Jarlsbergost og matpolitikk

I dag er det 55 år siden Jarsbergosten ble presentert. Den er norsk meieribransjes flaggskip. Jarlsberg er en norsk ost som har fått et internasjonalt renommé. Men er den et produkt matinteresserte nordmenn har grunn til å være stolte av? Selv er jeg i alle fall i beste fall ambivalent.

Osten er et industriprodukt, ikke et tradisjonsprodukt. Det er ikke noe galt i det. Norsk industri har klart å utvikle en internasjonal merkevare. Det er ikke for mye av det.

Vi kan noen ganger lese om at Jarlsbergosten bygger på tradisjoner fra 1860 ved nettopp Jarlsberg. Det er ikke sant. Den ble utviklet fra midten av 1950-tallet ved Landbrukshøgskolen på Ås, nå Universitetet for miljø- og biovitenskap. Det var faktisk en professor ved navn Ole Martin Ystgaard som ledet arbeidet. At en person som driver med ysting på Landbrukshøgskolen heter Ystgaard kunne passet fint i en Donald-serie. Men det er faktisk slik.

Jarslbergosten er en slags kryssning mellom gouda og emmentaler (“sveitserost”). Jeg har sett denne type ost omtalt som goutaler. Du kan lese mer om utviklingen av Jarlsbergosten her.

Tine reklamerer med at bare noe få personer kjenner hemmelighetene bak produksjon av Jarlsbergost. Kanskje det. Men er det egentlig så interessant? Mitt inntrykk er at det ikke er noe store hemmeligeter bak de fleste “store” oster. Produksjonshemmeligheter er noe man først og fremst forbinder med industriproduksjon. Det er gode råvarer, tradisjon og kvalitet i alle ledd som preger gode matprodukter, ikke hemmelige produksjonsmetoder.

Tine produserer Jarslbergost i Irland og USA, i tillegg til produksjonen i Norge. Norge har skyhøye tollmurer mot utenlandske landbruksprodukter. Det betyr selvfølgelig også at andre land, ikke minst i EU, har tilsvarende toll på norske landbruksprodukter.

Produkjonen i Irland er en EU-tilpasning fordi norskprodusert Jarlsbergost blir tilnærmet uselgelig med slik toll, slik norske bønder helst ser at utenlandsk ost gjøres uselgelige gjennom skyhøy toll inn til Norge. At importert ost fortolles til det uselgelige er “god” norsk landbrukspolitikk.

Prisen for norsk landbruksproteksjonisme er at norsk landbruk stenges ute fra eksportmarkeder. Alt snakket om hvor god kvalitet det er på norske landbruksprodukter blir ganske hult når bønder heller velger å stenge ute konkurranse fremfor å eksportere sine påståtte kvalitetsprodukter. Man tror ikke mye på kvaliteten når man opprettholder en slik politikk.

I følge en artikkel i Aftenposten 20. mai 2010 var hver kilo eksportert Jarslbergost subsidiert med 13,70 kr. Sist uke kunne Aftenposten presentere et annet regnestykke som viste at hver kilo eksportert Jarsbergost er subsidiert med 50 kr, og at vi taper 500 mill kr pr år på denne eksporten. Den norske osten er visst ikke så konkurransedyktig likevel.

Tine ville ikke kommentere de siste tallene om subsidiering av Jarslbergeksport eller hva det koster å produsere osten. Det overrasker nok ingen. De liker heller å fortelle historier om at den er en eksportsuksess uten å ta med hva den “suksessen” koster norske skattebetalere.

Landbruksminister Lars Peder Brekk kommer med følgende kommentar til Aftenposten:

“… det er bedre å selge overflødig melk til utlandet enn å tømme den ut.”

Man må vel være landbrukspolitker fra Seterpartiet eller landbruksbyråkrat for å tenke slik. Det er selvfølgelig meningsløst å bruke hundrevis av millioner på å subsidiere produksjon av noe markedet ikke vil ha. Som alle andre produsenter må selvfølgelig også bønder kunne selge sine produkter for den prisen markedet er villig til å betale, selv om det gir tap. Men andre kan ikke sende regningen til skattebetalerne.

