Olav Torvunds blogg

Gula­ting lag­manns­rett har fri­kjent en kvinne for å ha kjørt på en syk­list og påført ham alvor­lig hjerne­skade, mel­der Stav­an­ger Aften­blad. Jeg må ta det for­be­hold at jeg fore­lø­pig kun kjen­ner saken gjen­nom avis­om­ta­len. Jeg skulle gjerne hatt selve dom­men, men den er etter det jeg kan se ikke på net­tet. Så jeg må ta det for­be­hold at saken er rela­tivt kor­rekt gjen­gitt på kri­tiske punkter.

Ikke enhver tra­fikk­ulykke ender med straff­an­svar, hel­dig­vis. Selv om man f.eks. ikke har over­holdt sine vike­plikt, som i dette til­fel­let, er ikke nød­ven­dig­vis uakt­som­he­ten så grov at den pådrar straff. En ulykke kan være nett­opp en ulykke, og selv om en har et juri­disk (erstatnings)ansvar er straff i de fleste til­fel­ler ikke aktu­elt. Jeg er ikke av de som mener at alle tra­fikk­ulyk­ker med alvor­lig per­son­skade skal føre til straff. Jeg går også ut fra at syk­lis­ten har fått erstat­ning fra bil­fø­re­rens for­sik­rings­sel­skap, selv om avis­ar­tik­ke­len ikke sier noe om dette. Men jeg rea­ge­rer på denne frifinnelsen.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

1. etappe. Årets utgave av Tour de France star­ter med en van­lig etappe. Det er ikke pro­log dette året. Etap­pen går fra Pas­sage du Gois til Mont des Alou­et­tes. Pas­sage du Gois for­bin­der øya Noir­mou­tier med fast­lan­det. Pas­sa­sjen er over­svøm­met av tide­vann to gan­ger i døg­net, men er tørr­lagt ved lav­vann. Skal man velge en slik vei kan ikke ha annet enn fel­les­start — det ville fun­gere dår­lig om de første eller siste star­tende i en tempo­etappe (pro­log) skulle risi­kere at veien var del­vis over­svømt. En vei som over­svøm­mes et par gan­ger i døg­net kan bli glatt.

I 1999 syk­let man Pas­sage du Gois mot slut­ten av etap­pen. Glatt vei førte til en kjempe­kræsj som involverte en del favo­rit­ter. Du kan se noe av dette på Yout­ube.

Når man kom­mer inn på fast­lan­det dreier etap­pen syd­over mot Saint-Gilles-Croix-de-Vie før den dreier østo­ver og inn i lan­det, dreier mot syd-øst og vi kom­mer da inn i områ­det Fiefs-Vendéens-Mareuil.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Før fjor­årets utgave av Tour de France bestemte jeg meg for å følge etap­pene og finne ut mer om hva slags vin og annet godt drikke som ble pro­du­sert langs touren. Det jeg fant delte jeg med andre på net­tet — i alle fall på det ver­bale pla­net — i en serie blogg­inn­legg kalt Les vins du Tour de France. Vinen måtte hver enkelt skaffe seg selv.

Serien ga mer­smak i mer enn en forstand.Da man gjorde etap­pene i Giro d’Italia 2011 kjent i okto­ber 2010 ble det også litt for fris­tende å benytte den mulig­he­ten til å blir bedre kjent med ita­li­ensk vin. Det resul­terte i I Vini del Giro d’Italia 2011. Det var også en mor­som og inter­es­sant reise.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Bjør­vika står foran store for­and­rin­ger. Det som i dag er alt for mange kjøre­felt for biler skal bort — og erstat­tes med hva? For syk­lis­ter er de pla­nene som er lagt ut på Inter­nett depri­me­rende lesing. Det samme Veg­ve­sen som har stått for skan­da­len på Carl Ber­ners plass, som fant det for godt ute for­var­sel og uten tan­ker å stenge en vik­tig syk­kel­trasé, er i ferd med nok en gang å vise at de er en sam­ling blikk­bok­s­ho­der som ikke tar syk­kel seriøst.

Byut­vik­ling og miljø, anfø­res som hoved­be­grun­nel­ser for pla­nen. Inn­til nylig tok jeg det som en selv­følge at miljø blant annet inn­e­bar til­rette­leg­ging for syk­kel. Men for de som sty­rer i Oslo er visst to trær i en gate med gjen­nom­gangs­tra­fikk nok til å gi den miljø­stem­pel. De sty­rende oslo­po­li­ti­kerne har tømt begre­pet “miljø­gate” for ethvert miljøinn­hold med sine “miljø­ga­ter” i Thor Olsens gt og på Sagene.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

For sent

Siden 1977 har våre poli­ti­kere lovet at det skulle byg­ges hoved­syk­kel­vei­nett i alle norske byer. Det skulle være fer­dig i 1985, sa man i 1977. Nå skri­ver vi 2011, og jeg vet ikke om noen norske byer ennå har noe som med en viss rime­lig­het kan kal­les et hoved­syk­kel­vei­nett. I Oslo har vi det i alle fall ikke. Men man andre ste­der har hand­let og utvik­let syk­kel­venn­lige byer, har norske poli­ti­kere stort sett bare pratet.

Byråds­le­der Stian Ber­ger Røs­land har erkjent at Oslo har vært for dår­lig når det gjel­der til­rette­leg­ging for syk­kel. Det er ikke vans­ke­lig å være enig med ham i det. Han har sagt at det bør være mulig å fer­dig­stille hoved­syk­kel­vei­net­tet innen 2012. Vi får nok ikke det. Til det går det fort­satt alt for sakte.

Like­vel: Det er et og annet som kan tyde på at noe er i ferd med å skje, og Oslo­av­de­lin­gen til Syk­lis­te­nes lands­for­ening synes å være rime­lig opti­mis­tiske. Det er lov å håpe, selv om det er vans­ke­lig å tro. Skulle det nåvæ­rende byrå­det klare å gjen­nom­føre det meste av det mange før dem har lovet, så for­tje­ner de ros for det. Per­sonene kan ikke hol­des ansvar­lig for deres for­gjen­ge­res unn­la­tel­ses­syn­der. Men de par­tier de repre­sen­te­rer bærer et tungt ansvar, der­for må de vise at det vir­ke­lig har skjedd en kurs­end­ring. På den annen side har ikke andre par­tier så mye å vise til heller.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Under vinter-OL i Salt Lake City i 2002 var det i alle fall en ting jeg var ganske sik­ker på: Jeg kom ikke til å sitte opp om nat­ten for å se på cur­ling. Noen som dyt­ter på en stein og kos­ter isen, det kunne ikke være noe inter­es­sant. Feil. Jeg ble sit­tende oppe og se på fina­len. Det var fasci­ne­rende og utro­lig spen­nende — og Norge tok gull. Jeg tror det var første gang jeg så cur­ling, men slett ikke siste.

Fem og et halvt døgn live fra Hur­tig­ru­ten? Det måtte vel være noe av det nær­meste man kunne komme direkte­sen­ding hvor man kunne se maling tørke. Det hadde jeg ingen pla­ner om å se. Feil igjen. Som så mange andre ble jeg fasci­nert og har sett langt mer TV de siste dagene enn jeg van­lig­vis gjør.

Jeg vet ikke hva som grep meg og så mange andre. Kan­skje er det fordi livet nå en gang går frem­over i ganske lang­somt tempo, og de fleste dager er litt grå? Det har vært til-og-fra TV. Det er vel ingen som har sit­tet opp og sett alt?

Hur­tig­ru­ten er i alle fall langt mer rea­lity enn tåpe­lige “rea­lity” serier hvor hånd­pluk­kede folk er stengt inne i et hus, på en øy, på et hotell eller et annet sted. Kan­skje er det også fordi jeg all­tid har likt havet. Jeg kan sitte lenge stille og se på havet uten å gjøre noe annet, enten havet viser sin vakre side eller sin kraft og villskap.

Det var en van­vit­tig idé. Krea­tive folk kom­mer til tider opp med van­vit­tige ideer. Men dette var hin­si­des alt. Det kunne umu­lig gå bra. Og uan­sett ville det sitte noen over som ville se at dette var gal­skap. Da ville idéen havne der så mange andre idéer som er litt for sprø hav­ner. Men noen sje­fer sa fak­tisk ja til gal­ska­pen, og det for­tje­ner de all mulig hon­nør for. Kring­kas­tings­sjef Hans Tore Bjer­kås sa i et inter­vju at det hel­dig­vis ikke var han som bestemte hvilke pro­gram­mer som skulle sen­des — for han ville ha sagt nei til dette.

Det hadde ikke blitt så bra som det ble uten en meget dyk­tig og hardt arbei­dende pro­duk­sjons­stab. Jeg anbe­fa­ler alle som er litt inter­es­sert i hvor­dan slikt lages å se på NRK­Be­tas “Hur­tig­ru­ten: Noen glimt bak kame­ra­ene” og “Hur­tig­ru­ten: hvor­dan sende direkte fra satel­litt­skygge”. Det er ikke bare å sette opp et kamera og la det gå i fem og et halvt døgn. De for­tje­ner også all mulig hon­nør. Her har det nok vært brudd på arbeids­tids­be­stem­mel­sene som får Adecco-saken til å frem­stå som en vel­ord­net baga­tell. Nå har de sik­kert gått inn i en slags koma etter at de ende­lig har fått tid til å kjenne etter hvor sli­ten man egent­lig blir etter å ha arbei­det nes­ten døg­net rundt i mer enn fem døgn.

Noen synes at sen­din­gen har vært dre­pende kje­de­lig. Det er helt greit. Men jeg skjøn­ner ikke hvor­for folk som Trond Blind­heim skal komme med en masse sur­ma­get kri­tikk. Han har sik­kert flere kana­ler han kan se på. Det ble kan­skje litt mye 17. mai og “se, jeg er på TV!”, men hva så? Det er ikke så lenge siden TV var fylt med ski-VM. Det var nasjo­nal fest så det holdt, og det var sik­kert krig i ver­den og økono­misk krise i Hel­las da også. Litt senere satt folk klist­ret foran TV-skjermene for å se artis­ter frem­føre dår­lig musikk i Melodi Grand Prix. Det var sik­kert krig i ver­den og økono­misk krise i Hel­las da også. Men man må like­vel kunne se på og la seg fasci­nere av pro­gram­mer som Hur­tig­ru­ten minutt for minutt. De som synes det er kje­de­lig kan slå av eller skifte kanal.

Selv synes jeg stort sett at fot­ball er ganske kje­de­lig. Det er vel­dig sjel­den jeg git­ter å se fot­ball på TV. Når det er fotball-VM blir det alt for mye fot­ball etter min smak. Men jeg har flere kana­ler og en AV-knapp. Dess­uten synes jeg det er helt greit å bruke tiden til annet enn å se på TV. Det pla­ger meg ikke at mange andre gjerne ser fot­ball, selv om det sik­kert også under fotball-VM er krig i ver­den og økono­misk krise i Hellas.

Jeg vet at det ikke står korps og kor på hav­nen hver gang Hur­tig­ru­ten anlø­per. Jeg vet også at mange av ste­dene langs kys­ten er en stygg havn med bølge­blikk­skur og gjennopp­byg­gings­ings­hus. Alt sty­ret i hav­nene har skjult dette for oss som har sett TV. Men det gjør da vel ikke noe? Vi for­sø­ker også å skjule rotet og ordne som best vi kan når vi ven­ter vik­tige gjes­ter. Det er uan­sett natu­ren mel­lom anløps­te­dene som er det flotteste.

Jeg reiste med Hur­tig­ru­ten fra Ber­gen til Kir­ke­nes i 1993. Under sen­din­gen har jeg vært med på å belaste Hur­tig­ru­tens ser­ver for å sjekke sei­lings­plan, pri­ser, osv. Jeg har fått lyst til å ta turen en gang til.

Dagens Aften (tirs­dag 21. juni) skri­ver om arbei­det med ny gate­bruks­plan for Oslo (dess­verre ikke på nett, i alle fall ikke ennå). At det er mange menin­ger, er ikke sær­lig over­ras­kende. Hel­ler ikke at bil­by­råd Jøran Kall­myr vil ha bil­tra­fikk. Uenig­het må vi leve med. Men hans argu­ment for biler er mildt sagt for­un­der­lig. Han sier:

“Vi vil ha en levende by, og folk må for ekse­måel kunne komme seg til kino og tea­ter på kveldstid.”

Jeg lurer på om han egent­lig er kjent i den byen hvor han blant annet har ansvar for sam­ferd­sel. Men før jeg kom­men­te­rer par­ke­rings­mu­lig­he­tene, er det visst nød­ven­dig å minne Jøran Kall­myr om at det går utmer­ket å reise med kol­lek­tiv­trans­port til kino og tea­ter. Man er utenom rush­ti­den, så mang­lende kapa­si­tet er ikke noe pro­blem. Alle kinoer og teatre lig­ger greit plas­sert i for­hold til kollektivknutepunkter.

Det hand­ler om tra­fikk i sen­trum, og da får vi holde oss til sen­trum­ki­no­ene. Vika kino har par­ke­rings­hus i under­eta­sjen og et til like ved siden av. Det er også par­ke­rings­hus ved Saga. Klin­gen­berg er også godt dek­ket av disse. Skal man på Eldo­rado, er det ikke langt til Royal Chris­tia­nia, Oslo S, Gal­leri Oslo og Paleet, for å nevne noen par­ke­rings­hus. Teat­rene er loka­li­sert i samme områ­det som nevnte kinoer. Men Ibsen par­ke­rings­hus og par­ke­rings­an­leg­gene i Uni­ver­si­tetsgt er de nær­meste om man skal i Det norske tea­te­ret, vel også Oslo Nye (om man ikke vel­ger å par­kere i gara­sjen på Grand Hotell).  Ingen som vel­ger å kjøre bil inn til sen­trum får å gå på kino eller tea­ter kan ha noe rea­lis­tisk håp om å par­kere nær­mere enn i disse parkeringshusene.

Det er ikke vel­dig ofte jeg kjø­rer bil inn til sen­trum. Men det hen­der. Jeg har aldri opp­levd at det har vært vans­ke­lig å finne plass i et par­ke­rings­hus, også på tids­punk­ter med mye bil­tra­fikk i byen. Så hva er egent­lig pro­ble­met? Det er i alle fall rent tøv å hevde at bil­tra­fikk i Prin­sens gt og Toll­bugt er nøven­dig for at folk skal komme på kino og tea­ter. De som vil bruke bil vil ikke ha noen pro­ble­mer med å komme inn til byen eller å finne par­ke­ring, selv om sen­trums­ga­tene sten­ges for gjen­nom­kjø­ring og man fjer­ner gate­par­ke­rin­gen i sentrum.

Tar vi turen opp til Colos­seum, så er det par­ke­rings­hus med “kino­par­ke­ring” rett over gaten. Og det er god kollektivdekning.

Jøran Kall­myrs utta­lel­ser tyder på at han er vel­dig dår­lig kjent i den byen hvor han har ansvar for sam­ferd­sel. Det er ganske skremmende.

