Les vins du Tour de France 2011: 14. etappe — stedet Bacchus glemte

Så fikk Mark Caven­dish ende­lig den grønne trøyen. Men han har ikke noen trygg ledelse. Han vil kunne ta noen poeng på mel­lom­spur­ter i Pyre­ne­ene hvis han vel­ger å bruke kref­ter på det. Men mål­po­eng blir det nok ikke. Så da spørs det hva Phi­lippe Gil­bert vel­ger å gjøre for å vinne til­bake den grønne trøyen.

Nå star­ter et nytt Tour de Frace. Noen vil si at det er nå det vir­ke­lig star­ter. De som har ambi­sjo­ner om å vinne sam­men­lagt må nå vise at de mener alvor. Pres­set er på Alberto Con­ta­dor, som fort­satt lig­ger ca 1.30 bak sine fremste rivaler.

Men ryt­terne star­ter på sin første Pyrenee-etappe, har vi kom­met til den siste. 14. etappe går fra Saint-Gaudens til Plateau de Beille. Dette er fjell, fjell og atter fjell, ganske langt inne i Pyre­ne­ene. Det er bare å innse: Her er vi langt fra nær­meste vin­om­råde av betydning.

Vi star­ter i depar­te­men­tet Haut-Garonne, men det meste av etap­pen går i depar­te­men­tet Ariège. I den engelske utga­ven av Wiki­pe­dia beskri­ves områ­det slik, under over­skrif­ten Economy:

The Ariege depart­ment is a largely unk­nown depart­ment which is situa­ted next to the Aude in the most southern part of the Midi-Pyrenees region and sha­res its bor­ders with the Aude, Andorra, Haute Garonne and the Pyre­nees Orientales”

Det var ikke så mye hjelp i dette. Den franske wiki­pe­dia er ikke sær­lig mer informativ.

Vi kan selv­føl­ge­lig gjøre som nord­menn gjerne gjør når de ikke kla­rer å finne et bedre tema å snakke om: Man snak­ker om været. Vær er noe man har hatt mye av i årets tour, og det blir sik­kert mer. Når vin­den blå­ser fra vest eller nord­vest, noe den ofte gjør, betyr det fuk­tig og ofte ganske kjø­lig atlan­ter­havs­luft. Luf­ten fan­ges i en “trakt” mel­lom Mas­sif Cen­tral og Pyre­ne­ene. Når luf­ten møter fjel­lene pres­ses den opp, den avkjø­les og fuk­tig­he­ten kon­den­se­rer. Det er dette som også skjer på Vest­lan­det i Norge og mange andre ste­der hvor hav møter fjell: Regn og even­tu­elt tåke.

Mitt inn­trykk, basert på få og ganske til­fel­dige obser­va­sjo­ner, er at det er stor for­skjell i været på spansk og fransk side av Pyre­ne­ene. Blå­ser det fra nord får man føn­vind i Spa­nia (hvor det er varmt og tørt nok fra før, slik at de ikke tren­ger den). Blå­ser det fra sør kom­mer vin­den over tørre høy­slet­ter før den tref­fer Pyre­ne­ene, så effek­ten blir ikke det samme som vind fra nord. Når dette skri­ves er det litt tid­lig å si hva slags vær ryt­terne kan vente seg i år. Men mange vil huske kraf­tig regn over Tour­malet i fjor. Jeg har selv kjørt den veien ryt­terne skal sykle opp til Col d’Aubisique i så tett tåke at det var vans­ke­lig å se hvor veien gikk. Men regn er noe de har hatt nok av så langt i Tour de France, så vi får håpe at solen har lyst til å se noen av fjell­e­tap­pene i år.

Men vi gir oss ikke så lett i jak­ten på drikke langs touren. I boken South-West France. The Wine and Wine­ma­kers” har Paul Strang viet to sider til vin fra Ariège. Men så vel­dig mye opp­løf­tene er det ikke her hel­ler. Han beskri­ver områ­dene syd og øst for Tou­louse som områ­der som i beste fall kunne pro­du­sere en beskje­den vin. Og egent­lig er han vel ikke kom­met inn i Ariège ennå. Folk i Tou­louse så hel­ler nord og vest for sin vin, til områ­der vi alle­rede har vært innom.

Fort­satt er beskri­vel­sen et godt stykke fra fjel­lene. Områ­dene len­ger syd beskri­ver han slik:

Furt­her towards Spain, Ariège was for many years the only French dépar­te­ment in the Midi uable to boast a wine above the sta­tus of plonk.”

Plonk er et av de nes­ten selv­for­kla­rende ordene som det er vans­ke­lig å  over­sette. Det betyr noe sånt som bil­lig skvip. Det er bare å kon­sta­tere: Vi er ikke i et vinområde.

Phyl­lox­era, den vin­lu­sen som nes­ten utryd­det alle vin­stok­ker i Europa på slut­ten av 1800-tallet, kom sent til Ariège. Først på begyn­nel­sen av 1900-tallet ble områ­det angre­pet, og da var andre vin­om­rå­der alle­rede i ferd med å ta seg opp igjen etter at nye og podede vin­stok­ker var plan­tet. En gang var områ­dene rundt Pamie­res og Varil­hes kjent for sin vin. Men de kom seg ikke etter phylloxera-angrepet. Andre områ­der gjen­vant sine mar­ke­der mens Ariège ble slått ut.

Men noe er i ferd med å skje. En rik sveit­sisk for­ret­nings­mann, Chris­tian Ger­ber, arvet en stor eien­dom. Hans far kjøpte den i 1975, for så å dø kort tid etterpå. Chris­tian Ger­ber hadde ingen erfa­ring med land­bruk eller vin­pro­duk­sjon, men gikk i gang. På sitt Domaine de Ribo­n­net plan­tet han kva­li­tets­druer og eks­pe­ri­men­terte med å finne ut hvilke druer som ga best resul­tat. En for­del med ikke å være i et klas­si­fi­sert område er at man står ganske så fritt i hva slags druer man vil dyrke, osv.

Andre har blitt inspi­rert av Chris­tian Ger­ber. Fem pro­du­sen­ter har slut­tet seg sam­men i en gruppe som mar­keds­fø­rer sin vin under var­mer­ket Les Vigne­rons Ariégois. Om vi hol­der oss til Paul Strang blir vinene her­fra sta­dig bedre. Så kan­skje er det litt mer å melde her­fra neste gang en etappe hol­der seg så langt inne i Pyreneene.

Med så lite vin sen­des vi ut på leting etter andre pro­duk­ter. Så mye er det ikke å finne. Det vokser en del kas­tanje og aka­sie i områ­det. Fra Aka­sie får vi en mild hon­ning med ganske nøy­tral smak. Det er den hon­ning­ty­pen med minst hon­nings­mak. Hon­ning er i hoved­sak natur­lig invert­suk­ker, med egen­ska­per man noen gan­ger ønsker i mat­la­ging. For oss som ikke liker hon­ning kan aka­sie­hon­ning være et godt valg.

Om det er aka­sie­hon­ning som bru­kes i drik­ken Hypocras, vet jeg ikke. Men dette er en drikk som for­bin­des med Ariège. Her er i alle fall en pro­du­sent av Hypocras. Det er en kryd­ret vin søtet med hon­ning som har vært kjent siden mid­del­al­de­ren. Myten vil ha det til at den opp­rin­ne­lig ble laget av Hip­pocra­tes, derav nav­net. Beskri­vel­sen får meg til å tenke på mjød, som også er laget på hon­ning. Men her er en blan­ding av hon­ning og vann gjæ­ret, så er nok ganske forskjellig.

Der det ikke dyr­kes vin hol­des det ofte hus­dyr, som igjen betyr at man pro­du­se­rer ost. Men­nes­ket kan bare spise gress indi­rekte, gjen­nom hus­dyr­hold. Vi får kjøtt og melk. Ved å pro­du­sere ost kan man lagre melken.

Jeg har fun­net tre oster som skal være spe­sia­li­te­ter fra Ariège. Det er en fast ost laget på kumelk. Beth­male. I følge dette nett­ste­det er det den mest kjente osten fra Pyre­ne­ene. Etter det jeg for­står er Beth­male også er kjent som ous­tet. I følge legen­den har osten sin opp­rin­nelse fra den maru­siske okku­pa­sjo­nen. Men er svik­ter mine his­to­rie­kunn­ska­per. Jeg trodde ikke at mau­rerne kom så langt som til nord­si­den av Pyreneene.

Fransk Wiki­pe­dia skri­ver at en lett rødvin som côtes du Fron­ton­nais eller en gamay (beaujoulais-drue som også bru­kes i Fron­ton) til vinen. Men eks­per­ti­sen, i den grad det er eks­per­ti­sen som skri­ver i Wiki­pe­dia, er ikke enige. I boken Le Grande Livre des Fro­ma­ges anbe­fa­les en vin som er fruk­tig og robust, som Fitou, Cor­biè­res, Roussi­lon eller Madi­ran. Jeg skal ikke gjøre meg til over­dom­mer, men ville nok støt­tet meg mest til den siste.

Mou­lis kan være laget på melk fra ku, geit eller sau. Du kan lese litt mer her. Men så vel­dig mye mer enn dette vet jeg ikke om osten. I Guide du fro­mage plas­se­res den i Saint-nectaire-familien, uten at det sier meg sær­lig mye. Den i alle fall for meg mest kjente osten i denne fami­lien er Reblochon. Den er ikke nevnt i Le Grande Livre des Fro­ma­ges, så det er kan­skje ikke den mest inter­es­sante osten.

Rogal­lais er en ost med krem­kon­sis­tens, omtrent som brie og camem­bert. Også den er laget på kumelk. I følge fransk Wiki­pe­dia anbe­fa­les en lett rødvin eller en tørr og litt fruk­tig hvit­vin til denne osten. Men når både rød bor­deaux og beau­jou­lais nev­nes som eksemp­ler på dette, hen­ger jeg ikke helt med. Guide du fro­mage plas­se­rer den i samme fami­lie som Mou­lis. Hel­ler ikke denne er nevnt i Le Grande Livre des Fro­ma­ges, så det sør­ge­lige resul­ta­tet må bli at områ­det hel­ler ikke kan by på et utvalg av spen­nende oster.

Plateau de Beille er en gam­mel kjen­ning. Når dette skri­ves syk­ler Tho­mas Voeck­ler i den gule trøyen. Det gjør han neppe når ryt­terne kom­mer til Plateau de Beille denne gan­gen. Men vi kan like­vel koste på oss dette gjen­sy­net med hvor­dan han kjem­pet og mot alle odds klarte å for­svare den gule leder­trøyen opp til Plateau de Beille i 2004.

Vi kan igjen ta en liten titt på topo­gra­fien i Pyre­ne­ene. Det er bratt. Stort sett går det bratt opp i fjel­let fra en eller annen trang dal. Når man kom­mer over kam­men er det ned igjen på andre siden. Vi har sett en del slike i Tour de France. Når man kom­mer opp er det ikke fla­ter og vid­der. Det er bare rett ned igjen på den andre siden, som Col d’Aubisque og Col du Trou­malet. Andre veier går opp i fjel­let og stop­per, som Luz-Ardiden og Plateua de Beille.

Pyre­ne­ene er vans­ke­lig å pas­sere, og hel­ler ikke i dag er det mange ruter å velge mel­lom for de som vil krysse mel­lom Frank­rike og Spa­nia. Det er ganske åpen­bart at Andorra har kunne få sin posi­sjon pga sin stra­te­giske belig­gen­het i et av de pas­sene hvor det er mulig å pas­sere. Men også her må man over en bratt kam, Port d’Envalira på 2408 m ved gren­sen mot Frank­rike, et fjell ryt­terne syk­let over på 8. etappe i Tour de France 2009. Bare for å gi en refe­ranse kan vi ta med at Gald­hø­pig­gen er 2469 m. (I dag kan man velge den kje­de­lige, men effek­tive ruten i tun­nel gjen­nom dette fjel­let mel­lom Andorra og Frank­rike.) På Frankrike-siden kom­mer man til N20/E9. Tar man den nord­over kom­mer man til Ax-Les-Thermes. Fort­set­ter vi 15 km mot nord-vest møter vi dagens etappe der den tar av opp Plateau de Beille. Men syk­lis­tene kom­mer altså fra mot­satt kant denne gangen.

Som nav­net anty­der er Plateau de Beille et fjell­platå — et av ganske få i dette områ­det. Dette har gjort det til et område for “ski nor­di­que”. Men områ­det er ikke så stort. Det kan by på 70 km lang­renns­løy­per til sam­men. Så det er neppe ski­mu­lig­he­tene som vil får nord­menn til å reise dit.

Det er en café på top­pen. Men jeg kan ikke huske at det var mange spen­nende lokale pro­duk­ter i den caféen.

Du kan lese litt mer om Plateau de Beille fra et syk­kel­per­spek­tiv på Cycling Chal­lenge og Climbebybike.com. Vil du se hvor­dan for­hol­dene er fin­ner du webka­me­raer her.

Johan Kag­ge­stad har sam­men med Hans Pet­ter Bakke­teig skre­vet boken “Røff guide til Tour de France 2011″. Her får man vite mye om det meste om årets Tour, sam­men med tri­via, his­to­rie, osv. Han skri­ver om det meste, bort­sett fra vin og annet drikke — det får du her. Jeg har omtalt boken her. Hvis du ikke alt har boken: Løp og kjøp!

[2011-TdF-xlinks]

[TdF-historie]

Print Friendly