“If you can’t stand the heat, get out of the kitchen”, sa Harry Truman. Ikke alle er enige, og insisterer på det ikke skal være varmt på et kjøkken. I det siste har denne diskusjonen dukket opp i forbindelse med blogging, etter at rosablogger nr  1, Voe, skrev at hun la ned sin blogg. Hun var blant annet lei av alle de negative tilbakemeldingene.

Man bør tåle negative kommentarer når man forteller om livet sitt gjennom en blogg på den måten «Voe» har gjort, sier Heidi Nordby Lunde, kjent som “Vampus”, til nrk.no. “Du skal ikke tåle steken, selv om du er med på leken”, skrev Liv Skotheim i Aftenposten.

Man snakker forbi hverandre og fyrer løs på hverandre fra hver sin skyttergrav. Vi ser det samme hver gang noen advarer mot i seg selv grei opptreden som kan føre til uønskede reaksjoner og konsekvenser. Leder av vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo-politiet, Hanne Kristin Rohde, får kjeft når hun advarer mot voldtektsfare. Torbjørn Sølsnes skrev dette:

“Det er direkte opprørende – ja, en falitterklæring for Norge som en sivilisert rettsstat – når seksjonsleder i Oslo-politiet, Hanne Kristin Rohde, må gå ut i media og si “det er ikke trygt for kvinner å gå hjem fra byen alene”, fordi man da risikerer å bli overfalt og voldtatt. Hva slags samfunn har vi fått, når lovens håndhever – den myndigheten vi frivillig avgir vår personlige frihet til for felles beskyttelse – kan gå ut og kapitulere på vegne av halve befolkningen? Hva slags samfunn er det vi ønsker, når vi angriper problemet med at det finnes noen – få – menn med særdeles avstumpet respekt for livet og andre mennesker, på denne måten?”

Pene jenter bør kle seg ned på jobb skrev Elin Ørjasæter i “Lederboka, hodejegerens beste tips”, og fikk selvfølgelig masse kjeft. Som pressemenneske burde hun vel ha forutsett at det var dette media ville henge seg opp i, og at resten av det hun hadde på hjertet ville drukne i en diskusjon om pene piker og middelaldrende menn. Man må kunne være den man er og kle seg som man selv ønsker, var en type reaksjon.

Vi kan ta med Muhammed-karikaturene. De som trykket disse tegningene måtte vite, og visste at det ville føre til bråk.

Nå har spørsmålet dukket opp kledd som en rosa blogger. Skal vi akseptere sjikane og mobbing på nett? Nei. Skjer det sjikane og mobbing på nett, blant annet i form av kommentarer på diverse blogger? Ja. Bør den som kaster seg ut i bloggsfæren være forberedt på at dette kan skje og være innstilt på å måtte tåle uønskede reaksjoner? Ja.

Det handler om realitetsorientering og om å forholde seg til verden slik den er, og ikke insistere på at vi alltid skal kunne oppføre oss som om verden var slik vi synes den burde være. Vi kan treffe tiltak for å unngå det som vi ikke vil akseptere eller vi kan forberede oss på å ta det som måtte komme. Og vi kan gjøre begge deler.

Hva slags strategi vi velger kommer an på hvor alvorlige konsekvensene er og hvor mye vi må ofre for å unngå dem. Vi kan gjerne mene at alle bør kunne være trygge når de går beruset og alene hjem i mørke bakgater og på ensomme stier. Men det er ikke dumt å ta hensyn til at verden dessverre ikke er slik, og unngå risikosituasjoner. Andre ganger tar vi heller det som måtte komme, fremfor f.eks. å la seg kneble og utsette seg selv for selvsensur. Vi hyller Liu Xiaobo, Aung San Suu Kyi og Julian Assange som står opp for det de tror på, selv om prisen kan bli meget høy.

Mange kommentarer man kan få på blogger og i andre nettfora har en form og et innhold som vi ikke bør akseptere. Men det betyr ikke at vi kan late som om de ikke eksisterer og insistere på at vi må kunne opptre som om de ikke gjør det. Den som beveger seg ut i virkeligheten med det utgangspunkt at verden er slik man synes den burde være og oppfører seg deretter, kan få en hard hard medfart. Den som går inn i bokseringen kan ikke klage over at motstanderen slår.

Man kan og bør treffe tiltak for å avverge de mest uønskede kommentarene på nettet, og samtidig arbeide for det ganske langsiktige og kanskje utopiske mål at alle skal tilegne seg alminnelig folkeskikk. Anne Viken har nylig sagt at hun ikke lenger vil akseptere kommentarer på sin blogg som ikke er skrevet under fullt navn. En del nettaviser har skjerpet kontrollen med hvem som ytrer seg på deres debattsider for å unngå at det blir rene søppeldiskusjoner, eller snarere som et forsøk på å rydde opp i søppeldiskusjonene.

En må regne med å få kommentarer på det man skriver om. Den som skriver om seg og sin person må regne med at det også vil være dette som andre vil kommentere — og at det ikke bare vil være positive kommentarer. Jeg er lite utleverende når det gjelder meg som person, og er dermed også stort sett forskånet for kommentarer om dette. Men jeg slipper ikke gjennom kommentarer som jeg ikke har godkjent eller som ikke kommer fra personer jeg har godkjent. Jeg lar Akismet ta seg av spam og setter stort sett alle som har saklige kommentarer (som slett ikke behøver å bety at jeg er enig i dem) på en “whitelist”, slik at det ikke blir så mye å redigere.

Man behøver ikke like det som skjer og må gjerne mene at mange går langt ut over hva som er akseptabelt. Men vi må forholde oss til verden slik den faktisk er. En skikkelig sjømann ber ikke om medvind, han lærer seg å seile.