I dag deles i prinsippet Nobels fredspris ut til Liu Xiaobo. Liu Xiaobo sitter fengslet i Kina. Han får ikke være til stede for å motta prisen og ingen andre kommer til å ta den imot på hans vegne. Derfor deles prisen bare i prinsippet ut.
I vesten synes vi det er forferdelig at han som bare vil ha ytringsfrihet og demokrati sperres inne på denne måten. I Kina betraktes han som kriminell. Mens utdelingen skjer sitter grunnleggerene av Wikileaks, Julian Assange, fengslet i England. Han er fengslet for påståtte seksuelle overgrep. Men USA vil også ha ham utlevert, og det er ikke på grunn av de påståtte overgrepene.
USA har ambisjoner om å ta ledelsen i kampen for informasjonsfrihet og et fritt internett.USAs utenriksminister, Hillary Clinton sa bl.a. dette i en tale i Washington:
“In many respects, information has never been so free. There are more ways to spread more ideas to more people than at any moment in history. Even in authoritarian countries, information networks are helping people discover new facts and making governments more accountable.”
Hun fortsatte med å vise hvor viktig dette for sin sjef, president Barack Obama, og sa:
“During his visit to China in November, President Obama held a town hall meeting with an online component to highlight the importance of the internet. In response to a question that was sent in over the internet, he defended the right of people to freely access information, and said that the more freely information flows, the stronger societies become. He spoke about how access to information helps citizens to hold their governments accountable, generates new ideas, and encourages creativity. The United States’ belief in that truth is what brings me here today.”
Internettsensur er en uting, i følge Hillary Clinton:
“In the last year, we’ve seen a spike in threats to the free flow of information. China, Tunisia, and Uzbekistan have stepped up their censorship of the internet. In Vietnam, access to popular social networking sites has suddenly disappeared.”
Men dette var 21. januar 2010, før verden og USA virkelig lærte hva Wikileaks er. I dag er det ikke vanskelig å slutte seg til John Naugthons kommentar i The Guardian om bl.a. noen av disse uttalelsene, hvor han skriver:
“Given what we now know, that Clinton speech reads like a satirical masterpiece.”
Det er ganske interessant å lese denne talen nå, med USA og Hillary Clintons voldsomme angrep på Wikileaks i bakhodet. Ytringsfrihet er en verdi som står sentralt, fortsetter hun:
“As I speak to you today, government censors are working furiously to erase my words from the records of history. But history itself has already condemned these tactics.”
Det er uakseptabelt at noen land forsøker å hindre tilgang til deler av nettverket. Hillary Clinton presenterte “The right to connect” som en ny, grunnleggende rettighet:
“Some countries have erected electronic barriers that prevent their people from accessing portions of the world’s networks. They have expunged words, names and phrases from search engine results. They have violated the privacy of citizens who engage in non-violent political speech. These actions contravene the Universal Declaration on Human Rights, which tells us that all people have the right “to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers.” With the spread of these restrictive practices, a new information curtain is descending across much of the world. [min uth.] Beyond this partition, viral videos and blog posts are becoming the samizdat of our day.”
Vi får vel ikke vite hva slags oppfordringer, ordrer, trusler etc som har gått til Library of Congress, Amazon, navnetjenere m.m. for å hindre tilgang til Wikileaks før også disse dokumentene gjøre tilgjengelig gjennom Wikileaks. Men Wikileaks er åpenbart en del av nettet gjerne vil reise et elektronisk gjerde rundt.
Visa, MasterCard og Visa har opptrådt skammelig når de har stengt for overføringer til Wikileaks. Myndighetene i USA skal visstnok ha sagt at det Wikileaks gjør er ulovlig. Så man kan lure på hva det neste er. Vil de stanse overføringer til Amnesty International fordi kinesiske myndigheter sier at de driver ulovlig virksomhet? Ledelsen som har tatt disse avgjørelsene er noen ynkelige knehøner som ikke er voksne for oppgaven. Det selvsagte svaret burde ha vært at det må foreligge en rettslig avgjørelse eller en klar lovbestemmelse for å stanse overføringer, og at man bare vil stanse overføringer innenfor det området avgjørelse gjelder for. En eventuell dom i USA kan f.eks. ikke gjøres gjeldende i Norge.
