Veiledninger i å lytte til “klassisk” musikk 1 – Musikkhistoriske oversikter

Det er fullt mulig å nyte vakre klanger og fine melodier i musikken, akkurat som man kan nyte fine farger og motiver i billedkunsten. Vi kan like et byggverk eller ikke, uten å kunne noe om arkitektur. Det er fullt mulig å nyte alt dette uten å ha kunnskaper om historie, strukturer og teknikaliteter. Om man synes at man ikke kan så mye om dette, så skal ikke det hindre en i å nyte musikk, billedkunst, osv.

Men den som har kunnskap og innsikt har et langt større utbytte. Man kan forstå og oppleve dybden der det er en dybde — og gjennomskue tomheten der det ikke er noe under den glaserte overflaten. Den som kan noe om arkitektur forstår forstår byggets konstruksjon, han ser ikke bare overflaten. Slik er det selvfølgelig også med musikk. Men om man ønsker å bli guidet inn i og gjennom den “klassiske” musikken, er det ikke så lett å finne gode veivisere.

Jeg var innom dette temaet et par ganger for omtrent et år siden. Mitt utgangspunkt er fortsatt at alt for mye som skrives om musikk og musikkhistorie, enten det er klassisk, jazz, pop, rock eller andre sjangre, handler mer om komponister og utøvere, enn om musikk. Populærpressens dekning av populærmusikk er ofte mer kjendisjournalistikk enn musikkjournalistikk, og holder et sørgelig lavt nivå. Jeg har lenge lett etter fremstillinger som ser musikken “innenfra”, og lar selve musikken stå i sentrum.

Etter at jeg skrev “Gi oss mer av Wolfgang Plagge” anbefalte Halvor Hosar serien til Robert Greenberg fra “The Teaching Company”. Jeg kjente ikke til disse, og det var en meget god anbefaling. Takk, Halvor!

Før jeg går videre vil jeg anbefale spalten “Plag Plagge” hver tirsdag i programmet “Kort og klassisk” (NRK P2). Her får man ofte gode svar på spørsmål om klassisk musikk. Videre anbefaler jeg “På sporet”, også i NRK P2 søndager kl. 14.03 med reprise onsdager kl. 19.30 og fredager kl. 21.00 på NRK P2 og onsdager 11.03 på NRK alltid klassisk. Ragnhild Veire og Halfdan Bleken anmelder klassiske CDer. Anmeldelsene er grundige, og igjen viser audioformatet (radio) seg som ideelt for presentasjon av musikk fordi man kan spille den musikken som omhandles. Ragnhild Veire og Halfdan Bleken har ulik musikksmak og er ofte ikke enig i sine vurderinger av de CDer som anmeldes, noe som bare hever kvaliteten på programmet. Da må de overfor hverandre forsvare sine vurderinger, og vi må tenke og ta stilling. Og selvfølgelig må man høre på musikk.

Nå har jeg gjennom året som har gått lyttet meg gjennom ganske mange av Robert Greenbergs serier og en del annet. Jeg våger den påstand at jeg hører musikk på en annen måte i dag enn jeg gjorde for et år siden. Det er på tide å vende tilbake til temaet. Temaet er for stort til å dekkes i én bloggpost, så dette blir den første av flere. I denne vil jeg ta for meg generelle introduksjoner til musikken, uten at det er knyttet til en bestemt sjanger, periode eller komponist. Jeg skal gå litt mer i dybden på noen slike temaer i senere innlegg.

Før man kjøper noe fra The Teaching Company bør man kjenne noe av deres salgspraksis. De sier at alle deres serier er på salg minst en gang i året. I praksis er de på salg mye oftere. At de er på salg betyr typisk at prisen er satt ned 70% i forhold til listeprisen. Så man kjøper ikke noe fra The Teaching Company med mindre det er på salg. Er ikke den serien man ønsker på salg, så får man vente noen uker — og eventuelt velge noe annet i mellomtiden. Slik kom jeg til å starte med Beethovens strykekvarteter. Serien om disse (og en del annet) var på salg da jeg tittet innom første gang, mens det jeg egentlig ville ha valgt ikke var det. Det er forskjell som er merkbar for de fleste lommebøker når f.eks. en serie med 32 leksjoner er satt ned fra $249,95 til $64,95.

