Anne B Ragdes dobbeltmoral – episode 2

I dag morges la jeg ut en kommentar om den dobbeltmoral Anne B Ragde viser i lørdagens sak i Dagens næringsliv om piratkopiering av bøker. NRK Trøndelag har fulgt opp, og Anne B Ragde svarer. Jeg skrev ikke spesielt pent om Anne B Ragde, og i sitt svar viser hun på mange måter hvorfor. Hun sier bl.a:

“– Nei, dette er tatt helt ut av sin sammenheng, sier Anne B. Ragde når hun blir konfrontert med beskyldninger om dobbeltmoral.

– Jeg fikk vite det under intervjuet, av sønnen min, at dette var ulovlig. Jeg er en person som kjøper sykt mye cd’er, sikkert to-tre i uka. Jeg kjenner ingen som kjøper like mye musikk som meg.

Selv om det har vært mye oppmerksomhet rundt ulovlig nedlasting de siste åra, sier forfatteren at hun ikke skjønte at hun selv hadde nesten to tusen piratkopierte låter.

– Jeg har vært imot nedlasting hele tiden.”

Jeg regner med at Anne B Ragde er såpass medievant at hun har sjekket sitatene før intervjuet ble publisert. Jeg synes ikke det er spesielt pent nå å legge skylden på sønnen. Hvordan hun kan si at hun ikke skjønte at det var ulovlig, er vanskelig å forstå. Visste hun ikke at hun hadde den musikken? Eller mener hun vi skal tro at hun ikke før nå har skjønt at det er ulovlig å laste ned musikken?

Anne B Ragde fortsetter:

“Den piratkopierte musikken skal være lasta inn på Ragdes ipod. Forfatteren sier hun fikk musikkspilleren for flere år siden, og at den nå ligger i et skap på hytta.

– Den lille ipod-skiten som ligger der er ikke representativ for mitt forhold til musikkbransjen og produktene de lager. Jeg betaler virkelig for musikken min, slår Ragde fast.”

Hvis jeg skulle ha liggende noen piratkopierte utgaver av Anne B Ragdes bøker, er det da greit at jeg sier jeg ikke vil lese dem og at de ikke er representative for mitt forhold til bokbransjen? Jeg kjøper ganske mange bøker, så da er det kanskje greit for Anne B Ragde at jeg ikke betaler for hennes bøker så lenge jeg betaler for mange andre?

Slik vil Anne B Ragde gjøre opp for sine synder:

Hun vil imidlertid ikke betale for sangene, men hun skal finne fram mp3-spilleren når hun kommer til hytta i romjula.

– Da blir det sletta umiddelbart.”

Så de som har ødelagt Anne B Ragdes nattesøvn ved å ha piratkopier av hennes bøker kan slette dem, og da får Anne B Ragde nattesøvnen tilbake? Hvis man bare sletter dem er det kanskje ikke så farlig med den halve millionen hun mener å ha tapt?

Jeg synes løsningen er ganske enkel: Kjøp de 1800 musikksporene. Det vil koste ca 15.000 kr. Det har Anne B Ragde råd til. Jeg tror ikke Anne B Ragde ville ha akseptert at andre pirater slipper unna med å si at de skal slette filene.

Så får vi håpe at hun reiser til hytta uten piratvesker.

PS:

Den “skitfine” iPoden som hun i følge dette intervjuet med VG fra 2005 var helt avhengig av, har nå blitt “den lille iPod-skitten” i 2010. Hvor hun hadde fått den musikken fra som hun hørte på da iPoden var “skitfin” står det ikke noe om.

Internett gir tilgang til mange hjelpere. En takk til Knut Johanessen, kjent som @voxpopulinor på Twitter, for å ha funnet fram til dette gamle VG-intervjuet.

Jeg føyer også til lenke til Dabgladets oppslag om hvordan musikere har reagert. “-Ragde er en tyv”.

Print Friendly
  • Pingback: Anne B Ragdes dobbeltmoral » Olav Torvunds blogg()

  • Sturle Sunde

    Eg tykkjer veskene er mykje meir alvorleg enn musikken (men ikkje dobbeltmoralsk på same måte). Vesker er det ingen opphavsrett på. Klesplagg og vesker kan ein kopiere fritt[1], akkurat som matoppskrifter og syklar. Men merket Prada er eit registrert varemerke. Ingen andre enn Prada har lov til å bruke Prada-logoen eller namnet Prada på vesker. Når nokon produserer og sel vesker med den logoen, er det for å tene pengar på ei merkevare som tilhøyrer Prada.

    Kopiering av musikk skjer utan vederlag for nokon. Ingen tenar pengar på det, og det er omdiskutert om nokon tapar pengar på det. Anne B Ragde fortel ikkje om ho har kjøpt nokon av CDane etter å ha vorte kjend med musikken frå MP3-samlinga. I so fall har både artist og plateselskap tent pengar på nedlastinga hennar.

    Ved kjøp av piratkopierte merkevarer er det derimot kriminelle bakmenn og produsentar som tenar pengar. I tillegg kan dei setje ekte Prada i dårleg lys dersom kvaliteten er dårleg. Det er etter mi meining mykje meir alvorleg enn kopiering av kultur.

