Stortingspensjonene, Talleraas, Stangeland og de andre

I dag falt dommen i saken om stortingspensjonene. Anders Talleraas ble dømt til seks måneder og Magnus Stangeland til 60 dagers fengsel for grovt uaktsomt bedrageri. For de som vil lese hele dommen, så finnes den her.

Først en ansvarsfraskrivelse: Jeg arbeider ikke med trygderett, skatterett eller strafferett. Så i denne saken er jeg en synser, om enn kanskje en litt kvalifisert synser. Jeg er ikke ekspert.

Jeg har fulgt denne saken siden Riksrevisjonens rapport ble kjent. Og jeg har lenge før det ment at politikerne bl.a. har gitt seg selv alt for gode pensjonsordninger. Spørsmålet er ikke om den er for god eller dårlig isolert sett, men om at de lager en ordning for seg selv som er bedre enn det de mener er godt nok for andre. Det låter litt hult når Per Kristian Foss, Siv Jensen og Martin Kolberg viser til at det nå er endret, for det måtte en skandale til før endringen kom. SV har tidligere foreslått endringer, men har blitt nedstemt av de som nå viser til at det er ryddet opp. Det politikerne bestemmer at må være godt nok for andre, det må også være godt nok for dem. Det gjelder pensjon, skatt, kost- og diettgodtgjørelse, osv. Stortingsrepresentanter har i alle fall hatt kost- og diettgodtgjørelse på reiser som er 50% over det andre i staten får, og så vidt jeg vet har de det fortsatt. Det er selvfølgelig ingen rimelig grunn til at de skal spise og bo bedre enn statsansatte på tjenestereise.

Vi kan mene mye om ordningene. Men vi kan ikke kritisere enkeltpersoner som nyter godt av ordninger man måtte mene er for gode — i alle fall kan man ikke straffe dem for det.

Det er politikerne som bestemmer straffenivået, og det er de som har bestemt at trygdebedrageri skal straffes strengt. Dagsrevyen hadde innslag om en som måtte sone 30 dager for 74.000. Ole Gjems Onstad sier til Dagens Næringsliv at straffutmålingen er i tråd med det som gjelder for trygdebedrageri og skatteundragelser.  Slik sett er det greit at sentrale, om enn forhenværende poltikere får smake sin egen medisin. Det skal være likhet for loven.

Er det så en forskjellsbehandling, slik blant andre Ole Gjems Onstad hevder? Vi vet ikke om alle andre som eventuelt uberettiget har fått for mye fra ordningen. Men Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik er de to personer som trekkes fram.

Vi skal holde tungen rett i munnen her. Dette har vært en straffesak, ikke et sivilt krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt trygd. Det er ikke straffbart å motta for mye penger så lenge man mottar disse i god tro. Det er heller ikke gitt at beløpet kan kreves tilbake. Dette er ikke noe spesielt for stortingspensjonister. I folketrygdloven § 22-15 om Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling, heter det i første ledd:

“En utbetaling som Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet har foretatt til noen som ikke hadde krav på den, kan kreves tilbake dersom den som har fått utbetalingen (mottakeren) eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil. Det samme gjelder dersom vedkommende har forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger.”

Holder vi oss til tilbakebetaling er dette  altså bare aktuelt dersom man forsto eller burde forstått at ubetalingen skyldes en feil, eventuelt at man forsettlig eller uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. De fleste saker om trygdebedrageri gjelder tilfeller hvor den som har mottatt ytelsen har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger, og dermed fått en ytelse han eller hun ikke hadde krav på.

Selv om stortingspensjoner ikke reguleres av folketrygdloven, må det også her gjelde at hvis man har gitt korrekte opplysninger og har vært i god tro, da kan beløpet ikke kreves tilbake — selv om det i ettertid skulle vise seg at det var feil. Og man kan selvfølgelig ikke straffes for dette.

Et viktig moment i dommen, for så vidt gjelder Anders Talleraas, er dette, som står nederst på s. 14 i dommen:

“Retten finner det etter dette bevist utover over rimelig tvil at det allerede på søknadstidspunktet forelå sikkerhet for at Talleraas hadde lønns- og styreinntekter som samlet overskred inntektstaket for rett til alderspensjon, og at det på dette tidspunktet forelå rimelig grad av trygghet for at han ville fortsette å få grenseoverskridende inntekter fra han trådte inn i ordningen i februar 2001. Han hadde også slike inntekter gjennom hele tiltaleperioden, rent faktisk. Han har således objektivt sett skaffet seg en uberettiget vinning i hele tiltaleperioden.”

Om Magnus Stangeland skriver retten på s. 18 i dommen:

“Retten finner det etter dette bevist utover rimelig tvil at det allerede på søknadstidspunktet forelå sikkerhet for at Stangeland hadde samlede inntekter både med og uten fri bil som overskred inntektstaket, og at det forelå rimelig grad av trygghet for at han ville fortsette å ha det fra han trådte inn i ordningen i oktober 2004. Han hadde rent faktisk slike inntekter gjennom hele tiltaleperioden. Også Stangeland har således objektivt sett skaffet seg en uberettiget vinning i hele tiltaleperioden.”

Om begge to skriver retten på s. 18, i avsnitt 2.2 i dommen:

“Det er på det rene at Talleraas søkte om alderspensjon etter 75-årsregelen uten at han da eller senere ga konkrete opplysninger om egne styreinntekter. Også Stangeland søkte om slik pensjon uten at han da eller senere ga konkrete opplysninger om egne styreinntekter og fordel av fri bil. Videre er retten kommet til at styreinntektene og / eller bilfordelen hadde betydning for deres rett til pensjon.

De to ga således ikke et korrekt og fullstendig bilde av sin inntektssituasjon til stortingspensjonsordningen.

Retten finner det da hevet over rimelig tvil at begge de tiltalte, ved kombinasjon av aktiv søknad og fortielse om egen inntektssituasjon, fremkalte en villfarelse hos pensjonsordningen. Ordningen trakk på denne bakgrunnen den feilaktige slutningen at ingen av dem hadde inntekt som overskred inntektstaket, og at begge dermed hadde rett til pensjon.”

Dette er viktig når man skal vurdere saken: Allerede da de søkte om pensjon var det klart at de ville ha inntekt ut over inntektsgrensen, og de opplyste ikke om det. De har altså gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger, om vi sammenligner med folketrygdloven § 22-15.

Retten drøfter selvfølgelig ikke forholdene til personer som ikke er tiltalt, så vi finner ikke noe der om Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik. Riksrevisjonens rapport er ikke lenger på den nettadressen som jeg har bokmerket, og den delen av Kjønstad-utvalget som gjennomgår enkeltrepresentanters forhold er ikke offentlig. Jeg må derfor her holde meg til hukommelsen, med den usikkerhet det innebærer. Men slik er det jeg husker disse to sakene:

Gro Harlem Brundland gikk av som generaldirektør i WHO juli 2003.  Hun hadde ingen pensjonsavtale i denne stillingen, og kontaktet Stortinget for å få vite hva slags pensjon hun hadde krav på. Hun fikk etter dette pensjon etter 75-års regelen. Hun hadde denne pensjonen fram til hun fikk et stipend fra Harvard i begynnelsen av 2004, da hun sa fra seg pensjonen. Da hun i mai fylte 65 år nådde hun aldersgrensen får å få alderspensjon etter ordningen for statsrådspensjon.

Kjell Magne Bondevik fikk pensjon fra etterlønnen som statsminister løp ut, og til han tiltrådte stillingen som leder av Fredssenteret. Riktignok stanset ikke utbetalingen umiddelbart, men han tok selv initiativ til å få den stanset og betalte på eget initiativ tilbake det han hadde mottatt etter at han fikk ny jobb.

Både for Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik gjelder at de la fram korrekte opplysninger om egne inntekter, og de to selv initiativ til å stanse utbetalingen da de fikk inntekt fra annet arbeid. Det er derfor ikke grunnlag for å si at de ga feilaktige eller mangefulle opplysninger.

