølvguttene som har gjort at guttekor er noe som hører julen til. Men Oslo domkirkes guttekor og Nidarosdomes Guttekor har også spilt inn utmerkede jule-CDer.  Vi kan også ta med Oslo domkor, som er et voksenkor.

Jeg vil også nevne SKRUK – Sunnmøre kristelige ungdomskor, under ledelse av den energiske og fargerike Per Oddvar Hildre. Om jeg har oppfattet historien rett, så ville lederen for Kirkelig kulturverksted, Erik Hillestad, at de skulle spille inn “Glade jul”. Per Oddvar Hildre svarte at det ville de bare gjøre hvis Erik Hillestad laget en ny oversettelse av sangen. Dermed gjorde SKRUK den første innspillingen av “Stille Natt”, med Erik Hillestads norske tekst. Den ligger langt nærmere originalen, og får fram mysteriet og magien på en måte som er helt borte i juletrefest-sangen “Glade jul”. Siden har mange spilt inn denne versjonen, og Sondre Bratlands innspilling er en av mine favoritter. Jeg håper at “Stille natt” etter hvert kan skyve “Glade jul” (som er ganske fjern fra originalen) mer i bakgrunnen.

SKRUK tar oss tilbake til Det hellige landet på en spesiell måte på platen “Krybberom”,  som de har laget sammen med den palestinske sangeren Rim Banna fra Nasaret. Blant mer kjente julesanger hører vi også palestinske og arabiske sanger. De har følge av Tord Gustavsen på piano, som også står for arrangementene.

En juleklassiker vi ikke kommer utenom er Johann Sebastian Bachs “Juleoratoriet”. Jeg har den i en innspilling med John Eliot Gardiner og hans Monteverdi Choir. Det finnes mange andre utgivelser, men dette er en innspilling som trygt kan anbefales. Ta gjerne med en innspilling av Händels “Messias” også. Jeg har den i en innspilling dirigert av Colin Davis. Det er ikke noen dårlig innspilling. Men jeg ville nok ha orientert meg på nytt om jeg skulle kjøpe den nå.

Av årets juleplater har jeg allerede nevnt en: “Jul i folkton – Live”, som varmt kan anbefales. Og mens vi holder oss i Sverige kan vi ta med “Jul på svenska”, med Georg Wadenius (gitar), Jan Lundgren (piano), og vår egen Arild Andersen på bass. At tittelen minner om Jan Johansons “Jazz på svenska er nok ingen tilfeldighet. Jeg tar det som en hyldest til den gamle mester. Her er fine jazzarrangementer av kjente juletoner — kanskje en konkurrent til Bugge Wesseltoft. Det er “Jul på svenska”, men den er spilt inn i Norge. I likehet med Bugge Wesseltofts “It’s snowing on my piano” er den spilt inn i Rainbow studio i Oslo med Jan Erik Kongshaug bak spakene. Musikere kommer fra hele verden for å gjøre sine innspillinger i dette studioet. Få, om noen klarer å få like god pianolyd på plate som det Jan Erik Kongshaug får til i sitt studio.

Silje Nergård har kommet med en god, men samtidig litt forvirrende juleplate. Det blir et markert stilbrudd når hun går fra Joni Mitchels “River” til “Sonjas sang til julestjernen”. Det er da den som hører den uten å vite hva det er, utbryter: Hva slags plate er det egentlig du spiller nå? Og bortsett fra at det er Silje Nergårds juleplate, så er det ikke så lett å besvare det spørsmålet.

Den fjerde og siste juleplaten jeg har kjøpt dette året er Bela Fleck: “Jingle All the Way”. Bela Fleck er en banjovirtuos som jeg særlig forbinder med sofistikert bluegrass og newgrass musikk. På denne platen er det en blanding av bluegrass og jazz, med en del afrikansk krydder. Jeg er fristet til å kalle det bluegjazz.  Dette er nok en plate for de spesielt interesserte. De som liker The Source vil kanskje også like Bela Fleck.

Om man liker folkemusikk, så er det mer å velge i som jeg liker å høre på. Men da må det kanskje innrømmes at noe av det blir litt for de spesielt interesserte. “I Jolo – jul på gamlemåten” med Øyonn Groven Myhren, Eilert M. Hægland og Alf  Tveit er den mest tradisjonelle.  Bukkene Bruse og Majorstuen er litt mer modernistiske i sitt folkemusikkuttrykk. En fin plate er Åsne Valland Nordlis “Julekvad”. Helene Bøksle beveger seg i grenselandet mellom viser og folkemusikk.

