Olav Torvunds blogg

2. etappe fra  Alba til Parma er lang og flat, 242 km. Den star­ter i regio­nen Pie­monte og ender i Emilia-Romagna. Det er bare en ganske liten bakke mot slut­ten av etap­pen. Skjønt liten og liten. Det er lett for oss som ser på. Men skulle vi for­søke oss på å sykle den, ville nok mange av oss mene at den er ganske hard. Sær­lig ville vi mene det når vi møter bak­ken etter først å ha syk­let 230 km. Men om syk­lis­tene ikke møter så mange høy­der, så er det mange vin– og mat­mes­sige høye­punk­ter langs dagens etappe.

Vis større kart.

Som nevnt i går, har mange viner navn som angir drue og område. Vi kan begynne med start­byen, Alba. Bar­bera d’Alba er en vin laget i Alba på druen bar­bera. Nå kom­mer ikke vinen fra selv byen, men fra områ­det Alba. Men byen er hoved­byen i områ­det. Noen pro­du­sen­ter, som ikke nød­ven­dig­vis dyr­ker alle sine druer selv, hol­der til i byen Alba. En av de fremste er Pio Cecare. Jeg for­bin­der dem sær­lig med Bar­barsco, men de pro­du­se­rer også andre viner av høy kva­li­tet. Det sies at Pio Cesa­res Bar­bera sma­ker spe­si­elt fordi deres Barbera-druker dyr­kes mel­lom Nebbiolodruer.

Bar­bera er en blå drue som har lange tra­di­sjo­ner i Pie­monte. Bar­bera har mye farge og høyt syre­nivå, men lite tan­ni­ner.  Det er den blå druen som er mest utbredt i Pie­monte, og Ita­lias tredje mest brukte blå drue. Bar­bera har også inter­na­sjo­nal utbre­delse — sær­lig i Nord– og Sør-Amerika.

Barbera-druens popu­la­ri­tet til­skri­ves at den tåler godt en tørr som­mer, og at den gir høyt utbytte. Tid­li­gere var høyt utbytte kom­bi­nert med dår­lig vini­fi­ka­sjon årsak til mye dår­lig og ganske sur barbera-vin. Men kva­li­te­ten har er, som for så mange andre viner, blitt hevet bety­de­lig i de senere årene. Les mer om Bar­bera d’Alba og Barolo i denne artik­ke­len fra Vin­fakta. Vin­monop­let har et stort utv­lag av Bar­bera d’Alba.

Vi er i Alba. Men hoved­om­rå­det for Bar­bera er nok hel­ler Asti, som vi var innom i går. Den vik­tigste grun­nen til dette at man i Alba bru­ker de beste vin­om­rå­dene til neb­biolo. Neb­biolo er druen i kon­gen og dron­nin­gen av Pie­monte: Barolo og Bar­ba­resco, i til­legg til vinene Neb­biolo d’Alba og Langhe Neb­biolo. Dette er Vin­mono­po­lets utvalg av Neb­biolo d’Alba. Det er vans­ke­li­gere å finne utval­get av Langhe Neb­biolo, for et søk gir alle viner fra Langhe som inn­hol­der Neb­biolo, også i blan­din­ger med andre druer.

Neb­biolo er en blå drue­sort som til nå bare har gitt over­be­vi­sende resul­ta­ter i Nord-Italia. Den dyr­kes i Pie­monte, Lom­bar­dia og Valle d’Aosta. Det er en kre­vende og vans­ke­lig drue. Den vokser lang­somt, noe som gjør den utsatt for alle årsti­ders luner: Frost, hagl, tørke, regn, osv. Skal den gi god vin må utbyt­tet være lavt, og den bør helst vokse i 250–300 meters høyde. Les mer om Neb­biolo i Geir Salve­sen “Drue­sko­len 3: Den store kla­se­kam­pen” (Aftenposten).

