Opera blir stadig mer populært. Vårt nye, flotte operabygg i Oslo har bidratt til en sterkt økende interesse i Norge, men vi er her i en internasjonal trend. I denne første delen om opera tar jeg for meg oversikter over operahistorien. Jeg skal komme tilbake til enkelte komponister og enkeltoperaer.

Det er mange fordommer mot opera, og jeg har hatt mange av dem: Hylende damer med hjelm på hodet som får glass til å knuses, usannsynlig fjollete historier, osv. Mitt standardspørsmål til folk som målbærer slike fordommer mot opera er om de har sett en opera — og da mener jeg om de har sett en opera live. De fleste har ikke det, og mitt svar er da at de ikke har noe grunnlag for å mene noe om dette, akkurat som jeg selv ikke hadde noe grunnlag for mine meninger da jeg var bærer av slike fordommer.

I opera er det musikken som skaper dramatikken. Man må ha en god libretto (tekst). Librettoen er utgangspunktet, den er ikke ment å skulle leses som litteratur. En god komponist kan gi liv til en god libretto. Ganske platte ord kan få drama og dybde når det settes god musikk til. Men med et dårlig utgangspunkt blir det ikke noen god opera — selv ikke med de beste komponister. Franz Joseph Haydn og Franz Schubert skrev begge flere operaer. Men selv om de begge er blant musikkhistoriens virkelig store komponister og begge har vist at de kunne komponere musikk til sanger, så spilles ikke deres operaer i dag. De hadde dårlige librettoer og da blir det ikke noen stor opera.

Opera live er noe helt annet enn opera på boks. Det er noe med magien i den menneskelige stemme som ingen høytalere klarer å formidle. Men her som ellers gjelder at den som er forberedt får større utbytte. Det er en fordel å kjenne historien når man skal se en opera. Musikken henvender seg til underbevisstheten og god musikk fungerer selv om vi ikke forstår hvordan den henvender seg til oss. Men  utbyttet blir større om vi også kjenner og forstår musikken.

Det første tipset er helt gratis. NRKs Nina Krohn laget radioserien Operaguiden i forbindelse med åpningen av det nye operahuset i Oslo. Det er en radioserie i 33 episoder om operaens utvikling og den er fortsatt tilgjengelig som nettradio — i alle fall var den det sist jeg sjekket.

Nina Krohn og Per Olav Reinton har også gitt ut boken “Opera! En håndbok”, som også er tilgjengelig som lydbok. Men jeg foretrekker radioversjonen. Radioversjonen er produsert for lydmediet, og integrasjonen mellom tekst og musikk er mye bedre enn lydboken. Lydboken er høytlesing av en tekst hvor noen musikkeksempler er flettet inn, uten egentlig å være en del av verket. Radioversjonen inneholder også intervjuer og innslag med mange andre personer enn de to programlederne.

Fra dette går jeg igjen til Robert Greenberg, denne gang til hans serie “How to Listen to and Understand Opera“. Denne serien består av 32 deler à 45 minutter. Igjen går han inn i musikken på en måte som ingen andre gjør, i alle fall ingen andre som jeg har oppdaget.

Robert Greenbergs strategi er å velge ut noen sentrale temaer og verk og behandle disse grundig. Hvis man skal formidle innsikt og ikke bare oversikt er det slik man må nærme seg stoffet. Han bruker de første fire leksjonene til å diskutere forholdet mellom ord og musikk, og om historien om hvordan man har satt musikk til ord. Vi får dermed en slags verktøykasse før han i leksjon fem tar for seg hvordan operaformen vokste fram og operaen første mesterverk: Claudio Monteverdis “Orfeo”. Det øvrige operaer som gis en grundig behandling er Mozarts Idomineo som et eksempel på opera seria og Figaros bryllup som eksempel på opera buffa. Videre Rossinis Barbereren i Sevilla og Verdis Othello. Fransk opera behandles samlet før Greenberg beveger seg til Tyskland med Wagners Tristan og Isolde og Richard Strauss’ Salome. Vi får så to leksjoner om russisk opera, før de to siste vies til Puccinis Tosca som eksempel på italiensk verissimo. Jeg er vel nerd, men i den grad jeg kunne ha noen “kritikk” er det at jeg ønsker meg mer, både mer om de temaer og verk som behandles, samt flere verk. Men heldigvis finnes mer, som jeg skal komme tilbake til.

Naxos har også en gjennomgang av opera, The History of Opera, nok en gang en boks med 4 CDer. Men det er litt vanskelig å finne plass til denne mellom NRK-serien og Robert Greenberg. Det kan se ut som om denne serien for tiden bare er tilgjengelig i kombinasjon med “The History of Classical Music“.

Opera er en del av musikkhistorien og blir selvfølgelig behandlet som en del av denne. I “How to Listen to and Understand Great Music” er to leksjoner viet til barokkopera, to til opera buffa og Mozart, fire til temaene italiensk Bel Canto, Verdi, tysk nasjonalisme og Wagner. Det er også grunn til å minne om annen vokalmusikk, som messer, madrigaler, oratorier og kantater, som også behandles i denne serien.

Jeg skal senere komme tilbake til presentasjoner av epoker, noen operakomponister og enkeltverker. Men siden dette legges ut like før Den norsk Opera setter opp Mozarts “Cosi fan tutte” og Christoph Willibald Glucks “Orfeo”, foregriper jeg disse to.

Vi kan starte med NRKs Operaguiden. Program 10 handler om Gluck og hans operaer.

Glucks “Orfeo” behandles i “How to Listen to and Understand Opera” som en del av utviklingen av opera seria, hvor Mozarts “Idomineo” presenteres som hovedverk og høydpunkt for sjangeren. Greenberg sammenligner denne med Monteverdis opera basert på den samme myten og viser hvordan operaformen har endret seg fra bare å resitativer (som hos Monteverdi) til også å få arier.

Naxos har en CD om Christoph Willibald Glucks “Orfeo”. Siden den ellers så grundige Robert Greenberg bare nevner denne som en del av innledningen til en mer inngående gjennomgang av “Idomineo”, er det Naxos CDen som gir den mest grundige innføringen til denne operaen. Vil man inn i operautviklingen er Greenberg grundigere.

“Cosi fan tutte” behandles, sammen med de to andre av Mozarts operaer som har libretto av Lorenzo Da Ponte (“Figaros bryllup” og “Don Giovanni”) i NRKs Operaguiden del 13.

Robert Greenberg har laget en egen serie om “Operas of Mozart”, en serie på 24 leksjoner à 45 minutter som jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg. I denne bruker han syv leksjoner á 45 minutter på “Cosi fan Tutte”. Her får vi en grundig innføring i historien, om musikken og om opera buffa med typegalleri etc.

Det er kanskje ikke alle som er som meg, og knapt kan få nok. Noen mener kanskje at 7x45min om “Cosi fan Tutte” kan bli litt i overkant. Igjen kan Naxos by på et alternativ, med en CD om denne operaen.

[Klassisk musikk]