Johan Kag­ge­stad har sam­men med Hans Pet­ter Bakke­teig laget boken “Røff guide til Tour de France 2011″. Johan Kag­ge­stad tren­ger vel ingen nær­mere pre­sen­ta­sjon over­for syk­kel­in­ter­es­serte nord­menn. I ti år har han vært eks­pert­kom­men­ta­tor for TV2 og fulgt Tour de France ring­side og er kjent for sine nitide for­be­re­del­ser. Han har også vært tre­ner for bl.a. Thor Hus­hovd for noen år siden. For oss van­lige død­lige har han skre­vet boken “Kom i form på syk­kel”. Tre­nere blir ofte de beste eks­pert­kom­men­ta­to­rene, noe Johan Kag­ge­stad er et godt eksem­pel på. Jeg tror det er fordi tre­nere må kunne se de minste detal­jer hos utøverne og for­midle dette slik at andre for­står. Det er med andre ord få, om noen som har bedre for­ut­set­nin­ger enn Johan Kag­ge­stad til å skrive en guide til Tour de France. Jeg må inn­rømme at Kag­ge­stads med­for­fat­ter, Hans Pet­ter Bakke­teig, var et ukjent navn for meg. Men på omsla­get opp­ly­ses det bl.a. at han har skre­vet boken “Kam­pen om den gule trøya. Tour de France gjen­nom his­to­rien” (2008).

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Etter pla­nen skulle man i dag, 17. juni åpnes en for­søks­ord­ning med fire gater hvor det ville ha vært lov å sykle mot ellers enveis­kjørte gater i Oslo. Fel­tene skulle mar­ke­res med rød farge slik at det blir mer syn­lig enn dage­nes felt.  Jeg hadde skre­vet fer­dig en kom­men­tar om at det ende­lig begyn­ner å skje noe posi­tivt for oslo­syk­lis­tene, som lå klar til pub­li­se­ring i dag, 17. juni. Men det hele er utsatt. Jeg har ofte kri­ti­sert de som er ansvar­lige i Oslo kom­mune. Men det er ikke Oslos plan­leg­gere og poli­ti­kere som er syn­derne denne gan­gen. Det er poli­tiet. Jeg har noen gan­ger tenkt på slag­or­det “sam­men er vi aral­ditt” om FrP-byråd og Oslo­po­li­tiet: Ikke noe lar seg rikke.

Men så ble det hele utsatt, fordi Oslo­po­li­tiet fort­satt var skep­tiske til å til­late syk­ling mot enveis­kjø­ring. Dette har jeg kom­men­tert tid­li­gere. Kom­men­ta­ren ble end­ret, med over­skrift om Oslo­po­li­tiet som syk­kel­sa­bo­tø­rer. I går kom det en glad­mel­ding i Aften: Poli­tiet har gitt seg, det blir syk­kel­felt i gater som er enveis­kjørt for motorkjøretøy.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Når vi sit­ter kom­for­ta­belt i vår sofa og ser syk­lis­ter slite seg opp bratte bak­ker er det ikke så lett å få inn­trykk av hvor bratt det egent­lig er. Det er gene­relt mye brat­tere enn det ser ut til på TV. Og for den saks skyld brat­tere enn det kjen­nes ut om man kjø­rer bil. For den som vil ha en ordent­lig følelse av hvor bratt det egent­lig er, har jeg valgt ut noen bak­ker i Oslo som folk kan prøve seg på.

Vi kan starte med en vel­kjent bakke for mange syk­lis­ter: Kongs­veien fra Gam­le­byen i ret­ning Hol­tet. Star­ter vi i rund­kjø­rin­gen i Gam­le­byen sti­ger vi ca 95 m i løpet av litt i over­kant av 2 km når vi kom­mer dit hvor det begyn­ner å flate ut litt. Det kan være hardt nok for mange av og til-syklister. Men det er ikke mer enn ca 5% stig­ning. Det til­sva­rer ganske godt de siste to kilo­met­rene på første etappe i årets Tour de France. Der er de siste fire kilo­me­terne mot­bakke. De første to har ca 2,5% stig­ning, før det blir litt brat­tere de siste to. Når vi sit­ter foran TV og ten­ker på at det er “bare” en fjer­de­ka­te­gori når syk­lis­tene spur­ter mot mål, så kan vi tenke på at de spur­ter opp “Kongs­veien”. Les res­ten av dette inn­leg­get ->