Halvdan Sivertsen, Høyre og “(Kj)ærlighetsvisa” – litt opphavsrett

Høyres ordførerkandidat i Tromsø, Jens Johan Hjort, har laget sang basert på Halvdan Sivertsens “Kjærlighetsvisa”, og har kalt sin sang “Ærlighetsvisa”. VG-nett har gjengitt teksten. Halvdan Sivertsen liker ikke Hjorts versjon, og mener at de krenker hans rettigheter som opphavsmann. Jens Johan Hjort mener at det er en lovlig parodi.

Spørsmålet jeg skal se på er om det er en krenkelse, eller om det er lovlig å bruke en tekst slik Jens Johan Hjort gjør.

Som opphavsmann har Halvdan Sivertsen etter åvl § 2 enerett til å fremstille eksemplar av verket og å gjøre det tilgjengelig for allmenheten i opprinnelig eller endret skikkelse. Det går en grense mot å skape et nytt og selvstendig verk basert på et eksisterende verk. Det kan man fritt gjøre etter åvl § 4, annet ledd. Man kan bli inspirert, hente ideer, kunnskap og mye annet fra andre verk uten at det vil være en opphavsrettskrenkelse. Mellom disse er bearbeidelser, hvor bearbeideren tilfører egen skapende innsats, men hvor det fortsatt er samme verket. Typiske eksempler er oversettelser, filmatiseringer av romaner, arrangement av musikk, m.m.

En bearbeidelse er et avledet og uselvstendig verk, og man kan ikke råde over bearbeidelsen uten samtykke fra opphavsmannen til det verk som bearbeides. Man kan ikke lage film av en roman uten samtykke fra romanens opphavsmann.

Eneretten til fremføring gjelder bare offentlig fremføring. Innenfor det private kan man fremføre og eventuelt radbrekke sanger og annet så mye man vil, uten at opphavsmannen kan motsette seg dette. Jeg har selv laget konfirmasjonssang basert på Halvdan Sivertsens “Kjærlighetsvisa”, og trengte ikke Halvdan Sivertsens samtykke til det. Men om jeg skulle ønske å synge den offentlig (hvilket jeg ikke har noe ønske om), må jeg ha samtykke. Og han kan si nei om han ikke liker min versjon.

Grensen mellom offentlig og privat fremføring er ikke alltid så lett å trekke. Spørsmålet avgjøres med utgangspunkt i de personlige bånd mellom arrangør og de som deltar. Det må som hovedregel være familiære eller vennskapelige bånd mellom disse. Et møte som er åpent for allmenheten, eventuelt for medlemmer i en organisasjon for alle eller de fleste kan bli medlemmer, vil være offentlig. Et arrangement for Høyres medlemmer vil i forhold til disse bestemmelsene være offentlige.

I praksis fungerer kravet om samtykke til offentlig fremføring av musikk stort sett slik at man innhenter samtykke fra TONO og betaler til disse. Et cover-band behøver ikke innhente samtykke fra alle opphavsmenn hvis musikk de fremfører.

Det er visse unntak fra dette. Man kan etter åvl § 21 på visse vilkår fremføre offentliggjort verk i undervisning. Man kan også fremføre verk på arrangementer hvor fremføring av verk ikke er hovedinnholdet, hvor det ikke betales vederlag og hvor arrangementet heller ikke indirekte skjer i ervervsøymed. Et lanseringsarrangement skjer i ervervsøymend selv om deltakerne ikke betaler, så her må man ha samtykke for bl.a. fremføring av musikk. Men et politisk møte omfattes av dette. Når Arbeiderpartiet synger gamle sanger om igjen på sine møter, så kan de gjøre det uten å innhente samtykke fra opphavsmenn og uten å betale vederlag. Skulle Høyre i Tromsø ønske å fremføre Havdan Sivertsens “Kjærlighetsvisa” slik Halvdan Sivertsen skrev den, kan de gjøre det uten hans samtykke uansett hva han måtte mene om at Høyre bruker hans sanger.

Her begynner det å bli litt vanskelig. For kan man fremføre verket i sin opprinnelige skikkelse, så kan man også fremføre det i en bearbeidet versjon. Skulle Høyre velge å arrangere “Kjærlighetsvisa” for strykekvartett og fremføre denne for å holde en god, borgerlig stil, så kan de gjøre det uten å innhente samtykke fra Halvdan Sivertsen.