For USA er ytrings– og informasjonsfrihet så viktig at man gjerne medvirker til lovbrudd i andre land hvor dette ikke respekteres, fortsatt i følge Hillary Clinton:
“We are also supporting the development of new tools that enable citizens to exercise their right of free expression by circumventing politically motivated censorship. We are working globally to make sure that those tools get to the people who need them, in local languages, and with the training they need to access the internet safely. The United States has been assisting in these efforts for some time. Both the American people and nations that censor the internet should understand that our government is proud to help promote internet freedom.”
Har Wikileaks kunnet benytte seg av noen av disse verktøyene?
“Information freedom supports the peace and security that provide a foundation for global progress. Historically, asymmetrical access to information is one of the leading causes of interstate conflict. When we face serious disputes or dangerous incidents, it’s critical that people on both sides of the problem have access to the same set of facts and opinions.”
Dette gjelder ikke bare for myndigheter, men også for private selskaper:
“For companies, this issue is about more than claiming the moral high ground; it comes down to the trust between firms and their customers. Consumers everywhere want to have confidence that the internet companies they rely on will provide comprehensive search results and act as responsible stewards of their information. Firms that earn that confidence will prosper in a global marketplace. Those who lose it will also lose customers. I hope that refusal to support politically-motivated censorship will become a trademark characteristic of American technology companies. It should be part of our national brand. I’m confident that consumers worldwide will reward firms that respect these principles.”
Amazon, PayPal, MasterCard og Visa er nok blant dem som nå vil tape kunder, etter at de lot seg bruke av politiske myndigheter i et forsøk på å sensurere problematisk informasjon.
Hillary Clinton vil også ha en grunnleggende right to connect, og sier:
“The freedom to connect is like the freedom of assembly in cyber space. It allows individuals to get online, come together, and hopefully cooperate in the name of progress. Once you’re on the internet, you don’t need to be a tycoon or a rock star to have a huge impact on society.”
Julian Assange er et klart eksempel på at hun har rett: Man behøver ikke være en tycoon eller rockestjerne for å ha stor innflytelse på samfunnet.
Nå er det ikke lenger informasjon om Kina, men om den administrasjon Hillary Clinton selv er en del av og det er denne administrasjonen som kunne bli krevd til regnskap. Nå har pipen fått en annen lyd. Prinsippet om informasjonsfrihet og betydningen av at folk kan vite hva deres regjeringer gjør har blitt borte. Slike prinsipper er som regel forbeholdt festtaler og ikke praktisk politikk. Nå er det bare fordømmelse av de som i praksis kjemper for informasjonsfrihet.
Media mottar hele tiden lekkede dokumenter som noen av ulike grunner vil holde hemmelig. Det er en viktig del av kritisk og undersøkende journalistikk. Ulovligheter fra folk med makt avsløres på denne måten. Det er slike lekkasjer som førte til Watergate-saken og til avsløringen av Trafiguras håndtering av miljøfarlig avfall, for bare å nevne to.
Det påstås at offentliggjøringene gjennom Wikileaks kan sette folks liv i fare. Men så langt jeg har fulgt med, har man ikke kunne påvise et eneste tilfelle hvor noen har blitt drept eller skadet som følge av disse lekkasjene. Om jeg har forstått det rett, har materialet fra Wikileaks blitt stilt til disposisjon for redaksjoner i kvalitetsmedier som The New York Times, The Guardian, Der Spiegel, Le Monde og El Pais, som har gått gjennom og vurdert hva som kan og bør offentliggjøres.
Vi ser at USA og deres servile klakkører tar i bruk alle skitne triks i sin kamp mot Wikileaks. De sørger for at domenenavn ikke blir fornyet, kastes ut av Amazons nettsky som dermed ble til en regntung uværssky, pengeoverføringer blokkeres, osv. Alt for å hindre det som Barack Obama og Hillary Clinton så varmt forsvarte for mindre enn et år siden: At folk får tilgang til informasjon som ikke setter liv i fare, men som kan sette politiske karrierer i fare.
“Det er full ytringsfrihet i USA så lenge man følger amerikansk lov”, sier Hillary Clinton i en kommentar til at Julian Assange. Eller vent litt… Det var visst kinesiske myndigheter som sa dette i en kommentar til tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo. Men prinsippet er visst det samme, og det grunnleggende prinsippet er at det meste er greit bare det ikke blir for plagsomt for makthaverne.
Hvis Julian Assange hadde blitt forfulgt av kinesiske myndigheter for å ha avslørt kinesiske statsløgner og krigsforbrytelser ville han ha vært en av vestens helter. Kinesiske myndigheter kunne ha kommet med fraser om full ytrings– og informasjonsfrihet så lenge man følger kinesisk lov, og vi hadde møtt dem med hånflir. Kanskje ville han i dag mottatt Nobels fredspris. Men når det er våre eller våre nære alliertes statsløgner og krigsforbrytelser som avsløres, da kan vi bare by på fordømmelse og ingen priser. For hos oss er det full ytrings– og informasjonsfrihet, men bare så lenge man holder seg innenfor vår lovgivning.
Norge har sine svin på skogen. I 1977 var “Listesaken” den største nyhetssaken i Norge. Ivar Johansen hadde samlet inn navn på 600 ansatte i overvåkningspolitiet. Han hadde benyttet åpne kilder som telefonkatalogen, Politibladet m.m. Politiet stormet redaksjonslokalene til avisen “Ny Tid” og beslagla materialet. Ivar Johansen ble dømt til et års delvis betinget fengsel. Han måte sone 60 dager.
Den nå meget respekterte forskeren Nils Petter Gleditch samlet fra 1977 inn opplysninger om etterretningsstasjoner i Norge. Han opptrådte åpent og baserte seg bare på åpne kilder. For dette ble han dømt for overtredelse av “spionparagrafen”, strl § 90. Annenvoterende i Høyesterett (Rt-1982–436 ) uttaler:
“Selv om jeg har vanskelig for å innse at det av hensyn til fri informasjon om viktige samfunnsspørsmål og av hensyn til forskningens frihet skulle være av vesentlig betydning å kunne samle og publisere slike detaljopplysninger om militære installasjoner som det er tale om i denne saken, må jeg erkjenne at det kan oppstå i og for seg beklagelige kollisjoner mellom det samfunnsmessige behov for hemmelighold som straffeloven § 90 og § 91 hviler på, og andre vesentlige hensyn. Denne sak er den hittil eneste sak her i landet hvor det har vært spørsmål om hvorvidt et forskningsarbeid rammes av de nevnte straffebestemmelser. Etter min oppfatning er det i denne sak viktigst at det blir fastslått at den virksomhet de domfelte har drevet, er ulovlig og straffbar.”
Vi har i Norge fått det som kalles “puslespilldoktrinen”, som innebærer at selv om man har lovlig tilgang til alle brikkene i puslespillet kan det være straffbart å sette disse brikkene sammen.
Ut fra foreliggende rettspraksis kan det se ut som om Julian Assange vil stå sterkere i USA enn i Norge. Men det får legges til at kildevernet har blitt styrket siden disse norske dommene ble avsagt og ytringsfriheten er styrket gjennom revisjonen av Grunnlovens § 100, så situasjonen er kanskje bedre i dag.
For snart 40 år siden, i 1971, begynte New York Times å publisere en serie artikler basert på The Pentagon Papers — en topphemmelig rapport om USAs politiske og militære innblanding i Vietnam fra 1945–1967. Som dokumentene fra Wikileaks, avslørte rapporten og artiklene basert på denne at myndighetene i USA ikke bare hadde løyet overfor folket, men også overfor Kongressen.