I tillegg til generelle landbrukssubsidier støttes eksportern av denne osten. Det er et tiltak for å dumpe norsk overproduksjon av norsk melk, noe som hele tiden har vært noe av hensikten med produskjon av Jarlsbergost. Eksportsubsidier er antagelig den verste form for subsidier. Rike vestlige land dumper sin overproduksjon og presser prisene slik at fattige land uten muligheter til å subsidiere ikke kan konkurrere.

Overproduksjon av melk koster skattebetalerne 700 mill pr år, skrev Dagens Næringsliv, også det i mai 2010. Vi overproduserer mye annet også. I oktober 2010 meldte NTB at overproduksjonen av svinekjøtt i Norge var på 5300 tonn. Samtidig maser bondeorganisasjonene om at vi produserer for lite mat i Norge, og krever mer subsidier for å overprodusere mer. Norge har de mest subsidierte bøndene, som får 66% av sin inntekt i form av offentlige subsidier. Mens man overproduserer og dumper sterkt subsidiert overproduksjon ute, vil bøndene ha oss til å tro at vi produserer for lite mat i dette landet.

Nordmenn drikker mindre melk. Men bondeorganisasjonene vil sikre inntektene til overprodusentene. 22. april, langfredag, kunne E24 melde at “Tine presser på for høyere ostetoll”. Det skal sikre melkebøndenes inntekter. Melk belastes med 400% toll, og om jeg forsto artikkelen rett vil man ha maks WTO-sats som er mellom 250 og 300% toll på importert ost.

Norge snakker om å beskytte sitt ulønnsomme landbruk mot import fra land som dels har bedre forusetninger for landbruk, dels driver mer rasjonelt enn i Norge hvor hvert minste bruk skal opprettholdes for enhver pris. Andre land sliter med ulønnsomme fiskerier og vil gjerne beskytte seg og sine sinte fiskere mot import fra land med bedre forutsetninger for slikt, for eksempel Norge. Men når noen vil beskytte sine markeder mot fiskeimport fra Norge, da er det ikke grenser for hvor indignerte man blir her.

Jeg er møkk lei den proteksjonistiske dobbelmoralen i norsk matpolitikk. Jeg skammer meg over at landet mitt opptrer på den måten. Selv om det på kort sikt skader Norge må jeg innrømme at jeg gjerne ser at det innføres 300% toll på Jarlsbergost i markeder der den importeres. Og det vil bare være rett og rimelig om landbruksland kobler landbruk og fisk, og krever markedstilgang for landbruksprodukter hvis Norge skal ha markedstilgang for sin fisk.

Vi importerer ca 700.000 tonn kraftfor pr år. Det er omtrent 150kg pr nordmann, og det betyr at hver av oss indirekte spiser en knapp halvkilo importet kraftfor pr dag. Men i statistikken regnes nok dette som norskprodusert mat. Trenger vi virkelig økt overproduksjon av melk og kjøtt basert på importert kraftfor? Man verner i alle fall ikke kulturlandskapet ved å holde dyr innendørs og fore dem med importert kraftfor. Ikke sikrer man matforsyningen heller på den måten.

Tilbake til Jarslbergosten. Jeg har aldri sett noe om råvarene som brukes i osten. Så viktig kan de heller ikke være, siden Tine produserer både i Irland og USA. Tankegangen er åpenbart at kumelk er kumelk, uansett hvor den kommer fra. Uspesifisert kumelk kan tydeligvis brukes til produksjon av Jarslbergost.

Tine reklamerer med hvor godt norske kyr har det. Anne Viken har påvist at det ikke er sant. I Norge skapes et inntrykk av at husdyr utenfor vår idylliske lille utkant lider i et industrielt landbruk. Noe sant er det sikkert i det. Men norske dyr har det ikke så bra som norsk landbrukspropaganda vil ha det til, og dyr utenfor Norge har det neppe verre.

Når dette skrives er jeg i Frankrike. Jeg har aldri sett Jarslbergost i butikkene her, og har heller aldri savnet den. Frankrike produserer mange typer oster, mange med særpreg og lokal tilknytning. For at en ost skal være en AOC (Appellation Origin Controlée) stilles det strenge krav til osten. Det er ikke så mange hemmeligheter. Men krav til råvarer er viktig.