Men opphavsmannen har også ideelle rettigheter, som bl.a. innbefatter at verket ikke kan fremføres i en form som er krenkende for verket eller for verkets opphavsmann, se åvl § 3. Spørsmålet er Jens Johan Hjorts versjon krenker verket eller Halvdan Sivertsen. Dette er et vanskelig spørsmål, og vi har ikke veldig sikre holdepunkter for å avgjøre dette.

Et forstyrrende element i denne vurderingen er at parodier er tillatt. En parodi kan være ganske ondsinnet og en opphavsmann kan godt oppleve den krenkende både for seg selv og sitt verk. Men det er likevel tillatt. Begrunnelsen for dette er svak. Kanskje kan man forankre det i ytringsfrihetsbetraktninger, og si at en parodi er en ytring om det verk og eventuelt den opphavsmann som parodieres. Men uansett om begrunnelsen er svak, er det ikke tvil om at parodier er tilllatt.

Er Jens Johan Hjorts versjon en pardodi, slik han selv hevder? For at det skal være en parodi må det være verket som parodieres. Jeg synes at Halvdan Sivertsen selv leverte en utmerket parodi på “Kjærlighetsvisa” i dagens “Kulturnytt”. Man kan også skrive om sangen, og starte f.eks. slik:

Når sommerdagen ligg ut over landet
Og du og æ har funne oss ei strand
Og fire flasker sprit ligg nedi vannet
Og vi er fin og full og hand i hand …

Da kan fortsettelsen på historien bli en annen enn i originalen, men det kan (avhengig av fortsettelsen) være en parodi som vil være lovlig. Den vil kanskje forholde seg til Halvdan Sivertsens versjon som Theodor Kittilsens versjon av “Brudeferden i Hardanger” forholder seg til Tiedemann og Gude.

Å bruke verket som utgangspunkt for å lage en sang om noe annet er ikke en parodi. Det er ikke mye praksis vi har om dette. Men det foreligger en svensk dom fra Högsta domstolen i 1975, NJA 1975 s. 679, hvor noen hadde laget en ny tekst til diktet “Sverigas Flagga” av Karl-Gustaf Ossiannilsson, som Hugo Alfvén har satt musikk til. Den nye teksten startet som originalen, men tok en helt annen retning og handlet om Vietnam-krigen. Denne var utgitt på plate, og det var derfor ikke spørsmål om offentlig fremførelse. Men Högsta domstolen kom til at dette ikke var et nytt og selvstendig verk, at det var en krenkende versjon og at det ikke var en parodi.

Legger man den svenske dommen til grunn, da må også Jens Johan Hjorts tekst anses som krenkende. Han bruker sangen som utgangspunkt for en tekst med et helt annet budskap enn i originalen, og et budskap som er ganske langt fra det Halfdan Sivertsen står for — om ikke Halvdan Sivertsen har skiftet politisk ståsted i det siste. Og det er ikke en parodi. Følgelig vil denne etter mitt skjønn ikke kunne fremføres offentlig.

Man skal ikke alltid sette ting på spissen. Halvdan Sivertsen har antageligvis rett i at dette er en krenkelse av hans verk, men det betyr ikke at han saksøke Jens Johan Hjort med krav om erstatning, oppreisning og hele pakka. Han har sagt hva han mener, og repekterer Jens Johan Hjort dette og derfor avstår fra å fremføre sin tekst offentlig, da får man en slags “happy ending”.

Men det som på mange måter mest har karakter av en nachspiel-sang er sitt eget lille etterspill. For NRK har sendt Jens Johan Hjorts fremføring av sangen, og VG (og kanskje fler) har trykket teksten, både Halvdan Sivertsens original og  Jens Johan Hjorts tekst. Er dette krenkelser av Halvdan Sivertsens opphavsrett?

Når NRK spiller sangen er det en offentlig fremføring. Dette krever samtykke, men i utgangspunktet skiller ikke dette seg fra annen fremføring av musikk, og vil antagelig omfattes av NRKs avtale med TONO.

VG fremstiller eksemplar og gjør disse tilgjengelig for allmenheten når teksten trykkes i papirutgaven. Opphavsrettslig er tilgjengeliggjøring på nett en fremføring (det kan sies mye om denne kvalifiseringen, men det lar jeg ligge). Til dette må VG i utgangspunktet ha samtykke fra opphavsmannen, og her er det ikke none TONO-avtale som vil dekke fremføring av teksten.

Kanskje kan VGs gjengivelse regnes som lovlig sitat etter åvl § 22. Verk av mindre omfang kan siteres i sin helhet, når vilkårene ellers er til stede. VG gjengir dette for å underbygge en nyhetssak. Uten gjengivelse av tekstene vil det være vanskelig for leserne å få ordentlig innblikk i saken og dermed foreta en selvstendig vurdering. Jeg mener at dette må være et lovlig sitat.

