Det ble for fristende. I 2010 laget jeg en serie om Les vins du Tour de France. Den kommer i en 2011-utgave når touren nærmer seg. Men Italia er også et særdeles spennende land når det gjelder vin, sykkel, geografi, mat og kultur generelt. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen til også å se hva slags viner man finner langs ruten til årets Giro d’Italia. Jeg “skulle bare …”, og resultatet ble at jeg fulgte alle etappene.
Vi får nå inn i de ukene hvor ikke noe er så macho i Italia som rosa. Visste man ikke bedre kunne man tro det var en tre uker lang Gay Parade. For mens ledertrøyen i Tour de France er gul, så er den rosa i Giro d’Italia. Følger en rittet (jeg har bare fulgt det på TV) ser en at det er rosa som gjelder i disse ukene.
Italia er et mangfoldig og rotete vinland. Det er antageligvis det vanskeligste, mest spennende og mest frustrerende vinland man kan gi seg i kast med. I boken “Vinens verden” (6. utg) innleder Hugh Johnsons og Jancis Robinson kapittelet om Italia på denne måten:
“Det geniale ved Frankrike er ikke bare god smak, men også god orden. God smak finnes også i Italia, men orden kommer langt nede på prioriteringslisten. Langt nedenfor kreativitet. Ikke noe vinproduserende land har større bredde i vinstiler, lokale klimaforskjeller og ikke minst lokale druesorter. Noe Italia vet å utnytte for fullt. Frankrike er fortsatt nr . 1 for fine viner, men Italia har en like fornem, om en tidvis høyst irriterende, vinøs personlighet. Toppvinene har en helt spesiell livlighet og stil, men som i andre store europeiske produsentland rommer bunnsjiktet altfor mye kjedelig vin fra altfor produktive vinstokker. Slik vin blir det imidlertid raskt mindre av, og det har skjedd en imponerende kvalitetsforbedring for vinene i mellomsjiktet, ikke minst de hvite.”
Det er mye å gi seg i kast med, og vi klarer nok ikke å drikke oss gjennom hele Italia i løpet av bare én Giro. Jeg har puslet med dette siden oktober 2010, da etappene for årets Giro ble offentliggjort. I løpet av den tiden har jeg lært mye om Italia, om italiensk geografi, kultur og ikke minst italiensk vin. Men det er så mangfoldig og så komplisert at jeg ikke på noen måte har klart å få en fullstendig oversikt, langt mindre den innsikt man bare kan få ved å smake seg gjennom et stort antall viner. Det hjalp at Aperitif i samarbeid med Gambero Rosso i januar arrangerte en stor smaking av italienske viner i Oslo. Det var mulig å smake rundt 200 viner. Det er ikke lett å smake så mange viner i løpet av et par timer under et arrangement med stor trengsel av andre som også vil smake. Men jeg rakk å smake ca 70 viner fra ulike deler av Italia, og det gjorde i alle fall at jeg fikk satt smak på mye av det som jeg til da bare hadde lest om.
Jeg liker å starte med geografien og topografien i et land. Vi mister perspektivet når vi ser et land på avstand, og jeg er neppe den eneste som har en tendens til å tro at verden er mye flatere enn den er utenfor noen kjente fjellområder.
Italia er langt. De nordligste vinområdene er på omtrent samme breddegrad som Bordeaux. I syd er vi like langt syd som Nord-Afrika. Snur vi oss rundt og ser nordover fra Torino eller Milano, blir det omtrent like langt til København som til de sydlige deler av Sicilia. Vi vet at det er betydelige klimatiske forskjeller mellom Købehavn og områder som Bordeaux og Piemonte. Da bør det ikke være veldig overraskende at det også er ganske store forskjeller mellom Piemonte og Veneto i nord, til Calabri og Sicilia i syd.
Topografi sier en del om et landområdes naturlige forutsetninger for bl.a. vindyrking. Grenser mellom stater flytter seg etter kriger og andre begivenheter, og kan noen ganger fremstå som ganske tilfeldige der de er i dag (skjønt Italia har en ganske naturlig grense). Men fjellene, dalene og elvene består — i alle fall må man ha et langt tidsperspektiv for å se endringer. Dette satellittbildet, som viser snø i fjellene, får godt fram topografien. Bildet er fra NASA, og det kan lastes ned i normal, stor og kjempestor utgave.
