Olav Torvunds blogg

Flas­ken med Cré­mant de Loire som jeg hadde gjort klar i til­felle Thor Hus­hovd eller Edvald Boa­sson Hagen skulle vinne første etappe, gikk med etter at Thor Hus­hovd i går sik­ret seg den gule trøyen. Cré­mant de Loire kan nok ikke helt måle seg med champagne, men vi valgte å holde oss i det dis­trik­tet hvor de syk­ler. Det er slett ikke noe dår­lig drikke og til en langt hyg­ge­li­gere pris enn champagne. Dagens etappe, tredje etappe fra Olon-sur-Mer til Redon er flat. Her blir det ganske sik­kert en sam­let spurt, og det gir ikke store odds å satse på Mark Caven­dish som vin­ner. Men Thor Hus­hovd bør være med i fina­len og beholde den gule trøyen.

Det er til nå delt ut ett klatre­po­eng (til Phi­lippe Gil­bert). I dag skal det deles ut ett til. Får Gil­bert dette vil han ha en sole­klar ledelse. Men blir det en annen vil det stå 1–1. I så til­felle vil det inn­e­bære at den av de to som har best plas­se­ring i sam­men­dra­get får bære klatre­trøyen. Så dette er nok den mest åpne, om ikke den mest spen­nende kon­kur­ran­sen i dag.

Men vi skal fram til 5. etappe som går fra Car­hai til Cap Fré­hel.

Vi er nå i Asterix-land. Arkeo­lo­gene har ennå ikke klart å finne den lille gal­ler­lands­byen som klarte å stå imot den romerske over­mak­ten. Men den lå et eller annet sted her ute på den vest­lige delen av den bre­tonske halvøy. Dette er også den aller eldste delen av Frank­rike, i alle fall rent geo­lo­gisk. I den nord-vestre delen av Bre­tagne kan man finne fjell som er to mil­li­ar­der år gam­melt. Det er ikke mange ste­der i ver­den man fin­ner så gam­melt fjell.

I den vest­lige delen av Bre­tagne snak­kes det bre­tonsk. Dette er et kel­tisk språk som hører til den samme språk­fa­mi­lien som wali­sisk, irsk og skotsk (gælisk). Frank­rike har en lite ærerik his­to­rie når det gjel­der språk­lige mino­ri­te­ter. Bre­tonsk er ikke aner­kjent som offi­si­elt språk, og er i dag det eneste kel­tiske språ­ket som ikke er aner­kjent som offi­si­elt språk i det land hvor det snakkes.

Dette er kel­tisk, mer enn fransk område. Aste­rix er over­satt til mange språk, også bre­tonsk. Det er bra, for det er anta­ge­lig nær­mere det språk Aste­rix, Obe­lix og de andre fak­tisk snak­ket, enn dagens fransk. Skjønt hvem vet. Bre­tonsk kom vest­fra i tid­lig mid­del­al­der. Hvil­ket språk man snak­ket i Bre­tagne før dette, altså på Aste­rix’ tid, vet jeg ikke. Kan­skje var det en vari­ant av fran­kisk, som var et ger­mansk språk. Neder­landsk reg­nes i dag som en språk­lig etter­kom­mer etter frankisk.

Når vi er de dette områ­det får vi holde oss til kel­tisk drikke, først og fremst øl. Min vik­tigste kilde til kunn­skap om øl fra Bre­tagne er boken Deux sièc­les de biè­res en Bre­tagne, i til­legg til infor­ma­sjon jeg har fun­net på net­tet og noen smaksprøver.

Ordet bière ser ut til å ha hatt en litt krong­lete vei inn i det franske språ­ket. Min franske Larousse Dic­tionn­aire Étymo­lo­gi­que sier at det kom­mer fra det neder­landske bier, som mange av oss gjen­kjen­ner som det tyske ordet Bier. Men når det samme ordet fin­nes på engelsk er Oxford Dic­tio­nary ofte bedre på ety­mo­logi. I følge denne har ordet også i engelsk kom­met inn fra vest-germansk, altså tysk og neder­landsk. Men det ger­manske ordet er basert på det latinske biber, som betyr en drink. Det kom­mer igjen fra det latinske bibere, som betyr å drikke. Så det latinske ordet har kom­met inn i fransk via ger­manske språk.

Ordet erstat­tet det gamle la cer­voise, som beteg­net et øl bryg­get uten humle. Jeg nev­ner dette fordi mange i Bre­tagne synes å fore­trekke cer­voise, som har mer til fel­les med det bre­tonske korev og det wali­siske cwrw (som utta­les cou­rou, så det er mulig å uttale wali­sisk om man bare glem­mer hvor­dan vi utta­ler kon­so­nan­ter). Noen vil se at det er det samme ordet som det spanske cer­veza og por­tu­gi­siske cerveja. Når vi er inne på dette kan vi også ta med at det heter cervesa på kata­lansk og occi­tansk. Skulle du nå lure på hvor­for øl heter øl i de nor­diske lan­dene, så kan du lese om det her. Men bort fra tørr­prat og over til det man kan fylle i glasset.

Øl lages av vann, malt, humle og gjær. Malt lages av korn. Kor­net må spire for at sti­velse skal omdan­nes til suk­ker, og spi­rin­gen avbry­tes (med varme) på et pas­sende tids­punkt. Det er dette som er malt. Denne knu­ses og blan­des med vann og humle. Humle gir bit­ter­het og vir­ker dess­uten som kon­ser­ve­rings­mid­del. Denne blan­din­gen gjæres.

Den tra­di­sjo­nelle pro­duk­sjons­for­men er over­gjæ­ring. Gjæ­rin­gen skjer på 15–20 gra­der i løpet av rela­tivt kort tid, og gjæ­ren fly­ter opp på top­pen av ølet. Ved under­gjæ­ring gjæ­res ølet ved lavere tem­pe­ra­tur og over len­ger tid, og gjær­sop­pene syn­ker til bunns etter endt gjæ­ring. Over­gjæ­ring gir gjerne et mer aro­ma­tisk øl. Ale er en van­lig type over­gjæ­ret øl. Under­gjæ­ring egner seg til indu­stri­pro­duk­sjon i stor skala. Det meste ølet som drik­kes er under­gjæ­ret, så som pils og bayer. Men det mest inter­es­sante ølet er over­gjæ­ret. Ølet etter­gjæ­res for å få kull­syre. Dette kan skje på tank, fat eller flaske. Det kan selv­føl­ge­lig sies mye mer om ølpro­duk­sjon. Men dette får holde som en intro­duk­sjon. Du kan lese mer på Wiki­pe­dia og  Vin­faktas side om øl.

Det er uklart hvor lenge man har bryg­get øl i Bre­tagne. Man har holdt på i noen hundre år, men man vet ikke rik­tig hvor mange. På begyn­nel­sen av 1800-tallet vokste det fram mange bryg­ge­rier. Men som i så mange andre land ble bryg­ge­ri­ene indu­stria­li­sert og ølet stan­dar­di­sert fra slut­ten av 1800-tallet. På slut­ten av 1900-tallet fikk mer tra­di­sjo­nelt øl sin renes­sanse. I Bre­tagne har utvik­lin­gen av ølbryg­ging falt sam­men med bre­tonsk nasjo­na­lisme og revi­ta­li­se­ring av bre­tonsk kul­tur gene­relt. Pio­ne­rene blant ølbryg­gerne fikk dra­hjelp av den gry­ende bre­tonske nasjo­na­lis­men, og folk kjøpte gjerne bre­tonsk øl — selv om bryg­gerne ennå ikke hadde lært hånd­ver­ket ordentlig.

Det ølet jeg smakte til dette blogg­inn­leg­get ble valgt etter råd fra damen hos Che­mins de Bre­tagne i Paris. De hadde et langt større utvalg enn det jeg pre­sen­te­rer her. Jeg ba om øl som var repre­sen­ta­tivt for øltra­di­sjo­ner og bred­den i til­bu­det av bre­tonsk øl, og da var det disse jeg endte opp med.