Også NRK vil kunne komme inn under sitatregelen. Man kan sitere musikk, bl.a. ved at man spiller musikkutt.

Men legger vi til grunn at Jens Johan Hjorts tekst er krenkende, vil den da kunne gjengis som sitat — eller vil sitatet da i seg selv være krenkende? I de fleste tilfeller hvor det kan bli spørmål om et sitat krenker de idéelle rettigheter vil man ha overskredet grensen for “god skikk” før man kommer inn i det som er krenkelse av ideelle rettigheter. Men når det er selve krenkelsen som siteres, vil sitatet da i seg selv være en krenkelse?

Utgangspunktet må være at sitatretten ikke setter til side de ideelle rettighetene. På andre områder har pressen et referatprvilegium, f.eks. slik at man kan gjengi en ærekrenkelse uten selv å kunne holdes ansvarlig for den ærekrenkelse som gjengis. Noe tilsvarende finnes ikke i forhold til opphavsrettskrenkelser. Men også her må ytringsfriheten kunne slå igjennom slik at en krenkende tekst bør kunne siteres.

Print Friendly
  • Veldig interessant! Men du har stavet fornavnet til Sivertsen feil – Han heter Halvdan 🙂

  • Anonymous

    Takk for påpekningen. Jeg skal rette opp navnet.

  • Tor Arne

    Takk for en god gjennomgang. Når det gjelder de siste to avsnittene mener jeg at sitatrett må stå over krenkelsen, da en gjentakelse er kun for å vise hvor krenkende ytringen er, og at det er et poeng i seg selv. Jeg kan ikke se at pressen skulle ha en særstilling her. Korriger meg gjerne om det er juridiske holdepunkter for det.

    Opp mot andre krenkelser: Per: “Knut er en og en ” -> Ola: “Per sa at Knut er en og en “.

  • Bjørn

    Hvis vi forutsetter at det er fremføringen (f.eks. at Hjort sang på radio) som er en mulig krenkelse: Er det mulig å uttale seg om Sivertsens rett er krenket eller ei bare ved å betrakte teksten, dvs. uten å ta hensyn til hele fremførelsen?

    Eller: La oss si at noen offentlig fremfører “Kjærlighetsvisa” med originaltekst, og selve fremføringen er en klar parodi på Halvdan Sivertsen. Burde ikke dette være innenfor parodi-unntaket?

  • Sus Scrofa

    For at det skal være en parodi må det være verket som parodieres.

    Tre spørsmål i to eksempler:

    1) Kan det være en parodi (i den forstand du viser til), selv om det kun er motivet som er forsøkt parodiert?

    Case: Høyre (siden originalposten refererer til det partiet) prøvde en gang for noen år siden å stoppe Sosialistisk Ungdom sine parodier av deres pressebilder. De viste til at opphavsretten til bildene lå hos en innleid fotograf. Det er åpenbart at intensjonen var å parodiere motivet, og ikke selve verket (i hvert fall ikke i første rekke).

    2) Er det et argument hvorvidt det er opphavspersonen som parodieres?

    Case: Michael Jacksons “Black or white”. Som innflettet har en rap-sekvens som avslutter med “I’m not gonna spend my life being a color”. Så, hva om jeg tar originalmusikken og legger på en video der en svart mann males hvit, photoshoppes hvit, får sprøyter av legen, ser skrekkfilm til han blir likblek, og dytter opp på skjermen (men ikke inn i lyden) “I’m not gonna spend my life being a colored?

    Jeg kan argumentere for at det “verket” jeg fremfører er Michael Jacksons fremførte versjon, og at det sentrale “parodierbare” elementet er at fremførelsen er av en person som (angivelig — det spiller vel neppe noen rolle om det strengt tatt er sant?) er så opptatt av hudfarge at han går til legen for å bli hvit. Har dette argumentet noen betydning?

    3) Hvis del av et verk i seg selv er et selvstendig verk, kan man bruke sistnevnte i sin helhet i en parodi av førstnevnte:

    Case: Videoen som over. MJs musikkvideo er formodentlig et verk i seg selv, og lydsporet til den (altså låta) er utgitt som selvstendig verk. Gitt at en video (bilde-delen) kvalifiserer til å være parodi på bilde-delen av musikkvideoen, kan man da legge på originallyden og fortsatt være beskyttet som parodi?

  • Sus Scrofa

    “For at det skal være en parodi må det være verket som parodieres. ”

    (Denne delen ble (mislykket) forsøkt uthevet som sitat fra Torvund.)