Robert Greenberg er komponist og professor i musikkhistore, og han er ikke minst en entusiastisk og meget god formidler. Robert Greenberg tar utgangspunkt i musikken, slik at han serier hander om musikk og ikke bare om komponister — selv om vi selvfølgelig får mye om komponistene også.

Hans serier er tilgjengelig som CD, DVD og som nedlastbare lydfiler. Man får også skriftlig materiale som støtte. Jeg har holdt med til lydfiler. For meg handler musikk om å lytte, og et audio-format er ideelt. Jeg savner ikke de bildene man får i tillegg ved å velge DVD-utgavene. Men siden jeg ikke har sett noen av seriene i dette formatet vet jeg ikke hva jeg eventuelt har gått glipp av. Alle mine kommentarer er knyttet til audio-utgavene.

Audioformatet har den store fordelen at man ikke behøver å se på det. Jeg lytter ofte til disse seriene mens jeg trener. Når jeg trener inne har jeg alltid musikk eller en lydbok på en iPod. Noen ganger lytter jeg også til dette på løpeturer, men aldri når jeg sykler. Å stenge ute viktige sanseinntrykk når man sykler i trafikk er alt for risikabelt.

Dette skal ikke bare handle om Robert Greenbergs serier, men vil være preget av at han er min favoritt på dette området.

Som en generell introduksjon til klassisk musikk anbefaler jeg serien “How to Listen to and Understand Great Music”. Denne består av 48 forelesninger à 45 minutter. Den første forelesningen har tittelen “Music as a Mirror”. Robert Greenberg ser musikken som et speilbilde av det samfunnet den har blitt til i, og dette går som en tråd gjennom alle hans serier.

Serien starter med det lille vi vet om musikk fra antikken. Uten opptak og med i beste fall primitiv notasjon vet vi ikke mye om hvordan musikken egentlig var på den tiden. Vi tas gjennom middelalderen, renessanen, barokken, klassisismen, romantikken og fram til modernismen representert ved Arnold Schönberg.

Når jeg  igjen ser på titlene, merker jeg meg at det ikke er før i leksjon 29 det dukker opp et komponistnavn i tittelen — og da er det Mozart. Før det har vi bl.a. fått en god og grundig gjennomgang av hvordan en fuge er bygget opp, om de vanligste formene i klassisismen (menuett og trio, tema og variasjoner, rondo og sonate). Komponistene er selvfølgelig viktig, men utgangspunktet er musikken. Som eksempel betydningen av form bruker Robert Greenberg et eksempel som han og de fleste andre er så fortrolig med: Baseball. Vi som ikke har vokst opp med dette spillet ser at noen slår på en ball og kan bli imponert over slagene — og at de i det hele tatt treffer ballen. Og vi ser at noen løper. Men hva som egentlig er poenget, hvorfor de løper og hva som egentlig skjer, det forstår vi ikke. Slik europeere flest opplever baseball, omtrent slik oppleves musikken av de som ikke vet noe om musikalsk form eller andre sider ved musikken. Derfor bør vi ikke bli særlig overrasket over at det er den tiltalende overflaten og enkle rytmer folk flest foretrekker — selv om synet på hva slags overflate som er tiltalende nok kan variere ganske mye.

Audioformatet gir mulighet til å presentere den musikken som omhandles. Noen ganger med kutt fra innspillinger av musikken, andre ganger ved at Robert Greenberg demonstrer på piano. Det siste gir mulighet til å isolere enkeltelementer fra en komplisert struktur.

For den som ønsker å lære mer om musikkhistorie, anbefaler jeg som nevnt serien “How to Listen to and Understand Great Music”.

Det kan være en hjelp å ha en viss forståelse og kunnskap om “musikkens gramatikk”. Til dette kan jeg anbefale Understanding the Fundamentals of Music, fortsatt av Robert Greenberg. Det er 16 leksjoner à 45 minutter. Men denne er mer teknisk i sin tilnærming og mindre underholdende å lytte til. For meg ble denne serien litt kjedelig, men det kan selfølgelig ha en del å gjøre med at det meste av det som gjennomgås der kunne jeg fra før. Uansett vil jeg ikke anbefale noen å velge den serien som den første.

Her forlater jeg Robert Greenberg for denne gang. Han er for tiden min favoritt, men er på ingen måte den eneste.  BBC radio laget for ikke så mange år siden serien The Making of Music, som besto av 60 episoder á 15 minutter, presentert av James Naughtie. Serien er nå tilgjengelig på CD samlet som The Making of Music: v. 1 & 2. Dette er også en utmerket og godt fortalt serie, som jeg har lyttet meg gjennom flere ganger. Den går ikke inn i musikken i like stor grad som det Robert Greenberg gjør, men var min favoritt inntil jeg oppdaget Roberg Greenbergs serier.

Naxos har også flere utgivelser om musikkhistorie, både som generelle gjennomganger, serier om enkeltkomponister og gjennomganger av enkeltverk.  The History of Classical Music er en serie på 4 CDer, som også kan kjøpe som et sett kombinert med The History of Opera (det kan se ut som om denne for tiden ikke er tilgjengelig separat). Det var den første serien av denne type som jeg kom over, og jeg har også lyttet gjennom denne flere ganger. Det skyldes kanskje min akademiske legning, men jeg liker grundige gjennomganger med mange “teknikaliteter”. Så jeg liker bedre Robert Greenbergs serie på 48×45 minutter enn denne på 4×60 minutter. Men denne Naxos-serien er en utmerket introduksjon.

Jeg vil også nevne  serien Understanding the Language of Music med pianisten Daniel Abrams. Det er en serie på 6 CDer. Det var den aller første serien av denne typen jeg fant og jeg ble veldig begeistret da jeg fant den. Den er relativt gammel, og lydkvaliteten er dessverre ikke helt god. Likevel ville jeg varmt ha anbefalt denne, hadde det ikke vært for at jeg synes Robert Greenbergs serie om samme emne er bedre.

For den som vil ha bøker, enten i stedet for eller i tillegg til audioseriene, er Kristine Forney: “The Enjoyment of Music: An Introduction to Perceptive Listening” en klassiker. Så vidt jeg vet er dette en bok som brukes mye i musikkundervisning på collegenivå, muligens også på universiteter i USA. Det var den første boken med denne tilnærmingen til musikk, det jeg kaller innenfra perspektivet, som jeg kom over. Den er skrevet for oss som vil bli bedre lyttere, uten ambisjoner om å bli komponister. Den kommer i 11. utgave 1. februar 2011. Selv har jeg 8. utgave av boken, men våger på det grunnlag å anbefale boken.

Som supplement til boken er det også gitt ut en boks bestående 8 CDer med musikk som diskuteres i boken, The Norton Recordings. Utbyttet av boken er begrenset om man ikke lytter til musikken. Så for meg er det en selvfølge at dersom man kjøper boken, så kjøper man også innspillingene. Jeg må ta det forbehold at jeg kjenner de CDene som er laget til 8. utgave av boken, og ikke de som kommer 1. februar 2011 sammen med 11. utgave. Men i alle fall er musikken på mine CDer delt opp slik at man lett kan finne fram til de enkelteksempler som er omtalt i boken, uten at man behøver å “spole” gjennom en hel sats. Eksemplene er egne spor.