    [1] Med mindre utforminga er registrert og verna. Då kan ein ikkje bruke nøyaktig den same utforminga. Til dømes er det i Europa registrert omlag 5000 einsfarga T-skjorter med ulike mål. Ein kan omgå den registrerte formgjevinga ved til dømes å trykkje ein tekst eller logo på plagget, eller ved å variere måla nokre millimeter.

  • Ano Nym

    Anne B. Ragde oppgir at hun har tapt svært store inntekter på piratkopiering. Det hun ikke innser, er at mange av personene som piratkopierer hennes bøker, ikke hadde betalt for de uansett.

    For øvrig beviser hun dette poenget når hun sier at hun vil slette sangene på iPoden sin, og jeg tipper at hun ikke vil kjøpe sangene lovlig. Hun har ikke hatt noe problem med å bruke varen så lenge den var gratis, men hun ville ikke hatt den i det hele tatt hvis den kostet penger.

  • At en ulovlig kopi ikke er et tapt salg er greit nok. Men det betyr ikke at ulovlige kopier ikke betyr noe tapt salg. Spørsmålet er hvor mye, og ingen har gode svar.

  • Sturle Sunde

    Å fylle ein 160 GB iPad frå nettsjappa til Apple kostar ca 175000 kroner. Då kan ein spørje seg om betaling per song er rett økonomisk modell for ein iPad? Ei betre løysing for både kundar og opphavsmenn kunne vere å la prisen for ein iPad inkludere fri tilgang til heile musikkbiblioteket på iTunes, og fordele pengar til opphavsmennene proporsjonalt etter populariteten til kvar song. So lenge musikkbransjen tviheld på gamle modellar, er eg redd dei fleste lastar ned musikken frå rimelegare kjelder og heller kjøper seg ein bil for dei 175000. Den trenden er veldig vanskeleg å snu etter at snøballen har teke til å rulle.

    Det same har skjedd for bøker. Bokbransjen rakk ikkje toget. Lesebrett med full tilgang til heile forlagskatalogar inkludert i prisen hadde truffe blink for to år sidan. Ein kunne masseprodusert lesebrett til ein god pris for både kundar og forlag. No er det for seint.

  • Anonymous as if

    > Hvordan hun kan si at hun ikke skjønte at det var ulovlig, er vanskelig å forstå.
    > Visste hun ikke at hun hadde den musikken? Eller mener hun vi skal tro at hun
    > ikke før nå har skjønt at det er ulovlig å laste ned musikken?

    Forutsatt at sitatene er korrekte, så var det jo mor og sønn Ragde som kalte dette for “piratkopiert”. Ut fra sammenhengen så ser det ikke ut til at Ragde er en av dem som demonstrativt kaller *lovlige* kopier for “piratkopier” i protest mot at platemafiaen påstår det er forbudt å låne ut CD-er til mamma.

  • Anonymous

    Jeg kan ikke se at Anne B Ragde har sagt at hun har kopiert sønnens CDer, ei heller at noen har påstått at det er ulovlig å låne ut CDer til mamma eller andre.

  • Anonymous as if

    På baksiden av (europeiske) CD-er pleide det å stå på engelsk at uautorisert utlån var forbudt, og om hvor man (i UK) skulle rette en søknad.

  • Anonymous

    Et slikt vilkår vil man som kjøper i utgangspunktet ikke være bundet av. Du finner litt om hvorfor her http://www.torvund.net/index.php?page=it_ktr_042

  • Sturle Sunde

    Eit apropos til denne saka.. Unntaket for framand hjelp til privatkopiering i åndsverkslova §12 gjeld m.a. musikk og film, men ikkje bøker. Er ikkje då fildeling (kopiering) av bøker lovleg, so lenge det er til privat bruk og ikkje skjer i “erhvervsøyemed”? I fylgje åndsverkslova skal “Opphavsmennene gis en rimelig kompensasjon gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet.” Då er det vel politikarane sin feil dersom dei kompenserer for lite for kopieringa, og dei Anne B. Ragde likestiller med sjørøvarar i Aden-bukta har ikkje gjort noko ulovleg.

  • Anonymous

    Du treffer ikke helt her. Opphavsmannen har enerett til å fremstille eksemplar og å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Retten til privatkopiering er et unntak fra eneretten til eksemplarfremstilling. Men man kan uansett ikke gjøre andres verk tilgjengelig for allmennheten.

    Jeg kan ta med meg f.eks. en artikkel til “Allkopi” (om man klarer å overse alle Marianne Aulie-bildene), og be dem om å ta en kopi til meg som er til min private bruk. Da er eksemplarfremstilliungen til privat bruk, og jeg benytter fremmed hjelp.

    Jeg kan også kopiere musikk til privat bruk, enten det er innspilt musikk eller noter. Men da må jeg kopiere selv. Jeg kan ikke ta med meg noter til Allkopi og be dem ta kopier, selv om de er til privat bruk.