Jeg nevner noen fler. De av oss som har vokst opp med Alf Prøysen i Barnetimen, og kanskje en del andre, vil like “Alf Prøysens jul”, som inneholder “Julekveldsvisa” og andre Prøysen-sanger om jul, samt en del andre av hans sanger.

Nidarosdomen er ikke så imponerende som vi nordmenn liker å tro (det er meningsløst at guidede turer i Trondheim bruker så mye at tiden på å vise den restaurerte og rekonstruerte Nidarosdomen til folk som kommer fra land med flere og langt mer imponerende katedraler). Men Nidarosdomen har et unikt orgel. Det ble bygget av den tyske orgelbyggeren Joachim Wagner i perioden 1738-41. Også dette ble bygget om og “forbedret”. Til gjenåpningen etter restaureringen av Nidarosdomen i 1930 ble det erstattet av et da moderne og mye større Steinmeyer orgel. Fasaden fra Wagner-orgelet ble satt foran det nye, men ellers ble det demontert og stuet bort. Dette er nå restaurert – den tyske orgelbyggeren Jürgen Ahrend brukte et år på den jobben (det tar tid å bygge store orgler). Det nyrestaurerte orgelet ble innviet i 1994. Det regnes som et av de beste barokk-orglene som finnes, og som sammen med akustikken i Nidarosdomen gjør dette meget godt egnet til innspilling av barokkmusikk.

Domorganist Per Fridtjov Bonsaksen, som var den viktigste pådriveren for å få restaurert Wagner-orgelet, har spilt inn barokkmusikk for julen på dette orgelet, som er utgitt på “Baroque organ music for Christmas”. Platen er etter det jeg forstår ikke lenger å få kjøpt separat, men er den ene av to CDer i “Baroque Organ Music – At The Wagner Organ From 1741” (den andre er “Organ Works”). Jeg har bare CDen med julemusikk og har ikke hørt den andre. Men jeg tar neppe noen stor sjanse om jeg sier at  liker man orgel er dette et godt valg.

“Julegløggen”, med de norske stjernemusikerne Frode Alnæs (gitar), Arild Andersen (bass) og Stian Carstensen (trekkspill) er, som tittelen antyder, julefest mer enn julehøytid. Det er kjente julesanger spilt av lekne og dyktige jazzmusikere — eller kanskje man for disse skal nøye seg med å si lekne og dyktige musikere, de lar seg ikke presse inn i noen båser.

Litt mer jazz: Solveig Slettahjells “Natt i Betlehem”, som kom for to år siden, er fortsatt verdt å høre på. The Real Group er en svensk vokalkvintett som ikke lar seg plassere i noen bås. “Julen er her” er deres norske juleplate (men ikke nødvendigvis sunget på norsk). Lån øre til den også.

Noen av oss har hatt radioprogrammet “Som julekvelden på kjerringa” som fast følge til de siste juleforberedelsene lille julaften. Først var det ved to av dem (Else Michlet og Ingrid Salin Sveberg), senere bare med en. I fjor var programmet tatt av sendeplanen, og begge kjerringene er vel pensjonert. “Julekveld i skogen” og “Lille Jensen” er to klassikere som alltid ble spilt i det programmet (bortsett fra i den perioden NRK ble nektet å spille “Julekveld i skogen”). Begge ble sunget av Rolf Just Nilsen. Dessverre er det for tiden vanskelig å få tak i disse innspillingene. Programmet ble alltid avsluttet med Mahalia Jacksons mektige innspilling av “Silent Night”. Det blir ikke jul uten at den er spilt, og heldigvis finnes den på platen “Mahalia sings songs of Christmas” — og på en del samleplater.

Jeg tar med en plate som er mer vintermusikk enn egentlig julemusikk. Men jeg liker å høre på den på denne årstiden: Loreena McKennitt: “A Midwinter Night´s Dream”. Loreena McKennitt er en canadisk sangerinne som er særlig opptatt av keltisk musikk og musikk fra Midt-Østen. Denne platen er mest preget av keltisk musikk. Hun var for meg helt ukjent til jeg hørte hennes innspilling av “God Rest Ye Merry Gentlemen” spilt på radio, og da ble også dette en plate jeg bare måtte ha.

Jeg har ikke tatt med noen av pop-klassikerne som Bing Crosby’s “White Christmas”, John Lennon og Yoko Ono “Happy Xmas (War is Over)” eller The Pogues og Kirsty MacKoll’s “A Fairytale Of New York”. Disse og flere andre har laget enkelte sanger eller har innspillinger som har blitt klassikere. Men det er ikke mange som har gjort nok til å fylle en hel CD med interessant innhold. De er representert på utallige samleplater. Kjøp en av disse for å få dette repertoaret.

Print Friendly