Anonyme verk og opphavsrett

I dag avslører litteraturviter Janne Rygg hvem som har gitt ut bøker om det norske politiske miljøet under pseudonymet Anonym. I følge henne er fortatteren John Olav Egeland, men John Olav Egeland benekter at det er ham.

Kanskje har Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen den mest treffsikre kommentaren når hun på Twitter skriver: “Jeg tror Janne Rygg er kjøpt og betalt av Kagge.” I alle fall har de uten tvil fått mye gratis PR gjennom disse oppslagene. Det er i alle fall interessant å merke seg at mange omtaler dette som “Kongepuddel-triologien”, mens det faktisk er fire bøker. Tilfeldigvis(?) glemmer man den fjerde boken, “Trondprinsen”, som ikke er gitt ut av Kagge.

Jeg skal ikke spekulere i hvem forfatteren er, men benytter anledningen til å se på noen opphavsrettslige spørsmål når forfatteren er anonym eller opptrer under pseudonym.

Den som skaper verket har opphavsretten. Dette utgangspunktet endres ikke selv om vi ikke vet hvem opphavsmannen er. Men i noen sammenhenger må vi forholde oss til hvem som er opphavsmann. For litt mer om hvem som er opphavsmann viser jeg til del 6 av min “Opphavsrett — en introduksjon”.

Hvis noen skulle ønske å lage film basert på en roman må man ha samtykke fra opphavsmannen. Hvis man ikke finner ut hvem dette er, så er det i utgangspunktet ikke noe rettslig problem. Man får ikke laget filmen hvis samtykket ikke lar seg innhente, f.eks. fordi man ikke vet hvem man skal spørre. Men hvis man får samtykke fra en som hevder å være eller representere opphavsmannen, hvordan skal vi da forholde oss?

Utgangspunktet finner vi i åndsverkloven § 7 første ledd:

“Som opphavsmann ansees, når ikke annet godtgjøres, den hvis navn eller alment kjente dekknavn eller merke på sedvanlig måte er påført eksemplar av verket eller blir oppgitt når det gjøres tilgjengelig for almenheten.”

Vi skal merke oss at det står som opphavsmann anses … Det står ikke at vedkommende er opphavsmann, men at vedkommende anses som opphavsmann, altså at omverden kan forholde seg til vedkommende og til verket som om denne personen er opphavsmann.

Mange verk er utgitt under pseudonym. Et av de mer kjente er John Le Carré. Forfatteren heter ikke John Le Carré. Det er et pseudonym for forfatteren David John Moore Cornwell. Dette er ingen hemmelighet, og forfatterens reelle identitet fremkommer bl.a. på John Le Carres offisielle nettsted.

Vi skal også merke oss ordene “når ikke annet godtgjøres”. Det er det réelle forholdet som er avgjørende, ikke hva som står på f.eks. bokomslaget. Det er ghost-writeren som er opphavsmann til en kjendisbok som ikke er “ført i pennen” av den kjendis hvis navn står på omslaget.

John Lennon og Paul McCartney inngikk tidlig en avtale om at alt de skrev skulle skulle stå som skrevet av Lennon & McCartney, uansett hvem som reelt skrev sangen. Det holdt så lenge The Beatles holdt. I dag vet vi at f.eks. “Yesterday” er skrevet av Paul McCartney alene, mens “A Hard Day’s Night” er John Lennons sang. Jeg skal komme tilbake til noen mulige konsekvenser av dette.

Hvis vi ikke vet hvem opphavsmannen er, blir spørsmålet om hvem som eventuelt kan handle på dennes vegne. Dette følger av åvl § 7 annet ledd:

“Er et verk utgitt uten at opphavsmann er navngitt i samsvar med første ledd, kan utgiveren eller, hvis heller ikke han er navngitt, forleggeren handle på opphavsmannens vegne inntil denne blir navngitt på en ny utgave eller ved melding til vedkommende departement.”

Hvis noen skulle ønske å lage film av “Kongepudler”, så må man altså innhente tillatelse fra Kagge. Disse er ikke opphavsretten, men bestemmelsen sier at Kagge vil være legitimert til å handle på opphavsmannens vegne. Hvis det i ettertid skulle vise seg at opphavsmannen slett ikke ville tillate dette, så har man likevel sitt på det tørre med samtykke fra den som kan handle på opphavsmannens vegne etter § 7 annet ledd.

Hvis opphavsmannen navngis på ny utgave eller ved melding til Kulturdepartementet, vil det være denne personen som skal regnes som opphavsmann. En navngivelse på ny utgave vil flytte saken over i første ledd, ved at navnet er påført eksemplarene.

Om noen skulle påstå at de er opphavsmann, vil ikke være tilstrekkelig. Om Janne Rygg skulle ha navngitt en person som var lite kjent utenfor de indre politiker- og journalistkretser, da kunne det hende at denne personen ville nyte sine “five minutes of fame” og spille rollen som forfatter selv om det skulle være helt feil. Men selv om det egentlige navnet aldri blir påført eksemplarene vil pesudonymet kunne bli allment kjent, også om det aldri har vært sagt offisielt.

Vernetiden, opphavsrettens varighet er knyttet til opphavsmannens dødsår, se åvl § 40, som lyder:

“Opphavsretten varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. For de verk som er nevnt i § 6, regnes de 70 år fra utløpet av den lengstlevende opphavsmanns dødsår. For filmverk løper vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembragt med henblikk på filminnspillingen.”

Åvl § 6 gjelder fellesverk med flere opphavsmenn. De har opphavsrett i fellesskap, og av bestemmelsen over følger at 70-årsfristen begynner å løpe ved lengslevendes dødsår. Her kan det få betydning at det er det réelle forholdet som gjelder. John Lennon døde i 1980 og hans sanger vil være fri fra 1. januar 2051. Så lenge sangene faktisk er skrevet at John Lennon alene vil dette gjelde selv om de er utgitt som skrevet av Lennon & McCartney. Når dette skrives er det ennå drøye to uker igjen av 2010. Paul McCartneys sanger vil tidligst kunne bli fri 1. januar 2081. Men vi får håpe at det ikke skjer, da det forutsetter at han ikke lever ut dette året. Vernetiden for sanger som John Lennon og Paul McCartney faktisk skrev sammen vil være 70 år etter utløpet av lengslenvendes, altså Paul McCartneys dødsår — når det måtte bli. Om noen vil utfordre dette fra 2051 og basere seg på at Lennon & McCartney sanger skrevet av John Lennon alene da er fri, gjenstår å se.

Hvis vi ikke vet hvem opphavsmannen er, da kan vi heller ikke vite om han er i live og eventuelt når han døde. Da vil det heller ikke være mulig å vite når 70-årsfristen begynner å løpe. For å fange opp denne situasjonen har vi bestemmelsen i åvl § 41 første ledd, som lyder:

“Når et verk er offentliggjort uten opphavsmannens navn, allment kjente dekknavn eller merke, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av det år da verket først ble offentliggjort. Består verket av flere deler, regnes vernetiden særskilt for hver enkelt del. Opphavsretten til verk av ukjent opphavsmann varer i 70 år etter utløpet av det år verket ble skapt, dersom ikke verket offentliggjøres i løpet av dette tidsrom.”

Verkene til Anonym vil etter denne bestemmelsen falle i det fri i følgende år, alle 1. januar “Kongepudler” i 2077, “Trondprinsen” og “Kinderegg-effekten” i 2079 og  “Klassekamerater” i 2080. Men skulle forfatteren velge å stå fram vil hovedregelen om 70 år fra utløpet av opphavsmannens dødsår gjelde. Detter følger av § 41 annet ledd:

“Hvis opphavsmannen i løpet av dette tidsrom blir navngitt i samsvar med § 7, eller hvis det blir opplyst at han er død før verket ble offentliggjort, bestemmes vernetiden efter § 40.”

Vi skal her merke oss at opphavsmannen må navngis før det har gått 70 år fra det ble offentliggjort. Det kunne tenkes at en person i langt fremskredet alder erkjenner noen “ungdomssynder” som han eller hun begikk for mer enn 70 år siden under et pseudonym som aldri ble avslørt. Men da vil det være for sent. Verkene vil ha falt i det fri, og vernet gjenoppstår ikke om opphavsmannen navngis. Men navngis opphavsmannen før 70 år har gått, vil dødsåret være avgjørende for vernetiden. Så for eventuelle anonyme eller pseudonyme verk offentliggjort i 1940 har man ennå et par uker til å navngi opphavsmannen, om man vil hindre at de blir fri fra 1. januar 2011.

Hvis opphavsmannen var død før verket ble offentliggjort vil vernetid med utgangspunkt i verket føre til lengre vernetid. Blir det kjent hvem opphavsmannen var før det har gått 70 år fra offentliggjøringen vil det føre til at vernetiden forkortes.

Print Friendly