I nord er “støvelen” pyntet med Alpene, som danner grensen mot Frankrike, Sveits, Østerrike og Slovenia. Langs støvelen går Apenninene. Apenninene forbindes med Alpene i nord-vest, ved de Liguriske alper. Man kunne kalt det en ryggrad. Men holder vi oss i støvlemetaforen er det kanskje bedre å kalle dem for knapperad eller glidelås. Uansett deler det landet på langs. I nord ligger Po-sletten mellom Alpene og Apenniene.
Man kan spekulere ut fra topografien — og jeg understreker at dette kun er spekulasjoner fra min side. Alpene beskytter Italia slik at landet stort sett ligger i le for kalde vinder fra nord. Fjellområdene opp mot Alpene er i stor grad sydvendt, og får mye sol. Områdene syd-vest for Apenninene får sol, men kanskje også en del vind fra Middelhavet (selv om middelhavsvinder som regel er ganske varme og tørre). På den andre siden av Apenninene, mot nord-øst, får man mindre sol, men antageligvis er områdene mer beskyttet mot vær. I varme land finner vi ofte den beste vinen oppe i høyden. I lavlandet blir det for varmt. Særlig nattetemperaturen er lavere i høyden, noe som kan ha stor betydning for vinens kvalitet.
Dette bør gi store variasjoner både i klima og grunnforhold — noe som pleier å ha stor betydning for vinen. Men ut fra topografien er det ikke overraskende at “kneskålen” nord-vest mot Alpene (Piemonte), “knehasen” nord-øst mot Alpene (Veneto) og “foran på tykkleggen” (Toscana) er de viktigste vinområdene.
Po-sletten er beskyttet også mot vest. Den bør ha et mildt klima, som stabiliseres av elven. Sletteland pleier ikke være vinmark. Der dyrker man heller andre vekster. Vi må gjerne hegne om vinen. Men på de beste dyrkingsområdene har man gjerne valgt å dyrke korn, grønsaker og annet som betyr mer for kostholdet. Og det er like greit. Den beste vinen kommer stort sett fra ganske karrige områder hvor det ikke er mulig å dyrke så mye annet. Dette kartet viser de viktigste, men ikke alle vinområdene.
Men dette kartet gir et alt for enkelt og ryddig bilde av Italias vinområder. Dette kartet får bedre fram mangfoldet:
Italia ble ikke samlet til en stat før i 1861. De feirer sitt 150-årsjubileum i år. Før dette var det en rekke småstater. Fortsatt er der store regionale forskjeller, med sterk regional identitet. Vi kjenner det fra italiensk politikk, hvor partiet Lega nord ønsker å løsrive det rike nord fra det fattige sør. Det sies at den sterke fotballpatriotismen i Italia er et utslag av at de gamle småstatene utkjemper sine kriger på nytt på fotballbanene hver helg. Lokalpatriotisme er sterk — på godt og vondt. Man tar vare på tradisjoner. Men det er ikke nødvendigvis med et refleksjonsnivå ut over at det er slik man alltid har gjort. Og lokalpatriotismen kan lett gi uvilje til å lære av andres erfaring.
I vinsammenheng tilsier det store kulturelle forskjeller, i tillegg til de geografiske. Dette tilsier en svært så variert vinproduksjon.
Italia er det land i verden hvor det produseres nest-mest vin. Det lå lenge på topp, men vinproduksjonen har sunket såpass mye at Frankrike nå leder den konkurransen.Vinkonsumet har sunket kraftig, som i de fleste land hvor vin tidligere var en selvfølgelig del av det daglige kostholdet. I 1975 drakk italienerne i gjennomsnitt 104 liter vin pr år, mens det i 2005 var sunket til 45,7 liter pr år. Men det er ingen grunn til å beklage redusert volum når kvaliteten har økt veldig mye i den samme perioden. Italiensk vin blir stadig mer populær, også i Norge. I 2000 hadde den en markedsandel på 16,2%, i 2009 var den steget til 24,9%.
Ingen bør vel bli overrasket over at det også er et særdeles mangfoldig og veldig uoversiktlig vinland. Det brukes visstnok 2.000 ulike druetyper i italiensk vinproduksjon. Men ingen vet sikkert. Ca 400 druer er offisielt godkjent — det er mer enn nok for en som prøver å orientere seg i landets viner. Vinen er klassifisert i fire nivåer, og klassifiseringen er beskrevet her. Men Italia er også landet som viser at vinklassifisering er et tveegget sverd. Den kan fremme kvalitet, men også hemme utviklingen. Noen av de dyreste italienske vinene er uklassifiserte eller lavt klassifiserte, fordi rammene innenfor klassifikasjonene kan bli for trange.
Frankrike er mer enn dobbelt så stort som Italia, mens det altså produseres nesten like mye vin i Italia. Sagt på en annen måte så er en større andel av Italias areal vinmark. Mens det er i Frankrike er store områder hvor det i praksis ikke dyrkes vin, dyrkes vin omtrent over alt i Italia. Syklistene vil derfor aldri være langt fra en vinmark.
Italia har en vinhistorie hvor man først i de senere år virkelig har satset på kvalitet. Tidligere var det kvantitet som gjaldt, om man produserte uhorvelige mengder likegyldig konsumvin. Druer lot seg dyrke der det var vanskelig å dyrke noe annet. De utgjorde et viktig tilskudd til kostholdet, og vinproduksjon var en metode for å konservere druesaften. Fortsatt produseres det her, som i alle andre vinproduserende land, mye uinteressant vin. Men den vil ikke vi bry oss om. Vi må bare konstatere at Italias historie som produsent av kvalitetsvin i noe omfang ikke er lang.
Som vinprodusent har Italia en moderne historie som er nokså parallell med andre områder som noe motvillig har gått fra kvantitet til kvalitet, som Languedoc-Roussillon i Frankrike. Noen pionerer går drastisk til verks, gjerne med å introdusere fremmede kvalitetsdruer som Cabernet Sauvignon, Merlot og Chardonnay. De klarer å vise at de kan produsere kvalitet, og at de også kan hevde seg mot toppviner fra Bordeaux. Men egentlig er det ikke så interessant å produsere Bordeaux-kopier, selv om resultatet kan være utmerket. Det blir litt som japanske biler: De virker, kvaliteten er god, det er ikke mye feil på dem og de gir god valuta for pengene. Men de har ingen egen stil, identitet og personlighet. Sagt på en annen måte: De blir litt kjedelige.
Det neste stadium i utviklingen er at noen vender tilbake til egne røtter, og satser på kvalitet basert på egne tradisjoner og tradisjonelle druer. Da begynner det å bli spennende, selv om man kanskje beveger seg bort fra et motepreget mainstream-marked.
Hugh Johnson skriver i innledningen til avsnittet om Italia i 3. utg av “Vinens verden”, som er fra 1985 (norsk utgave i 1986):
“I første utgave av dette atlas beskrev jeg italienernes urgamle likegyldighet med sin vinkultur som både tiltalende og fortvilende, størstedelen av landets enorme vinproduksjon, med sine gleder og skuffelser, kunne drive en skikkelig vinhandler til flasken.
Det er skjedd store forandringer siden den gang. Italienerne er ikke lenger nonsjalante med vinen, ihvertfall ikke når det gjelder produksjon og markedsføring. (Måten å drikke den på, er en annen sak.) Men fremdeles er det sider ved italiensk vin som man må mobilisere både godvilje og tålmodighet for å forstå.”
I Italia produseres først og fremst rødvin. Det er et lite paradoks at i varme områder, der man gjerne kunne ha ønsket seg en syrefrisk hvitvin, der er det rødvinen som dominerer. Det er vanskelig å produsere god hvitvin i varmt klima, så den beste hvitvinen kommer gjerne fra områder hvor det er litt kjøligere — og hvor rødvin derfor ofte vil passe bedre. Men det finnes også god italiensk hvitvin, og vi skal plukke den med oss når vi kommer innom noen av dens steder.
En tilbakevendende frustrasjon når man skal utforske viner er mangelfull informasjon fra Vinmonopolet. Selv om de har blitt noe bedre, er vinen bare sortert i ganske store og grove kategorier. Vi får regioner, men ikke de ulike vinområdene. Sist jeg sjekket listene hva de har av rødvin fra Piemonte fikk jeg 676 viner.
