Anonyme nettdebatter

I kjølvannet av terroren i Oslo og på Utøya har diskusjonen om anonyme nettdebatter blusset opp igjen. Det er en viktig og vanskelig debatt.

Vi må starte med det viktigste utgangspunktet: Ytringsfrihet. Ytringsfrihet er verdifullt, men slett ikke noe som bare er pent og behagelig. Det kan gjøre vondt når gravende journalister nagler en til noe man helst vil skjule. Og det kan gjøre vondt å lese meninger vi skulle ønske ingen hadde. Det er de upopulære ytringer som særlig trenger ytringsfrihetens vern. Politisk korrekte main-stream standpunkter er aldri truet.

Ytringsfriheten gjelder også for nynazister, rasister og muslimhatere — selv om vi skulle ønske at det ikke fantes noen som ytrer slike meninger. En av ytringsfrihetens begrunnelser er at synspunkter skal komme fram og eventuelt bli imøtegått. På den måten kan man kanskje komme nærmere en sannhet enn om synspunkter blir usagt og dermed uimotsagt.

Ytringsfrihet er en rett til å informere, til å si sin mening, motta informasjon osv. Ytringsfriheten har også sine grenser, bl.a. i forhold til ærekrenkelser og rasistiske ytringer. Ytringsfriheten er ikke en frihet fra ansvar for det man sier. Anonymitet og retten til å ytre seg anonymt er ikke nødvendigvis beskyttet av ytringsfriheten.

Det er grader av anonymitet. Ofte skrives det under pseudonym. Man bruker et navn som ikke er ens reelle navn. Men noen vet hvem som skjuler seg bak dette pseudonymet. Hvor kjent identiteten er, kan variere. Mens pressen jaktet på hvem som skjulte seg bak forfatterpseudonymet Anonym, så visste Erling Kagge og en del andre hvem personen var. På Twitter vil mange opplyse navnet i sin profil. Vi kan f.eks. se at personen bak twitternavnet @vrangest er Kristin Oudmayer.

På Twitter og i en del andre sosiale media og debattfora er det ikke krav om at man gir sin identitet til kjenne eller på noen måte bekrefte sin identitet. Hvem som skjuler seg bak twitternavnet @Brumlebass får vi ikke vite. Han beskriver seg som “en middels ung man”, det er alt. Går vi til hans blogg frpkoden.blogspot.com får vi ikke vite noe mer. Jeg antar at verken Twitter eller Blogspot kjenner hans virkelige identitet — de har ikke krevd å få vite det. Brumlebass er anonym, Vrangest er det ikke. Anonym var ikke helt anonym, for noen visste.

Holder vi oss til det som vi kanskje kan kalle organiserte medier, er ansvaret for anonyme ytringer regulert. Men organiserte medier sikter jeg til det som omfattes av lov om redaksjonell fridom i media, og som i følge dennes § 2 er:

1. dagsaviser og andre periodiske publikasjonar som driv journalistisk produksjon og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt,
2. kringkastarar, jf. kringkastingsloven § 1-1 tredje ledd og
3. elektroniske massemedium som har tilsvarande føremål og funksjon som medium nemnde under nr. 1 og 2.

Slike medier skal etter lovens § 3 ha en redaktør.

Redaktøren er ansvarlig for alt som formidles, også om redaktøren ikke kjenner inneholdet. Ingen tror at Hilde Haugsgjerd gjennomgår alt stoff i Aftenposten før det publiseres. Men hun er like fullt ansvarlig. Redaktøransvaret er en helt spesiell bestemmelse i den forstand at man kan bli straffet uten å ha utvist slik personlig skyld som ellers kreves i strafferetten.

Avisenes nettdebatter kan også omfattes også av redaktøransvaret. Dette ble det fastslått av Høyesterett i saken om utlevering av navn på person som på et nettforum skrev at han hadde behold en runesten, som er ulovlig – Rt 2010 s. 1381. Men det er fortsatt uklart hvor langt det rekker, f.eks. i forhold til ikke-modererte fora.

For pressen gjelder et kildevern. Kildevernet er et unntak fra vitneplikten. Hovedregelen i straffeprosessloven § 108 er at vi alle er forpliktet til å fortelle det vi vet og til å snakke sant om vi kalles inn som vitne for en domstol. Det er noen unntak, blant annet for advokater, leger, prester og en del andre som har lovbestemt taushetsplikt om det de har blitt betrodd (§ 119), og for det som kan pådra straff for en selv (§ 123), og man er fritatt for å vitne om ens nærmeste (§ 122). En redaktør og andre pressefolk kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter av en artikkel eller kilde til opplysninger (§ 125). Dette gjelder også hvem som har skrevet et innlegg på en avis’ nettoforum. Det var dette som var hovedtema i saken Rt 2010 s. 1381, og som ble fastslått av Høyesterett i den saken.

I organiserte medier kanaliseres alt ansvar gjennom redaktøren. Om noen kommer med en ærekrenkelse eller en ulovlig rasistisk ytring på Aftenpostens debattforum, så er Hilde Haugsgjerd ansvarlig som redaktør. Dette fritar ikke den som kommer med ytringen for ansvar, men da må man kjenne dennes identitet. Redaktøren har full rett til å opplyse hvem som har skrevet et aktuelle innlegget, men kildevernet gjør at redaktøren ikke har noen plikt til å gjøre det.

Pressen har et referatprivilegium. Man kan gjengi en krenkende ytring fremsatt av andre, uten selv å komme i ansvar. Det er defor Vigrids Tore Tvedt kunne bli dømt for rasistiske uttalelser fremsatt i et intervju med VG, mens ingen fant på å tiltale VG. VG var i høyeste grad medvirkende til å spre dette budskapet, og medvirkning til å spre slike ytringer er også straffbart. Men pressen kan gjengi andres uttalelser.

Men referer man anonymt kan man ikke påberope seg referatprivilegiet. I saken mellom Tom Vidar Rygh og Tønsbergs Blad, Rt 2003 s. 928, la Høyesterett til grunn at når en avis baserer seg på opplysninger fra anonyme kilder, så blir avisen ansvarlig som om de skulle ha fremsatt påstandene selv uten kildeangivelse, se dommens avsnitt 43. Referatprivilegiet gjelder ikke når ytringene er anonyme. Saken ble brakt inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), og Tønsbergs Blad fikk der medhold (etter at ha blitt dømt for ærekrenkelser i Norge). Men EMD aksepterte prinsippet om ansvar ved bruk av anonyme kilder, se dommens avsnitt 95. (Tønsbergs Blad AS and Haukom  vs Norway, 510/04).

Hos oss står ytringsfriheten sterkt — heldigvis. Ytringer som de fleste av oss vil finne uakseptable og motbydelige vil som regel fortsatt være lovlige. Det skal mye til før en rasistisk ytring overskrider grensen for det lovlige. Redaktørene har derfor liten grunn til å frykte rettslig ansvar for det som blir skrevet på deres nettfora. Det er mer et spørsmål om hvordan de ønsker at deres nettfora skal være. Dermed blir det et spørsmål om redaksjonelle valg og presseetikk, ikke om jus.

Ytringsfrihet betyr ikke fri tilgang til en hvilken som helst talerstol for å si hva man vil på en så usaklig måten man måtte ønske. Hvis en nettavis vil begrense muligheten til å delta i deres nettforum ved f.eks. å kreve at innlegg publiseres under fullt navn, ved at man har identitetskontroll når brukere registrerer seg, at man luker ut upassende innlegg og utestenger enkelte debattanter, så er de i sin fulle rett til å gjøre det. Det er ikke noe inngrep i min ytringsfrihet om en nettavis ikke vil gi meg “spalteplass” dersom jeg ikke vil vedstå meg det jeg skriver med fullt navn.

Jeg har deltatt på diverse nettfora fra en gang relativt tidlig på 80-tallet. Den gang var det ComUiOs Dec-maskiner. Siden var det news, før det ble noen avisers nettdebatter og andre fora. Nå holder jeg meg stort sett til denne bloggen og noen sosiale medier. Dels har jeg alltid likt å skrive og diskutere, dels er jeg interesserte i mediene i seg selv.

I pionertiden tilsa nettiquetten at man opptrådte under fullt navn, eller i alle fall oppga fullt navn i sin profil. Com hadde ikke veldig gode mekanismer for å nøste opp tidligere debatter. Ville man rette blikket fremover og følge med i den løpende debatten måtte man sette alle eldre innlegg som lest. I noen grupper ønsket jeg å gå tilbake å se på en del eldre innlegg, samtidig som jeg løpende ville følge det nye. For å kunne gjøre begge deler laget jeg en ekstra bruker som jeg kalte Back Tracker, og skrev på profilsiden at dette var et pseudonym og en bruker som jeg bare brukte til å nøste opp gamle innlegg. Det vakte sterke reaksjoner, og jeg moret meg litt med å følge en ganske intens diskusjon om hvem denne Back Tracker kunne være. For slikt gjorde man ikke. Det var et klart brudd på all skikk og bruk å ikke opptre under fullt navn. Hadde jeg i stedet valgt å kalle min ekstra bruker Peder Ås og beskrevet ham som jusstudent, vil ingen ha oppdaget det. Men da hadde jeg gått glipp av en interessant erfaring og en del moro.

Jeg følger ikke lenger med i avisenes nettfora. Det ble for mye søppel og usakligheter. Det er ikke slik at jeg ikke tåler å lese det. Men jeg vil ikke bruke tid på det. Det er kanskje nettdebattenes største problem: Lavt saklighetsnivå og høyt støynivå gjør dem uinteressante og ganske verdiløse. Skal nettavisene bli viktige debattfora må de gjøre noe for å få opp nivået.

Vi kan grovt sett skille mellom fire hovedtyper av diskusjoner:
1. Man har en dialog hvor deltakerne i fellesskap ønsker å utdype sin innsikt og eventuelt finne løsninger. Dette er de mest konstruktive diskusjonene.
2. Man forsøker å overbevise sin motpart. Grensen mot 1 er ikke nødvendigvis skarp.
3. Man diskuterer for å overbevise tilhørerne, ikke deltakerne i diskusjonen. Når Jens Stoltenberg og Erna Solberg møtes til offentlig debatt har de ingen illusjoner om at de skal overbevise sin motpart og få denne til å skifte standpunkt. Det er velgerne som skal overbevises.
4. Krangel og munnhuggeri, hvor man bare slår hverandre i hodet.

Dessverre faller alt for mange nettdebatter klart i gruppe 4. Mye av det kan knapt kalles debatt i det hele tatt.

Jeg tror krav om å skrive under fullt navn kan være ett av flere tiltak som kan øke saklighetsnivået. Dagsavisen har lykkes godt med sitt forum nyemeninger. På den annen side har det kanskje blitt for lukket.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de ekleste utsagn fremsatt under fullt navn, så noen garanti for saklighet er det ikke. Man finner også mange gode innlegg skrevet under et eller annet pseudonym (nick).

Det har vært anført, bl.a. av Jon Wessel Aas, at rett til anonymitet er viktig bl.a. for varslere. Det er viktig å ivareta dette. Men disse opptrer ikke i de vanlige nettdebatter. Det er forskjell på å kreve at den som sier sin mening gjør dette under fullt navn, og å gjør det umulig å varsle anonymt. Jeg holder meg foreløpig til debattene og holder varslere utenfor.