Det som for tiden er min favoritt blant gule oster her er en Comté AOC. Comté er en ost av Gruyère-type. Det er mange oster av gruyère-type. Men for at den skal kunne kalles Comté AOC er det blant annet et krav om at den er laget av upasteurisert melk fra kurasene Montbéliarde eller fransk Simmental. De skal selvfølgelig ha beitet i bestemte områder i Jura-fjellene, og det er krav til foret. Det kreves at man har minst en hektar beitemark pr ku. Silofor er ikke tillatt, fordi det gir dårligere melkekvalitet. Det er krav til produksjonsprosessen og til lagring.

Ideell lagringsperiode regnes å være 18 månder. Men man får også Comté som er lagret kortere. Den jeg pleier å kjøpe er merket med at den er lagret fra 16 til 21 måneder. Jeg tror dette henger sammen med at osten produseres om sommeren, slik at lagringstiden vil kunne variere noe med når på året man kjøper osten. Andre kan foretrekke andre oster, og det finnes sikkert billigere industrioster. Poenget er at jeg vet hva jeg får. Jeg kan være sikker på at osten merket Comté ikke er produsert på lisens i Irland. Ikke noe galt om irske oster (jeg vet ikke stort om dem), men de kan ikke selges som franske.

Lanbrukssamvirkets manglende respekt for råvarens opprinnelse, og dermed for kunder som ønsker kvalitet, ble veldig tydelig da Gilde (Nortura) overtok lammeprodusenten “Hallingskarvet”. Det var en kvalitetsprodusent som krevde at lam skulle ha betitet ved Hallingskarvet. Nå har Gilde vannet ut merket, og lar det omfatte “lam som har beitet i fjellområdene rundt Hardangervidda”. Fjellområdet rundt Hardangervidda er i praksis det meste av Sør-Norge. Gilde må gjerne markedsføre fjellam, og det kan sikkert være utmerket. Men man bør ikke jukse i markedsføringen ved å bruke stedsnavn som ikke (lenger) betyr noe.

Ved å misbruke stedsnavn som merkenavn uten lokal tilknytning ødelegger man ikke bare det aktuelle merket, man undergraver også muligheten for å markedsføre lokale produkter. Vi vet at “Jarlsbergost” ikke produseres på Jarslberg, at Tine ville legge ned produksjonen av “Gudbrandsdalsost” i Gurbrandsdalen, og at lam fra “Hallingskarvet” ikke kommer fra Hallingskarvet. Vi kan fortsette. Lite tyder på at “Gubrandsdalsost Heidal” faktisk er laget i Heidal, like lite som “Gudbrandsdalsost Misvær” er laget i Misvær. For “Kvitseidsmør” sier Tine at det er laget etter gamle tradisjoner fra Kvitseid i Telemark, men det lages, fortsatt i følge Tine, i Sør Setesdal, som ikke er i Telemark. Man har sikkert mange fine tradisjoner i Setesdal som er verd å bygge videre på, men Telemarkstradisjoner er det uansett ikke.

Så da kan vi vel også gå ut fra at “Selbu Blå” ikke har noen tilknytning til Selbu? Og “Dovreost” har vel ikke mer tilknytning til Dovre enn “Gudbrandsdalsost” har til Gudbrandsdalen?

Jarslbergost selges i mange varianter. Utgaven vellagret er et anstendig produkt til industriost å være, selv den er bare lagret i syv månder. Men man har også produsert en ganske smakløs gummivariant som “Skorpefri Jarslberg”, som bidrar til å undergrave enhver respekt for produktet Jarlsbergost. Det er mulig at den har forsvunnet, den nevnes i alle fall ikke på Tines nettsider. Det er i så fall positivt.

Nordmenn er vokst opp med norsk landbrukspolitikk hvor målet har vært standardisert og pregløs industriell volumproduksjon. Politikken har vært å satse der hvor man har dårligst forutsetninger for å kunne lykkes. Man har vært opptatt av å sikre bøndene inntekter, uansett hvor dyre og dårlige produkter de leverer.