Den som vil ha maksimalt utbytte av The Enjoyment of Music kjøper også bøkene The Norton Scores vol 1 og vol 2. Dette er partiturer til musikken fra The Norton Recordings. Nok en gang må jeg ta forbehold om at jeg refererer til en eldre utgave, men i alle fall i de bøkene jeg har er det som til enhver tid er hovedstemmen i partituret fremhevet, slik at det blir litt enklere å følge enn vanlige partiturer. Men det sier seg selv at kun de som leser noter godt nok til å kunne følge et partitur vil ha noe utbytte av disse.

En høyst lesverdig klassiker er boken “What to listen for in music?” skrevet av den amerikanske komponister Aron Copland. Boken ble første gang utgitt i 1939, og er virkelig en klassiker som til nå har solgt i mer enn 1,5 mill eksemplarer. Det er et utrolig høyt salgstall for en bok av denne typen. Det kan se ut som om den i øyeblikket er utsolgt, men den dukker vel opp igjen. Aron Copeland og Robert Greenberg har det til felles at de begge er eller var komponister, noe som gir dem et virkelig “innenfra” blikk på musikken, og at de begge er utmerkede formidlere. (Det er langt fra noen selvfølge at en komponist eller en musiker er god i verbal kommunikasjon. De har musikken, men ikke nødvendigvis ordet i sin makt. Som Vladimir Azkenhazy gjerne svarte når folk spurte om hva musikken betyr: Hvis jeg hadde kunnet svare på det ville jeg ha vært forfatter, ikke musiker.)

Hvis du vil lese musikkhistorie, men fortsatt ha hovedfokus på musikken og ikke personene, er “A History of Western Music” av J. Peter Burkholder, Donald Grout og Claude Palisca en bok som trygt kan abefales. Jeg har 6. utg, og ser at den nå foreligger i 8. utg (som er utvidet med ca 300 sider i forhold til den jeg har). Jeg har merket meg at Robert Greenberg stadig refererer til Donald Grout som en musikkhistorisk autoritet, men ut over det og denne boken vet jeg ikke så mye om forfatterne. Boken er gitt ut på det samme forlaget som “Enjoyment of Music”, W.W. Norton, et forlag som har utgitt en rekke utmerkede bøker innenfor dette området.

Til denne boken er det gitt ut tre CD-bokser “Norton Anthology of Western Music”: Vol 1 (Ancient to Baroque), Vol 2 (Classic to Romantic) og Vol 3 (Twentieth Century), og tre bøker med partiturer, The Norton Anthology of Western Music Vol 1, Vol 2 og Vol 3. Igjen vil jeg si at platene er et must, og partiturene er til stor hjelp hvis man er i stand til å lese dem. Og igjen må jeg ta det forbehold at jeg har en litt eldre utgave av boken med CDer og partiturer, men regner med at formen er beholdt i nyere utgaver.

Vil du komplettere med et større musikkhistorisk  oppslagsverk, finnes 5-bindsverket “The Oxford History of Western Music” nå i en paperbackutgave til en ganske hyggelig pris. Jeg kan ikke skryte på meg å ha lest hele dette. Men så langt jeg har lest i dette, er også dette er verk med betydelig fokus på musikken og ikke bare personer.

[Klassisk musikk]

Print Friendly
  • Hei, Magne fra VG Nett her. Nå har jeg lagt innlegget ditt på Lesernes VG, nederst på VG-forsiden.

  • Hei, Magne fra VG Nett her. Nå har jeg lagt innlegget ditt på Lesernes VG, nederst på VG-forsiden.

  • Morsmelk

    Søstrene Hemsing lagde en fin dokumentar om jakten på Ole Bulls toner på NRK i December.

