Geocaching og sykkeltrim — en god kombinasjon

De som har lest noe på denne bloggen kan ikke ha unngått å se at jeg er opptatt av sykkel. Noen, men neppe like mange, vil også ha sett at jeg er en kanskje litt over middels ivrig geocacher. Alle vet hva en sykkel er. Geocaching er ikke like kjent. Jeg har skrevet om det tidligere. Men kortversjonen er at man finner “cacher” eller “turbokser” som andre har lagt ut. Cachene publiseres på nettet, og man leter seg fram ved hjelp av en GPS.

Når jeg drar ut for å lete etter cacher bruker jeg ofte sykkel. Noe av det jeg liker med geocaching er at gode cacher tar oss til interessante steder vi ellers ikke ville ha oppsøkt. Og man lærer gjerne litt om en historie som gjør dette stedet interessant, eller kanskje er det et flott utsiktspunkt — eller noe helt annet. Jeg har vært mange steder i Oslo, også i eget nærmiljø, hvor jeg ikke hadde vært før, fordi noen har plassert en cache der. Man opplever mye mer om man beveger seg rundt på sykkel enn i bil. En cahetur på sykkel kan fort bli 20-40 km, og det er litt trim i det. Men man kan også legge inn noen litt mer målrettede treningsøkter.

Før jeg kommer til det, vil jeg si litt om trening og sykkel. Kortversjonen er at man på sykkel ikke utsettes for støtbelastninger, slik man blir om man f.eks. løper. Belastningen på skjelettet, og dermed skaderisikoen er mindre enn ved mange andre aktiviteter. Da mitt kne slo seg vrangt før jul var sykling noe av det legene anbefalte som en del av behandlingen. “Men du bør ikke satse på å løpe maraton”, var en av ortopedens kommentarer etter å ha studert MR-bilder av en litt sliten menisk.

Sykkel er også ypperlig for alle som ikke er i så god form man gjerne skulle ønske. Alle kan finne sitt tempo på en sykkel. Det er ikke like lett om man skal løpe. Det er en terskel fra det å gå til det å løpe. Man må ha en viss fart for å få en god løpsrytme. Jeg har i alle fall mange ganger opplevd at jeg ikke har god nok kondisjon til å holde det tempoet som gir en god løpsrytme. Enten blir det mye “stop and go”, eller så må man holde igjen hele tiden. Begge deler er frustrerende. På sykkel er det ikke en slik terskel man må over. Også dette har jeg skrevet om før.

Selv om jeg generelt bruker sykkel ganske mye når jeg er ute på tur, vil jeg gjerne legge inn noen litt tyngre økter, altså økter som er tunge i forhold til min ikke så alt for gode form. Alt er relativt, også hva som er en tung økt. I praksis betyr det motbakke.

I høydene rundt Oslo er det utplassert ganske mange cacher. I de siste ukene har jeg hatt slike cacher som mål for noen treningsturer. Jeg bestemmer meg for å sykle til én cache, og finne den. Når den er funnet, må jeg litt lenger neste gang. Selv har jeg valgt å legge de fleste av mine turer til Holmenkollen. Da kan vi komme til den 7. høyeste toppen i Oslo, og den høyeste som er greit tilgjengelig på sykkel — i alle fall om utgangspunktet er Oslo sentrum (eller Frogner for mitt vedkommende). Og det er god del cacher der. (Klikk på kartet for å få et levende geocaching-kart)

Fra meg og opp til Holmenkollbakken er det litt i underkant av 9 km, med en stigning på 350 m. Det stiger slakt fra Frogner til Smestad, til mer fra Semstad til Gressbanen og enda mer de siste 3,5 – 4 km fra Gressbanen til Holmekollen. Det stiger 220 m, som betyr en gjennomsnittlig stigning på 5,5-6 % på denne stigningen. Det holder for de fleste av oss. Starter jeg hjemme og sykler til Tryvann er det ca 11 km og ca 540 m stigning. Det gir en stigning på nær 5%. Tar vi strekningen fra Gressbanen til Tryvann er det ca 6 km og det stiger ca 400 meter. Det betyr ca 6,7% stigning og ville antagelig vært klassifisert som en andrekategoristigning hvis den hadde vært en del av Tour de France. Se litt mer om stigninger i Oslo her.

Hvor man setter første målet, for hver og en avgjøre ut fra egen form. Jeg valgte denne gang å starte med Besserud stasjon. Det var en relativt forsiktig start. Men det var en stund siden jeg hadde syklet noen særlig i motbakker. Det skulle også være en OK tur, ikke et slit. Formen min er ikke så alt for dårlig, selv om den godt kunne vært betydelig bedre. Jeg kunne også hatt en del mindre dødvekt opp disse bakkene. Mange er sprekere enn meg og sykler fra meg. Men det er også en god del som ikke klarer å følge opp bakkene. Velger man Slemdalsveien vil man f.eks. kunne sette Slemdal som første mål, eventuelt Trosterudveien eller noe midt i mellom og bakken opp til Slemdal også blir for tung.

Når vi sykler motbakke får vi gjøre som Thor Hushovd: Vi må finne vår egen rytme og eget tempo. Så får andre sykle fortere eller saktere, uten at vi bryr oss om det.

Siden jeg kom hjem fra ferie for tre uker siden har jeg tatt slike turer et par ganger pr uke. (Der jeg ferierte var det helt flatt. Så selv om jeg har syklet noen mil i ferien, har det vært flate og lette mil.) Det gir resultater. Allerede etter tre uker merker jeg at bakkene ikke er like tunge som de var, at jeg kanskje velger et litt tyngre gir enn jeg gjorde for et par uker siden, osv. Og jeg sykler litt lenger opp for hver gang. Så mye at det stort sett merkes at det kommer en bakke til, men det er stort sett ikke mer enn at det går greit.

Holder vi oss i Holmenkollen og starter ved Besserud, så er det 14-15 cacher innen man kommer helt opp til Tryvann. I tillegg er det fire cacher i Voksenåsen som man kan inkludere. Man kan også legge inn Setraveien/Lillevannsveien på Holmenkollåsens vestside har vi ytterligere tre cacher om vi holder oss ved veien. Foreløpig har jeg kommet til Skogen stasjon på denne siden, som er ca 10 km fra meg, med total stigning på 378 m. Lillevann gjenstår til en senere tur.

Dette gir drøyt 20 cacher. Med to turer pr uke har man et 10-ukers treningsprogram. Dette kan varieres og utvides med å legge inn noen cacheturer til Grefsenkollen også. Gjennomfører man dette vil man garantert få resultater, og man har en liten belønning i enden av hver tur.

Den som vil ha “optimal” og “effektiv” trening vil sikkert innvende at man ikke kan følge et så tilfeldig program som dette. Men for oss som bare ønsker å være i relativt god form, men som ikke har planer om å sykle Birken eller tilsvarende, kan det være fint med slike klare og enkle, og samtidig oppnåelige mål.

 

Print Friendly