Akademisk frihet og open access

En del “open access” akti­vis­ter gir seg ikke, og synes å ville tvinge viten­ska­pe­lig ansatte til å leve etter deres ideo­logi. Det må de selv­sagt mene. Men de bør i det minste for­holde seg til det folk fak­tisk mener og sier, ikke pådytte folk som ikke er enig med dem menin­ger de aldre har hatt.

Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­kar Pål Mag­nus Lyk­kja synes å være den fremste våpen­dra­ger i øyeblik­ket. Dis­ku­sjo­nen synes å ha fore­gått først og fremst på e-postlister for biblio­te­ka­rer. Jeg litt til­fel­dig kjent med denne dis­ku­sjo­nen fordi min kol­lega, pro­fes­sor Helge Røn­ning og jeg skal ha bedre­vet dette, i følge Pål M. Lyk­kja i en e-post 31.08.2011:

Helge Røn­ning og Olav Tor­vund har gjen­nom ei rek­kje artik­lar og blogg­pos­tar greidd å lure uni­ver­si­teta og Fors­ker­for­bun­det trill rundt med å få dei til å tru at aka­de­misk fri­dom er i kon­flikt med open access.”

Jeg sva­rer kun for meg selv, men Helge Røn­ning og jeg er stort sett enige om det grunn­leg­gende her. Jeg har ikke og har aldri hatt noe i mot open access, altså tids­skrif­ter hvor lesere har gra­tis til­gang. En utvik­lig i ret­ning av OA-tidsskrifter er på mange måter posi­tiv. Det jeg er sterk mot­stan­der av er at noen skal tvinge fors­kere til å pub­li­sere i OA-tidsskrifter. Hvis Pål M Lyk­kja ikke ser at det er to helt ulike temaer, da har han et alvor­lig pro­blem. I til­legg kom­mer at deler av det vi ser under OA-paraplyen har også enkelte pro­ble­ma­tiske sider som OA-evangelistene har tendens til å overse.

Det er den enkelte fors­ker som selv bestem­mer om noe skal pub­li­se­res, og even­tu­elt hvor det skal pub­li­se­res. Denne vur­de­rin­gen skal ikke over­prø­ves av en byrå­krat eller en biblio­te­kar. Tid­li­gere har forsk­nings­bi­blio­te­kar Kari­anne Ham­mer­strøm vært frempå for å frata viten­ska­pe­lig ansatte den selv­føl­ge­lige ret­ten til å velge pub­li­se­ring­ka­nal. Og nå Pål M. Lyk­kja. Hvis dette er hold­nin­gen blant biblio­te­ka­rer i aka­de­mia, da synes jeg det er skremmende.

Alle fors­kere er selv­følg­lig inter­es­sert i at en artik­kel pub­li­se­res i det tids­skrif­tet som best når de leserne jeg er inter­es­sert i. At et OA-tidsskrift i prin­sip­pet er til­gjen­ge­lig for alle hjel­per lite hvis det i liten grad leses av fag­folk. Jeg vet hvilke tids­skrif­ter som fin­nes på mitt fag­felt. Jeg vet også stort sett hvem de ulike tids­skrif­ten når. Den som har skre­vet artik­ke­len kjen­ner tids­skrif­tene og kjen­ner artik­ke­len, og har best for­ut­set­nin­ger for å vur­dere hvil­ket tids­skrift man bør satse på. Det er en selv­sagt rett for den enkelte fors­ker selv å bestemme hvor en artik­kel skal pub­li­se­res. Dette er noe av kjer­nen i den aka­de­miske fri­het, slik det også har kom­met til uttrykk i UNESCOs “Recom­men­da­tion con­cer­ning the Sta­tus of Higher-Education Teaching Per­son­nel” avsnitt 12:

To this end, higher-education teaching per­son­nel should be free to pub­lish the results of rese­arch and scholarship in books, jour­nals and data­ba­ses of their own choice and under their own names, pro­vi­ded they are the aut­hors or co-authors of the above scholarly works.”

Pål M Lyk­kja frem­står med en enorm fag­lig selv­til­lit og en skrem­mende vilje til makt­ut­øvelse og over­sty­ring når han ut fra sine ideo­lo­giske pre­fe­ran­ser vil sen­su­rere og dik­tere fors­kere. Jeg til­tror ver­ken Pål M Lyk­kja eller andre en fag­lig inn­sikt som gjør at han kan over­prøve fagfolk.

I en annen e-post  01.09.2011 19:17 føl­ger Pål M. Lyk­kja opp med dette:

Tor­vund og Røn­ning, samt Fors­ker­for­bun­det repre­sen­te­rar mest san­syn­leg ein liten mino­ri­tet. Akku­rat som ein mik­ro­sko­pisk andel av fors­ka­rar som tvi­lar på men­neske­skapte klima­end­rin­gar greier å få folk flest til å tru at det er stor tvil bland fors­ka­rane så ser det ut til at Tor­vund og Røn­ning har gjordt det same i for­hold til open access. Eg skulle gjerne likt at ein kan gjen­nom­føre ei norsk under­søkjing for å avdek­kje norske fors­ka­rar si hold­ning til “man­da­tory open access”. ”

For meg er det rev­nende like­gyl­dig hvor mange eller hvor få som er enig med meg i denne saken. Jeg vil ikke bestemme hvor­dan andre fors­kere skal pub­li­sere, og jeg vil ha meg fra­bedt at andre skal bestemme over meg. Det lig­ger fak­tisk i forsk­nin­gens natur at man stil­ler spørs­mål ved etab­lerte syns­punk­ter som fler­tal­let støt­ter seg til. En god fors­ker føl­ger sin fag­lige over­be­vis­ning, uten å bøye seg for et fler­tall. Det gjel­der valg av tema, meto­der og selv­føl­ge­lig hvor­dan resul­ta­ter skal gjø­res kjent. Vans­ke­li­gere er det ikke. Men fri­het til å bestemme selv er visst en tanke som Pål M Lyk­kja har vans­ke­lig å for­holde seg til. For han vet så mye bedre enn Helge Røn­ning og meg hva Helge Røn­ning og jeg bør gjøre. Der­for vil han tvinge oss til å danse etter hans pipe.

Sam­men­lig­nin­gen med hold­ning til men­neske­kapte klima­end­rin­ger er reto­risk slagg som sier lite om saken, men kan­skje en del om Pål M Lykkja.

Som sagt har jeg ingen ting i mot OA og sit­ter for så vidt i redak­sjons­rå­det for et euro­pe­isk OA-tidsskrift selv. Men jeg deler ikke evan­ge­lis­te­nes enøyde begeist­ring for kon­sep­tet og synes man bru­ker mye uhold­bar og bil­lig reto­rikk for å bygge opp under sitt syn.

Pub­li­se­ring kos­ter og noen må betale. Det kan beta­les av den som vil ha til­gang til pub­li­ka­sjo­nene, av de som vil ha noe pub­li­sert, ved støtte fra uten­for­stå­ende eller ved at folk arbei­der gra­tis. Ofte fin­ner man kom­bi­na­sjo­ner av alt dette.

Jeg ser ikke hvor­for det på det er så vel­dig vik­tig at akku­rat viten­ska­pe­lige pub­li­ka­sjo­ner er gra­tis for lese­ren. Viten­ska­pe­lige tids­skrif­ter hen­ven­der seg til en liten og ganske res­surs­sterk gruppe. At det har blitt for dyrt og at en del for­lag har fått for mye makt, er greit nok. At mange ikke ønsker å skrive en artik­kel eller være reviewer uten å få veder­lag, og så måtte betale dyrt for at egen insti­tu­sjon skal ha til­gang til denne, er for­ståe­lig. Det er også utmer­ket at det utvik­ler seg en delings­kul­tur i aka­de­mia. Hvor­for stil­ler man ikke det samme krav til den moderne ver­dens­littar­tu­ren? At alle bøker skre­vet av Nobel– og Pulitzer-prisvinnere skal være gra­tis til­gjen­ge­lig? For ikke å snakke om lære­bø­ker? Det er selv­føl­ge­lig urea­lis­tisk, men skal man gjøre til­gang enk­lere og bil­li­gere er dette vik­ti­gere enn viten­ska­pe­lig litteratur.

Pub­li­se­ring er ikke gra­tis. Vi ser at kost­na­dene nå sky­ves over på de som vil pub­li­sere. Det er ikke uvan­lig at man må betale 3–5.000 USD for å pub­li­sere i et OA-tidsskrift. Det eks­klu­de­rer fors­kere som ikke har pen­ger. Om et fag­miljø dis­po­ne­rer 100.000 på sitt pub­li­se­rings­bud­sjett og det kos­ter 20.000 pr artik­kel, da har man ikke råd til å betale for pub­li­se­ring av mer enn fem artik­ler. Vi vet da at pen­gene for det meste gå til de som arbei­der med temaer og har syns­punk­ter som de etab­lere som sty­rer pen­gene liker. Det nye, kri­tiske og uven­tede vil få et “inter­es­sant, men vi kan dess­verre ikke prio­ri­tere dette nå”. Dette vil ikke være bra for den kri­tiske forsk­ning som utford­rer det viten­ska­pe­lige establishment.

Man kan løse dette ved at insti­tu­sjo­ner inn­går avta­ler som gjør at dette beta­les sam­let for insti­tu­sjo­nen, eller ved at det inn­går i pro­sjekt­fi­nan­sie­rin­gen. UiO har inn­gått slike avta­ler med i alle fall noen for­lag, slik at den enkelte viten­ka­pe­lig ansatte ikke behø­ver å bekymre seg for hvor­dan man skal skaffe pen­ger til pub­li­se­ring hvis artik­ke­len i seg selv er god nok til å bli pub­li­set. Men det hjel­per bare de som er knyt­tet til en insti­tu­sjon med res­sur­ser til å inngå slike avta­ler og/eller har sær­skilt finan­sie­ring som dek­ker dette. Skil­let mel­lom de som er innen­for og de som er uten­for kan bli enda større enn det er i dag.

Pål M Lyk­kja kom­mer også trek­kende med de sed­van­lige ulands­ar­gu­men­tene, og skriver:

Med open access så kan afghanske kvin­ner delta, med tra­di­sjo­nell pub­li­se­ring så må dei gå på uni­ver­si­te­tet (som berre er til­gjen­ge­lege for menn, og som nes­ten garan­tert ikkje har tids­skrif­tet dei treng).

(…)

Med open access så kan ein talent­full pro­fes­sor i Kame­run delta på lik linje i fag­fel­le­vur­de­ring og aka­de­misk arbeid som andre. Utan open access så er det ikkje mogleg.”

Han er søt i sin omsorg for afghanske kvin­ner. Men mener Pål M Lyk­kja vir­ke­lig at til­gang til viten­ska­pe­lige artik­ler er det som kan bidra til bed­rede for­hold for afghanske kvin­ner, eller er det bare nok et bil­lig reto­risk poeng? Tror han at afghanske kvin­ner som sten­ges ute fra utdan­nelse har god inter­nett­for­bin­delse, gode nok engelsk­kunn­ska­per og til­strek­ke­lig fag­lig basisinn­sikt til å kunne få nytte av inter­na­sjo­nale forsk­nings­pub­li­ka­sjo­ner? Jeg tror ikke det. Det er helt annen lit­te­ra­tur som her vil være vik­tig. Fri til­gang til viten­ska­pe­lige tids­skrif­ter via inter­nett har i beste fall mik­ro­sko­pisk betyd­ning i denne sammenhengen.

Den dyk­tige pro­fes­so­ren i Kame­run, som Pål M Lyk­kja også kom­mer trek­kende med, kan komme til å komme dår­li­gere ut med den OA-trenden vi nå ser, med mindre han gjør som så alt for mange andre dyk­tige fag­folk fra utvik­lings­land: Rei­ser til USA eller Europa. Han kan rik­tig­nok lese mer av det som O Store Hvite Guru i USA eller Europa skri­ver. Skjønt de fleste store for­lag lar uni­ver­si­te­ter i utvik­lings­land få til­gang til tids­skrif­ter gra­tis eller til en lav pris, så sann­syn­lig­vis har han til­gang uansett.