Kjønstad-utvalget konkluderte med at den pensjonen de hadde mottatt var uberettiget. Her er det noen teknikaliteter: Skal man regne inntekt for hele året eller bare inntekt i den delen av året hvor man mottok pensjon? Når både Bondevik og Harlem Brundtland i den delen av året hvor de var i arbeid hadde en inntekt som overskred inntektsgrensen, skal det da utelukke pensjon i de månedene man ikke har arbeid?  Kjønstad-utvalget mente at samlet inntekt for året må være avgjørende, og da hadde både Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik for høy inntekt ved siden av pensjonen.

Min kollega Asbjørn Kjønstad kan mye mer om trygderett enn meg. Likevel synes jeg dette er noe underlig. Den som går av med pensjon fra 1. september taper ikke rett til pensjon eller får avkorting i årets siste fire siste måneder selv om man har hatt høy inntekt før man pensjoneres. Uten å gå i noen polemikk mot Kjønstad-utvalget, må det i alle fall være grunnlag for å si at det kunne være rimelig tvil om dette periodiseringsspørsmålet. Det er derfor ikke grunnlag for å si at Gro Harlem Brundtland og Kjell Mangne Bondevik burde ha forstått at dette var feil, selv om de objektivt sett skulle ha fått for mye utbetalt. Da er det neppe grunnlag for å kreve beløpet tilbake, og selvfølgelig ikke grunnlag for straff.

Så langt jeg kjenner saken har Brundtland og Bondevik lagt fram korrekte opplysninger, i motsetning til det retten har lagt til grunn for Talleraas og Stangeland. Jeg mener, til tross for Kjønstad-utvalgets konklusjon, at det kan diskuteres om Brundtland og Bondevik faktisk fikk mer enn de hadde krav på, og uansett er det ikke grunnlag for å hevde at de burde ha forstått at ubetalingen var uberettiget.

Jeg mener at av de personer hvis navn har vært fremme i denne saken, så er det de to riktige personene som ble tiltalt og nå er dømt. Så langt jeg kan se er det ikke grunnlag for å påstå at det har skjedd noen forskjellsbehandling.

Dommen er streng. Men det er politikerne som har bestemt at det skal være slik. Da må det gjelde også for politikere. De er ikke hevet over loven.

Print Friendly
  • Pingback: Tweets that mention Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Stortingspensjonene, Talleraas, Stangeland og de andre -- Topsy.com()

  • Det ligger vel en interessant juridisk-politisk-historisk oppgave og venter her.

    Inntil – la oss gjette rundt 40 år til bake – kunne det å bli valgt til stortingsrepresentant bety fattigdom etter at perioden(e) var over. For 30 år siden var det ikke en selvfølge at erfaring fra Stortinget, komiteer, delegasjonsarbeid ved FN etc. ble ansett som ledererfaring ved ansettelse i offentlige stillinger.

    Det var ikke uten grunn at et relativt løst regelverk ble vedtatt, for å sikre mot at landets høyeste valgte verv skulle lede til fattigdom og uverdige tilstander. Det var en selvfølge at den som var valgt til slike verv, også hadde en etisk standard som tilsa at de ikke berika seg.

    Forklaringen her om forskjellene mellom de to dømte og de to statsministrene som ikke ble tiltalt, viser vel noe om en politisk kultur som statsministrene beherska, mens de to andre hadde sin moral fra næringslivet.

  • Anonymous

    Politikere trenger et sikkerhetsnett. Det skal ikke være slik at statsråder hele tiden må være opptatt av sine retrettmuligheter hvis det blir regjeringskrise. En som satser på å bli gjenvalgt til Stortinget skal ikke bli satt på bar bakke om han eller hun ikke blir valgt. I en slik situasjon trenger man gjerne en tenkepause, dels for å hente seg inn, dels for å tenke gjennom hva man nå vil gjøre. Jeg synes derfor at de bør ha en relativt romslig etterlønnsordning — mer romslig enn den de har i dag. Det kunne f.eks. vært et år, men med full avkorting om de får annet arbeid.