Mitt yndlingseksempel begynner å bli gammelt. Det er fra 1970-tallet. Men jeg tar det med likevel. Osten kunne variere ganske mye i kvalitet. Vår utmerkede lokale kjøpmann visste godt hvilke produsenter som leverte god ost og hvilke som leverte en ost som var mindre god. Men han hadde ikke noe valg. Systemet fungerte omtrent slik at for hver god ost måtte han ta inn tre dårlige, og alt til samme pris. Man kunne ikke betale ekstra for den gode osten og selge den til kunder som var villige til å betale litt ekstra for kvalitet. Vår kjøpmann visste at min mor satte pris på god ost, og sa gjerne fra når han hadde fått inn en god ost. Da kjøpte min mor noen store stykker så vi hadde slik ost en stund.

Produsenten fikk lik pris uansett hvor god eller dårlig kvalitet denne leverte. Tanken på å levere kvalitet til forbrukerne har vært helt underordnet. De som startet med okseraser med god kjøttkvalitet, som Limousin, Charolais eller Hereford opplevde tilsvarende: Deres produkter ble klassifisert som den ubestemmelige norske dyrerasen storf, og solgt som storfekjøtt. Sannsynligvis fikk de heller ikke bedre betalt for å levere god kjøttkvalitet. Slik dreper man kreativitet og initiativ i norsk landbruk.

Om det ikke har vært et direkte mål å forflate den norske smaken, så har det vært en uunngåelig konsekvens av den politikk som har vært ført.

Stolthet over egne produkter hos norske bønder har vært helt fraværende — alt har likevel havnet i den samme blandingen. Det er derfor ikke så rart at den totalt smakløse gummiosten “Skorpefri Norvegia” selger mest i Norge. Det sier mye om norsk ostesmak at Tines konkurrent, Synnøve Finden, kan kalle sitt hovedprodukt for “Gulost”. Det sier mye, og det dette sier er ikke positivt: Nordmenn flest har ikke peiling. Det er greit bare osten er gul og ikke smaker noe.

På mange måter symboliserer Jarlsbergosten det tragiske i norsk matproduksjon. At den har vist seg å kunne gå når den bare får solide krykker, hjelper ikke så mye.

Print Friendly
  • Snemann

    Mange interessante betraktninger her. Jeg bet meg merke i blant annet dette:

    “Vi importerer ca 700.000 tonn kraftfor pr år. Det er omtrent 150kg pr nordmann, og det betyr at hver av oss indirekte spiser en knapp halvkilo importet kraftfor pr dag. Men i statistikken regnes nok dette som norskprodusert mat. Trenger vi virkelig økt overproduksjon av melk og kjøtt basert på importert kraftfor? Man verner i alle fall ikke kulturlandskapet ved å holde dyr innendørs og fore dem med importert kraftfor. Ikke sikrer man matforsyningen heller på den måten.”

    Det må være opplagt at de norske støtteordningene dreier jordbruksproduksjonen over i en mer intensiv retning. Dvs. at dyrene står på bås og gis kraftfor istedet for å gå fjell og mark og finne føden selv. Dette gir ikke bare kulinariske utslag, men er selvfølgelig en vesentlig årsak til gjengroingen landet over. Samtidig som bøndene slår seg på brystet og hevder de er garantistene for kulturlandskapet, presser de igjennom produksjonmetoder som sikrer at kulturlandskapet gror igjen. Hyklere og løgnere!

    Det paradoksale er at i et land som Norge er en ekstensiv produksjon måten norske bønder kan konkurrere med utenlandske bønder, både kulinarisk og økonomisk. Men gress og blomster på hei og fjell er allerede gratis og danner ikke noe grunnlag for subsidier som innkjøpt, utenlandsk kraftfôr gjør.

    En liten ting til slutt: I fjor var jeg innom Felleskjøpet på Leknes i Lofoten for å kjøpe en tillebår og ble sendt på lageret for å hente den. Hva seg jeg der? Palle på palle med kraftfor merket “Lofotlam”! Du trodde kanskje at Lofotlam skulle gi en kulinarisk formidling av Lofotens grønne beitemarker. Ha, ha – du er naiv, du – det er nemlig kraftfôrblandingen som skal gi deg opplevelsen av Lofotlam. For en bransje – alt er bare løgn og bedrag.

  • Glimrende – og jeg skammer meg over norske handelshindre.

  • Jarlsbergost er langt billigere her i Australia enn i Norge… Noe er galt..

  • “Det er gode råvarer, tradisjon og kvalitet i alle ledd som preger gode matprodukter”

    To kommentarer til denne: Jeg vil påstå at det i Jarslberg finnes alt dette. Gode råvarer er jeg overbevist om at det finnes (jeg stoler ihvertfall på at de jeg kjenner som leverer melk til en av de store jarlsbergysteriene i Norge godt nok til å vite at de tar produksjonen sin meget seriøst). Jeg mener også at det er mye tradisjon rundt Jarlsberg-osten, selv om dette er spredd på flere meierier og ikke samlet i et område. Hva du forøvrig legger i kvalitet er også litt vanskelig å si noe om.

    For min del mener jeg forøvrig at det til syvende og sist er smaken (konsistens, aroma osv) som kjennetegner gode matprodukter. Skulle det vise seg at jeg ikke kan merke forskjell på an Jarslberg fra Molde og Dublin, så er de etter min mening like gode.

    Jeg ser at du bruker ei veldig fransk tilnærming til kvalitet i mat. For min del klarer jeg ikke å se at geografi skal være avgjørende for å definere kvalitet. Dersom en ost som smaker eksakt likt kommer fra et nærliggende område, så kan jeg ikke se at den skal være et mindreverdig produkt basert på noen grenser trukket opp av en komite. Du ser ut til å la denne komiteen definere hva som er godt. For min del vil jeg gjerne finne ut det selv.

    Så kan du gjerne mene at Jarlsberg er et dårlig produkt (selv er jeg ikke enig, spesielt ikke om den får god lagring et par måneder ekstra), men jeg synes dety blir veldig underlig å komme til en slik konklusjon basert på hvilket meieri som den kommer fra.

  • Anonymous

    Det er selvfølgelig mange mulige kriterier for å definere kvalitet. Jarlsberg er ikke min favoritt blant gule oster, men det er en smaksak og har ikke noe med kvalitet å gjøre. Det er heller ikke så veldig interessant om en Beaufort er bedre enn Comté eller omvendt.

    Et poeng er at jeg ikke synes det er verdt å bruke 500 mill pr år for å subsidiere dumping av norsk overproduksjon av melk.

    De franske reglene, og andre tilsvarende regler om beskyttet opprinnelse, sier ikke noe om at man ikke kan produsere ost med uspesifisert melk hvor målet er høy produksjon og lav pris. Man får bare ikke lov til å kalle den osten Comté, Beaufort, Cantal eller andre tilsvarende opprinnelsesmerker — akkurat som man ikke får kalle en musserende vin for champagne med mindre den er produsert i Champagne med spesifiserte druetyper.

    Jeg tror den eneste måten kan vil kunne bygge opp kvalitetsbaserte norske (mat)merkevarer er ved å stille veldig strenge kvalitetskrav, ikke minst krav til råvaren. Man kan ikke basere seg på at melk er melk med en slik strategi. Udokumenterte og uriktige påstander om at vi har verdens beste melk holder ikke.

    Jarlsberg er et merke som betegner en grei ost. Men noe virkelig kvalitetsmerke vil det ikke kunne bli. Det som virkelig er synd ar at man fortsetter å misbruke stedsnavn som produktnavn, og dermed systematisk undergraver muligheten for å bygge opp stedsbaserte produktnavn i Norge.

  • Anonymous

    Jeg kjenner ikke “Lofotlammet”. Hvis det stilles strenge krav, så er det utmerket. Igjen: Kan kan gjerne selge “kystlam” eller hva man måtte kalle det, uten strenge krav til område. Det kan godt bli utmerket lammekjøtt av slikt. Man må bare ikke ødelegge “Lofotlam” slik man har ødelagt “Hallingskarvet”.

    Også for noen av de franske oster jeg har sett på er det tillatt med en viss mengde kraftfor om vinteren. Det er spesifisert hvor mye og hva slags kraftfor (må være kornbasert i det jeg har sett på).

