En posttraumatisk Tour de France-oppsummering

De som leser dette vet at jeg har fulgt etappene i Tour de France for å finne drikke og kanskje noe annet fra områdene de sykler gjennom. Og jeg har selvfølgelig fulgt rittet og kommentert litt om det også. Jeg har valgt å legge ut mine vinkommentarer to dager før etappen sykles, i tilfelle noen skulle ønske å kjøpe inn noe til etappen. Derfor ble min siste kommentar publisert om morgenen fredag 22. juli.

Jeg så fram til en spennende etappe over Col du Galibier, med avslutning i Alpe d’Huez. Dagen etter skulle jeg reise til Paris for å få med avslutningen. Det hadde vært et av de mest spennende Tour de France på lenge og det hadde vært store norske triumfer. Det har også vært klare tegn på at det er langt mindre doping enn det var for en del år siden. Derfor planla jeg en avsluttende kommentar som ikke skulle handle om vin. Mye av kommentaren var allerede skrevet. Men ikke noe av det kom med i dette som faktisk ble den kommentaren.

Fredagens etappe var spennende. Jeg satt på terrassen og fulgte den på fransk TV, samtidig som jeg fulgte med på Twitter — og var mest opptatt av tweets om Tour de France. Kl. 15.26 eksploderte bomben i Oslo sentrum. Kl 15.28 kom den første Twitter-meldingen jeg leste, fra VGs Anders Giæver: “Bombe i sentrum”. Et minutt etter: “Ruter knust. Folk skadet”. Åtte minutter senere det første bildet av VG-huset. (Foto: Anders Giæver, gjengitt med tillatelse.) Jeg fikk også melding fra min kone, som var på jobb i Oslo sentrum, om en kraftig eksplosjon og mye røyk.

Syklistene i Tour de France var på vei ned fra Col du Galibier til starten på den meget spennende og kanskje avgjørende stigningen opp til Alpe d’Huez. Men Tour de France var ikke lenger viktig. Hva hadde skjedd i Oslo? Jeg satt et par tusen kilometer unna og lette etter informasjon. Jeg fulgte twittermeldinger og nettaviser. Twitter var klart best mens saken utviklet seg. Jeg håpet at det var en ulykke, ikke en terroraksjon. Men meldingene tydet mer på bombe enn ulykke. Mine første tanker gikk også i retning av en muslimsk terrororganisasjon, og jeg fryktet at muslimhetserne virkelig skulle få vann på mølla.

Så begynte det å komme meldinger fra Utøya. Det var helt uvirkelig. 4-5 personer på Utøya er skutt av en mann i politiuniform, var den første meldingen jeg så.  Pierre Rolland vant kongeetappen i Tour de France, men det var helt uviktig.

Midt oppe i det hele følte jeg en viss lettelse da det var klart at gjerningsmannen var norsk. Hadde det virkelig vært en muslimsk terrorist kunne det ha blitt ganske uutholdelig her. Det er en rasistisk og fordomsfull “logikk” som gjør at om det hadde vært en muslimsk terrorist, da hadde det vært Islam og islamister og alle muslimer ville, i alle fall av mange, ha blitt identifisert med handlingen. Når det viser seg at det var en hvit, høyreekstrem vestkantgutt, da blir man nøye med å understreke at de miljø han er en del av og det parti han har vært medlem av ikke kan holdes medansvarlig for hans handlinger. Og selvfølgelig er FrP like lite ansvarlig for hans handlinger som muslimer er ansvarlige for det islamistiske terrorister måtte finne på.

Noen vil vite at jeg også legger ut en del meldinger på Twitter og Facebook av typen “For 98 år siden ble A født/ skjedde sånn og slikt, osv”. Jeg sitter ikke oppe om morgenen og skriver disse. Jeg setter meg ned kanskje en gang i uken, ser på dagene som kommer og legger ut meldinger som skal sendes på et angitt tidspunkt. Jeg gikk gjennom det jeg hadde lagt ut for de nærmeste dagene. Jeg strøk ganske mange og endret på de jeg lot bli værende. Mange passet ikke. Sist lørdag var det 97 år siden Alf Prøysen ble født. Han kunne ha vært god å ha på en slik dag. Men den muntre “Teddybjørnens vise” som jeg hadde lenket til, ville ikke passet. Den ble redigert vekk. Alison Krauss ble 40 år samme dag. Jeg hadde allerede valgt “Jacobs Dream” før det forferdelige skjedde. Den ble uhyggelig aktuell. Det er en hjerteskjærende historie som fremføres så jeg får gåsehud hver gang jeg hører den, og enda mer nå enn før. Jeg lot den stå.

Det var mange tanker som surret rundt i hodet og det ble ikke lett å sove. Jeg måtte opp relativt tidlig lørdag for å rekke toget til Paris. Da jeg la meg meldte mediene om 10 drepte på Utøya, men at det var forventet at tallet ville stige. Jeg våknet til melding om 80 drepte og ble helt satt ut. Alt virket tomt og trist. Norge har vært utsatt for ulykker som har krevd flere menneskeliv. Men dette var ingen ulykke. Det var en villet handling. Det gjør det så mye verre og så mye vanskeligere å forsone seg med.

Det virket helt meningsløst å skulle reise for å feire avslutningen på et sykkelritt. Men vi var i Frankrike, og ruten hjem gikk uansett via Paris. Så vi reiste som planlagt.

Jeg var i Paris sist søndag og så avslutningen av Tour de France. Vi ble revet med i stemningen og det var moro. Det var fint å få tankene bort fra det som hadde skjedd i Norge for noen timer. Jeg kommer nok “tilfeldigvis” til å reise via Paris når Tour de France avsluttes senere år også. Jeg håper det aldri igjen kommer til å hvile en like mørk skygge over avslutningen som det gjorde i år.

Terroren i Norge preget nesten alle medier. Men jeg skulle ønske det var noe annet som førte til at Norge var på topp i nyhetene. Vi har fått mye støtte og sympati. Denne tegningen laget av den iransk-amerikanske tegneren Kaveh Adel fanger reaksjonene på en flott måte. (Tegningen er gjengitt med tillatelse)

Unntaket var L’Equipe. L’Equipe er en type avis vi ikke har i Norge. Det er en ren sportsavis. Det skriver om sport, ikke noe annet. Om Frankrike skulle bli invadert ville de antagelig være mer opptatt av fotballresultatene. Tour de France har vært hovedoppslaget hver dag de siste tre ukene. Men også de skrev om og hadde et bilde av Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen foran feltet da syklistene markerte hendelsene i Norge med et minutts stillhet før start på siste etappe, begge med sørgebånd på armen.

Årets vinner av Tour de France, australieren Cadel Evans, ble selvfølgelig viet stor oppmerksomhet i mandagens utgave av L’Equipe. Etter to ganger å ha kommet på andreplass, og i fjor fått sine muligheter ødelagt av en velt (han fullførte etter å ha syklet 12 av etappene med brudd i albuen, men hadde ingen sjans til å hevde seg), lyktes han endelig. Han er den eldste (34 år) som har vunnet Tour de France etter annen verdenskrig. I det som var hans kanskje siste sjanse lyktes han i det han har prøvd på så lenge. Det må ha vært hans største dag som syklist. På spørsmål fra L’Equipe om hva seieren betyr, svarte han omtrent dette:

“Tour de France er et mikrokosmos. Vi glemmer fort at verden utenfor går videre. Det som har snudd min verden på hodet er det som har skjedd i Norge. Jeg er også preget av Amy Whinehouse’s død. Min seier i Tour de France betyr ingen ting i forhold til dette.”

Dette kom ikke fra en norsk deltaker. Det ble ikke  sagt til en norsk journalist som fisket etter sympati. En australsk syklist sa dette til en fransk sporstsjournalist som antagelig var ute etter en uttalelse om at dette var noe av det viktigste som hadde skjedd. Jeg har alltid hatt stor respekt for Cadel Evans. Den ble ikke mindre etter dette.

Den norske innsatsen i Tour de France har vært imponerende. Vi har vært stolte over å være norske. Det har blitt lagt merke til at de to norske deltakerne har tatt to etappeseire hver. L’Equipe har skrevet om at vikingene har gått i land, gjort Thor Hushovd til rovdyr, brukt klisjeen Thor de France og regnet seg fram til å at de franske syklistene burde hatt 67,5 etappeseire om du skulle gjøre det like godt som nordmennene (de var før Edvald Boasson Hagen tok sin andre etappesier). Det er mindre enn en uke siden Edvald Boasson Hagen tok sin siste etappeseier. Da klaget L’Equipe over at nordmennene var respektløse som hele tiden tok knekken på de franske guttene. Også det store antallet norske supportere har blitt lagt merke til og har blitt hyppig kommentert på fransk TV. Likevel virker dette nå som en ganske fjern fortid.

Det som i dag virkelig gjør meg stolt over å være norsk er ikke enkeltpersoners prestasjoner i en idrettskonkurranse — prestasjoner som de færreste av oss har bidratt noe som helst til. Det som gjør meg stolt  er hvordan våre ledere og ikke minst det norske folk har håndtert krisen og traumet etter bomben i Oslo og den forferdelige massakren på Utøya.

Det er sikkert en del som skal granskes. Vi vil finne ut at en del kunne vært håndtert bedre. Men det blir på en måte detaljer. Ingen kan forberede seg på det Norge ble utsatt for. Alle som kunne gjorde en fantastisk innsats og gjør det fortsatt.

Det norske folk møtte hatet med kjærlighet. Det var inkluderende varme og solidaritet, ikke splittelse og mistenkeliggjøring. Folk gikk ut i gatene i et antall vi aldri har sett før, man gikk ikke i dekning. Også dette har blitt lagt merke til ute. Flere av kommentarene gir uttrykk for en blanding av undring og beundring. Se som et eksempel faksemile av tegning i The Times.

Midt i galskapen og sorgen: Den som ikke vil la seg knekke vokser i motgang. Det drapsmannen trodde han kunne bekjempe med sine grusomme handlinger har blitt styrket. Vi har sett et Norge mange av oss trodde ikke eksisterte. Det er et varmere og sterkere Norge som vokser fram i blomsterhavet.

Jeg lar et bilde fra rosehavet på Rådhusplassen avslutte. Bildet er tatt av Eirik Helland Urke, og er en del av han flotte billedserie Roser på Rådhusplassen (gjengitt med tillatelse).

Les vins du Tour de France 2011

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly