Opphavsrett på 1. april

“Fant Alexander Rybaks «Fairytale» på 75 år gammelt musikkopptak” kan NRK Nordland melde i dag, 1.4.2011. I ingressen kan vi lese:

“På en umerket voksrull med gamle viseslåtter fra 1936 fant en lydtekniker ved Nasjonalbiblioteket en gammel viseslått som ligner mistenkelig på MGP-vinneren «Fairytale».”

Det skal ha vært produksjonskoordinator Thomas Bårdsen som skal ha kommet over dette på en umerket voksrull ved Najonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana. Per Sudnes mener det er trist hvis det stemmer. Det som å blitt tatt i juks i idretten og man kan miste gullet. NRK hevder å ha vært i kontakt med den islandske grand prix komiteen, som vurderer å legge inn protest. Alexander Rybak avviser plagiatbeskyldningene og sier på sin side at det heller er den gamle slåtten som er et plagiat av hans “Fairytale”. Sannsynligvis har Alexander Rybak helt rett. For det meste taler for at det “gamle” opptaket er fra 2011, ikke fra 1936.

Men hva hvis det hadde vært sant? Dette blir en slags kontrafaktisk opphavsrettsanalyse.

Først et lite sidespor. NRK kan også fortelle det de tror er årets beste aprilspøk, presentert i Harstad Tidende. De kan fortelle om Knut Gaasvik som i løpet av kort tid ble far til tre barn, med tre forskjellige mødre.  Knut Gaasvik skulle ha hatt det fint under Festspillene i Nord-Norge sist sommer. Jeg la ut en melding på Twitter, og det tok ikke lang tid før noen kunne fortelle at de hadde sett den samme spøken i en Nord-Svensk lokalavis i fjor. Ideer er fri, også ideer til gode aprilspøker. Så selv om Harstad Tidene avsløres, så kan de fritt resirkulere ideer.

Tilbake til Alexander Rybak og “Fairytale”. I artikkelen står det bare om mulige konsekvenser for hans Grand Prix seier. Det er ikke noen beskyldning om opphavsrettskrenkelse. Likevel: Hvis det nå skulle dukke opp en ukjent voksrull fra 1936 med noe som til forveksling ligner “Fairytale”?

Opphavsretten har ikke noe nyhetskrav. At noe har vært gjort før hindrer ikke opphavsrett når noen skaper noe som ligner. Det skal vi nok være glade for. Det er ikke mange opphavsmenn som virkelig gjør noe som ingen har gjort før. Om to personer helt uavhengig av hveramdre skulle komme fra til noe som er tilnærmet identisk, vil begge ha opphavsrett til sitt verk. En ettergjøring i opphavsrettslig forstand vil det først være dersom Alexander Rybak først skulle ha hørt den gamle viseslåtten og deretter skrevet “Fairytale”. I og med at dette hevdes å være et gammel og til nå ukjent opptak fra 1936, så er sannsynligheten for at Alexander Rybak skal ha hørt opptaket mildt sagt liten.

Om det usannsynlige skulle ha skjedd at han faktisk hadde hørt dette og at dette var en melodi som surret rundt i hans underbevissthet, da blir spørsmålet om det kan være en krenkelse. Det vil bare være en opphavsrettskrenkelse dersom det verk som er plagiert fortsatt er opphavsrettslig vernet. “På voksrullen blir en navngitt spelemann fra Bleikvassli i Nordland annonsert”, forteller NRK. Men som det rett nok sies, så vet vi ikke om denne spelemannen har komponert slåtten.

Opphavsretten varer i 70 år etter opphavsmannens dødsår. Men det er en regel som ikke lar seg praktisere hvis vi ikke vet hvem opphavsmannen er. Denne situasjonen er regulert i åvl § 41. Hvis verket er verket vernet i 70 etter utgivelsen. For et verk som ikke er utgitt er vernetiden 70 år fra verket ble skapt. Vi vet ikke mye om voksrullen, herunder om musikken har vært utgitt i denne formen. Men det hevdes at opptaket er 75 år gammelt, så da må det være minst 75 år siden verket ble skapt.