Men­nes­ket lever ikke av vin alene. Men Alba har mer å by på. Dette er også et av de vik­tigste områ­dene for hvit trøf­fel. Man kan nå følge trøffel-veien i områ­det, se nær­mere denne artik­ke­len fra Via­Michelin. Her er noen adres­ser om du vil kjøpe med litt trøf­fel. Se også Via­Michelins over­sikts­side over Alba.

Fra byen Alba syk­ler ryt­terne mot nord-øst, inn i områ­det Langhe, som omfat­ter Bar­barsco og Barolo–områ­dene. Etap­pen går gjen­nom Bar­ba­resco. Barolo lig­ger syd-vest for Alba, så det områ­det kom­mer vi ikke innom i år. Bar­ba­resco er gjerne let­tere, har ikke like fast struk­tur, er mer ele­gant og anses for mer femi­nin enn Barolo. Selv­føl­ge­lig er dette en for enkel gene­ra­li­se­ring, men tref­fer like­vel ganske godt.

Den som vil ha detal­jer om vin­om­rå­dene i Langhe kan anskaffe “A Wine Atlas of the Langhe”.

Bar­ba­resco dyr­kes i fire kom­mu­ner: Bar­ba­resco, Neive, Tre­sio og en liten del av Alba. Bar­ba­resco har all­tid blitt ansett som den ledende kom­mu­nen, men det pro­du­se­res mer bar­ba­resco i Neive. Tre­sio må nok finne seg i tredjeplassen.

Et navn man ikke kom­mer utenom i Bar­ba­resco er Angelo Gaja. Gaja lager utmer­ket Bar­ba­resco, men de lager også andre viner. Gaja var en av de som gikk i bre­sjen for moder­ni­se­ring av ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. De utford­ret også den ita­li­enske vin­re­gu­le­rin­gen. Gaja rev opp par­sel­ler med neb­biolo og plan­tet caber­net sau­vig­non i ste­det. Gajas caber­net sau­vig­non vin kal­les Dar­magi, som visst­nok betyr “så synd”, hvil­ket var det han far utbrøt da han fikk høre at han hadde plan­tet caber­net sau­vig­non. Det er en utmer­ket vin. Men sam­ti­dig er det grunn til å sette et spørs­måls­tegn ved at kva­li­tets­pro­du­sen­ter i Bar­ba­resco og andre områ­der dyr­ker caber­net sau­vig­non. Det blir som om de vil vise at de kan lage en nes­ten like god “bor­deaux­vin” som i Bordeaux.

Gaja har også valgt å ned­gra­dere noe av det som var deres beste Bar­ba­resco til Langhe Neb­biolo, som gjør at de står fri­ere i for­hold til den ita­li­enske vin­re­gu­le­rin­gen. De prio­ri­te­rer å kunne utvikle vinen slik de selv ønsker frem­for en høyt klas­si­fi­sert vin. Anti­nori har gjort noe lig­nende i Tos­cana. Har man sterke merke­navn som Gaja og Anti­nori tren­ger man kan­skje ikke den offi­si­elle klas­si­fi­se­rin­gen. Men noe er galt med regu­le­rin­gen når noen av de beste pro­du­sen­tene deklas­se­rer sin vin fordi de mener regu­le­rin­gen hem­mer mulig­he­ten til å utvikle vinen videre.

Andre store bar­ba­res­co­pro­du­sen­ter er Pio Cecare, Gia­cosa, Mar­chesi di Gresy og Albino Rocca.  Koope­ra­ti­vet Pro­du­itt­ori del Bar­ba­resco er også kjent for god kva­li­tet. Dette er Vin­mono­po­lets utvalg av Bar­ba­resco.

Les gjerne Geir Salve­sens artik­kel “Pir­rende pang-viner fra Pie­monte” fra Aften­pos­ten. Videre “Vill­bas­ser i glas­set”. Se også om Pie­monte hos amarone.no. Dette er rap­por­ter fra noen sma­kin­ger av viner fra Pie­monte: “Fan­tas­tiske Piemonte-viner” (DN), “Ukens vin: Super­kjøp fra Pie­monte” (VG), “Pie­monte — Viner i Topp­klasse” (Vin– og mat­glede), “Chris­ter Berens: Vin fra Pie­monte” (TV2). Barolo er ikke tema i år. Men les like­vel “Slik skal en barolo dufte!” fra DN.