Det er flott at Vinmonopolet har et stort utvalg. Vinmonopolet er nå kanskje verdens beste vinhandler. Det har et større vareutvalg enn noen andre, de har mange spennende toppviner i sine spesialbutikker for de som har nok interesse og penger til å kjøpe dem, og de har god tilgjengelig over hele landet. Men det er frusterende når man f.eks. i Piemonte ikke kan velge vin fra bestemte DOC, DOCG eller IGT områder. Holder vi oss i Piemonte vil mange viner ha navn som Barolo, Barbaresco, Barbera d’Alba, osv. De kan man søke etter. Hvis område, drue eller annet står i beskrivelsen kan vi også søke. Men vi får da ofte mer enn vi vil ha, andre ganger kan vi ikke være sikre på at vi virkelig fikk med alt. Å bla seg gjennom 676 viner for å se hva de måtte ha fra et underområde blir litt for tidkrevende. Jeg har pekt på dette før. De har som sagt blitt bedre, men de har et stykke igjen før deres database blir så informativ som den burde ha vært.
Skal man bli kjent med Italias viner må man gå systematisk til verks. Om Giro d’Italia er en systematikk som vinfolket aksepterer, vet jeg ikke. Men det er en tråd som er like god som noen annen.
Oversikt over l vini del Giro d’Italia 2011
Innledning
1. etappe — fra kongeslott til
sprudlende søtsaker
2. etappe — Piemontevin, parmesan og parmaskinke til
fiolintoner
3. etappe — sprudlende Lambrusco og dramatisk
kyst
4. etappe — kyst og marmor
5. etappe — inn i Toscana og sangiovesebeltet
6. etappe — viner fra Romas bakhage
7. etappe — rystende
vinopplevelser der syd og nord møtes
8. etappe — turistvin langs vristen
9. etappe — vulkansk vin på Sicilia
10. etappe — et oversiktlig italiensk vinområde!
11. etappe — Dylan-vin og
drueforvirring
12. etappe — frisk hvitvin ved Adriaterhavet
13. etappe — fra vin til høyfjell
14. etappe — en smak av Østerrike
15. etappe — prosecco!
16. etappe — Soave og Valpolicella
17. etappe — viner fra fjellsiden
18. etappe — dagen for vannvogna?
19. etappe — skal det være en øl i dag?
20. etappe — Piemonte revisited
21. etappe — opera og musserende Franciacorta
Les vins du Tour de France 2011
Les
vins du Tour de France – 2010
Italiensk vin
Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.
Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen.
Et utmerket norsk nettsted er amarone.no, og et italiensk nettsted som også er tilgjengelig på engelsk er www.lavetrinadeisapori.com. Jeg vil lenke til begge når de skriver om vinområder vi passerer.
Kort før dette publiseres fikk jeg i hus to andre bøker om italiensk vin. Den ene er Vino Italiano. The Regional Wines of Italy. Jeg har ikke rukket mer enn å bla i den og lese litt her og der. Men den ser ut til å være et godt supplement Italiensk vin. Enkelte områder synes å ha fått en mer omfattende dekning. Jeg vil nok komme tilbake til denne i alle fall i tilknytning til enkelte etapper.
Den andre boken som nettopp har kommet i hus er Italian Wines 2011, utgitt av Gambero Rosso. Det er en bok som presenterer det de mener er de ca 20.000 beste italienske vinene i 2011. Også denne har jeg bare bladd litt fram og tilbake i og lest om enkelte viner. Enkelte ganger kommer jeg til å bringe videre noen av deres anbefalinger, uten at jeg har prøvesmakt vinene selv.
Bøker som dekker enkelte regioner blir nevnt i tilknytning til de aktuelle regioner.
I tillegg må nevnes noen av standardverkene om vin, som dekker hele verden. Min favoritt har lenge vært Hugh Johnson og Jancis Robinson “Vinens verden”, som nå foreligger i sin 6. utgave fra 2008.
England har aldri vært noe stort vinland når det gjelder produksjon (selv om det produseres noe vin i England også), men har tradisjonelt vært størst som kjøper av vin (jeg vil tro at andre nå har gått forbi England eller Storbritannia her). England og London er derfor et utmerket utsiktspunkt for å se nettopp på vinens verden, uten å gi noe land forrang.
Et alternativ er André Dominé “Vin”. Denne boken er opprinnelit tysk og jeg vil derfor tro at den særlig er god på tysk vin. Men den er ikke preget av dette på en slik måte at tysk vin har fått noen større plass enn den fortjener.
Det har skjedd mye i vinverden de siste årene. Det gir en fordel Johnson/Robinson i forhold til Dominé, da siste utgave av deres bok er fra 2008, mens Dominés bok er fra 2005. Men begge er utmerkede bøker.
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Mat og vin