  • Anonymous

    Enig i at dette var en fin dokumentar, fint spill og flotte jenter. Den er fortsatt tilgjengelig på http://www.nrk.no/video/har_jaktet_pa_ole_bulls_tone/F2AA69C9DA64BC21/emne/Hemsing-s%C3%B8strene/

    Dokumentaren om Leif Ove Andsnes’ jakt på Griegs ballade var også fin. Den finnes på DVD
    http://clk.tradedoubler.com/click?p=116&a=1169710&g=16861858&url=http://cdon.no/musikk/andsnes_leif_ove/ballade_for_grieg-801246

  • Dette er eit tema som ligg nær hjartet, so eg tek meg tida til å skrible ned nokre refleksjonar rundt bøkene du nemner heilt til sist:

    Eg har ikkje lese heile verket til Taruskin enno, men er godt på veg. Det er nok utfordrande lesnad for lekfolk, men ikkje umogleg. Det som er spesielt med verket er, som du seier, at ein har freista å gå bort frå den vanlege modellen i musikkhistoriebøker, som gjerne er basert rundt historisk periodisering, genreoppdeling, kartlegging av nasjonale skular og komponistbiografiar. Denne modellen kan ein finne røter til attende til det seine attenhundretalet sin musikkvitskap, som naturleg nok var prega av tankar i samtida, i sær nasjonalfølinga og tanken om komponisten som einsamt geni, som oppnådde måla sine trass i (og ikkje på grunn av) samtidige høve.
    Det er nett i bakteppet av slike tekstar Taruskin sine bøker er skrivne. Nokre gonger kan ein skulda Taruskin for å taka for hard i, men han kjem med mange fantastiske avsløringar av korleis nemnde strømmingar har konstruert musikkhistoria slik vi kjenner ho. Når Wagner i operaen “Der Meistersinger von Nürnberg” sluttar med ei panegyrisk lovprising til den “heilage tyske kunst” er dette totalt ahistorisk, sidan meistersongarane var den tyskspråklege greina av ein fransk tradisjon, ei detalj som samtida sjølvsagt oversåg.
    Ein kan i dag derimot ikkje oversjå faktumet at musikkvitskapen som fag, og difor òg den akademiserte musikkhistoria, har opphav i 1800-talet sitt Stor-Tyskland. Eg vil om mogleg unngå kjettarbålet, men det er vanskeleg å unngå å undrast over om biletet som er presentert i dei aller fleste bøker ikkje er påverka av dette. Ein kan til dømes nemne den tradisjonelle påstanden at Haydn sitt kunsthandverk meir enn noko anna kom frå Bach-sonen Phillip Emanuel Bach og komponistane frå den sokalla Mannheim-skulen. Denne påstanden passar godt inn i ein ideologisk agenda datert ca. 1880, då ein på denne måten kunne kople den wienerklassiske skulen saman med dei store tyske barokkomponistane. Røynda er naturleg nok ganske mykje meir komplisert, men òg heilt annleis. Haydn studerte nok mange av PE Bach sine verk, og dette sette spor, men handverket hans kjem frå den sokalla neapolitanske skulen (Domenico Cimarosa, Leonardo Leo, Tommaso Traetta m.f.) av komponistar. Denne skulen har historia nesten heilt gløymt av grunnar eg ikkje skal gå inn på her, men det rekk å nemne at den einaste komposisjonslæraren Haydn nokon gong hadde, Nicola Porpora, var frå denne skulen, og ein av dei verkeleg store komponistane rundt 1750. Men medan denne skulen meir eller mindre er gløymt skriv skulebøkene framleis store mengder om Mannheim-skulen (Jan Stamitz, Franz Xaver Richter m.f.), som for all del skreiv mykje nydeleg musikk, men som – om eg tør drista meg ut på kjettersk grunn – har fått ein alt for stor plass i historiebøkene fordi dei kunne vera med på å skapa ei sterkare kopling mellom wienerklassikarane og tidlegare tyske tradisjonar.
    I staden for komponistfokuset freistar Taruskin å setje musikken inn i ein større historisk samanheng, der historiske tilhøve er gjeve mykje større plass enn i vanlege musikkhistorieverk. Kjelder blir ikkje berre nemnd, men analyserte, og forfattaren freistar forklara ikkje berre korleis musikken er, men kvifor han vart slik han vart. Dette ligg sjølvsagt milevis borte frå dei typiske komponistbiografiane Torvund nemner, men vil nok likevel vera noko for omfattande og teknisk for den gjennomsnittleg interesserte.
    Dette blei kanskje ein lang diskusjon, men i det minste har ein fått vist fram nokre av fallgruvene vi har arva, og korleis Taruskin langt på veg å unngå. Har ein derimot ein viss skolering i musikkhistorie frå tidlegare vil eg tru det er det beste moderne verket for ein komplett gjennomgang av musikkhistoria.