Også i debatter kan ubetinget krav om fullt navn være problematisk. Det er lov til å ha og gi uttrykk for ekstreme meninger, uansett hvor mye vi måtte mislike dem. I utgangspunktet kan man si at folk får våge å stå for det de mener, selv om det har konsekvenser. Skulle jeg oppdage at noen i min bekjentskapskrets har de samme forskrudde ideene som drapsmannen (men uten hans vilje til grusomme handlinger), så ville ikke vedkommende stå på min gjesteliste. Men om vedkommende gjør jobben sin på en utmerket måte, så skal man ikke risikere å miste jobben på grunn av sine meninger — uansett hvor sterkt man måtte mislike dem. Selv om politiske oppfatninger ikke i seg selv er oppsigelsesgrunn, så er det ikke sikkert at man kan stole på at det alltid er samsvar mellom teori og praksis.

En av nettets anonyme debattanter, Brumlebass, sier det slik på Twitter:

“Fullt navn i debatter er lett å kreve av de som lever av at navnet sitt er kjent. Vi andre er kanskje mer skeptiske.”

Det kan være legitime grunner til at man ikke vil bruke fullt navn.

Man kan ha ulike roller. Man kan ønske å fremstå på en slik måte at det man måtte mene i en debatt ikke kobles med den person mange kjenner i andre roller. Argumentasjonen i seg selv bærer like godt (eller dårlig) enten man vet hvem personen er eller ikke. Eventuelle restriksjoner må begrunnes i at de kan bidra til å heve saklighetsnivået. Det er ikke et poeng i seg selv å “oute” folk med synspunkter man ikke liker.

Vi kan gjøre et like tankeeksperiment. Mange forsøker nå å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Fjordman. Jeg har ingen anelse om hvem han er. Jeg vet ikke noe mer om ham enn at han skal være en av terroristens inspiratorer. Vi kan tenke oss at han er en dyktig og godt likt matematikklærer på en eller annen videregående skole i Norge, som aldri gitt uttrykk for noe politisk synspunkt overfor sine elever og kolleger. Da kan man ha gode grunner for å holde de to roller adskilt slik at han i skolesituasjonen ikke identifiseres med synspunkter som han vet de fleste av elevene, foreldrene og kollegene vil reagere mot. Jeg mener at dette er en legitim grunn til ikke å ville opptre under fullt navn.

Det er neppe noen som tror at man som professor uttaler seg på vegne av det universitet hvor man er ansatt og folk er vel vant til at det kan komme de underligste uttalelser fra folk med fine titler. Men vi kan bli møtt med andre forventninger. Som professor i jus kan kan jeg synse fritt om vin, om sykkel, om musikk, om politikk og mye annet jeg måtte være opptatt av. Men når jeg nærmer meg mitt eget fagfelt blir jeg langt mer forsiktig. Så lenge vi er i det som mine kjerneområder, er det ikke noe problem. I randsonen er det vanskeligere. Jeg har f.eks. ikke sagt noe i diskusjonen om anvendelse av straffebestemmelser om folkemord, om forvaring m.m. i den aktuelle terrorsaken. Det kan godt hende at jeg kan mer om dette enn en del av de som deltar i debatten. Men noen kunne komme til å ta meg for å være ekspert og derfor legge mer i mine vurderinger enn de bør gjøre. Jeg kan dessuten risikere å dumme meg ut grundig. Da holder jeg meg heller utenfor den debatten.

Sosial kontroll kan på godt og vondt gjøre at man begrenser seg i en debatt. Det kan luke ut de verste usaklighetene. Men det kan også bety at synspunkter ikke kommer fram hvis man alltd si hve man egentlig er. Jeg er neppe den eneste som enkelte ganger har latt være å kommentere et spørsmål fordi jeg ikke ønsker å måtte forsvare upopulære standpunkter om og om igjen i andre sammenhenger. En slik sosial kontroll kan føre til at man får inntrykk av større grad av konsensus enn det reelt sett er.

En periode deltok jeg i et nettforum med et nick, altså anonymt. Ingen forbant meg en noen rolle utenfor det aktuelle forumet. Man ble vurdert på grunnlag av det man hadde skrevet der, ikke noe annet. Da følte jeg meg friere. Det er temaer jeg diskuterte der, som jeg ikke diskuterer offentlig nå. Kanskje formulerte jeg meg også til tider skarpere. Men jeg deltar ikke der lenger. Hvis jeg nå deltar i nettdebatter skjer det under fullt navn. Så får jeg heller akseptere at det betyr at jeg noen ganger må legge litt mer bånd på meg enn om jeg hadde opptrådt anonymt.

Redaksjonene kan treffe en del andre tiltak for å heve nivået. Moderering er viktig. Man kan også utestenge debattanter. Da jeg deltok i nettdiskusjoner så man at folk som ble utestengt kort tid etter dukke opp igjen med nytt nick. Da har det liten hensikt. Jeg har også sett forslag om å gi poeng i en eller annen form. Min ikke helt ferske erfaring var at de med størst menighet fikk flest anbefalinger. Det var ikke nødvendigvis de som sto for de mest saklige bidragene.

Om man ikke krever fullt navn offentlig, så kan jeg ikke se noen grunn til at ikke redaksjonene skal vite hvem som skjuler seg bak pseudonymene.

I sosiale medier som Twitter og Facbook kan man velge hvem man vil lese og diskutere med. En slik siling gjør det mulig å redusere støynivået ganske mye. Lignende mekanismer i andre debattfora kunne kanskje ha bidratt til å heve nivået noe.

Når det ikke er en redaktør er det heller ikke noe redaktøransvar. Da er det heller ikke noe kildevern (det er noen nyanser her som jeg hopper over). Den som bare tilbyr lagrings- og tilgangstjenester er i utgangspunktet ikke ansvarlig for innholdet, og har heller ingen plikt til å følge med. Men skulle det bli spørsmål om hvem som står bak et nettsted eller hvem som har skrevet et innlegg, vil man ha plikt til å fortelle dette til retten (vitneplikten gjelder bare der).

De som tilbyr tjenester mot betaling vet i det minste hvem vi er. De må vite hvem de skal kreve betaling fra. De som tilbyr gratistjenester har ikke et slikt behov. De trenger ikke vite hvem deres brukere er, og gjør det ofte ikke. Da blir anonymiteten fullstendig. Man kan kalle seg hva som helst. Mange forsøker nå å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Fjordman. Sannsynligvis vet heller ikke Blogspot hans virkelige identitet. Det betyr ikke noe om man har vitneplikt så lenge man faktisk ikke vet.

Jeg synes fullstendig anonymitet er problematisk. Jeg ser ikke noen større grunn til fullstendig anonymitet på nett enn til å tillate anonyme bankkonti. Det bør være et identifiserbart ansvarssubjekt. Det betyr ikke at navnet alltid bør fremkomme. Men noen identfiserbare må vite eller ta ansvaret. Som nevnt ovenfor har redaktøren ansvaret i pressen. Men kunne tenke seg samme modell dersom tjenesteyter ikke vil eller ikke kan opplyse om hvem som faktisk har ytret seg eller på annen måte gjort bruk av en tjeneste. Den som drifter en tjeneste som har vært brukt til grove krenkelser bør enten kunne peke på den kunde som har benyttet tjenesten på denne måten, eller stå ansvarlig selv.

Det er først når det skjer ulovligheter at det kan være grunnlag for å kreve et navn utlevert. Jeg har ikke lest stort av det Fjordman har skrevet. Men om vi forutsetter at det han skriver kanskje er ekstremt og uspiselig for de fleste av oss, men like fullt lovlig, da er det ingen grunn til at noen skal kunne kreve å få vite hvem personen er.

Tjenester som Wikileaks er viktige og de kan ikke fungere uten at kildene kan være helt sikre på sin anonymitet.  Når man sikrer anonymitet for kilder, må i dette eksemplet Wikileaks ta ansvaret — noe de også gjør. Om jeg har oppfattet dem rett bruker de avismodellen med kildevern, med mekanismer for å sikre kildene slik at de ikke kan spores.

For en tjeneste som Wikileaks må vi presisere følgende: Det de publiserer har i stor grad blitt gjort tilgjengelig ved at noen bryter sin taushetsplikt. Men det er ikke Wikileaks som bryter taushetsplikten. Wikileaks gjør ikke noe annet enn det avisene gjør når de sier “i følge en hemmeligstemplet rapport som xx har fått tilgang til …!”. Forskjellen er bare at Wikileaks har rendyrket dette og at ikke bare omtaler, men også konsekvent publiserer det som man har funnet grunn til å publisere.

Godt kildevern og seriøse redaksjoner sikrer antageligvis varslerne vel så godt som muligheten til å kunne opptre helt anonymt på nettet. Om det skulle dukke opp påstander om klanderverdig forhold på et anonymt nettsted, så vil det som regel ikke bli tatt særlig alvorlig og ikke nå ut. Det er mer enn nok av eksempler på folk som kommer med all verdens påstander på nett, og de fleste blir nok avskrevet som nutcases — noe mange av dem nok også er.

<edit>Marias metodes kommentar er viktig og peker på noe jeg ikke hadde tenkt tilstrekkelig på da jeg skrev denne kommentaren. Det er mange som har erfaringer de gjerne vil dele og som kan gi verdifulle bidrag, men det er erfaringer man ikke vil dele under fullt navn. Man vil ikke stå fram med sine psykiske problemer under fullt navn, ikke fortelle at man har vært utsatt for overgrep, kanskje at man har begått overgrep, at man sliter med å mestre sitt sinne, osv. Det kan være så mye. De kan ha viktige historier å fortelle og gi viktige bidrag i debatter, men vil ikke utlevere seg selv og kanskje også sin familie.</edit>

Print Friendly
  • Helge Øgrim

    Takker for veldig god oppsummering. Ellers er jeg opptatt av et mulig sidespor: Globalisert som politikk og medier er blitt, synes jeg de som ønsker seg digitale arenaer rensket for anonyme ytringer også bør tenke over om deres retorikk kan utnyttes av autoritære regimer. Det er selvsagt ikke hensikten, og kanskje heller ikke nærliggende. Men hvis norske politikere og andre aktører pukker på det uredelige og feige ved å si sin mening uten fullt navn, og insisterer på at nettopp dette skaper hat og splittelse, forestiller jeg meg at argumentasjonen kunne plukkes opp av representanter for regimer som virkelig ønsker å kneble debatt og informasjon. 
    Det er viktig og vanskelig å tenke prinsipielt i en krise, ingen av oss makter det helt. Men at det er nødvendig å tenke over forlengelsen av standpunkter, er vel også en lærdom av det vi har opplevd. 

  • Anders Behring Breivik har ikke vært anonym, han har stått frem med fullt navn i nettdebattene på Document.no. Han har også vært opptatt av å sette seg inn i rasisme/hate speach-lovgivning for å passe på å ikke ytre noe som vil sette han på PST-lister. 
    Islamofobbloggene han har sitert i sitt manifest befinner seg i utlandet (Gates of Vienna og Atlas Shrugs) så norsk redaktørlovgiving er vel ikke så relevant overfor dette ekstremistmiljøet? Diskusjonen i mange av disse bloggene viser at de sentrale debattantene ikke er anonyme for hverandre (mer som dekknavn), for eksempel skriver Breivik i sitt manifest at det tok seks måneder før han viste identiteten til sitt forbilde, Fjordman. 

  • Fin og god post med nyttige gjennomganger – takk for den!

    Langt på vei er jeg enig med deg og dine betraktininger. Likevel:

    Jeg er en av dem som mener at vi skal ha mulighet for anonyme kommentarer, selv om jeg ser at redaktørene har noen dilemmaer å løse, som jeg har skrevet om i min siste post, “Retten til anonymitet” – http://bit.ly/nuvGNO

    Du snakker om “varslere” og det ser ut som om du da peker på enkeltpersoner som har noe å fortelle om enkeltepisoder eller forhold ved for eksempel egen arbeidsplass?

    Når jeg snakker om “varslere” snakker jeg også om mennesker som har erfaring med forhold som kommer utenfor de ofte enkeltstående hendelser som de tradisjonelle varslere melder fra om. Varslerne jeg snakker om kan ha like stort behov for beskyttelse i det deres historie av natur inneholder elementer som ansees som private og ikke for offentligheten.

    Fordi jeg både er lege og har vært langtidssyk, skrevet kritisk om temaene velferdssystemet, lege-pasientforhold etc, som ville kunne gjøre at jeg ble uglesett av min egen stand, har det vært nyttig for meg å kunne bruke et pseudonym over tid. Andre, som ønsker si noe om hvordan de møtes i den offentlige forvaltning, som NAV, hos sine behandlere etc, er viktige korrektiver. Dette er ikke en marginal gruppe.

    Hva jeg er også opptatt av, både i posten jeg har lenken til lenger opp, og i dagens post, er at det er naivt å tro at dersom vi stenger ute de anonyme stemmene, vil vi heller ikke måle og forstå hva som skjer i vår egen bakgård. Om vi hadde stengt ute disse stemmene som vi mener har bygget opp under, eller bifalt ABBs ideer, som førte til hans handling, ville vi blitt enda mer overrasket over hans angrep.

    Er det noe vi ønsker?

    Hva redaktørene også må ta stilling til, er: Selger
    det flere aviser når kommentarfeltene er fulle av sludder&pølsevev,
    sjikane og nedlatende ytringer? Vil noen, som virkelig ønsker å
    diskutere for å nyansere og finne andre ståsteder, ønske å ytre seg i et
    slikt klima? Kan hende er det på høy tid å finne ut av
    kommentarfeltene, uavhengig av hva som har skjedd siste uken? Om så –
    kanskje skal vi tenke langsiktig og hva vi faktisk ønsker, hva som er
    vårt egentlige mål, med åpne kommentarfelt?

  • Anonymous

    Jeg er enig i dine kommentarer. Jeg burde selvsagt ha tatt med alle de som har erfaringer som de gjerne vil dele og som kan gi viktige bidrag i en debatt, men som ikke ønsker å utlevere seg selv og kanskje også sin familie om det skjer under fullt navn.

  • Du har gitt en meget grundig gjennomgang av dette komplekset, Olav, og det er ikke mulig å få med absolutt alt hver eneste gang.

    Flott at du likevel tok med dette punktet i innlegget!

  • Sigurd Hansen

    Det var informativt og lærerikt. Tusen takk for det!

    Personlig har jeg avstått fra å være anonym i alt av nettdebatter/tilstedeværelse i de senere år. Både pga at jeg synes det gir en lettere debatt når du vet hvem motstanderen er, men også fordi at da tvinges jeg til å gå en ekstra runde med meg selv og se om jeg står inne for det jeg skriver/sier. Klart, det er jo mulig at jeg pga det ikke går inn i de tøffeste debattene, noen har jo før funnet på å ta debatten ut av nettfora og ut i virkeligheten…

  • Anonymous

    Debatten om anonymitet på nett tar nesten alltid utgangspunkt i kontroversielle ytringer, i Norge gjerne knyttet til innvandringsproblematikken. Men det aller meste som blir ytret under pseudonym er ikke kontroversielt. Ofte er det veldig trivielt. De største underforumene på vgd. er diverse fotballforum. Grunnene til at folk likevel gjerne vil være anonyme kan være så mange. For en del føles det vel rett og slett kunstig og unødvendig å skulle undertegne “HURRAAAAAAAAAAAAAAAA” med fullt navn. Man har kanskje heller ikke noe ønske om å forkynne for hele verden at man tilbringer den og den kvelden med fotballkamp og vgd.

    Og skriver man om helse, samliv eller har konkrete spørsmål om hva man skal gjøre med et vanskelig barn kan det være mer spesifikke grunner til at man vil være anonym.

    For egen del føler jeg at de store søkemotorene er den viktigste grunnen til ikke å skrive under fullt navn. Poenget er at det du skriver i stor grad vil bli lest at folk som ikke er interessert i det tema du skriver om, men kun er nyskjerrige på deg som person, og den type nyskjerrighet er det ikke nødvendig å tilfredstille.

    Ellers leste jeg at Google har dette med pseudonymitet oppe til vurdering – og her er en som argumenter mot å fjerne muligheten til folk kan være pseudonyme:

    https://plus.google.com/117903011098040166012/posts/asuDWWmaFcq

  • Pingback: Artikler og blogginnlegg i etterkant av 22.juli 2011 « ziarah sier:()

  • “noen ident­ifi­ser­bare må vite eller ta ansva­ret”

    Takk for god og forståelig oppsummering. Flott at du tok med Marias Metodes kommentar nederst -som gir den lille nyansen som balanserer det med å ta ansvar for hva man sier og å ta ansvar ved å si noe i en kontekst hvor ens utspill vil ha betydning, men man kanskje er tilbakeholden med å uttale seg av personlige årsaker.

