I Vini del Giro d’Italia 2011: 2. etappe. Piemontevin, parmesan og parmaskinke til fiolintoner

2. etappe fra  Alba til Parma er lang og flat, 242 km. Den starter i regionen Piemonte og ender i Emilia-Romagna. Det er bare en ganske liten bakke mot slutten av etappen. Skjønt liten og liten. Det er lett for oss som ser på. Men skulle vi forsøke oss på å sykle den, ville nok mange av oss mene at den er ganske hard. Særlig ville vi mene det når vi møter bakken etter først å ha syklet 230 km. Men om syklistene ikke møter så mange høyder, så er det mange vin- og matmessige høyepunkter langs dagens etappe.

Vis større kart.

Som nevnt i går, har mange viner navn som angir drue og område. Vi kan begynne med startbyen, Alba. Barbera d’Alba er en vin laget i Alba på druen barbera. Nå kommer ikke vinen fra selv byen, men fra området Alba. Men byen er hovedbyen i området. Noen produsenter, som ikke nødvendigvis dyrker alle sine druer selv, holder til i byen Alba. En av de fremste er Pio Cecare. Jeg forbinder dem særlig med Barbarsco, men de produserer også andre viner av høy kvalitet. Det sies at Pio Cesares Barbera smaker spesielt fordi deres Barbera-druker dyrkes mellom Nebbiolodruer.

Barberaer en blå drue som har lange tradisjoner i Piemonte. Barbera har mye farge og høyt syrenivå, men lite tanniner.  Det er den blå druen som er mest utbredt i Piemonte, og Italias tredje mest brukte blå drue. Barbera har også internasjonal utbredelse — særlig i Nord- og Sør-Amerika.

Barbera-druens popularitet tilskrives at den tåler godt en tørr sommer, og at den gir høyt utbytte. Tidligere var høyt utbytte kombinert med dårlig vinifikasjon årsak til mye dårlig og ganske sur barbera-vin. Men kvaliteten har er, som for så mange andre viner, blitt hevet betydelig i de senere årene. Les mer om Barbera d’Alba og Barolo i denne artikkelen fra Vinfakta. Vinmonoplet har et stort utvlag av Barbera d’Alba.

Vi er i Alba. Men hovedområdet for Barbera er nok heller Asti, som vi var innom i går. Den viktigste grunnen til dette at man i Alba bruker de beste vinområdene til nebbiolo. Nebbiolo er druen i kongen og dronningen av Piemonte: Barolo og Barbaresco, i tillegg til vinene Nebbiolo d’Alba og Langhe Nebbiolo. Dette er Vinmonopolets utvalg av Nebbiolo d’Alba. Det er vanskeligere å finne utvalget av Langhe Nebbiolo, for et søk gir alle viner fra Langhe som innholder Nebbiolo, også i blandinger med andre druer.

Nebbiolo er en blå druesort som til nå bare har gitt overbevisende resultater i Nord-Italia. Den dyrkes i Piemonte, Lombardia og Valle d’Aosta. Det er en krevende og vanskelig drue. Den vokser langsomt, noe som gjør den utsatt for alle årstiders luner: Frost, hagl, tørke, regn, osv. Skal den gi god vin må utbyttet være lavt, og den bør helst vokse i 250-300 meters høyde. Les mer om Nebbiolo i Geir Salvesen “Drueskolen 3: Den store klasekampen” (Aftenposten).

Mennesket lever ikke av vin alene. Men Alba har mer å by på. Dette er også et av de viktigste områdene for hvit trøffel. Man kan nå følge trøffel-veien i området, se nærmere denne artikkelen fra ViaMichelin. Her er noen adresser om du vil kjøpe med litt trøffel. Se også ViaMichelins oversiktsside over Alba.

Fra byen Alba sykler rytterne mot nord-øst, inn i området Langhe, som omfatter Barbarsco og Barolo-områdene. Etappen går gjennom Barbaresco. Barolo ligger syd-vest for Alba, så det området kommer vi ikke innom i år. Barbaresco er gjerne lettere, har ikke like fast struktur, er mer elegant og anses for mer feminin enn Barolo. Selvfølgelig er dette en for enkel generalisering, men treffer likevel ganske godt.