    Grout/Palisca (og, i utgåve 7. og 8., Burkholder) si bok er standardverket for grunnleggjande musikkhistorieopplæring på høgskule- og universitetsnivå. Det er slettes ikkje er dårleg bok, men er framleis plaga av at boka har ei lang historie: Til dømes fell komponistar som ikkje lett passar inn i samtidige trendar basert på geografi marginalisert. Eg har ikkje lese den 8. utgåva, men i den 7. var til informasjon om Tsjaikovskij marginalisert, og enno mindre var nemnd i tidlegare utgåver. Grunnen til dette er at han var russisk, men i staden for å jobba innanfor den russiske tradisjonen til “den mektige handfull” (Rimskij-Korsakov, Balakirev, Borodin, Cui og Mussorgskij) tilnærma seg den tyske symfoniske tradisjonen; sidan symfonien nærast var eit eksplisitt tysk fenomen, fell Tsjaikovskij mellom stolane. Det same hender òg t.d. med Grieg. Boka er derimot godt skriven, og det er nok difor (og fordi det nok var standardteksta han nytta i si eiga utdanning) Greenberg so ofte refererar til han. Dette er standardverket, og vil nok fortsetta å vera det i åra framover, trass i at fleire kritiske røyster etter kvart har vore retta mot det. Likevel trur eg fort at dette er det beste fyrstegongsvalet, sidan boka med nokre unntak lik dei nemnd over omhandlar nett tradisjonane øyra våre er mest kjende med, og som difor vil vera den enklaste måten å byrja å lese om klassisk musikk på; Bach vil nok vera meir interessant enn Rameau (den leiande seinbarokkomponisten i Frankrike) for dei fleste òg i framtida.

    Dette er derimot ikkje dei einaste tekstane som freistar gjeve eit fullstendig oversyn over musikkhistoria. Eg har diverre ikkje hatt tid til å setje meg særleg inn i alternativa, men eg har ved eit par høve vore borti Mark Evan Bonds si “History of Music in Western Culture”. Trass i at tittelen kan få ein til å tenkje seg eit samfunnsperspektiv ikkje reint ulikt Taruskin, men i røynda kunne dei knapt ha vore meir forskjellige. Bonds sin tanke er at ein best kan skaffa seg historisk kunnskap gjennom å sjå nære på ei relativt lita mengde verk. Den vanlege informasjonen om datoar, biografiar og liknande er framleis med i denne modellen, men er “baka inn” i den overliggjande, verkbaserte modellen. Eg har òg høyrt mykje godt om Simms/Wright si “Music in Western Civilization”, men denne har eg berre fort sett gjennom sjølv.

    Elles er, som Olav skriv, The Teaching Company sine musikkhistorieprodukt absolutt å anbefala.

  • Anonymous

    Du er åpenbart mer ambisiøs og seriøs på dette området enn hva jeg er. Men jeg har allerede konstatert at dine råd er verdt å lytte til, så jeg skal merke meg dett.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Podcast og undervisning — noen refleksjoner etter et debattmøte()