Skulle det dukke opp et opptak av som dette vil det være lite sannsynlig at opptaket er fra 1936. Phonographen gikk ut av produksjon i 1925. Eimilie Berliners gramophon, som bruker flate plater i stedet for sylinderliske ruller, hadde overtatt. Fra 1925 har vi hatt elektriske opptak med mikrofon i stedet for at man synger inne en trakt. I 1936 hadde gramofonindustrien kommet ganske langt, og teknologien var for lengst løpt fra voksrullene.

Musikkprofessor Ove Larsen ved Høgskolen i Nesna mener, fortsatt i følge NRK, at det er å gå for langt å sette sitt navn på en tradisjonell melodi, selv om den ikke er vernet. Om man faktisk har hørt den gamle melodien og bruker den bevisst, så er det ikke så vanskelig å være enig med ham i dette. Men her er det mange som har svin på skogen. Bob Dylan brukte melodien fra Brendan Behans “The Patriot Game” til sin “With God on Our Side”. “Masters of War” har melodien fra “Nottamun Town” og “Bob Dylan’s Dream” har melodi fra “Lord Franklin” (men det står på coveret, så det er helt OK). Finland, Estland og USA har alle nasjonalsanger som egentlig er gamle drikkeviser. Rolling Stones stjal “You Got to Move” (på “Sticky Fingers”) fra Rev Gary Davis og Mississippi Fred McDowell. Nå er disse kreditert, men de ble ikke det før etter at Rolling Stones tapte en rettssak om dette.

Det kanskje styggeste tilfellet er likevel Paul Simon som tok æren for “Scarborough Fair”, uten å si at det er en gammel engelsk folkesang og uten å si at han hadde lært den av Martin Carthy. Det siste har jeg en gang skrevet om under tittelen “Scarborough Unfair”. Bob Dylan hadde forøvrig lært “Scarborough Fair” av Martin Carthy noen år før Paul Simon ga ut sangen i 1966. Men Bob Dylan laget sin egen versjon av sangen, som han kalte ” Girl from the North Country”. Hører man godt etter, så hører man store likheter mellom de to sangene både i tekst og melodi. Men drar vi oss tilbake mot opphavsretten, så er dette et utmerket eksempel på at Bob Dylan har utnyttet et eksisterende verk slik at et nytt og selvstendig verk oppstår, noe som heldigvis er tillatt. Bob Dylan har dessuten aldri lagt skjul på at sangen er basert på “Scarborough Fair” og at han lærte den fra Martin Carthy.

Fra alvor til spøk. Spelemannen fra Bleikvassli ville, uansett hvem komponisten måtte være, ha vern for sin prestasjon som utøvende kunstner, etter åvl § 42. Denne prestasjonen er vernet i 50 år etter at den fant sted, eventuelt i 50 år fra et opptak offentliggjøres dersom dette skjer før utløpet av den første 50-årsfristen. Men vi må vel kunne forutsette at opptaket i vår fairytale ikke har vært gitt ut. Prestasjonen må ha funnet sted i 1936 eller tidligere om vi skal tro opplysningene i artikkelen. Tilvirkeren har en tilsvarende frist for rettigheter til selve opptaket. Men alle disse rettighetene har nok løpt ut.

Så som det skal være i et eventyr, så blir det også her happy ending: Det er ingen opphavsrettskrenkelse.

Print Friendly
  • Kim Holm

    Tuller du ikke litt nå? Kopiretten varer i 70 år etter opphavspersonens død, men de ideelle rettigheter er i følge norsk lov, og Bernekonvensjonen slik Norge tolker den, evige og ufraskrivelige. Det inkluderer sitatplikten(eller retten). Altså er det et opphavsrettslig brudd å påstå at man har, f.eks, skrevet Bibelen enn om Gud har vært død i mer enn 70 år.

    Så om dette ikke var en aprilspøk og Rybak hadde hørt den gamle slåtten, ville det vært et opphavsrettsbrudd å ikke føre opp skaperen(evt. “tradisjonell”).

    Eller?

  • Anonymous

    Nei, jeg tuller ikke. Også de ideelle rettigheter varer 70 år etter opphavsmannens død. De suppleres i noen grad av “klassikervernet” etter § 48, men det er uansett langt mindre omfattende enn retten etter § 3. Se Rognstad s. 208-209

  • Voksruller fra 1936?

  • Anonymous

    Det står så i artikkelen. Men siden voksruller gikk ut av bruk lenge før 1936 antyder jeg at opptaket må være mye eldre.