Samferdselsministerens økseskaft

Stortingsrepresentant Håkon Haugli (A) stilte 4. november 2010 skriftlig spørsmål til samferdselsministeren om behov for skilting når sykkelvei opphører. Spørsmålet lyder:

“Usammenhengende og uoversiktlige sykkelveier er en viktig årsak til alvorlige sykkelulykker. I dag har vi skilt som brukes når sykkelvei/sykkelfelt begynner, men ikke tilsvarende skilt for å vise at sykkelvei/sykkelfelt avsluttes. Vil statsråden ta initiativ til bedre skilting?”

Håkon Hauglis begrunnelse og samferdselsministerens svar finner man i sin helhet her, på Stortingets nettsider. Dessverre kom samferdselsministeren med et ganske intetsigende svar, som får meg til å tenke på det gamle eventyret “God dag mann, økseskaft”. Hun innleder slik:

“Et sammenhengende og lett lesbart hovednett for sykkeltrafikken i byer og tettsteder er viktig for å gjøre det trygt og attraktivt å sykle. Det arbeides kontinuerlig med dette som formål, både gjennom bygging av nye anlegg, og gjennom inspeksjon og utbedring av eksisterende anlegg, blant annet med hensyn til skilting og oppmerking.”

Kanskje arbeider man kontinuerlig, skjønt kontinuiteten i arbeidet synes å være like dårlig som sammenhengen i sykkevelveinettet. Og om man arbeider kontinurlig, så arbeider man uansett langsomt. Resultatet er ikke på noen måte imponerende.

Jeg sendte en henvendelse til Samferdselsdepartementet om samme tema 9. september 2010. Stortingsrepresentanter får svar raskt. Vi vanlig dødelige er åpenbart ikke like viktige. Etter fem måender, 10. februar 2011 fikk jeg svar fra Samferdselsdepartementet, hvor man bare henviser til statsrådens svar i Stortinget.

Svaret  er et skrivebordsvar og viser først og fremst at de som har forfattet det ikke sykler, at de ikke forstår sykkel og at de ikke tar sykkel på alvor.

Når det gjelder skilting innleder samferdelseministeren slik:

“Som en del av denne satsingen arbeides det med å bedre skilting for de syklende gjennom skiltene 751 – 757 ”Vegvisere for sykkelruter”.”

De skiltene hun henviser til er skilt av denne typen. I alle fall i Oslo vil disse skiltene i stor grad lede syklistene inn på veier som faller i den håpløse, og antagelig særnorske kategorien “sykkelrute, ikke tilrettelagt for sykler”. I Oslo leder de oss gjerne inn i gater hvor arealer som burde vært sykkelfelt heller er satt av til parkeringsplass for biler. Våre politikere mener som kjent at folk er viktigere jo større blikkbokser de har, slik at bilistene prioriteres. Dette bildet fra Lørenveien i Oslo er et eksempel på en vei som er skiltet på denne måten. Syklistene får lov til å sykle der, men det er trangt og man lar firmaer bruke gaten til å parkere sine lastebiler. Å skilte dette som sykkeltrasé er å narre publikum. Det er vanskelig å se annen grunn enn at politikere i festtaler og på sykkelkonfernaser skal kunne late som om de har gjort mye.

I en del tilfeller ledes man som syklist inn i rene trafikkfeller. Og uansett er henvisningen til slike skilt omtrent like meningsløs som å unnskylde manglende skilting for biler med at vi har satset på skilt som viser hvor langt det er til Gjøvik og andre steder.

Til hovedspørsmålet om manglende skilt svarer samferdselsministeren:

“Som stortingsrepresentant Håkon Haugli påpeker, markeres oppstarten av sykkelfeltet med skilt 521 ”Sykkelfelt”. Feltet er i tillegg markert med langsgående oppmerking 1008 ”Skillelinje” og symbol 1039 ”Sykkelsymbol”. Sykkelfeltskiltet skal gjentas etter vegkryss. Avslutning av sykkelfelt markeres ved at den langsgående oppmerkingen opphører. I likhet med alle andre trafikanter må syklistene forholde seg til vegoppmerkingen, og Vegdirektoratet har derfor vurdert det som unødvendig å anvende skilt i tillegg for å angi avslutningen på sykkelfelt.”

Hvis det er sant, som det sies i svaret, at Vegdirektoratet faktisk har vurdert spørsmålet, så må det foreligge en dokumentasjon av og begrunnelse for denne vurderingen. Jeg vil derfor kreve å få denne begrunnelsen. 10. april sendte jeg dette til Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet:

“Jeg sendte dere et spørsmål 9. september 2010 og mottok svar 10. februar 2011 (ikke 2010, som datoen på brevet sier).

Det vises i brevet til samferdselsministerens svar i Stortinget på spørsmål fra representanten Håkon Haugli. Der står det bl.a:

” I Samferdselsministerens svar fremgår at Vegdirektoratet har vurdert det som unødvendig å bruke skilt for å angi avslutning på sykkelfelt, da avslutningen tydelig nok markeres ved at den langsgående vegoppmerkingen opphører.”

I svaret fremgår bare Vegdirektoratet har vurdert ….

Jeg antar at når man kan si at Vegidrektoratet har vurdert dette, da har saken vært behandlet på et ryddig måte slik at det foreligger en begrunnet og dokumentert vurdering. Det er verken i samferdselsministerens svar eller i brevet til meg sagt noe nærmere om hva denne vurderingen inneholder.

Jeg ber derfor om å få tilsendt de vurderinger og den dokumentasjon som ligger til grunn for Vegdirektoratets og Samferdselsdepartementets standpunkt i denne saken.  Og jeg håper det ikke går fem måneder før jeg får svar denne gangen.”

Så får vi se om jeg får svar denne gangen. Jeg har tidligere tatt opp spørsmålet i en henvendelse til Vegdirektoratet 23. august 2010, men de har ennå ikke nedlatt seg til å svare.

Vegdirektoratet, og dermed samferdselsministeren tar feil. Som syklist erfarer jeg jevnlig at det er behov for skilt som markerer at det er slutt på sykkelfelt eller sykkelvei. Som syklister har vi behov for å bli varslet før trafikkreguleringen endres, slik at vi kan forberede oss på endringen. Å oppdage at sykkelfelt eller sykkelvei plutselig har blitt borte uten noe forvarsel, kan skape direkte farlige situasjoner. Det i så måte kanskje verste eksemplet i Oslo er avslutningen på sykkelveien vestfra langs E-18 inn mot byen. Her er det bråstopp der Munkedamsveien krysser Cort Adlers gate. Det er en utmerket sykkelvei så lenge den varer, og som inviterer til å holde en god marsjfart på sykkel. Men uten noe forvarsel ender den brått i et kaos av fortau og trikkeskinner. Fotgjengere som her blir påsyklet av syklister som for sent oppdager at det er slutt på sykkelveien bør sende regningen til Magnhild Meltveit Kleppa, som den som er politisk ansvarlig for elendigheten.

Oppmerkingen av sykkelvei er ikke på noen måte tydelig. Jeg har tidligere pekt på at den, som utenfor Ullevålsveien 15 i Oslo, gjør ett opphold (for å gi plass til politikernes helligdommer: bilene), på en måte som både faktisk og rettslig er uklar. Jeg har også spurt Vegdirektoratet om tolkingen av trafikkreglene her, men har heller ikke fått svar på dette. Jeg er fortsatt vrang, og inntil svar foreligger legger jeg til grunn at de verken skjønner problemet eller trafikkreglene, og derfor ikke er i stand til å svare.

Merkingen i veien kan være slitt vekk, eller det at den opphører kan være skjult av en feilparkert bil. Man må være supermann med røntgesyn for å se at merkingen av sykkelfelt forsvinner under den bilen som står ulovlig hensatt på bildet over.

Mitt inntrykk er at man i Norge i forhold til andre land generelt i større grad merker med skilt enn med markering i veibanen, blant annet fordi merkingen kan være skjult under snø og den slites vekk av piggdekk. I mange land er det markeringen i veien som forteller om det er lov å parkere eller ikke, men det brukes ikke i Norge. Men for syklister mener tydeligvis Vegdirektoratet og Samferdselsdepartementet at merking i veibanen får være tilstrekkelig — selv om også denne merkingen kan være dekket av snø, være slitt bort eller skjult under feilparkerte biler. Det viser bare en ting: Myndighetene tar ikke sykkel seriøst.