Bras­se­rie Lance­lot hadde fer­dig sitt første øl 12. juli 1989. Slik sett kunne man ønske at Tour de France gikk inn i Bre­tagne en uke senere og man hadde kun­net feire dette ølets fødselsdag.

Første gang jeg fikk ser­vert øl fra Lance­lot på en bre­tonsk res­tu­r­ant (i Aigues Mor­tes i Languedoc-Roussillon, ganske langt fra Bre­tagne) tenkte jeg at Lance­lot var et fint navn for et pro­dukt med kel­tisk refe­ranse. Det kunne jeg også ha valgt. Men har som star­tet bryg­ge­riet heter fak­tisk Ber­nard Lance­lot. Han hadde arbei­det i atom­in­du­strien, men ville over til noe annet. Han star­tet først med birøkt, men biene ble angre­pet av en para­sitt. Da sat­set han på øl i ste­det. Kan­skje kan man si at han gikk fra bier til humle.

Lance­lot, fra bryg­ge­riet Lance­lot, er et gyl­lent øl. Det er et over­gjæ­ret, ufi­l­trert øl som etter­gjæ­rer på flaske. Pro­du­sen­ten sam­men­lig­ner det med bel­gisk Trappist-øl, som vi var innom under første etappe i Tour de France 2010 (og som vi sik­kert vil komme til­bake til i 2012, når Tour de France skal starte i Bel­gia). Om de bel­giske Trappist-bryggeriene er enig i sam­men­lig­nin­gen, vet jeg ikke.

Under en jakt opp­da­get den legen­da­riske bre­tonske kon­gen Conan Méria­dec en røys­katt ved kan­ten av en søl­de­dam. Hel­ler enn å skitne til sin kritt­hvite pels valgte røys­kat­ten å gå rett mot jegerne. Hen­del­sen skal ha gitt opp­ha­vet til det bre­tonske ord­ta­ket hel­ler dø enn å skitne seg til, og nav­net til ølet Blan­che Her­mine fra bryg­ge­riet Lance­lot. Her­mine er røys­katt, det dyr som sym­bo­li­se­rer Bre­tagne. Ølet er et lyst hveteøl med ganske lav alko­hol­styrke. Det er et utmer­ket, friskt sommerøl.

Bon­nets Rou­ges (rødhet­tene) er et øl laget med hyllebær, som gir ølet dets rød­lige farge og fruk­tige smak. I 1675 gjorde bre­to­nerne opp­rør mot den franske konge­mak­ten som inn­førte nye skat­ter uten sam­tykke fra det bre­tonske par­la­men­tet. Opp­rø­rerne valgte den røde het­ten som sitt kjenne­merke, sym­bo­let på fri­het. Dette røde ølet har navn etter disse opprørerne.

Ølet TeLenn Du, også det fra Lance­lot, mar­ke­rer det kel­tiske. Det har bre­tonsk navn, som betyr Svart harpe. Ølet er bryg­get på bok­hvete. Det er et brunt øl, lett og litt søtlig.

Et bre­tonsk øl med harpe i nav­net kan godt føl­ges av bre­tonsk musikk frem­ført av Alan Sti­vell på kel­tisk harpe, selv om det visst­nok ikke lig­ger noen musi­kalske inspi­ra­sjo­ner bak nav­net. Alan Sti­vell er en vik­tig per­son i det man kan­skje kan kalle dagens bre­tonske renes­sanse. Han har stu­dert bre­tonsk musikk og bre­tonsk språk, men har også blan­det tra­di­sjo­nell bre­tonsk musikk med et mer moderne uttrykk. Han fikk sitt store gjen­nom­brudd med en kon­sert på Olym­pia i Paris i 1971. Live-albumet fra den kon­ser­ten, Alan Sti­vell Olym­pia Con­cert har solgt mer enn 1,5 mill eksemp­la­rer. Når man hører på den i dag blir det kan­skje litt vel mye 70-talls folk-rock. Selv fore­trek­ker jeg å lytte til noen av hans mer tra­di­sjo­nelle inn­spil­lin­ger. Men pla­ten er en meget vik­tig mile­pæl i revi­ta­li­se­rin­gen av bre­tonsk musikk. Om jeg har for­stått det rett har den også vært vik­tig for å gjen­reise det bre­tonske språ­ket og den bre­tonske, nasjo­nale stolthet.

Men til­bake til øl.

La Bras­se­rie Arti­sanale Tou­ken er et lite bryg­ger som ble åpnet 12. mai 2007 og som pro­du­se­rer øl med nav­net Philo­menn. Jeg er ærlig talt ikke helt sik­ker på om det siste også er nav­net på bryg­ge­riet. Kan­skje er bryg­ge­riet så lite at det må klas­si­fi­se­res som et mikro­bryg­geri. De har kapa­si­tet til å brygge 900 liter pr uke, og det er vel i denne sam­men­hen­gen på mikro­nivå. Hvis vi vil la geo­gra­fisk nær­het være avgjø­rende, bør ølet bli Philo­menn. Som det frem­går av kar­tet nederst, så er det dette bryg­ge­riet som lig­ger nær­mest dagens etappe.

Philo­menn er også inspi­rert av Trappist-ølet. På nett­si­dene har de lis­tet tre typer øl. Blonde er et gyl­lent øl. Stout er et mørkt øl. Det tredje ølet på nett­si­dene Philo­menn Rousse. Men mitt tredje øl er en Philo­menn Tour­bée. Så her er det noe som ikke helt stem­mer. Det er litt frust­re­rende at det nett­opp er Tour­bée jeg ikke fin­ner infor­ma­sjon om. For på mange måter var dette det mest inter­es­sante ølet. Det hadde en røyk­smak som ga meg asso­sia­sjo­ner til malt-whisky fra Islay, så som Laph­roig, Talis­ker og Ard­beg. Denne whiskyen får røyk­smak etter hvor mye røyk fra torv­bren­ning det er når mal­tet tør­kes, og tourbe betyr nett­opp torv. Jeg skulle gjerne ha visst litt mer om dette ølet, men fin­ner altså ikke mye informasjon.

Bras­se­rie de Pen­hors er et lite bryg­geri som ser ut til ikke å ha egen nett­side, i alle fall har ikke jeg fun­net noen. Bryg­ge­riet ble star­tet i 1999. Ølet er over­gjæ­ret og ufi­l­trert. Jeg drakk en “blonde” og en “ambre”. Dette ølet ble nok ikke min favo­ritt. Det var uklart, hadde litt tam smak og ganske lite kullsyre.

Britt Bras­se­rie de Bre­tagne er også et bryg­geri man ofte stø­ter på om man leter etter bre­tonsk øl. Etter det jeg har for­stått er dette det bre­tonske ølet som har fått en ganske god dis­tri­bu­sjon uten­for Bre­tagne. Men uvisst av hvil­ken grunn, så ble ikke det ølet med da jeg ønsket et repre­sen­ta­tivt utvalg av øl fra Bretagne.

Jeg hadde all­tid tenkt på Lunde­fug­len som noe typisk norsk og islandsk inn­til jeg første gang besøkte Bre­tagne. Men den fin­nes også i et stort antall på fugle­fjel­lene i Bre­tagne og er et sym­bol for regio­nen. Så det er ikke til­fel­dig eller et utslag av en eller annen nor­disk til­knyt­ning som gjør at dette bryg­ge­riet har fug­len i sin logo.

I Bre­tagne gjør man også som sine kel­tiske brødre litt len­ger vest, man lager whisky. Jeg har lurt litt på om dette kunne være Mira­cu­lix hem­me­lige styrke­drå­per som gjør gal­lerne uover­vin­ne­lige. Men jeg kan ikke huske å ha sett at han noen gang har brukt et destil­la­sjons­ap­pa­rat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.

Det er tre whisky-destillerier i Bre­tagne (av i alt syv i Frank­rike). Det er Des Men­hirs, Glann Ar Mor og Waren­ham. Om fransk whisky var en ukjent ver­den for deg, så må jeg erkjenne at det var det for meg også. Jeg visste ikke noe om dette før jeg begynte å lete etter bre­tonsk drikke til denne serien. Du kan lese mer om fransk whisky gene­relt på www.frenchwhisky.com.

Jeg kjøpte en flaske Eddu Sil­ver fra Des Men­hirs hos Che­mins de Bre­tagne i Paris. I følge damen i butik­ken var det denne som er refe­ran­sen når det gjel­der bre­tonsk whisky, og jeg valgte å stole på henne. Den er laget på bok­hvete, som heter eddu på bre­tonsk, derav nav­net. Pro­duk­sjo­nen er beskre­vet nær­mere her.

Ved første sma­king ble jeg ikke spe­si­elt begeist­ret for denne whiskyen. Jeg har gjen­nom årene smakt ganske mange typer whisky. Men det har først og fremst vært skotsk malt­whisky, litt irsk whisky og noe japansk malt­whisky. Denne whiskyen er laget på bygg, og sær­lig den skotske kan ofte ha en utpre­get røyk­smak etter at mal­ten har blitt tør­ket med varme fra torv. Den bre­tonske whiskyen er mer fruk­tig og har ingen røyk­smak, i alle fall har ikke Eddu det. Den sma­ker i alle fall ganske for­skjel­lig fra skotsk maltwhisky.

Jeg kom til at Eddu måtte få en sjanse til. Ved andre gangs sma­king, noen dager etter den første, hadde jeg ikke len­ger for­vent­ning om å få noe som min­net om skotsk malt­whisky. Da jeg smakte Eddu uten forut­inn­tatte refe­ran­ser, ble den et inter­es­sant og hyg­ge­lig bekjent­skap. Men jeg tror nok at jeg også i frem­ti­den vil velge en skotsk malt­whisky når jeg måtte få lyst på et glass whisky.

Du kan lese litt mer om nord­kys­ten av Bre­tagne i Brit­tany — The Emerald Coast (ViaMichelin).

Johan Kag­ge­stad har sam­men med Hans Pet­ter Bakke­teig skre­vet boken “Røff guide til Tour de France 2011″. Her får man vite mye om det meste om årets Tour, sam­men med tri­via, his­to­rie, osv. Han skri­ver om det meste, bort­sett fra vin og annet drikke — det får du her. Jeg har omtalt boken her. Hvis du ikke alt har boken: Løp og kjøp!

Over­sikt over Les vins du Tour de France 2011

Inn­led­ning
1. etappe — lav­vanns­syk­ling med enkel vin
2. etappe — lag­tempo og en avstik­ker til tapt ung­dom
3. etappe — friskt og lett i Mus­ca­det
4. etappe — bre­tonsk cider
5. etappe — øl og styrke­drå­per i Asterix-land
6. etappe — Cal­va­dos!
7. etappe — bil­race, vin og slott
8. etappe — vin­mes­sig avkrok og godt kilde­vann
9. etappe — gret­tent fjell der Ver­cin­gé­to­rix slo Cæsar!
Tour de France så langt — uten vin denne gan­gen
10. etappe, Auril­lac > Carmaux
11. etappe — gam­mel vin­tra­di­sjon
12. etappe — No ser eg atter slike fjell og daler
13. etappe — søt vin, sure bein og hel­lig vann
14. etappe — ste­det Bacchus glemte
15. etappe: Lan­gue­doc — årets vin­e­tappe!
Litt vin til hvile­da­gen?
16. etappe, Saint-Paul-Trois-Châteaux > Gap
17. etappe — Giro­syk­lis­tene krys­ser sitt spor
18. etappe — noen ukjente vin­skat­ter i Pine­rolo
19. etappe — hef­tige fjell, ost og frisk vin
20. etappe, tempo rundt Gre­noble. Tid for en øl og kan­skje avec?
21. etappe — champagne comme tou­jours, eller hva med en kopp te?
En post­trau­ma­tisk Tour de France-oppsummering

Les vins du Tour de France – 2010

l vini del Giro d’Italia 2012
I vini del Giro d’Italia 2011

Mat og vin