Klagesang fra en myk sofa – Jan Arild Snoen hører opera

Jan Arild Snoen har vært på opera, og skriver i Minerva at opera er best i stua. Han står selvsagt fritt til å mene hva han vil. At han ikke blir fascinert av opera er en ærlig sak. Men smak og behag både kan og bør diskuteres, selv om alle suverent kan avgjøre hva de selv liker og ikke liker.

Snoen berømmer operaens tekstingssystem, selv om det konfronterer ham med det han ikke liker: Teksten. Han misliker tydeligvis også at den gjentas. Man får inntrykk av at Jan Arild Snoen har gått til operaen for å oppleve tekstteater med musikk til, ispedd noen flotte arier. Da må det gå galt.

I opera, eller i alle fall i god opera ligger dramaet i musikken, ikke i teksten. Teksten er et utgangspunkt. Skal en opera bli god må man ha en god libretto å bygge på. Men den skal være god som libretto, ikke nødvendigvis som teatertekst. En libretto er ikke ment å skulle fremføres som tekstteater. Den skal gi komponisten et godt utgangspunkt for å komponere musikken. Dem å være en historie og en handling. Men det er gjennom musikken den får liv og blir til et drama. Det er ikke tilfeldig at de fleste ved at dagens bursdagsbarn, Wolfgang Amadeus Mozart, komponerte “Figaros bryllup”. Men bare de spesielt interesserte vet at Lorenzo Da Ponte skrev librettoen. Det er komponisten, ikke librettisten som er hovedpersonen.

Opera er en foreldet kunstform, skriver Snoen, men referanse til at de fleste operaer som spilles i dag ble komponret på 1800-tallet. De ble altså komponert i den samme perioden da blant andre Tsjekhov og Ibsen skrev sine skuespill. Snoen hyller Shakespeare som den største av de store. Men den eldste av de operaer som fortsatt av og til spilles (Monteverdis “Orpheo” fra 1607) er komponert etter at Shakespeare skrev de viktigste av sine verk. Så med Snoens logikk må teater være en enda mer foreldet kunstform enn opera.

Det er ikke vanskelig å banalisere en historie. To unge mennesker blir forelsket i hverandre. Men sosiale forhold gjør at de ikke kan få hverandre. Omgivelsene aksepterer ikke forholdet. Det kan være fordi de kommer fra to rivaliserende adelsfamilier, at de tilhører to ulike gjenger i New York, ulike etniske grupper, ulike religioner osv. Eller de kan komme fra (sub)kulturer for det er foreldrene som avgjør hvem barna skal få gifte seg med. Man kan sikkert også lage en moderne variant hvor to homofile nektes å inngå ekteskap av sine respektive familier. De unge vil leve ut sin kjærlighet, rømmer, men blir innhentet. I sin fortvilelse tar de livet av seg. De rivaliserende møtes over de dødes grav, og i sorgen blir de forsonet. Så flat og kjedelig kan man gjøre “Romeo og Julie”, og de mange andre versjoner av det samme temaet som er skrevet både før og etter Shakespeare. Enhver operahandling kan gjøres like banal. Vi kan redusere det til en novelle i “Romantikk” eller en episode av Hannah Montana, begge deler noe som Jan Arild Snoen synes å kjenne bedre enn han kjenner opera.

Det er komponert 4-5.000 operaer. Av disse er det 40-50 som noenlunde jevnlig settes opp og utgjør standardrepertoaret. Ikke alle operaer, heller ikke de som har overlevd i repertoaret, er stor dramatikk. Noen av dem har historier som kan virke like banale og utdaterte som en komedie av Molière eller Holberg. “Jeppe på Bjerget” har neppe så mye mer å si oss i dag enn “Cosi fan Tutte”. Men selv om Holberg ikke en gang har flott musikk, settes stykket likevel opp fra tid til annen.

“Cosi fan Tutte” er på mange måter en banal og ganske tåpelig historie. Jeg skal gi Snoen rett i det. Jeg har ikke sett noen episoder av Hannah Montana, så jeg kan ikke kommentere Snoens referanse. Men den har nok mer dybde enn det Snoen ser ut til å ha fått med seg. Det Snoen kanskje ikke har fått med seg er at alt dette er i musikken, ikke i teksten. De to damene går fra standhaftighet til tvil, før de gir etter. Men mange indre konflikter. De to mennene fanges av sitt macho-ego. De går ganske hjelpeløst over fra å delta i et spill de er sikre på å vinne, til å virkelig ville vinne og forføre disse damene — og å kunne gå ut av det hele med “jeg fikk din, men min var trofast”. På slutten står de tilbake oppgitt over seg selv og skuffet over hverandre — og hvem av disse er det egentlig jeg elsker? Bak står kynikeren Don Alfonso og Columbina-skikkelsen Despina som har vært henholdsvis regissør og regi-assistent for spillet. Jeg tror ikke at en novelle i Romantikk eller en episode i Hannah Montana skildrer personer og deres utvikling på denne måten. Men veldig lite at denne utviklingen skjer i teksten, den skjer i musikken. Tror man at opera er teater med musikk til, da mister man poenget.