Politikken er preget av at det er bedre med 10 skilt for lite enn et skilt for mye. Opphør av sykkelvei/sykkelfelt er ikke det eneste problemområdet. Det kan også være vanskelig å vite hvor og når man har vikeplikt. I mitt “andre sykkelland”, Frankrike, opplever jeg aldri dette som noe problem. Ett er at det finnes sykkelveier og at de henger sammen. Men i tillegg er de godt skiltet. Har jeg som syklist på sykkelvei vikeplikt i et kryss så er det merket med et skilt som forteller at jeg har vikeplikt. Og selvfølgelig er det varslet med skilt når sykkelvei opphører.

Samferdselsministeren fortsetter:

“En direkte sammenligning av sykkelfelt og kollektivfelt er vanskelig, fordi sykkelfeltets avslutning innebærer noe annet i forhold til den øvrige trafikken enn når et kollektivfelt avsluttes. Et kollektivfelt ligger som regel til høyre, og må derfor avsluttes i god tid før kryss, slik at annen trafikk som har til hensikt å svinge av mot høyre skal kunne kjøre i høyrefeltet frem mot krysset. Sykkelfelt vil derimot aldri kunne brukes av andre trafikanter enn syklister på denne måten, på grunn av den smale utformingen. Kollektivfelt oppheves av vegkryss og av vegvisningsskilt som viser annen bruk av feltet, og da skal ikke eget skilt som viser opphevelse av kollektivfelt anvendes.”

Den viktigste grunn til å skilte opphør av sykkelvei og sykkelfelt er at syklisten skal få et forhåndsvarsel om at dette opphører og dermed kunne være forberedt på endret trafikk. Men når dette er sagt, kan man bare konstatere at det som sies videre er direkte galt.

Sykkelfelt ligger gjerne som en (ofte litt for smal) stripe langs kjørebanen. Den kan brukes, og blir dessverre også brukt av andre trafikanter. Biler krysser ofte linjen, f.eks. i svinger. Busser krysser linjen og kjører i sykkelfeltet hver gang de skal inn på en holdeplass som bryter sykkelfeltet (en i seg selv håpløs regulering som man ikke ser i land som tar sykkel på alvor), biler parkerer i sykkelfelt, osv.

Dessuten: Vi ser alt for ofte at sykkelfelt forsvinner foran et veikryss for nok en gang å gi bedre plass til politikernes hellige blikkbokser. Ved å fjerne sykkelfeltet på begge sider (der det er størst behov for sykkelfelt), klarer ansvarlige myndigheter å presse inn en ekstra kjørefil for biler. Antagelig venter de at syklistene bare skal fordampe og forsvinne i løse luften når de nærmer seg et kryss.

Samferdselsministeren avslutter sitt svar på denne måten:

“Jeg vil for ordens skyld påpeke at heller ikke Sverige, Finland og Danmark har noe skilt som opphever sykkelveg/sykkelfelt.”

I Norge, mer enn i noe annet land er det behov for skilting når sykkelvei/sykkelfelt opphører. En grunn er at sykkelveinettet er så usammenhengende og at sykkelveier og sykkelfelt opphører ustanselig, og på de mest uventede steder. I land hvor sykkelveinettet henger sammen har man ikke det samme behovet for slike skilter.

I Norge er man generelt mindre flinke til å merke sykkelfelt enn i land vi gjerne vil sammenligne oss med. Mitt inntrykk er at man i andre land i større grad bruker fysisk skille mellom kjørefelt for bil og sykkelfelt. Dette gjøres lite i Norge, visstnok fordi det kan gjøre snørydding vanskeligere.

I andre land er det vanlig at sykkelfelt langs vanlig kjørebane er markert ved at asfalten har en egen farge. Det er ikke vanlig i Norge.

I tillegg kommer det som er nevnt ovenfor at merking i veien slites bort og kan være skjult under snø.

Disse forhold gjør at vi hos oss bør skilte mer, ikke mindre enn i andre land.

Og det hadde også vært befriende om norske samferdselsmyndigheter ikke hele tiden skulle være livredde for å begynne å tenke på å gjøre noe bra før alle andre land har gjennomført det —  enten det er tog eller sykkelvei.

Men myndighetene tar ikke sykkel på alvor. Det gjelder dessverre både nasjonalt og i Oslo, og det gjelder både politiske myndigheter og fagetater.