I Vini del Giro d’Italia 2011: 3. etappe — sprudlende Lambrusco og dramatisk kyst

I dag starter alvoret for syklistene, med første etappe og lagtempo i Torino. Vi har tyvstartet og har kommet til 3. etappe. Den går fra fra Reggio Emilia til Rapallo regnes som en middels fjelletappe hvor rytterne skal over Passo del Bocco på 957 m, samt Mad Delle Grazie, som ikke er så høy, men bratt. Reggio Emilia er nok en by som overskygges av de mange storhetene i området, og har ikke det aller mest spennende å by på.

Målbyen ligger mellom Portofino og Chiavari. Portofino er en av de vakreste middelhavs(lands)byer i Italia og populær blant rike turister. Den er verdt et besøk. Men ikke regn med å finne parkering, om du ikke kommer veldig off season.

Se større kart.

Vinmessig starter vi i Emilia-Romagna og ender i Liguria. Emilia-Romagna er nok et område som er mer preget av kvantitet enn kvalitet. I boken Italiensk vin plasseres regionen i hovedfeltet. I innledningen beskrives den slik:

“Emilia-Romagnas gigantiske produksjon levner kun liten plass til annet enn ordinær vin. Den kun unntaksvis ekstraordinære lambrusco er fremdeles regionens vinøse kjendis, men det lages dog i stigende grad mange flotte viner, hvorav noen få faktisk er i verdensklasse.”

Hugh Johnson og Jancis Robinson er heller ikke overbegeistret for lambrusco. De beskriver den slik:

“Dalen [Podalen] har bare én berømt — i noens øyne beryktet — vin. Det er den musserende røde lambrusco fra Modenas omland, særlig Sorbara. Det er noe avgjort tiltalende ved denne livlige, druepregede vinen med den røde, skummende “hatten”. Den står for øvrig flott til kraftige bolognese-retter. Den svake, men umiskjennelige likheten med Coca-Cola gjorde lykke i USA.”

Men lambrusco har et særpreg, og man må gjøre seg opp sin egen mening om vinen. Vi kan ikke bare legge den til side ut fra andres beskrivelser. Jeg er ingen coladrikker, og får derfor ingen assosiasjoner til Coca-Cola. Men den har et visst sukkertøypreg. Fra en smaking av italienske viner har jeg notert meg at en Lambrusco di Sorbara DOC fra Chiarli-1860 smakte som “brus uten sukker”, mens en Lambrusco Grasparossa di Castelvetro DOC fra samme produsent hadde mer smak. Her er Vinmonopolets utvalg av Lambrusco.

Lambrusco er laget på druen Lambrusco, så slik sett er det tilsynelatende greit. Men så enkelt er det visst ikke. Det finnes flere undervarianter. Oz Clarke beskriver det slik (jeg refererer fra den norske utgaven, som ikke lenger er tilgjengelig, men den finnes på engelsk. Nevnte avsnitt er uendret i siste engelske utgave fra 2010.):

“Men på samme måte som det er forskjell på de ulike Lambrusco-druene er det stor forskjell på de ulike Lambrusco-vinene. Størst forskjell er det på “ekte” lambrusco og industriell lambrusco. “Ekte” lambrusco er tørr, skummende, har jordbærkarakter og en bitter avslutning, lite tannin og er ideell til fet mat med svinekjøtt fra Modena i Emilia-Romagna-regionen. Industriell lambrusco selges i flasker med skrukork, er oftet søtet og har bare noe som vagt minner om den forfriskende karakteren som gjør denne vinen så etterlengtet.

Ekte lambrusco selges i flasker med vanlig kort og er DOC. Den er dyrere og vanskeligere å få tak i utenfor distriktet, og spesielt uten for Italia. (…)”

Jeg tror at de lambrusco-vinene som tilbys på Vinmonopolet er “ekte” lambrusco.

Det er fire klassifiserte lambrusco-viner: Lambrusco di Sorbara DOC, Lambrusco Grasparossa di Castelvetro DOC, Lambrusco Salamino di Santa Croce DOC og Lambrusco reggiano. Lambrusco di Sorbara DOC,må lages av Sorbara- og Salamino-druer. Lambrusco Grasparossa di Castelvetro DOC må lages av 85% Grasparossa. Lambrusco Salamino di Santa Croce DOC må være laget av 90% Salamino. Om jeg har forstått det rett er kravene til Lambrusco reggiano og den regnes som den minst interessante av disse.

Målgangen er i Liguria, i det området som heter Golfo del Tiguillo. Området fikk DOC-klassifisering i 1997. Det er ikke lett å finne ut så mye om denne vinen. Det er stort sett druen vermentino som gir best resultat. Men nordmenn, og særlig folk fra Nord-Norge kan merke seg at den hvite Golfo del Tiguillo vinen i følge denne nettsiden skal passe godt til tørrfisk. Selv har jeg ikke forsøkt den kombinasjonen.

Vermentino er en hvit drue som modner sent. Den er særlig mye brukt i Liguria og på Sardinia, samt en del i Piemonte. Den skal visstnok også ha blitt introdusert i Languedoc-Roussillon, noe jeg åpenbart må forske litt på. Tre hvitviner fra Liguria var alt på Vinmonopolet sist jeg sjekket, alle laget på Vermentino.

I “Vino Italiano” nevnes også rød- og rosévin laget på Ciliegiolo som viner det er verdt å lete etter ved Golfo del Tiguillo. Men det synes som om det er en sjelden vin som knapt selges utenfor området. Og druen Ciliegiolo hadde ikke jeg hørt om før jeg leste det jeg her refererer. Oz Clarke har den ikke med i sin “Grapes & Wines”, så særlig utbredt kan den ikke være.

Det laget også hvitvin på en drue som heter Pigato. Den sies å gi robuste viner med mye fruktighet, men det det er i grunnen alt jeg så langt vet om denne.

Italiensk vin

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen.

Et utmerket norsk nettsted er amarone.no, og et italiensk nettsted som også er tilgjengelig på engelsk er www.lavetrinadeisapori.com. Jeg vil lenke til begge når de skriver om vinområder vi passerer.

I vini del Giro d’Italia 2011

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly