Trangere kår for ytringsfrihet i Europa?

Det har i det siste kommet to rettslige avgjørelser i Europa som gir grunn til bekymring for ytringsfrihetens kår. Det er en avgjørelse fra Frankrike og en fra Nederland, to land som man vanligvis forbinder med frihet, ikke sensur.

18. februar ble den franske journalisten Éric Zemmour i Chambre du tribunal correctionnel de Paris dømt for rasistiske uttalelser. I et TV-program 6. mars 2010 hadde han kommet med uttalelser som Aftenposten har oversatt slik (det må være litt pinlig for Aftenposten å bruke engelske The Guardian som kilde for nyheter om Frankrike. Leser ingen i Aftenpostens utenriksredaksjon fransk?):

“Men hvorfor ble disse mennene stoppet sytten ganger? Hvorfor? Fordi de fleste narkolangere enten er afrikanere eller arabere. Det er et faktum.”

(“Mais pourquoi on est contrôlé 17 fois? Pourquoi? Parce que la plupart des trafiquants sont noirs et arabes, c’est comme ça, c’est un fait”, gjengitt etter Le Figaro. Jeg har ikke klart å finne selve avgjørelsen.)

Samme dag hadde han som svar på et spørsmål sagt at en arbeidsgiver har rett til å nekte ansettelse av svarte og arabere.

Den franske retten har konkludert med at Érik Zemmour har overskredet sin ytringsfrihet.

Det er fristende å sammenligne den franske dommen med den senere tids fokus på trygdemisbruk blant somaliere i Norge. Om dommen mot Éric Zemmour er representativ, da ville man ikke kunne man neppe ha sendt den saken i Frankrike. Man må selvfølgelig kunne presentere fakta, også fakta som kan være ubehagelige for den politiske korrekthet. Skulle det vise seg at påstandene er feil, så får man imøtegå og korrigere dem, ikke forby dem. Men i Frankrike er det i følge The Guardian ikke tillatt å lage statistikk som f.eks. kobler kriminalitet og etnisitet. Når man pakker inn ubehagelige realiteter på denne måten er det kanskje ikke så overraskende at Marine Le Pen fra rasistpartiet Front National leder på en meningsmåling om franske presidentkandidater.

I saken fra Nederland har en domstol gitt det jeg oppfatter som en form for midlertidig forføyning om at den danske kunstneren Naida Plesners bruk av en Louis Vuitton veske i sitt bilde Darfurnica krenker Louis Vuittons designrett, og at Nadia Plesner må betale en dagbot på 5.000 € pr dag. Jeg har tidligere omtalt saken, før rettsavgjørelsen var kjent.

Bildet er utstilt i Danmark, så i tillegg til det materielle i denne avgjørelsen er det virkelig grunn til å spørre hvorfor en nederlandsk domstol anser seg kompetent til å behandle en sak hvor en dansk kunstners saksøkes av en fransk luksusvareprodusent for å ha stilt ut et bilde i Danmark. For de som leser nederlandsk finnes dommen her. Jeg har forsøkt å komme meg gjennom dommen og har brukt Google Translate til å oversette avgjørelsen — men dette er nok ikke godt nok til å få med alle detaljer.

[Rettelse: Sungame, som kan mer nederlandsk enn meg (det skal ikke mye til …), har i en kommentar pekt på at det fremgår av dommen at hun er bosatt i Nederland. En litt grundigere lesning av hennes nettsted sier også at hun er “a Danish artist working and living in the Netherlands”. Da må Nederland være rett forum, altså at hun kan og skal saksøkes i Nederland. Min kritikk på det punktet bygget på feil faktisk grunnlag. Men resten består.]

Saken er en hasteavgjørelse avsagt uten at Nadia Plesner var til stede eller representert, og i følge henne selv var hun heller ikke varslet om saken og hørte først om den da hun fikk avgjørelsen. Allerede dette gir grunn til å sette store spørsmålstegn ved denne avgjørelsen. Det kan umulig haste slik med å hindre visning av dette bildet at man ikke kunne vente på en vanlig rettsavgjørelse. I den grad det har skjedd noen skade for Louis Vuitton, så vil den oppmerksomhet saken får skade dem langt mer enn bildet i seg selv. Og for å være helt ærlig: Når Louis Vuitton opptrer på denne måten og vil true en kunstner til taushet og innskrenke ytringsfriheten og den kunstneriske frihet, da håper på størst mulig skade for dem.

Det neste spørsmålet til behandlingen er hvordan en nederlandsk domstol kan anse seg kompetent til å behandle saken. Et fransk selskap saksøker en dansk kunstner for å stille ut et bilde i Danmark. Den saken har ingen tilknytning til Nederland. Etter Council Regulation (EC) No 44/2001 art 2 subparagraph 1 skal en borger i et EU-land saksøkes i det land hvor vedkommende er bosatt (domisil). Det er noen unntak fra dette i artiklene 2 til 7, men jeg kan ikke se at noen av disse kan komme til anvendelse i denne saken. Så langt jeg klarer å lese avgjørelsen, har retten bare henvist til reguleringen generelt, uten å angi hvilken artikkel de mener kan komme til anvendelse og hvorfor de mener den kan komme til anvendelse.

Jeg mener at den nederlandske domstolen burde ha avvist saken og henvist Louis Vuitton til eventuelt å saksøke Nadia Plesener i Danmark. Og skulle man først ta den til behandling burde den ikke vært håndtert som en hastesak hvor helt grunnleggende rettssikkerhetshensyn synes å være tilsidesatt.

Når det gjelder sakens realitet har jeg ikke så mye å legge til i forhold til det jeg tidligere har skrevet om denne saken. Louis Vuitton kan, like lite som Coca Cola, McDonald og andre, bestemme hva folk vil assosiere med dem. Kunstnere og andre kan selvfølgelig bruke deres produkter og symboler i bilder, romaner, osv. Designvernet, som er påberopt i denne saken, verner mot konkurrerende produkter. Men det verner ikke mot omtale som produsenten ikke setter pris på.

Jeg er ikke særlig overrasket over at Louis Vuitton opptrer som de gjør. De føyer seg inn blant store selskaper som bruker økonomisk makt til å true kunstnere og andre enkeltpersoner. Men at den nederlandske domstolen lar seg bruke av Louis Vuitton på denne måten, det overrasker og skuffer meg.

Louis Vuitton er del av det store franske luksusvarekonsernet LVMH Moët Hennessy • Louis Vuitton S.A. De er slett ikke et “lite familieselskap”, slik de i en tidligere konflikt skal ha hevdet overfor Nadia Plesner. Konsernet har mange luksusmerker i sin portefølje, her er en oversikt over de mest kjente. De som støtter ytringsfrihet og kunstnerisk frihet bør kanskje finne andre merker om de skal ha produkter innen disse kategorier.

 

Print Friendly
  • Jeg er mildt sagt ikke særlig begeistra verken for Louis Vuittons opptreden eller utfallet av søksmålet, jeg heller. Imidlertid kan jeg, som nederlandsklesende, kanskje kaste lys over en liten del av denne pinlige affæren.

    På side 11 i dokumentet du lenker det til, heter det at “Gerekwestreerde sub 1 is woonachtig in Nederland”. Juridisk nederlandsk er ikke lett å forstå, men så vidt jeg skjønner, betyr det noe i retning av at “saksøkte nummer 1 er bosatt i Nederland”. På side 3 i samme dokument, omtales “Gerekwestreerde sub 1 (“Plesner”)”. Jeg tolker det som om Plesner er bosatt i Nederland. Det forklarer på ingen måte det tragiske utfallet av søksmålet, men det ser i hvert fall ut til at Plesner faktisk har blitt saksøkt i det landet hun er bosatt.

  • Anonymous

    Takk for kommentar og påpeking av feil.

    Det illustrerer også et viktig, og egentlig helt selvfølgelig poeng med ytringsfrihet: Kommer man med et utsagn som er feil kan feil påpekes og korrigeres. Det var det man burde ha gjort i forhold til Éric Zemmour dersom hans påstander er feil. Man straffer ham ikke for å sagt det!

  • Marianne har en gjennomgang av Zemmour-saken med mer detaljer enn andre franske aviser. Ellers kan man jo håpe på en analyse av advokaten og (kjendis-)bloggeren Maître Eolas.

    Forøvrig bestemte Zemmour seg for ikke å anke.

  • Anonymous

    Jeg har aldri ment at ytringsfrihet skal være absolutt. Noen hovedpunkter om hva jeg mener om dette har jeg bl.a. presentert i det foredraget som er her http://blogg.torvund.net/2011/02/23/ytringsfirhet-wikileaks-m-m-podcast/

    Det er et stor og vanskelig tema, og man kan og bør diskutere hvor grensen skal gå. Men at man skal begrense ytringsfriheten for å beskytte den image Louis Vuitton ønsker at deres produkter skal ha, det er helt uakseptabelt.