[section_title title=For lite]
For lite
Jeg frykter at man er for ensidig opptatt av dette hovedsykkelveinettet. Det kan virke som om politikerne tror at når bare hovedsykkelveinettet er på plass, så vil Oslo være en sykkelby. Men slik er det ikke. Hvis Oslo skulle klare å realisere noe som ligner på det planlagte “hovedsykkelveinettet” i løpet av 2012, så vil det være 27 år etter at det skulle ha vært ferdig etter de opprinnelige planene. At planene har vært revidert noen ganger endrer ikke det grunnleggende faktum at dette er basert på 25-30 år gammel tankegang.
Et hovedsykkelveinett gjør ikke Oslo til en sykkelby. Et godt hovedsykkelveinett kan være ryggraden. Men det er ikke nok. Mellom hovedveiene må det være et nett av småveier som også er tilrettelagt for syklister. Det må ikke være slik en sykkeltur krever omhyggelig planlegging og at man må sykle store omveier for å komme noenlunde trygt fra A til B. Det burde være en selvfølge at det er tilrettelagte sykkelveier til alle steder hvor det er bilveier, i tillegg til en del bilfrie områder. Graden av tilrettelegging vil kunne variere etter hva slags vei det gjelder. Det kan være alt fra sykkelveier til at enveiskjørte gater omreguleres slik at det tillates sykling i begge retninger. Tiden har for lengst løpt fra det planlagte hovedsykkelveinettet. Man er kanskje 25 år på etterskudd her, som man er i Norge med jernbaneutbygging.
Jeg sykler ganske mye på kryss og tvers i Oslo. Bare en liten andel av mine sykkelturer skjer på sykkelvei eller i sykkelfelt. Det er ikke fordi jeg ikke vil bruke dem. Men det er stort sett ikke sykkelvei eller sykkelfelt der jeg sykler. Hvis det er sykkelfelt er det som regel et felt som dukker opp av intet, går noen hundre meter, for igjen å forsvinne i intet.
Jeg kan begynne med veien hjemmefra til sentrum. Det er ikke en centimeter sykkelvei eller sykkelfelt, selv om mange sykler her. Sist jeg så noen planer ville våre politikere ikke ha sykkelfelt i Bygdøy Allé. De ansvarlige synes fortsatt at parkering for biler er viktigere. Slik tenker bare politikere og planleggere som ikke tar sykkel seriøst.
I noen alternative planer er det sykkelfelt vestfra til Solli Plass, og derfra ned til Rådhusplassen. Det bør være en tverrforbindelse her, særlig hvis man realiserer en hovedsykkelvei over Rådhusplassen og videre i Rådhusgaten. Denne burde vært bygget i Cort Adlers gt da det daværende AP/SV-byrådet med daværende samferdselsbyråd for SV, når partisekretær i AP, Raymond Johansen sørget for at hele gaten ble lagt på nytt for å få trikk til Aker Brygge. Heller ikke AP/SV gjorde stort for syklister sist de hadde byrådsmakt, noe det kan være verdt å huske på når det er valg i september. Men vi som skal til sentrum, og det er ganske mange om man skal dømme etter sykkeltrafikken, kommer ikke til å sykle en omvei ned til Rådhusplassen. Vi kommer fortsatt til å sykle Henrik Ibsens gt. Man trenger bare å fjerne en liten håndfull parkeringsplasser, samt flytte taxiholdeplassen på Solli til f.eks. Sommerrogt (hvor den har vært før) for å få det til. Men våre politikere prioriterer ikke sykkel.
Jeg har skrevet om andre ruter, mot Carl Berner og mot Sagene og videre opp Trondheimsveien. Heller ikke her er det mye sykkelfelt eller sykkelvei. Dette er ikke noe spesielt for min bydel. Jeg opplever det samme i de fleste andre områder i byen. Langs Frognerstranda har det stort sett blitt bra helt til det er uventet og uvarslet stopp ved Cort Adlers gt. Dessuten ødelegger man ved å anlegge busstopp som er de rene trafikkfeller, både for syklister og fotgjengere. Det er også ganske bra langs Trondheimsveien fra Sinsen og nordover (men syklister og fotgjengere er ikke adskilt, det bør de være), og ikke så aller verst fra Smestad til Røa. I det hele tatt synes forholdene å være bedre utenfor Store ringvei enn nær sentrum.
Man kan ganske enkelt ta en titt på kartet. Alle veier markert med gult er i praksis hovedveier, og det burde være en selvfølge at det her også lages hovedveier for sykler. Det vil si sykkelveier eller sykkelfelt laget for god fremkommelighet og relativt høy fart (men selvfølgelig varierende etter forholdene).
[mappress mapid=”48″]
Det som man sliter med å realisere er en 80-talls tankegang som tiden har løpt fra. 180 km sykkelvei er alt for lite. Om jeg nå husker rett, så har Gøteborg 460 km sykkelvei, Stockholm har 750 (og der satses det fordi tilretteleggingen er for dårlig), og Helsinki har 1160 km. En ambisjon om et sykkelveinett på 180 km blir ganske puslete i forhold. Som så alt for ofte er Norge og Oslo i grupettoen, om man skal holde seg til sykkelterminologi. Dessverre kan det synes som om man er fornøyd om man bare klarer å karre seg fast der. Det er ikke mye offensiv sykkelsatsing fra norske politikere, verken på riksplan eller lokalt — i alle fall ikke i Oslo.
Våre politikere må innse at byen ganske enkelt ikke har plass til alle bilene. Det spiller ingen rolle om de går på strøm, biodrivstoff eller diesel. De tar like mye plass. Vi kan ikke disponere enda mer areal til biler. Bilen må vike og bilareal må omdisponeres til bl.a. sykkel. Oslo må drive en bevisst politikk for å redusere biltrafikken. Da fjerner man parkeringsplasser og omdisponerer kjørefelt som har vært brukt av privatbiler. Man bygger ikke flere parkeringshus og man bygger ikke en ny E18 som skal få enda flere biler inn til byen. Det kan ikke skje over natten. Men man må endre kurs. I Paris har man gjort det. I løpet av 8 år har man klart å redusere biltrafikken med 24%, og det merkes veldig godt. Vår nåværende samferdselsbyråd har vanskeligheter med å innse det. Han ser ingen grunn til tiltak for å redusere biltrafikken, og nå vil han ha flere parkeringshus i sentrum. Tidligere har han klaget over at det satses for lite på fremkommelighet for biler i Oslo.
Jeg har i noen år forsøkt å følge med på sykkelveiutbyggingen, eller snarere mangelen på slik utbygging i byen. Gang på gang hindres dette av folk som sloss for sine parkeringsplasser og politikere som er for feige til å ta den kampen. Når man bygger ut sykkelfelt ser det ut til å være viktigere å sikre parkeringsplasser enn å sikre fremkommelighet for syklister. Alle de flotte parkeringsplassene som man f.eks. har laget langs det nye sykkelfeltet i Ullevålsveien er belastet sykkelveibudsjettet. Dette fordi det er en reguleringsmessig forutsetning, sier kommunen. Men det er forutsetninger som kommunen selv har satt. Det er ikke rart man får lite sykkelfelt igjen for pengene når de brukes til å lage dyre parkeringsplasser for biler.
Meldingen bør være klar: Det er ikke det offentliges oppgave å skaffe folk gratis parkeringsplasser. Skal man ha bil må man også sørge for å ha parkeringsmuligheter, og det er noe man må betale for. Jeg tror heller ikke på næringslivets påstander om hvor mye de taper for hver parkeringsplass som forsvinner. Jeg er ganske sikker på at de taper langt mer på at folk ikke liker å handle i utrivelige områder, f.eks. områder som er forsøplet av biltrafikk og parkerte biler. Det er ikke i områder dominert av parkeringsplasser folk liker å handle. Folk handler i gågatene, ikke i bilgatene. Om butikkene på Fridtjof Nansens plass går dårlig, så skyldes ikke det mangel på parkeringsplasser. Det skyldes at det er for mange biler der, slik at det er en menneskefiendtlig plass.
Man må også innse at sykkel er en selvfølgelig del av trafikken. Sykkel er ikke noe spesielt som skal tas hånd om i særskilte prosjekter. God og trygg fremkommelighet for syklister er en selvfølge og det må planlegges for syklister i alle veiprosjekter, ikke bare de som er et forsøk på å realisere den gamle planen om et hovedsykkelveinett. Ingen sykler store omveier for å kunne sykle noen hundre meter i et sykkelfelt.
Vi ser gang på gang at når Oslo lager trafikkløsninger som ikke inngår i det så mye omtalte hovedsykkelveinettet, så glemmer man syklistene helt. Jeg frykter også at hvis eller når dette hovedsykkelveinettet endelig er på plass, vil politikerne lene seg tilbake og fortelle verden hvor flinke de har vært. Det har de ingen grunn til. Carl Berners plass er en skandale. Til tross for at et av målene for utbyggingen var bedre tilrettelegging for syklister, så har man gjort det nærmest umulig å sykle opp Trondheimsveien. Det er et typisk utslag av at hovedsykkelveinettet har blitt en tvangstanke i planleggingen. Noen byråkrater har åpenbart tenkt at folk ikke skal sykle Trondheimsveien. Heller ikke i Grenseveien er det tilrettelagt for sykkel. Man har brukt 280 mill på et trafikknutepunkt, og for to av hovedveiene har man ikke gjort noe for å legge til rette for sykkel. Alternative ruter for syklister finnes ikke, i alle fall ikke om man ikke vil legge ut på store omveier — og det vil man ikke. Prosjektet står til kvalifisert stryk. Det er en skandale. Det er bare å gjøre det på nytt.
Man har nylig gjort ferdig en “miljøgate” i Thor Olsens gt. To trær, litt bredere fortau, fortsatt gjennomgangstrafikk med biler i begge retninger og ingen tilrettelegging for syklister. Det er dette de ansvarlige i Oslo kaller en “miljøgate”. Man har gjort det samme på Sagene. Også her er det sterkt behov for tilrettelegging for sykkel, bl.a. østover gjennom Bentsebrugt og Treschowsgt. Disse må selvfølgelig henge sammen med det som faktisk finnes av sykkelfelt i Uelandsgt og Kierschows gt. Men kommunen gjør forbindelsesveien til “miljøgate” uten noen tilrettelegging for sykkel, og uten noen begrensning av biltrafikken. Det er en bløff, og kommunen har effektivt tømt betegnelsen “miljøgate” for ethvert innhold.
Det kan se ut som om man er i ferd med å regulere om ved Bislett. [Edit: Det var dette jeg skulle vise til.] Det som i dag er en ganske god sykkkeltrasé, selv om den ikke er planlagt som dette, skal ødelegges. Hvorfor? For å få flere parkeringsplasser i gatene. Blikkboksfolket herjer fortsatt i Oslopolitikken.