Videre østo­ver langs Po-sletten får vi ingen vin­opp­le­vel­ser som kan måle seg med Pie­monte. Men dagens etappe ender i Parma, som er kjent for sin skinke og for par­me­san­os­ten. Se mer på Via­Michelins over­sikts­side for Parma og artik­ke­len “A gour­met stroll in Parma”. Det er sam­men­heng mel­lom disse to. Gri­sene som skal bli til par­ma­skinke fores på en spe­sial­blan­ding av frø, korn og myse fra par­me­san­ost. Norsk land­bruk kunne lære et og annet av hvor­dan man i andre land stil­ler krav til råva­rene for å sikre kva­li­te­ten. Les mer om par­ma­skin­ken i denne artik­ke­len fra Ape­ri­tif.

Par­me­san er egent­lig den franske beteg­nel­sen på osten fra områ­det, og har vært tatt i bruk nær­mest som en gene­risk beteg­nelse. Det har vært mye strid om dette, og i Europa er det ikke len­ger til­latt å bruke beteg­nel­sen på ost som ikke er laget i områ­det. Men det skal vi la ligge i denne sam­men­hen­gen. Egent­lig er det de to ostene  Par­mig­iano reg­giano og Grana padano som upre­sist beteg­nes som par­me­san. Litt for­enk­let kan man si at Par­mig­iano reg­giano er hånd­verks­pro­duk­tet og den fineste osten, mens Grana padano er mer et indu­stri­pro­dukt. Her kan du få vite litt mer om Par­mig­iano reg­giano osten (Via­Michelin). Se videre artik­ke­len “The Ter­roir of Food” fra Decan­ter.

Legg til at Po-sletten er det områ­det i Ita­lia hvor det dyr­kes ris, så dette er ste­det for risotto.

I dette områ­det kom­mer vi ikke unna musik­ken. Parma er føde­byen til en av his­to­ri­ens vir­ke­lig store opera­kom­po­nis­ter, Giu­seppe Verdi. Han er kom­po­nis­ten bak kjente ope­raer som Aida, La Tra­vita, Rigo­letto og mange andre. Kom­mende sesong kan man få med seg hans ope­raer Mac­beth og Aida på Den norske Opera. Verdi var en meget inter­es­sant per­son, i til­legg til å være en stor kom­po­nist. Hvem andre ville finne på å sak­søke sen­su­ren fordi de har ødelagt hans opera? For den som vil gjøre seg bedre kjent med Giu­seppe Verdi og hans ope­raer vil jeg varmt anbe­fale Robert Gre­en­bergs audio-serie “The Life and Ope­ras of Verdi”, utgitt av The Teaching Com­pany. Alle serier fra The Teaching Com­pany er så ofte på salg (ned­satt 70%) at det ikke er noen grunn til å betale mer enn salgs­pri­sen. Det er mye å spare på ørlite grann tål­mo­di­het her.

Wiki­pe­dia Common

Jeg må også nevne byen Cre­mona, som lig­ger nord-vest for Parma. Det er ikke en by jeg for­bin­der med vin eller mat, men med fio­li­ner. Cre­mona var byen hvor Andrea Amati begynte å bygge fio­li­ner rundt midten av 1500-tallet. Det er de eldste fio­li­nene som har over­levd til i dag. Hans to søn­ner, Anto­nio og Giro­lamo Amati videre­førte tra­di­sjo­nen sam­ti­dig som de utvik­let fio­li­nen videre. Gior­lams sønn, Nicolo Amati fort­satte, og ble lære­mes­te­ren til de to vir­ke­lig store: Ant­nio Stra­di­vari og Andrea Guarneri. Det var Andreas sønne­sønn, Giu­seppe Guarneri, som byg­get de i dag så etter­trak­tede Guarneri-fiolinene. I dag opp­når visst­nok Guarne­ris fio­li­ner høy­ere pris en Stra­di­va­rius. Det skal være et sted mel­lom 60 og 100 Guarneri-fioliner som fort­satt er spill­bare — en av dem til­hø­rer Arve Tel­lef­sen.

