Oslo som sykkelby. Tanker etter møte med politikere

Tirsdag 30. august arrangerte SLF Oslo møtet “Hvordan kan Oslo bli en bedre sykkelby?”, med politikere fra de fleste politiske partier. Før politikerne slapp til, gikk SLFs generalsekretær Rune Gjøs gjennom SLFs undersøkelse av Oslopartienes sykkelpolitikk. Panelet besto av

Stian Berger Røsland (H), byrådsleder
Jøran Kallmyr (Frp), samferdselsbyråd
Marianne Borgen (SV), ordførerkandidat
Odd Einar Dørum (V), ordførerkandidat
Rina Mariann Hansen (Ap), 3. kandidat til bystyret
Bjørnar Moxnes (Rødt), 1. kandidat til bystyret.

Det at de politiske partiene stilte med så sentrale politikere er i seg selv et signal om at de begynner å ta sykkel mer på alvor. De møtte en fullsatt sal på Elvebakken skole. Oppmøtet viser også at dette er noe mange er opptatt av sykkel.

Politikerne konkurrerte om å fremstå som mest sykkelvennlige. Noe annet ville ha overrasket i en valgkamptid. Det var også litt konkurranse om hvem som skulle få æren for gode tiltak, f.eks. sykkelprosjektet i Oslo. SLF har gitt H poeng for de i sin gjennomgang, men Jøran Kallmyr mente at FrP hadde sin del av æren for dette.

Noe er i ferd med å skje. Det er en annen vilje til å satse på sykkel nå enn for få år siden. Sykkelprosjektet er viktig og meget positivt. Men det er et problem at politikere er for alt som er bra. Særlig gjelder det når det ar valgkamp. Da blir det lett full fart i alle retninger, i alle fall i alle retninger hvor de tror det kan være stemmer å hente. Skrekkeksempelet i tomme løfter på sykkelfronten er vel da tidligere samferdselsbyråd Peter N. Myhre i 21. april 2005 sa at Oslo skulle bli Norges beste sykkelby, uten at han hadde planer om å legge to pinner i kors for å realisere dette.

De reelle prioriteringene viser seg i det politikerne faktisk gjør, ikke i hva politikerne sier. Hva man virkelig mener viser seg når man må treffe valg. Prioritering er ikke, som politikere synes å tro, å sette alt på topp. Man må prioritere noe ned og velge det bort. Sykler og biler konkurrerer om de samme arealene. Konflikten står ofte mellom tilrettelegging for sykkel og parkeringsplasser. I praksis vinner bilen alt for ofte. Det vil bli en ny test på om bilen eller sykkelen vinner når Sofies gt skal omreguleres.

Politikerne har bestemt at det skal være “miljøgate” i Thor Olsens gate. Jeg forstår ikke hva byrådet mener med “miljøgate”. Fagetaten hadde foreslått å stenge gaten for gjennomkjøring med bil, men politikerne ville ikke stenge. Og det er ingen tilrettelegging for sykler. Det var politikerne som ville prioritere biler fremfor miljø og sykler, og som dermed tømte ordet “miljøgate” for ethvert innhold. Man har gjort akkurat det samme på Sagene.

Under møtet skrøt byråd Jøran Kallmyr blant annet av at man nå hadde satt av 86 mill pr år til utbygging av sykkelfelt m.m. Det han ikke sa var at alle parkeringsplassene som man legger innenfor sykkelfeltet (og som gjør det langt mer risikabelt å sykle i sykkelfeltet) belastes sykkelbudsjettet. Ser man f.eks. på Ullevålsveien, er det åpenbart at opparbeiding av parkeringsplasser har kostet langt mer enn selve sykkelfeltet. Det belastes sykkelbudsjettet fordi det er en reguleringsmessig forutsetning for å anlegge sykkelfelt, var svaret jeg fikk fra kommunen. Men det er politiske prioritering som ligger bak disse reguleringsmessige forutsetningene. Politikerne mener åpenbart at det er en kommunal oppgave å skaffe folk gratis parkeringsplasser og at dette er viktigere en gode forhold for sklister.

Jeg synes nok også at Jøran Kallmyrs omtale av hvordan kommunen prioriterer rydding av snø i sykkelveier og sykkelfelt i beste fall var en sannhet med betydelige modifikasjoner. Jeg så i alle fall ikke stort til noe prioritering av sykler sist vinter.

Vi vet at politiet er en stor og kraftig bremsekloss for fornuftig sykkelutbygging i Oslo. Politiet i Oslo synes å stole mer på egen frykt og fordommer enn på erfaring fra andre steder og virker ganske immune mot kunnskap. Hvis man bare vil basere seg på egne erfaringer og ikke vil lære av andres, da skjer det ikke noe når man nesten konsekvent sier nei til å prøve. Odd Einar Dørum sa at Oslo var uheldig fordi politiet har skiltmyndighet. Politiet er, fortsatt i følge Dørum, en tung og meget konservativ etat og han fortalte om sin tidligere kamp for å legge trikk i Oslogate. På en måte var det befriende å høre en som både har vært samferdsels- og  justisminister si noe slikt. Men det er Samferdselsdepartementet som har ansvaret for disse reglene, så man kan jo lure på hvorfor han ikke sørget for å gjøre noe med det da han hadde sjansen som samferdselsminister. Politiets ressurser kunne med fordel frigjøres til andre oppgaver.

Går vi litt utenfor sentrum er f.eks. Lørenveien på kartet angitt som en del av hovedsykkelveinetet. Men det er ingen tilrettelegging for sykler her. Man har nok en gang prioritert parkering. Gaten brukes også til parkering av lastebiler m.m. Dette hadde ikke vært vanskelig å legge til rette for sykkel i denne veien. Men da må man i valget mellom sykkel og parkering velge sykkel. Til nå har de ansvarlige politikerne stort sett prioritert parkering av biler. De anser det åpenbart som en kommunal oppgave å skaffe folk gratis parkeringsplasser, og at dette er viktigere enn tilrettelegging for sykkel.

Møtet med politikerne var ikke lagt opp som et møte hvor vi kunne diskutere med politikerne. En tidsramme på 1 t 30 min begrenset den muligheten. Det ble gitt anledning til at man kunne stille ett spørsmål. Jeg hadde forberedt noen kritiske spørsmål. Men med den velviljen som alle politikerne la for dagen inviterte ikke til de mest kritiske spørsmålene — i alle fall ikke når det ville være mulig med noen diskusjon.

Med utgangspunkt i at de reelle prioriteringer viser i det man gjør, ikke i det man sier, tok jeg tak i det som er det tydeligste symbolet på at biler prioriteres foran sykkel: Alt for mange steder forsvinner sykkelfeltet når man nærmer seg et kryss for å gi plass til et ekstra kjørefelt for biler. Jeg stilte spørsmålet til Jøran Kallmyr. Han svarte ikke på det jeg spurte om. Han snakket om problemer med verneverdige bygninger osv, men det var ikke poenget. Det finnes ingen verneverdige kjørefelt i denne byen. Jeg tolker hans svar som et nei: Så lenge han styrer dette får vi ikke se at man reduserer antallet kjørefelt for å gi plass til sykler. Jøran Kallmyr mener fortsatt at biler er viktigere enn sykler.

Jeg vil ikke gå ut med støtte til et bestemt parti. Men den som er opptatt av sykkel bør ikke stemme FrP, derom kan det ikke være noen tvil.

Print Friendly