Den som vil ha detaljer om vinområdene i Langhe kan anskaffe “A Wine Atlas of the Langhe”.

Barbaresco dyrkes i fire kommuner: Barbaresco, Neive, Tresio og en liten del av Alba. Barbaresco har alltid blitt ansett som den ledende kommunen, men det produseres mer barbaresco i Neive. Tresio må nok finne seg i tredjeplassen.

Et navn man ikke kommer utenom i Barbaresco er Angelo Gaja. Gaja lager utmerket Barbaresco, men de lager også andre viner. Gaja var en av de som gikk i bresjen for modernisering av italiensk vinproduksjon. De utfordret også den italienske vinreguleringen. Gaja rev opp parseller med nebbiolo og plantet cabernet sauvignon i stedet. Gajas cabernet sauvignon vin kalles Darmagi, som visstnok betyr “så synd”, hvilket var det han far utbrøt da han fikk høre at han hadde plantet cabernet sauvignon. Det er en utmerket vin. Men samtidig er det grunn til å sette et spørsmålstegn ved at kvalitetsprodusenter i Barbaresco og andre områder dyrker cabernet sauvignon. Det blir som om de vil vise at de kan lage en nesten like god “bordeauxvin” som i Bordeaux.

Gaja har også valgt å nedgradere noe av det som var deres beste Barbaresco til Langhe Nebbiolo, som gjør at de står friere i forhold til den italienske vinreguleringen. De prioriterer å kunne utvikle vinen slik de selv ønsker fremfor en høyt klassifisert vin. Antinori har gjort noe lignende i Toscana. Har man sterke merkenavn som Gaja og Antinori trenger man kanskje ikke den offisielle klassifiseringen. Men noe er galt med reguleringen når noen av de beste produsentene deklasserer sin vin fordi de mener reguleringen hemmer muligheten til å utvikle vinen videre.

Andre store barbarescoprodusenter er Pio Cecare, Giacosa, Marchesi di Gresy og Albino Rocca.  Kooperativet Produittori del Barbaresco er også kjent for god kvalitet. Dette er Vinmonopolets utvalg av Barbaresco.

Les gjerne Geir Salvesens artikkel “Pirrende pang-viner fra Piemonte” fra Aftenposten. Videre “Villbasser i glasset”. Se også om Piemonte hos amarone.no. Dette er rapporter fra noen smakinger av viner fra Piemonte: “Fantastiske Piemonte-viner” (DN), “Ukens vin: Superkjøp fra Piemonte” (VG), “Piemonte – Viner i Toppklasse” (Vin- og matglede), “Christer Berens: Vin fra Piemonte” (TV2). Barolo er ikke tema i år. Men les likevel “Slik skal en barolo dufte!” fra DN.

Videre østover langs Po-sletten får vi ingen vinopplevelser som kan måle seg med Piemonte. Men dagens etappe ender i Parma, som er kjent for sin skinke og for parmesanosten. Se mer på ViaMichelins oversiktsside for Parma og artikkelen “A gourmet stroll in Parma”. Det er sammenheng mellom disse to. Grisene som skal bli til parmaskinke fores på en spesialblanding av frø, korn og myse fra parmesanost. Norsk landbruk kunne lære et og annet av hvordan man i andre land stiller krav til råvarene for å sikre kvaliteten. Les mer om parmaskinken i denne artikkelen fra Aperitif.

Parmesan er egentlig den franske betegnelsen på osten fra området, og har vært tatt i bruk nærmest som en generisk betegnelse. Det har vært mye strid om dette, og i Europa er det ikke lenger tillatt å bruke betegnelsen på ost som ikke er laget i området. Men det skal vi la ligge i denne sammenhengen. Egentlig er det de to ostene  Parmigiano reggiano og Grana padano som upresist betegnes som parmesan. Litt forenklet kan man si at Parmigiano reggiano er håndverksproduktet og den fineste osten, mens Grana padano er mer et industriprodukt. Her kan du få vite litt mer om Parmigiano reggiano osten (ViaMichelin). Se videre artikkelen “The Terroir of Food” fra Decanter.

Legg til at Po-sletten er det området i Italia hvor det dyrkes ris, så dette er stedet for risotto.

I dette området kommer vi ikke unna musikken. Parma er fødebyen til en av historiens virkelig store operakomponister, Giuseppe Verdi. Han er komponisten bak kjente operaer som Aida, La Travita, Rigoletto og mange andre. Kommende sesong kan man få med seg hans operaer Macbeth og AidaDen norske Opera. Verdi var en meget interessant person, i tillegg til å være en stor komponist. Hvem andre ville finne på å saksøke sensuren fordi de har ødelagt hans opera? For den som vil gjøre seg bedre kjent med Giuseppe Verdi og hans operaer vil jeg varmt anbefale Robert Greenbergs audio-serie “The Life and Operas of Verdi”, utgitt av The Teaching Company. Alle serier fra The Teaching Company er så ofte på salg (nedsatt 70%) at det ikke er noen grunn til å betale mer enn salgsprisen. Det er mye å spare på ørlite grann tålmodihet her.

Wikipedia Common

Jeg må også nevne byen Cremona, som ligger nord-vest for Parma. Det er ikke en by jeg forbinder med vin eller mat, men med fioliner. Cremona var byen hvor Andrea Amati begynte å bygge fioliner rundt midten av 1500-tallet. Det er de eldste fiolinene som har overlevd til i dag. Hans to sønner, Antonio og Girolamo Amati videreførte tradisjonen samtidig som de utviklet fiolinen videre. Giorlams sønn, Nicolo Amati fortsatte, og ble læremesteren til de to virkelig store: Antnio Stradivari og Andrea Guarneri. Det var Andreas sønnesønn, Giuseppe Guarneri, som bygget de i dag så ettertraktede Guarneri-fiolinene. I dag oppnår visstnok Guarneris fioliner høyere pris en Stradivarius. Det skal være et sted mellom 60 og 100 Guarneri-fioliner som fortsatt er spillbare — en av dem tilhører Arve Tellefsen.

Jeg tillater meg en liten retur til Norge her. I Norge har vi en anerkjent fiolinmaker, Jacob von der Lippe, som har sitt verksted i Thereses gt i Oslo. I et TV-program om ham og hans fioliner fortalte han at han bruker mellom 250 og 300 timer på å lage en fiolin. Da er det ikke veldig overraskende at det blir kostbare instrumenter.

Instrumenter må spilles på for å holdes i live, de kan ikke bare ligge i et hvelv eller stå i en monter. Så på fiolinmuseet i Cremona er en person ansatt for å spille på samtlige fioliner. Det skjer visstnok hver dag kl. 8, unntatt søndager. Det må være en drøm for en fiolinist å ha som jobb hver dag å spille på noen av verdens fremste instrumenter. Når vi er i Cremona må vi heller ikke glemme at dette er fødebyen til han som komponerte de første operamesterverk: Claudio Monteverdi. Den norske Opera setter opp Monteverdis “Ulysses vender hjem” i Ole Anders Tandbergs regi kommende sesong. Se ellers ViaMichelins side om Cremona.

Når vi først er i området kan vi også bevege oss litt østover. Vi har byen Modena, Enzo Ferarri og Luiciano Pavarottis fødeby, som er kjent for sin balsamico .

De som synes at sykkel blir for langsomt kan også legge turen innom Maranello, hvor Ferarri-fabrikken holder til. Her gis det også muligheter for å prøvekjøre Ferarri (ViaMichelin).

Italiensk vin

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen.

Et utmerket norsk nettsted er amarone.no, og et italiensk nettsted som også er tilgjengelig på engelsk er www.lavetrinadeisapori.com. Jeg vil lenke til begge når de skriver om vinområder vi passerer.

I vini del Giro d’Italia 2011

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.