    Det bør også være slik at den som trer ut av politikken f.eks. i slutten av 50-årene bør ha et sikkerhetsnett. Det er slett ikke så sikkert at man er veldig attraktiv på arbeidsmarkedet etter 12-16 år på Stortinget.

    Jeg har ikke satt meg inn i hvordan staten tar seg av folk som har vært ansatt på åremål når åremålsperioden går ut. Men man kunne tenke seg tilsvarende ordninger for stortingsrepresentanter som for åremålsansatte.

    Det problematiske er ikke først og fremst at de har ordninger som sikrer dem, men at de som bestemmer har vedtatt ordninger for seg selv som er så mye bedre enn det som de har bestemt at må være godt nok for andre.

    Ved å reagere alt for sent har nok politikerne forspilt muligheten til å lage et rimelig sikkerhetsnett som kunne ha vært godt begrunnet.

    Når det gjelder selve pensjonsordningen, så bør den både for stortingsrepresentanter og statsråder være som for statsansatte. Det er ingen grunn til at de skal tjene opp fulle pensjonsrettigheter i løpet av mye kortere tid enn andre. Når det for andre statsansatte er vedtatt et tak på 12G for hvor høy inntekt som pensjon regnes av, da bør dette også gjelde for statsråder (jeg tror ikke stortingsrepresentanter tjener mer enn 12G, men det gjør statsråder). Andre pensjoner justeres etter G-justeringen, som sånn noenlunde følger prisstigningen. For statsråder (og jeg tror for stortingsrepresentanter) regnes det i forhold til hva som i dag er lønnen for en tilsvarende stilling. Så hvis man hever lønnen for statsråder betydelig mer enn vannlig lønnsvekst, da vil også alle som har statsrådspensjon få tilsvarende økning i sin pensjon. Man kan gjerne diskutere hva som er det beste systemet, men hovedpoenget er at politikerne ikke skal gi seg selv noe som er bedre enn det andre får.

    Når det gjelder Talleraas og Stangeland, så gir dommen inntrykk av to personer som har forsøkt å balansere på og kanskje tøye grensen, men som har trådt langt over. Det er ikke noen automatikk i å få pensjon etter 75-års regelen. De må søke om det, og de to har søkt. De har, fortsatt i følge dommen, gitt mangelfulle opplysninger om egne inntektsforhold.

    Ser man på en del av de saker hvor vanlige folk har blitt dømt for trygdesvindel, så er det ganske typisk at en enslig mor har unnlatt å melde fra eller har meldt fra for sent om han hun har flyttet sammen med en annen, at man for sent opplyser om at man har fått arbeid, osv. Disse har blitt straffet ganske strengt, og i forhold til det har ikke Talleraas og Stangeland blitt tatt spesielt hardt.

    I forhold til de to tidligere statsministre vil jeg si at de har benyttet seg av ordningen i en periode hvor de ikke har hatt regelmessig inntekt, og har selv tatt initiativ til å stopp pensjonen når inntektsforholdene har endret seg. Uansett om man tolker reglene slik at de rent objektivt hadde krav på slike ytelser eller ikke, så mener jeg at det ikke er grunnlag for å si at de har utnyttet ordningen på en illojal måte. Ut fra slik saken er beskrevet i dommen mener jeg man kan si at Talleraas og Stangeland illojalt har utnyttet ordningen, og dermed får de ikke noen sympati fra meg.

  • Slik situasjonen er i dag, er dette fornuftig. Det er knapt nok slik lenger at hvis du hadde vært NKP/SF/SV, så fikk du i de aller fleste kommuner ikke noen ledende stilling, og absolutt ikke i næringslivet.

    Det var vel også som regel sånn at hvis en AP-representant kom fra “golvet” i fiskematfabrikken, fikk han verken tilbud om gamlejobben eller “noe på kontoret” når han kom tilbake etter X ganger 4 år.

    I dag er dette så langt vi kan forstå til dels ekstremt forskjellig. Politisk erfaring er vel ansett som realkompetanse som kan “omsettes” i jobbmarkedet.