Jeg til­la­ter meg en liten retur til Norge her. I Norge har vi en aner­kjent fio­lin­ma­ker, Jacob von der Lippe, som har sitt verk­sted i The­re­ses gt i Oslo. I et TV-program om ham og hans fio­li­ner for­talte han at han bru­ker mel­lom 250 og 300 timer på å lage en fio­lin. Da er det ikke vel­dig over­ras­kende at det blir kost­bare instrumenter.

Instru­men­ter må spil­les på for å hol­des i live, de kan ikke bare ligge i et hvelv eller stå i en mon­ter. Så på fio­lin­mu­seet i Cre­mona er en per­son ansatt for å spille på samt­lige fio­li­ner. Det skjer visst­nok hver dag kl. 8, unn­tatt søn­da­ger. Det må være en drøm for en fio­li­nist å ha som jobb hver dag å spille på noen av ver­dens fremste instru­men­ter. Når vi er i Cre­mona må vi hel­ler ikke glemme at dette er føde­byen til han som kom­po­nerte de første ope­ra­mes­ter­verk: Clau­dio Mon­te­verdi. Den norske Opera set­ter opp Mon­te­ver­dis “Ulys­ses ven­der hjem” i Ole Anders Tand­bergs regi kom­mende sesong. Se ellers Via­Michelins side om Cre­mona.

Når vi først er i områ­det kan vi også bevege oss litt østo­ver. Vi har byen Modena, Enzo Ferarri og Luiciano Pava­rot­tis fødeby, som er kjent for sin bal­sa­mico .

De som synes at syk­kel blir for lang­somt kan også legge turen innom Mara­nello, hvor Ferarri–fab­rik­ken hol­der til. Her gis det også mulig­he­ter for å prøve­kjøre Ferarri (Via­Michelin).

Over­sikt over l vini del Giro d’Italia 2011

Inn­led­ning
1. etappe — fra konge­slott til sprud­lende søt­sa­ker
2. etappe — Pie­mon­te­vin, par­me­san og par­ma­skinke til fio­lin­to­ner
3. etappe — sprud­lende Lam­brusco og dra­ma­tisk kyst
4. etappe — kyst og mar­mor
5. etappe — inn i Tos­cana og san­giovese­bel­tet
6. etappe — viner fra Romas bak­hage
7. etappe — rys­tende vin­opp­le­vel­ser der syd og nord møtes
8. etappe — turist­vin langs vris­ten
9. etappe — vul­kansk vin på Sici­lia
10. etappe — et over­sikt­lig ita­li­ensk vin­om­råde!
11. etappe — Dylan-vin og drue­for­vir­ring
12. etappe — frisk hvit­vin ved Adria­ter­ha­vet
13. etappe — fra vin til høy­fjell
14. etappe — en smak av Øster­rike
15. etappe — prosecco!
16. etappe — Soave og Val­po­li­cella
17. etappe — viner fra fjell­si­den
18. etappe — dagen for vann­vogna?
19. etappe — skal det være en øl i dag?
20. etappe — Pie­monte revi­sited
21. etappe — opera og mus­se­rende Fran­ciacorta

l vini del Giro d’Italia 2012

Les vins du Tour de France 2011
Les vins du Tour de France – 2010

Mat og vin

Ita­li­ensk vin

Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­enske vinene i fire grup­per: Leder­trøyen, for­føl­gerne, hoved­fel­tet og grupettoen.

Et utmer­ket norsk nett­sted er amarone.no, og et ita­li­ensk nett­sted som også er til­gjen­ge­lig på engelsk er www.lavetrinadeisapori.com. Jeg vil lenke til begge når de skri­ver om vin­om­rå­der vi passerer.