Myndighetene gikk til sak mot New York Times og Washington Post. Saken endte i Supreme Court, hvor avisene ble frikjent, se “New York Times Co. v. United States, 403 U.S. 713″ . Det er denne avgjørelsen som er hovedgrunnen til at eksperter i USA mener at myndighetene vil ha en dårlig sak mot Wikileaks. Man reiste også til tale mot Daniel Ellsberg, som hadde lekket dokumentene. Også han ble frifunnet, men om jeg har forstått det rett skyldes dette mer dårlig håndtering av saken fra påtalemyndighetene enn at han fikk medhold i realiteten.
Man kan mene mye om Wikileaks og om Julian Assange. Men det rettferdiggjør ikke de voldsomme reaksjonene.
Det kan godt hende at Julian Assange er en drittsekk som har behandlet noen damer dårlig. Men det står ikke til troende at saken fra Sverige ikke er påvirket av diskusjonen rundt Wikileaks. Julian Assange har hatt sex med to damer, men de er uenige om hvorvidt det skjedde frivillig eller ikke. Det står påstand mot påstand. Og i denne situasjonen vil nok gjerne samtykke gis ved det som i jusen kalles konkludent adferd. En del av spillet kan være at man gjør seg litt kostbar og ikke vil virke “billig”, og signalene kan være ganske tvetydige.
Det er vanskelig å vite hva som faktisk skjedde. Men den ene av de som mener seg krenket har ikke akkurat styrket sin troverdighet når hun et døgn etter at den angivelige voldtekten skal ha funnet sted skriver på Twitter at hun og Julian Assange skal på kräftskiva, og at hun er sammen med verdens kuleste mennesker. Disse meldingene har hun senere forsøkt å slette — men Internett glemmer ikke. Man skal ha samtykke. Men om man etterpå skulle angre, så kan ikke samtykket trekkes tilbake med tilbakevirkende kraft.
Uansett realiteten i denne saken, så er det ikke vanlig at en som er anklaget for noe slikt blir gjort til en av verdens mest ettersøkte personer. Og det er neppe en plutselig omsorg for kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep som gjør at USAs forsvarsminister uttrykte tilfredshet med at Julian Assange ble arrestert i England.
Etter “Debatten” i går, 9. desember 2010, er jeg litt mer beroliget når det gjelder Norge. Det var ikke noe av den “korsfest — korsfest” stemningen som vi leser om fra USA. Jeg håper at stemningen i England og Sverige er mer lik det vi fikk se i “Debatten” enn det vi ser fra USA.
[Et inskudd som jeg hadde tenkt å ta med, men glemte i første omgang: Bård Vegar Solhjell har en meget godt kommentar på sin blogg:
“Er vi totalt ute av stand til å halde ein spegel opp foran oss sjølve og sjå korleis dette ser ut, berre dagar før vi skal dele ut fredsprisen til Liu Xiabo?”
Jeg tar også med en henvisning til dagens leder i Morgenbladet: Wikileaks må forsvares. Og jeg skulle selvfølgelig hatt med en henvisnings til Jon Wessel-Aas’ utmerket blogginnlegg “Når “krig er fred” oppleves informasjonsfrihet som terror”. ]
Vi lever i et slags demokrati, selv om noen synes å ville glemme det fra tid til annen. Systemet kan ha mange svakheter. Men det er i alle fall ikke mulig — eller i alle fall svært vanskelig — for våre myndigheter å putte en brysom person i et fengsel og sørge for at folk flest ikke får høre om det. Paniske maktpolitikere, med USA i spissen, er i ferd med å gjøre Julian Assange til martyr.
Vi kan nå lese at det planlegges flere tjenster som vil være alternativer til Wikileaks. Og det planlegges sikkert tjenester som vi ikke kan lese om i Aftenposten. Wikileaks vil være som et mangehodet troll. Hugger man av et hode vokser to nye ut. Myndighetene vil kanskje vinne noen slag, men de vil tape krigen.
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Opptrer Teller ulovlig når de blokkerer Wikileaks?