  • Kva skal vi andre seie då, no når du har sagt alt som er å seie om saka?

    Årsaka til min anonymitet når eg bablar i veg om politikk ( http://frpkoden.blogspot.com ) og anna ( http://brumlebass.blogspot.com ) er at eg OGSÅ ynskjer å vere ein som IKKJE bablar i veg om politikk og anna. Ein som kan gå inn i eit rom utan google-ballast. Starte på null når ein møter folk for første gong. Tykkjer det er skremmande å finne igjen det eg skreiv i naiv godtru med fullt namn på 90-tallet når eg googlar mitt eige – nokså unike – namn. Eg ynskjer ikkje å vere ein som ein (meiner å) kunne vite kven er gjennom å google litt ein tordsdagsmorgon. Og eg ynskjer ikkje at mine skriveri i dag skal kunne vere søkbare til i verste fall evig tid. Om eg skriv mine meir eller mindre gjennomtenkte tankar med fullt namn i dag fråtek eg meg sjølv moglegheita til å være ein anonym, mannen-i-gata-kar for all framtid.

    Men eg har jo altså meiningar eg ynskjer å uttrykke, læll.

    Nokon kallar denne blandinga feig. Eg tykkjer det ordet er litt lite dekkande.

    Og ja – eg trur óg anonyme klarer å debattere sakleg og flott. Men heilt samd i at når ein er anonym så har ein ein tendens til å skyte meir frå hofta. Hofteskyting kan være morosamt det, men til slutt forlet ein vel debattforuma og går over til noko anna. For eigen del er det blitt twitter og bloggar.

    Har som anonym forøvrig kome til eit par prinsipp: aldri debattere med eller skrive om folk eg kjenner, kjenner til eller har møtt. Og om nokon skulle formulere ein god grunn til å ynskje å vite mitt namn så skal dei få namnet oppgitt.

  • Anonymous

    Jeg har lest dommen på nytt. Den gir ikke noe ordentlig svar på redaktøransvaret, men jeg leser den slik at den forutsetter redaktøransvar. Jeg oppfatter den slik at din side (her i dobbelt betydning) fikk medhold i den anførselen som er gjengitt i dommes avsnitt 18:

    “Fritak fra vitneplikt og redaktørens strafferettslige ansvar, jf. straffeloven § 431, henger nøye sammen. Innlegg på DinSide er undergitt redaksjonell kontroll. Hvordan redaktøroppgaven er utøvet i praksis, er irrelevant for kildevernet. På Internett utøves den redaksjonelle kontrollen på ulike vis. I denne saken er det utøvet en samtidskontroll.”

    Men de sier det ikke eksplisitt. Jeg leser dommen slik dissenterende dommer Tønder oppfatter flertallet når han skriver i avsnitt 70:

    “Jeg er enig med førstvoterende i at innlegg fra lesere på et debattforum tilknyttet artikler på nettsider av typen DinSide, nyter kildevern for redaktør og medarbeidere, forutsatt at nettsiden er undergitt redaktøransvaret, jf. straffeprosessloven § 125 første ledd. ”

    Men forarbeidene til bestemmelsen i 2005-loven gir deg nok rett, http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-22-2008-2009-/5/13.html?id=540409 Så da får vi vel se hva medieansvarsutvalgets forslag fører til.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Hvem vil stå fram med sin svakhet og sine nederlag?()

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Hvem vil stå fram med sin svakhet og sine nederlag?()

  • Konrad

    Fullt navn er en god ting: Vi bør mene det vi sier og kunne stå for det. Fullt navn gir nok en rensligere debatt.

    Men så er det mange men: Skal doveggen bli det eneste anonyme alternativet? Det ville være et tap. Selv skriver jeg anonymt fordi min yrkesrolle ikke skal forveksles med min private rolle (på nettet er jeg bare privatperson). Det kan være mange andre grunner til å ytre seg anonymt (f.eks. psykatriske pasienter eller innsatte i fengsel). Pseudonym (når dette brukes konsekvent) kan fungere nesten som fullt navn fordi historikken vil vise hva dette “nicket” står for, jeg leser flere blogger der jeg bare kjenner personens dekknavn.

  • Anonymous

    Vi er ganske enige her. Jeg leser også en del hvis identitet jeg ikke kjenner. Jeg har brukt Brumlebass som eksempel, men han er ikke den eneste. Det er mange som opptrer under fullt navn, men som jeg også bare kjenner fra det de har skrevet på nettet. Jeg kjenner ikke dem noe bedre enn jeg kjenner Brumlebass.

    Det er også mange som oppgir fullt navn i sin profil, men som skriver sine innlegg under et pseudonym. Som regel bryr jeg meg ikke om å finne ut hvem de egentlig er. Er de verdt å lese, så leser jeg dem uansett. Er de ikke verdt å lese, da hjelper de ikke at de står fram med navn. Vampus er Vampus. Det er ikke noe hemmelig hva hun heter og hvem hun er, men det er ikke så viktig. De fleste av oss kjenner henner uansett bare som Vampus.

    Det handler vel egentlig om å følge opp nettdebattene mer aktivt. Jeg ville ikke tillatt fullstendig anonyme debattanter. Aftenposten hadde i alle fall tidligere kontroll mot mobilnummer. Man fikk en SMS med en bekreftelseskode. Det er bedre enn e-post, for man kan ikke ha anonym mobiltelefon. I en periode tillott de i en viss periode anonyme kommentarer til enkeltinnlegg. Slike tråder orket jeg stort sett ikke å lese. Det ble bare søppel.

    Man må advare og eventuelt kaste ut brukere, stenge eller slette tråder, osv. Men også brukerne bør få verktøy. Noe av det fine med Twitter er at vi ikke behøver å følge alle som vil kommentere et emne. Men jeg vil nok gå for en “op out” løsning i en nettavis, ikke “opt in” som i Twitter.

