I dag skal rytterne ut og konkurrere igjen, etter en velfortjent hviledag. Etappen de skal sykle er kort, i alle fall til TdF-etappe å være, “bare” 158 km. Selv om det er noen topper i tredje– og fjerdekategori er hovedretningen nedover. Den starter 637 moh og ender 229 moh. De siste fire kilometerne går nedover, selv om det flater ut på slutten. Så her kommer det til å gå fort. Men jeg har ikke funnet noen detaljer om innspurten, så jeg vet ikke hvor svingete den er. Spørsmålet er om de får med farten helt til mål eller om de må bremse opp før vanskelige svinger. Jeg håper i alle fall ikke det blir flere velt hvor ryttere skades så alvorlig at de må bryte.
Det er vanskelig å legge søndagens mange kræsj bak seg, og jeg misliker at mange medier bruker overskrifter som “Crash-fest”. Det er ingen fest når folk kræsjer på den måten. Sykkel er risikosport, og noe kjører med for høy risiko. Man kan si at den som tar for høy risiko selv må ta skylden når det går galt, noe Marcus Burghardt, Jens Voigt og Jakob Fuglesang har vært inne på i sine kommentarer. Å avpasse farten etter forholdene gjelder i sykkelritt også. Mange bør nok også, som Jakob Fuglesang er inne på, kanskje innse at de ikke bør prøve å holde følge med de aller beste utforkjørerne. Det er mange gode skiløpere som er sjanseløse mot Axel Lunde Svindal i utfor. Det minner også om Dag Erik Pedersen, som sto skadet etter at han i fjor falt i den siste bakken i Birken, og sa at han hadde gjort en tabbe: Man gjør ikke noe forsøk på å følge Lasse Kjuus utfor, heller ikke på sykkel. En del syklister bør ikke prøve å følge Fabian Cancellara og Thor Hushovd når to av verdens beste utforkjørere på sykkel jager nedover.
Men at en akkreditert bil regelrett kjører ned syklister i et brudd, det hadde jeg ikke trodd jeg skulle få se og jeg håper jeg ikke får se det igjen. I enhver trafikksituasjon gjelder dette: Du kjører ikke forbi uten tilstrekkelig fri bane. Det hadde ikke denne bilen. Den lå på kanten, der var det et tre og sjåføren svingte inn i veien for å unngå treet. Uansett sett beskjeder eller ikke beskjeder, så burde han ikke ha startet den forbikjøringen. At han kjørte i strid med ordrer fra rittledelsen gjør ikke akkurat saken bedre. Han gjorde det ikke med vilje. Men det er heldigvis ikke ofte man ser så klare eksempler på grovt uaktsom kjøring i et sykkelfelt.
Men vi skal fram til 12. etappe, går fra Cugnaux til Luz-Ardiden. I dag får vi nok av fjell og daler, men Aasmund Olavsson Vinje ville nok ikke få like mye hjemlengsel her som ved Rondane. Pyreneene er bratt, med dype og trange daler. Det er V-daler gravd ut av vann, ikke brede U-daler som de isen har skapt i Norge.
Etappen sykles på Frankrikes nasjonaldag, og det er litt nasjonaldag for sykkelinteresserte nordmenn også. Luz-Ardiden er et navn som vekker gode minner. Det var her Dag Otto Lauritzen vant i 1987 og ble den første nordmann med etappeseier i Tour de France. På dagen 24 år etter at Dag Otto vant sin etappe skal det igjen være målgang på Luz-Ardiden.
De som har laget den norske versjonen av det offisielle Tour de France-programmet har gjort en dårlig jobb. Enkelte etapper får nærmere omtale, blant annet etappen til Luz-Ardien. Det er greit nok at man i den franske versjonen fokuserer på spanske rytteres innsats opp hit og ikke er spesielt opptatt av norsk sykkelsport. Men det går ikke an å lage en norsk omtale av Luz-Ardiden uten å nevne Dag Otto Lauritzen. De som oversetter skal selvsagt beherske språkene. Men de bør kunne litt om sykkel også!
Det blir nok ikke noen norsk seier denne gangen. Dette er den første virkelige fjelletappen i årets tour, med først en førstekatgori (La Hourquette d’Ancizan), deretter den klassiske høykategoristigningen Col du Tourmalet, før det er målgang på toppen av Luz-Ardiden, som også er en høykategoristigning. Dette er en etappe for de rene klatrespesialister. Og det er her Alberto Contador må sette inn det første alvorlige angrepet. Og brødrene Schleck bør begynne å jakte på den tidsdifferansen de bør ha til ryttere som Cadel Evans og Andreas Klöden før tempoetappen på rittets nestsiste dag.
Den som følger de norske sendingene på TV2 vil sikkert kunne gjenoppleve Dag Ottos løp mange ganger i løpet av etappen, med Dag Ottos kommentarer. Selv ser jeg dette i Frankrike. Men akkurat denne etappen skulle jeg gjerne ha sett med kommentarer fra Dag Otto Lauritzen, i tillegg til Christian Paasche og Johan Kaggestad. For den som vil varme opp til etappen finner man Dag Ottos seier på YouTube. Vi kan også ta med Dag Ottos serie fra årets Tour de France, hvor fotografen Graham Watson har plukket ut noen av sine beste bilder og sykkelminner, og denne gangen har valgt seg ut bilder av Dag Otto Lauritzen, selvsagt med bilde fra Luz-Ardiden.
Vi finner gode sykkelminner i disse fjellene. Men vin er det verre med. Her må vi ta med vin fra start, men selv da må vi jukse litt. Cugnaux ligger litt syd-vest for Toulouse. Men de viktigste vinmarkene nær Toulouse ligger i Fronton, mot nord. Vi tillater oss en avstikker dit før start. Området Côtes-du-Frontonnais ligger mellom de to elvene Tarn og Garonne. De to elvene renner sammen litt lenger vest, og elven Garonne renner ut i Atlanterhavet ved Bordeaux.
I Fronton produseres bare rødvin og rosévin. Hoveddruen i rødvinen er Negrette. Denne må utgjøre mellom 50–70% av vinen. Den blandes med Cabernet Sauvignon, Côt (Malbec), Syrah og Gamay. Det er en relativt lett rødvin. Den kalles noen ganger “Toulouses Beaujoulais”.
Dette er et område hvor det har vært dyrket vin lenge. Byen Montauban var en romersk utpost mot vest før Julius Cæsar fortsatte erobringen videre vest– og nordover. Men etter Romerrikets fall kom en lang periode med kaos. Ridderordenen Knights of St John kom til området og ble etterhvert ledere i området. Jeg har ikke så god innsikt i ridderordner, men jeg har forstått det slik at dette er ordenen som også er kjent som Maltersordenen.
Vi passerer Côtes de Gascogne-Floc. Her produseres drikken Floc de Gascogne. Det er den lokale varianten av Pinneau de Charentes. Man blander Armagnac og ugjæret drusaft. Det brukes både rød og hvit druesaft, så fargen kan variere mye. I hvit Floc brukes gjerne de samme druene som er basis for produksjon av Armagnac: Ugni Blanc og Folle Blanche.
Langs selve etappen er det ikke lett å finne noe interessant drikke. Men kanskje kan man hente fram litt champagne når rytterne nærmer seg mål, dels for å feire Frankrikes nasjonaldag, men kanskje først og fremst for å mimre over da Dag Otto Lauritzen sikret den første norske etappeseieren i Tour de France. Jeg synes det er en seier som også i dag fortjener champagne.
Johan Kaggestad har sammen med Hans Petter Bakketeig skrevet boken “Røff guide til Tour de France 2011″. Her får man vite mye om det meste om årets Tour, sammen med trivia, historie, osv. Han skriver om det meste, bortsett fra vin og annet drikke — det får du her. Jeg har omtalt boken her. Hvis du ikke alt har boken: Løp og kjøp!
Oversikt over Les vins du Tour de France 2011
Innledning
1. etappe — lavvannssykling med enkel vin
2. etappe — lagtempo og en avstikker til tapt ungdom
3. etappe — friskt og lett i Muscadet
4. etappe — bretonsk cider
5. etappe — øl og styrkedråper i Asterix-land
6. etappe — Calvados!
7. etappe — bilrace, vin og slott
8. etappe — vinmessig avkrok og godt kildevann
9. etappe — grettent fjell der Vercingétorix slo Cæsar!
Tour de France så langt — uten vin denne gangen
10. etappe, Aurillac > Carmaux
11. etappe — gammel vintradisjon
12. etappe — No ser eg atter slike fjell og daler
13. etappe — søt vin, sure bein og hellig vann
14. etappe — stedet Bacchus glemte
15. etappe: Languedoc — årets vinetappe!
Litt vin til hviledagen?
16. etappe, Saint-Paul-Trois-Châteaux > Gap
17. etappe — Girosyklistene krysser sitt spor
18. etappe — noen ukjente vinskatter i Pinerolo
19. etappe — heftige fjell, ost og frisk vin
20. etappe, tempo rundt Grenoble. Tid for en øl og kanskje avec?
21. etappe — champagne comme toujours, eller hva med en kopp te?
En posttraumatisk Tour de France-oppsummering
Les vins du Tour de France – 2010