En liten historie om Mozart og Da Ponte kan understreke dette. I det habsburgske Wien var ytringsfrihet et fremmedord, om det i det hele tatt eksisterte. Skulle noe settes på på en scene måtte det først godkjennes av sensuren. “Figaros bryllup” var et kontroversielt stykke, slik det gjør narr av adelen og lar tjenerskapet ta innersvingen på dem. Sånt var ikke vel ansett hos makthaverne. Etter premieren på Mozarts opera spurte man seg selv, også hos de som hadde godkjent stykket, hvordan det var mulig at dette kunne slippe gjennom sensuren. Men sensuren så ikke og kunne ikke se hvor bitende denne operaen ville være. For de leste bare librettoen, og den er ikke slik. Det er Mozarts musikk, ikke Da Pontes libretto, som tegner personene slik at overklassen ble sjokkert og andre frydet seg.

Som et eksempel på den foreldede 1800-talls kunstformen trekker Snoen fram Puccinis Turandot, og skriver at sluttsangen “Nessun Dorma” ble kjent blant folk fordi Pavarottis versjon ble brukt som kjenningsmelodi under fotball-VM i Italia i 1990. Det kan godt hende at dette gjorde sangen mer kjent blant de som kan mer om fotball enn om opera, og at det er flere fotballinteresserte enn operainteresserte i verden. Snoen må gjerne mene at historien er tåpelig, slik så mange historier er. Denne er basert på et eventyr fra “Tusen og en natt”, som først ble bearbeidet av Carlo Gozzi til en komedie i 1762, og så igjen til opera. Og dette eksempelet på foreldet 1800-tallskunst hadde premiere i 1926.

Det komponers operaer også i dag. Men akkurat som teatrene drøvtygger Shakespeare, Ibsen, Tsjekhov og annet foreldet stoff, er det Mozart, Verdi, Bizet, Wagner, Puccini, Richard Strauss, og noen andre som oftest settes opp på operascenene. I likhet med så mye annen samtidsmusikk og samtidsdrama blir også det meste av samtidsoperaen satt opp en gang, og så mer eller mindre glemt. 1% av det historiske operarepertoaret spilles fortsatt, og fortsatt er nok andelen som arkiveres i glemselen ganske stor.

Jan Arild Snoen mener at dagens opera heter musikal.

“Blant annet fordi de ofte er aktuelle og speiler vår tid, men også fordi de er moderniserte i formspråket, er musikalene også kommersielle.”

Jeg er ikke så sikker på i hvor stor grad “The Wizart of Oz”, “Les Miserables”, “The Phanom of the Opera” eller “Jesus Christ Superstar” speiler vår tid, eller om “Miss Saigon” speiler den noe bedre enn “Madame Butterfly”. Men det kan kanskje Jan Arild Snoen fortelle. Formspråket er nok mer kommersielt, og kanskje mer flyktig enn i de operaer som settes opp i dag. Operahistorien har også hatt sin Andrew Lloyd Webber. Han het Giacomo Meyerbeer. Egentlig het han Jacob Liebmann Beer, men det er under navnet Giacomo Meyerbeer. Han skrev storslått og publikumsvennlig, og var meget populær i sin samtid. I Wikipedia beskrives hans verk som “datidens motstykke til nåtidens påkostede actionfilmer og musikaler”, og det er vel ganske treffende. I dag spilles hans operaer knapt, om de settes opp i det hele tatt. Men han speilet nok sin tid og hadde et kommersielt formspråk.

Snoen vil høre highlights og slippe den tåpelige historien. Det må han gjerne gjøre, selv om det blir litt som å si at er alt for mye prat i “Peer Gynt”. La oss få bukkerittet, Åses død, bruderovet og en litt juicy Anitra, kanskje også Dovregubben, og glem resten. Det kan gi noen fine episoder, men historien blir borte. Men den vil visst Snoen uansett ikke ha når det gjelder opera. Kanskje liker han heller musikaler hvor man har laget en syltynn historie rundt gamle hits, slik at det blir en hitparade med litt drama som erstatter konferansieren — som “Mamma Mia”, “We Will Rock You” og ganske mange andre av dagen musikaler. Jeg hører gjerne både Abba og Queen, har sett “Mamma Mia” og vil kanskje også se “We Will Rock You”. Men stor dramatikk er det ikke.

Opera er best live. En god, levende stemme, uten at den er filtrert gjennom et høyttaleranlegg, er magisk. Derfor gleder jeg meg til i kveld, når jeg skal se “The Rape of Lucretia” på operaen. Det er en gammel historie, men med relativt ny musikk av Benjamin Britten. Den hadde premiere i 1948, samme år som Samuel Beckett skrev “Mens vi venter på Godot”.

Print Friendly