  • Jeg har ennå ikke lest noen argumentasjoner MOT anonymitet jeg synes er overbevisende. Det er ingenting som tyder på at problemstillingen har noe som helst med ABB å gjøre, ettersom han fremsto under fullt navn, ga utrykk for forholdsvis moderate synspunkter, osv. Men jeg kjenner også folk som helst vil være anonyme av grunnene du er inne på, nemlig at de vil skjerme visse deler av sitt liv fra følgene av å utrykke visse meninger. Jeg selv velger å ikke skjule mitt navn, men det gjør vel også at jeg er litt mer forsiktig av og til i måten jeg utrykker meg på. Antagelig skriver jeg mindre presist og skarpt av den grunn – kanskje både en fordel og en ulempe.

  • Du og jeg har hatt diverse utvekslinger, og det er faktisk ikke før nå at det har gått opp for meg at du er anonym. Det er forøvrig fint at du forklarer hvorfor du er det, men jeg synes ikke i utgangspunktet at man skal avkreve en slik forklaring. 

  • Anonymous

    Jeg har det vel omtrent som deg, Leif. Jeg har valgt å bruke navn. Men er da samtidig litt mer forsiktig både når det gjelder temaer jeg vil mene noe om offentlig, og når det gjelder form.

  • Anonymous

    Interessant observasjon dette. Jeg har i et annet svar på en kommentar et eller annet sted brukt Vampus som eksempel. Hvis jeg tenker meg om, så vet jeg at hun heter Heidi Nordby Lunde. Men skulle hun skrive noe under sitt eget navn ville jeg neppe ha forbundet noe med navnet. Vampus derimot, hun forbinder jeg mye med. Det er nettidentiteten som er interessant, og i de aller fleste tilfeller betyr det ingen ting om man bruker et reelt eller et fiktivt navn.

    Noen roller er slik at man ikke kan ha private meninger offentlig. En toppbyråkrat kan ikke diskutere eget felt offentlig annet enn i rollen som forklarer offisiell politikk. Det kan godt hende at noen toppbyråkrater i Justisdepartementet har mange meninger om f.eks. sivil sikkerhet som de ikke kan hevde under et navn som identifiserer dem med rollen. Bruker de et pesudonym og unngår å røpe noe som ikke er ment for offentligheten, kan de kanskje delta som en privatperson.

  • Enig, er ikke nødvendig å forklare seg. Men få har forklart seg om hvorfor man opptrer anonymt og man ser gjerne at det dukker opp et og annet utsagn om hvorfor folk kan tenkes å være anonyme som ikke nødvendigvis er dekkende.

  • Det viktigste argumentet MOT anonymitet er etter min oppfatning at det kan i noen tilfeller virke MOT demokratiet. Eksempler på dette er nettavisenes kommentarfelter som de fleste av oss vegrer oss for å delta i, og som dermed reduserer et bredere demokratisk engasjement.

  • Takk Torvund for en lærerik og artig gjennomgang av kompleksiteten i ytringsfrihetsdebatten. Her er mye stoff til ettertanke – viktige grunner for å bevare anonymitetsmulighetene, men også gode grunner til å begrense dem.

    Jeg oppfatter allikevel stadig vekk oss som samfunn som naive på forvaltningen av begrepene demokrati og ytringsfrihet. Terroristen ABB var åpenbart en ekstremvariant, men ta for eksempel en annen ytringsfrihetssak fra nyere tid: Når Nina Karin Monsen får Fritt Ords pris for ytringsfrihet for sin utrettelige kamp for å spre budskap som av mange oppfattes som hatbudskap (altså mot homofiles rettigheter til likebehandling) – hvor går da grensen for hvor langt vi skal strekke frihetsbegrepet? Hun fremsto selvsagt ikke selv anonymt, men det er nærliggende å tro at hennes bruk av ytringsfriheten har bidratt til både å oppildne anonyme hatere såvel som til å tvinge andre inn i anonymitet av frykt for hets i forskjellige former.

  • Anonymous

    Jeg oppfatter deg slik at du mener dårlige debatter som de fleste vegrer seg mot å engasjere seg i, er et demokratisk problem. Kanskje det. Men du forutsetter at anonymitet fører til dårlige debatter. Det er ikke nødvendigvis tilfelle. Man kan motvirke dårlig debattkultur på andre måter.

  • Tidligere pappa

    Jeg har ytret ikke-anonyme meninger tidligere. Det har kostet meg dyrt.

    Det finnes mennesker som er ekstreme i å ekstrapolere sine egne tolkinger av ytringer de ikke liker hinsides det mest utrolige – og som dessverre sitter i maktposisjoner. En gang var jeg pappa. “Noen” (som ikke behøver å identifiseres her) mente at mine offentlige ytringer på Internett ikke var forenelig med pappa-rollen. Nå er jeg barnløs.

    Dels finnes det mennesker som forsøker å utnytte ytringer de ikke liker til egen fordel. Det er ubehagelig å bli kontaktet av pengeutpressere som vil forhandle med meg om hvilket beløp jeg er villig til å betale dem for at de ikke skal rapportere til myndighetene hvilke meninger jeg har ytret på mine websider (som på det tidspunkt hadde vært borte fra nettet i flere år, men tilgjengelig på Internet Archive).