  • Snemann

    Jo, jeg synes at det spesielt overraskende at dette saueholdet krever tilskudd av kraftfôr:

    1. Sauene melkes ikke, så de trenger ikke en superpotent diett som en melkeku.
    2. Det går stadig færre sauer og beiter i marka. Hvorfor? Det er ingen kostnader forbundet med å bruke beitemarka i Lofoten (eventuelt noen tapte dyr).
    3. Det kulinarisk interessante med Lofotlam må vel være de lokale smakene dette kan formidle. Ikke den smaken man kan syntetisere ved hjelp av oljer, syrer, proteiner mv. gjennom en kornblanding produsert et annet sted i verden. Overfødig å si, selvfølgelig, men Lofotsmaken får man ved å la dyrene beite i Lofotens lier.
    4. Ikke vet jeg, men er sauen en egentlig korneter? Så vidt meg bekjent er kua en gress- og blomstereter, og ikke korneter. Er ikke sauen det samme?

  • Så vidt jeg klarte å finne ut, har lofotlammet tilgang til kraftfor i ca 14 dager av vekstperioden. Krav til kraftforet var visst litt verre å finne.

  • “Melk er melk”. Det blir litt vanskelig å forsøke å komme med fakta om norsk landbruksproduksjon, med Jarlsberg som eksempel, når utgangspunktet ser ut til å være basert på en masse fordommer om hvordan mat produseres i Norge. Inntil du finner ut at hvilke krav som faktisk stilles til råvarene i eksempelet ditt, så tenker jeg at jeg lar være.

    Jeg synes også det er litt underlig at produktnavn basert på stedsnavn ikke har noe krav til produksjonssted, men ser samtidig at det er en tradisjon som er spesielt sterk i middelhavslandene. Skal Gudbrandsdalsost være en ost slik tradisjonen er/var i Gudbrandsdalen, eller skal den også komme fra Gudbrandsdalen? For å ta to eksempler fra samme bransje, så er jo Champagne et eksempel på en type krav, mens amerikanske mikrobryggerier gladelig leker seg med tradisjoner fra ulike ølregioner og kaller ølene sine for “tsjekkisk pils” eller “berliner weisse” uten de har noen annet enn inspirasjonen som tilknytning til stedsnavnene. Jeg synes uansett at dette handler om noe helt annet enn kvalitet.

  • Snemann

    Produktnavn basert på stedsnavn er ingen enkel sak. Jeg er av den oppfatning at dette bør handle mye om ærlighet og redelighet, om tillit mellom produsent og konsument. Mange, herunder norske jordbruksinteresser, ser det opportunt å utnytte språklig og juridiske finurligheter for å forlede forbrukeren til å tro at han kjøper et annet produkt enn det han faktisk kjøper. Da misbrukes tilliten.

    Med hensyn til amerikansk øl som selges som “tsjekkisk pils” eller “berliner weisse” er det åpenbart at ølet er laget i Amerika, ikke i Berlin eller i Bøhmen. Da seiler man ikke under falsk flagg.

    Med hensyn til sau som selges som lam fra Hallingskarvet er det ikke åpenbart at sauen kan ha gresset (eventuelt gjødd opp på kraftfôr) hvor som helst i Sør-Norge. Da seiler man under falsk flagg.

  • Bra artikkel. Nei til handelshindre og toll, ja til strenge krav til råvarer, prosesser og stedsbaserte merker.
    Jarlsbergosten er flat og kjedelig i smaken, og det hjelper ikke stort om den er lagret heller.
    Gouda og selv Norvegia er bedre, men ingen av dem kan sammenlignes med f.eks. Sorte Sara eller Gamle Ole.
    Men det finnes da gode norske oster også — f.eks. på Bondens marked fra lokale produsenter.
    Ellers — apropos handelshindre — er det på tide å fjerne restriksjonene på salg av råmelk og råmelksoster i Norge.

  • Anonymous

    Min kommentar om at “melk er melk” gjelder først og fremst at man produserer Jarlsbergost på lisens i Irland og USA. Det kan godt hende at man stiller kvalitetskrav, jeg håper da virkelig at man gjør det. Men da har produktet ikke noe å gjøre med et sted i Norge.Slik ost har like lite med Norge å gjøre som norsk Sveitserost (som jeg synes er god) har med Sveits å gjøre eller norsk Edamer har med Nederland å gjøre.

    Produktnavn basert på stedsnavn er vanskelig, og det er nok noe man har blitt langt mer bevisst på i de senere år. Holder vi oss til ost, så er Edam en by i Nederland og de angrer nok på at de ikke gjorde noe for å beskytte Edamerosten før det var for sent. Gouda tror jeg er beskyttet, og noe langt bak i hodet mitt sier at det var grunnen til at man i Norge for lenge siden gikk over fra å kalle osten Gouda til å kalle den Norvegia. Pils er en øltype man begynte å lage i Piltzen i Tsjekkia, det er nok også et stedsnavn som er tapt som betegnelse på et lokalt produkt.

    Men det man ellers ser er at man forsøker å rendyrke og skjerpe kravene til lokal tilknytning og produksjon. Det er fristende å sammenligne med vin, hvor lavere kvantitet og bedre kvalitet alle steder (hvor det er grunnlag for vinproduksjon) har vært oppskriften på suksess. Men det treffer ikke helt. Vi må ha vårt daglige brød, gjerne med litt pålegg på, men vi trenger ikke vår daglige vin.

    Ved å produsere Jarlsbergost på lisens i Irland og USA vanner man ut varmerket “Jarlsberg”. Kanskje gir det gevinst på kort sikt, men ødelegger muligheten for å heve dette til et virkelig kvalitetsmerket. Og jeg synes eksempelet med “Hallingskarvet” er tragisk. I Norge, sannsynligvis mer enn i de fleste andre land, bør man satse på kvalitet og lokal profil. Men man gjør det motsatte og ødelegger med det grunnlaget for å satse på stedsegne produkter. Jeg valgte i det første innlegget eksemplene Selbu Blå og Dovreost. Så langt jeg har klart å finne ut, så er det oster med lokal tilknytning. Men når den selges sammen med Jarsbergost og Gudbrandsdalsost så kan man ikke uten videre gå ut fra at den har slik tilknytning.

    Kvalitet kan være så mangt. Men det man ser der man har opprinnelsesmerking med strenge krav er at man har valgt å satse på områder som har vist seg å ha særlige forutsetninger for å produsere nettopp dette produktet med høy kvalitet. For Cantal, en annen fransk gulost, fremheves at den høye andelen av urter som vokser i området er med på å gi melken, og dermed osten en spesielt god kvalitet. Jeg finner ikke andre franske kyllinger som kan måle seg med Bresse-kylling. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn er det. Mange produserer kylling, men i det bestemt området har man klart å heve kvaliteten over alle andre. Og den kyllingen er selvfølgelig også dyrere enn alle andre, og det er ikke den som ligger plastpakket i supermarkedene (i alle fall ikke der jeg handler).

    Jeg mener man går i feil retning med stadig mer sentralisering og nedleggelse av produksjonssteder, og satsing på standardiserte volumprodukter.

  • Anonymous

    Noen stedsnavn har degenerert til typebetegnelser. Det er for så vidt spørsmål om ærlighet for de enkelte produktene. Ingen har trodd at russisk “champagne” har vært champagne, men de har ønsket å snylte på et annet produkts renomme.

    Men det er også en produktstrategi. Skal vi få fram stedsbaserte produkter der man har særlig forutsetninger for å prousere varer med høy kvalitet? Sted bare for å ha sted, har ikke noen hensikt. Jeg skal vokte meg for å fremheve områder som steder hvor kvaliteten ikke holder mer enn et gjennomsnittsnivå hvor stedstilknytning ikke noe poeng. Men jeg er ganske sikker på at slike finnes.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » I Vini del Giro d’Italia 2011: 2. etappe. Piemontevin, parmesan og parmaskinke til fiolintoner()

  • Estelle

    “De franske reglene, og andre tilsvarende regler om beskyttet opprinnelse, sier ikke noe om at man ikke kan produsere ost med uspesifisert melk”JodaAOC sier alt om opprinnelsen og måten dyr og melk blir behandlet. Til og med hva slags ku- eller geitraser kan brukes.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Les vins du Tour de France 2012: 9. Kamp mot klokken i klokkebyen()

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » I vini di Giro d’Italia 2013 — 13. etappe: Etappen som har alt()

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Les vins du Tour de France 2011: 19. etappe — heftige fjell, ost og frisk vin()