Leder av Studentparlamentet ved UiO, Aksel Braanen Sterri, vil ha blind saksbehandling ved klage på eksamenssensur, og mener at dagens ordning truer rettssikkerheten. Det er Aftenposten som har saken, men bare på papir. NRK Østlandssendingen refererer den på nett.

I dag får klagesensorer vite resultatet fra ordinær sensur, og studenten kan begrunne sin klage. Man får også vite navnet på forrige sensor.

Her er jeg helt enig med Aksel Braanen Sterri. Dagens klageordning er strengt tatt ikke klageordning, men ny sensur.

En klageordning betyr at den opprinnelige sensuren vurderes og eventuelt endres. Slik var det tidligere, i alle fall ved Det juridiske fakultet. Da kunne man kreve skriftlig begrunnelse av opprinnelig sensorer, og sensorene kunne også omgjøre sitt sensurvedtak (slik man kan omgjøre andre forvaltningsavgjørelser, som sensur ved offentlig eksamen er). Kandidaten kunne skrive klage, hvor han også kunne holde seg til sensorenes begrunnelse. Alt gikk videre til klagekomisjonen.

I en bedømmelse av en eksamensbesvarelse vil det alltid være et element av skjønn. I klagebehandlingen skulle vi vurdere om sensuren var feil. I praksis var det slik at det måtte være avvik ut over det som ligger innenfor normale skjønnsmarginer før vi eventuelt satte ny karakter, dog slik at man alltid kunne endre fra ikke bestått til en bestått karakter. Det hører med i dette bildet at vi den gang hadde en langt mer fingradert karakterskala, slik at marginene kunne være ganske små for å gå et trinn opp eller ned på denne. Jeg liker ikke dagens karaktersystem, men det er en annen diskusjon.

Nå er det som nevnt ingen egentlig klagebehandling, men ny sensur. Man krever ganske enkelt å få besvarelsen bedømt på nytt. Det skal være en fullstendig ny prøving — også slik at det skal utøves et nytt skjønn. (Og selv om karakterskalaen er grovere, så vil det fortsatt kunne være tvil om hvorvidt en besvarelse f.eks. er en god C eller en svak B.)

Jeg har bare erfaring fra Det juridisk fakultet, og vet ikke om praksis er en annen ved andre fakulteter. Det er også noen år siden sist jeg deltok i klagebehandling (heldigvis — det er kjedelig arbeid). Så jeg må ta noen forbehold.

Ved vanlig eksamenssesur gis ikke kandidatene anledning til å komme med en lang begrunnelse for hvorfor de mener de bør ha en god karakter — eller i alle fall en bedre karakter enn ved ordinær sensur. Hvis begrunnelsen er god vil den kunne påvirke resultatet i klageomgangen. Det er faktisk derfor man skriver en begrunnelse. I en klagebehandling i egentlig forstand er dette helt greit, men ikke når det er ny sensur. De som klager får da en fordel i forhold til studenter som ikke klager og dermed ikke gis anledning til å argumentere for hvorfor de bør få en god karakter.

I Aftenposten vises det til noen forsøk hvor man hadde sendt eksamensbesvarelser som hadde blitt bedømt til D inn i klageomgangen med beskjed om at de hadde blitt bedømt til B og noen uten informasjon om karakter, og klagesensorene var mer tilbøyelig til å gi B når de visste at dette var den opprinnelige karakteren.

Min erfaring er at man kvier seg for å gi studenten en dårligere karakter i klageomgangen enn den som ble gitt ved ordinær sensur, selv om man skulle mene at den opprinnelige karakteren er for god. Det skal være klare avvik før man vil endre karakteren den veien. Derfor er jeg egentlig ikke så veldig overrasket, og det hadde sannsynligvis vært enda klarere om spriket hadde vært mindre: Om de hadde fått beskjed om at besvarelsen var bedømt til C og ikke til D.

Ut fra min erfaring betyr det mindre om man får vite hvem som har hatt sensur i første omgang, men det er kanskje et større problem i mindre fag. I praksis benyttes meget erfarne sensorer i klagebehandlingen. Man lar seg nok neppe påvirke av hvem som opprinnelig sensurerte oppgaven. På den annen side er det ingen grunn til at klagesensorene skal få vite hvem sensorene var. Det er en opplysning man ikke har behov for eller noen nytte av, så da kan det like godt droppes.

I praksis er det ganske risikofritt å klage. Man får en sjanse til og i praksis vil man enten oppnå status quo eller en forbedring. Dermed får man mange helt grunnløse klager. Kandidatene er misfornøyd med karakteren og klager, uten at dette er basert på en ordentlig vurdering av om  resultatet var riktig eller fiel i utgangspunktet. Man kan alltids prøve seg.

Feil kan forekomme, også ved eksamenssensur. Derfor er det bra at det finnes en klageordning. Men klagebehandling er ressurskrevende, og det er bedre å bruke ressurser til undervisning enn til eksamenssensur i flere omganger. Det er derfor også viktig å begrense klagebehandling til de tilfeller hvor det kan være reell grunn til å klage.

Selv likte jeg bedre den tidligere ordningen. Men når man har valgt ny sensur fremfor klagebehandling, da får man også ta konsekvensen av det. Da må det være ny sensur på vilkår som tilsvarer vanlig eksamenssensur: Anonym, uten informasjon om tidligere karakter og uten at klager skal kunne legge ved et prosedyreskriv.