    Hvis jeg igjen skulle komme i en pappa-rolle, ønsker jeg ikke på nytt oppleve verken pengeutpressing eller at mennsker med perverse fantasier i “hjelpeapparatet” finner det nødvendig å isolere meg fra mine barn. Derfor er mitt navn praktisk talt ikke å finne på nettet i dag. Jeg gjør meg mine refleksjoner og filosofier, men holder dem for meg selv. Hvis jeg unntaksvis gir ut mine skriverier til noen jeg kan stole på at ikke misbruker det, stoler jeg likevel aldri så mye på dem at jeg gir dem en digital utgave som kunne videredistribueres elektronisk – kun en papirutskrift.

    Jeg registerer at politiet anser seg berettiget til å ransake et hjem fra golv til tak, gjennomsøke samtlige fotografier og filmer i huset, beslaglegge kamera og datamaskin, bøker og klær – selv om personen som bor der bare er _vitne_ i en sak, overhodet ikke mistenkt eller tiltalt for noe som helst lovstridig (ihvertfall ikke offisielt). Jeg snakker her om “Fjordman”. Det han opplevde forleden bare bekrefter at jeg har god grunn for det når jeg krypterer alt som ligger på maskinen min av egne skriverier, selv om det (ordinært) kun er meg selv som har tilgang til PCen. Jeg har erfart hvor høy pris jeg kan måtte betale for mine tanker når jeg gjør dem kjent under fullt navn. Det kan være grunn til å frykte at det ikke blir noe mindre dersom politiet kommer her og beslaglegger alt jeg har av private notater.

    Selv det å IKKE publisere på nettet i dag kan være farlig. Det er tankene som er forbudt. Jeg forsøkte å forsvare meg mot de som gjorde meg barnløs ved å stille til disposisjon mine private dagboksnotater, begrunnelser og referanser som jeg baserte mine refleksjoner på. Det var bare å helle bensin på bålet. I dag vet jeg at mitt sterkeste forsvar er å aldri røpe mine tanker til noen som helst.

    (Hvis noen lurer: Nei, mine kontroversielle tanker har ingenting med verken høyreekstremisme eller venstreekstremisme – kun om moralspørsmål, kulturspørsmål, barneoppdragelse, gudstro, rusmidler, makt og maktmekanismer.)

  • @Sigurd_H:disqus : Det er kanskje lettere for deg enn for mange andre å opptre med fullt navn, og samtidig forsvinne i mengden, da det per tid finnes hele 53 personer med samme for- og etternavn som deg i Norge. 

    Slik er det ikke for alle. For andre vil et enkelt Google-søk liste opp alt de har ment og ytret siden de gikk på ungdomsskolen. 

    @Alle: Skjønner dere – alt de noen sinne har ytret på nett, servert til hvem som helst, ved et enkelt Google-søk. 
    Det jeg sa om kjærester og sex da jeg var 17. 
    Mitt syn på barneoppdragelse da jeg var 18.
    Detaljer om min tro da jeg var 19.
    osv.

    Det er dessuten ganske spesielt å se at så mange som snakker for et forbud mot anonyme debatter på nett ikke helt klarer å sette begrensninger. En ting er hva en nettavis kan bestemme – de styrer så klart sine debattfora. Men om man skal forby anonyme forum på nett generelt, ja da snakker vi om Kina-tendenser med sensur av internett.

    Hva blir det neste? Forbud mot anonyme plakater?
    http://nyslipt.wordpress.com/2011/08/08/anonyme-plakater-forbudt/

  • Pingback: Anonymitet på nett – kort og enkelt | § UHURU()

  • Pingback: links for 2011-08-10 « Vox Publica()

  • Kjetil Endresen

    Flott innlegg! Likevel så føler jeg at noe i debatten skurrer litt.

    Det handler om å ha flere ulike roller. Man kan ha en rolle som far, sønn, kompis, lege, pasient og politiker. Alle forskjellige. De fleste av oss vet vel hvor ukomfortabelt det er når rollene glir inn i hverandre – kanskje sier en kompis noe sønnen ikke burde høre, eller kona overhører noe som var ment til en kompis. Sånn sett er det helt riktig at ved å poste anonymt, så kan man lettere holde rollene adskilt.

    Men er det nødvendigvis slik for all tid, at rollene er så adskilte? Om det blir vanskeligere å holde rollene adskilt, da vil vel kanskje adferdsmønsteret også endre seg, slik at rollene ikke blir så forskjellige lenger. Om det for eksempel blir vanlig at folk har en google-historie fra ungdommen, vil kanskje aksepten for dette bli større, og tabuet mindre.

    Det at det er ukomfortabelt i dag å si alt ved fullt navn, blir kanskje komfortabelt når det blir vanlig. Om det blir mer vanlig at leger har egne tanker og meninger, så kan jo aksepten for dette også bli større. Har man fortid som rusmisbruker så prøver man i dag gjerne å holde dette skjult, og å “starte på nytt”. I fremtiden, kanskje til og med i en litt høyere grad når vi tar bort anonyme kommentarer, så vil tidligere rusmisbrukere være åpne om dette, og man vil leve med fortiden sin med en større komfor enn tidligere. I dag kan ikke politikere knapt prate om ekstreme ideer, i frykt for å bli stemplet som ekstrem. Men vi må huske at det som er i dag, er kanskje ikke der i morgen. 🙂

  • Viktig artikkel med riktig fokus. Men også viktig nå: Ikke skrive / kommentere så langt og bredt at vi kommer for langt fra det som skjer i og med nettmedienes SELVBETJENTE kommentatorfelt! At redaksjonelt kildevern og anonymitet ikke nødvendigvis er det samme, bør visst også repeteres med jevne mellomrom. Den ulike praksis for nettmedier og trykte medier er vel også dårlig forklart for det meste i den løpende debatten. Svein-H. Strand, Lokalmagasinet.no

  • Pingback: Anonym og ekstrem — kan de to forenes? « Vox Publica()

  • Pingback: Anonym og ekstrem | Skråblikk På Samfunnet()