Utford­rin­gen for utvik­lings­land er å bygge opp egne, sterke fag­mil­jøer og hindre hjerne­flukt. Det er vik­tig at de dri­ver egen forsk­ning og får pub­li­sert sine resul­ta­ter, ikke bare at de får til­gang til vest­lige pub­li­ka­sjo­ner. Jeg tvi­ler på at Lyk­kjas dyk­tige kame­runske pro­fes­sor er i stand til å legge 3.000 USD på bor­det for å få pub­li­sert sin artik­kel. Uten disse pen­gene vil han være ute­stengt fra å delta i en OA-verden med en for­ret­nings­mo­dell basert på at for­fat­te­ren beta­ler for pub­li­se­ring.  En “eks­ports­ub­si­die­ring” av kunn­skap kan gjøre at strøm­men i enda større grad bare går en vei.

Men om vi nå ven­der til­bake til utgangs­punk­tet, så er jeg posi­tiv til OA, selv om det er nyan­ser i bil­det som evan­ge­lis­tene hop­per over. Hvis OA er så flott som evan­ge­lis­tene tror, da vil det bli den domi­ne­rende pub­li­se­rings­for­men og vil ikke være avhen­gig av tvang. Like­vel: Uan­sett hva jeg måtte mene om OA i seg selv, så ville det aldri falle meg inn å tvinge andre til å pub­li­sere i slike tids­skrif­ter. Jeg lever greit med at andre mene rnoe annet og har andre pre­fe­ran­ser enn meg, og at disse hand­ler ut fra hva de selv mener er best — så lenge de ikke vil påtvinge meg sine stand­punk­ter. Det er dette Pål M Lyk­kja ser ut til å ha pro­ble­mer med å for­stå, i sin iver etter å bestemme over akademia.

Print Friendly
  • http://twitter.com/mattrixwhiting Matt­hew Rix Whiting

    Hi Olav. Har du lest doku­men­tet “Utkast — Open Access poli­tikk for Uni­ver­si­te­tet i Oslo” som fin­nes her: http://www.uio.no/for-ansatte/aktuelt/beskjed/2011/utkast-open-access-politikk.pdf

    Her står det blant annet:

    Uni­ver­si­te­tet i Oslo har som mål at forsk­nings­re­sul­ta­ter skal være åpent til­gjen­ge­lige for enkelt­men­nes­ker, offent­lig sek­tor, nærings­li­vet og det glo­bale fors­ker­sam­fun­net. Dette skal skje i tråd med prin­sip­pene for fag­lig og aka­de­misk fri­het, som gir fors­ke­ren ene­rett på valg av kanal for pub­li­se­ring av viten­ska­pe­lig arbeid. For fag­fel­le­vur­derte viten­ska­pe­lige artik­ler gjel­der følgende:1. Obli­ga­to­risk insti­tu­sjo­nell arki­ve­ring av alle fag­fel­le­vur­derte artik­ler i UiOs elek­tro­niske viten­ar­ki­vAlle fors­kere til­satt ved UiO etter 1. januar 2012 plik­ter å avle­vere en post-print ver­sjon av viten­ska­pe­lige artik­ler pro­du­sert i for­bin­delse med til­set­tings­for­hol­det til det insti­tu­sjo­nelle elek­tro­niske vitenarkivet.UiO opp­ford­rer sam­ti­dig alle andre ansatte til å etter­følge dette prin­sip­pet for insti­tu­sjo­nell arki­ve­ring.

    2. Etter­føl­gende til­gjenge­lig­gjø­ring av artik­ler avle­vert til det elek­tro­niske viten­ar­kivet­Al­ter­na­tiv 1:Alle fors­kere til­satt ved UiO etter 1. januar 2012 plik­ter å gjøre sitt beste for at avle­verte viten­ska­pe­lige artik­ler kan gjø­res til­gjen­ge­lig så snart som mulig via det elek­tro­niske viten­ar­ki­vet på UiOs nettsted1.UiO opp­ford­rer sam­ti­dig alle andre ansatte til å etter­følge dette prin­sip­pet for etter­føl­gende tilgjengeliggjøring.eller Alter­na­tiv 2:UiO opp­ford­rer alle ansatte til å gjøre til­gjen­ge­lig avle­verte viten­ska­pe­lige artik­ler, så snart som mulig, via det elek­tro­niske viten­ar­kiv på UiOs nettsted.3. Valg av pub­li­se­rings­ka­nalI val­get mel­lom fag­lig like­ver­dige pub­li­se­rings­ka­na­ler anbe­fa­ler UiO at alle ansatte pub­li­se­rer i tids­skrif­ter som gir all­menn­he­ten åpen til­gang til artikkelen,enten gjen­nom å være et Open Access tids­skrift eller gjen­nom å til­late insti­tu­sjo­nell arki­ve­ring med en etter­føl­gende tilgjengeliggjøring.

    ——————————————————————

    Man kan se at UiO beve­ger seg i ret­nin­gen av å bestemme over ansat­tes forsk­nings­re­sul­ta­ter i tråd med andre arbeidsgiver

  • http://profiles.google.com/lykkja Pal Lyk­kja

    Olav, viss du hadde vore kon­se­kvent for aka­de­misk fri­dom, så ville du ha “tvinga” (les, pålagt dei å prøve i det minste) fors­ka­rar til å pub­li­sere open access. Dette fordi alle veit at fors­ka­rane er “tvinga” til å pub­li­sere i tra­di­sjo­nelle tids­skrif­ter av kar­rie­reo­m­syn. Dei står IKKJE fritt til å pub­li­sere “aka­de­misk fritt” til så mange rele­vante lesa­rar som mog­leg når du har gitt frå deg dis­tri­bu­sjons­ret­ten til eit aka­de­misk for­lag. Du har hel­ler ikkje kom­men­tert mi tol­king av kva som bør mei­nast med “god skikk” i Lov om uni­ver­si­te­ter og
    høy­sko­ler (uni­ver­si­tets– og høy­skole­lo­ven). § 1–5. Fag­lig fri­het og ansvar (6) http://www.lovdata.no/all/tl-20050401–015-002.html#1–5 Eg mei­nar at så lenge pub­li­se­ring strir mot C, U, S, i dei mer­to­ni­anske CUDOS prin­sippa så kan slik pub­li­se­ring knapt kal­last aka­de­misk pub­li­se­ring når me veit at inter­nett no har nådd snart dei fat­ti­gaste av dei fat­tige i India, Afgha­ni­stan og Soma­lia, for ikkje å snakke om Aust-Europearar og fat­tige nord­menn som ikkje har råd til å dra vis­a­kor­tet for 35 dol­lar artik­ke­len. Sjå Mer­to­nian norms: http://en.wikipedia.org/wiki/Mertonian_norms for kva CUDOS går ut på.

  • Leif Longva

    Det er trist å lese en slik ral­je­rende debatt­form. Litt mer
    nøk­tern­het i argu­men­ta­sjo­nen hadde vært en fordel.

     

    Fors­kerne for­val­ter offent­lige mid­ler. Det er ikke uri­me­lig
    om noen, i det offent­li­ges inter­esse, stil­ler et kri­tisk spørs­mål til hvor­dan
    forsk­nings­ar­tik­lene pub­li­se­res. Det er hel­ler ikke uri­me­lig at noen stil­ler spørs­må­let,
    om fors­kerne fritt skal kunne gi bort de offent­lig finan­sierte artik­lene til
    utgi­vere som de facto er mono­po­lis­ter, og som tje­ner mono­pol­pro­fitt på å stenge
    forsk­nings­ar­tik­lene inne og så selge adgang.

     

    Dette for­tje­ner en sak­lig debatt.

    Leif Longva
    UB Tromsø

  • Ano­ny­mous

    Avle­ve­ring til arkiv inn­e­bæ­rer ikke nød­ven­dig­vis publisering.

    Jeg har ingen inn­ven­din­ger mot krav om at artik­ler gjø­res til­gjen­ge­lig i åpent UiO-akriv så sant det tids­skrift hvor artik­ke­len er pub­li­sert til­la­ter dette. Til­la­ter tids­skrif­tet fors­ke­ren har valgt dette, evene­u­elt etter en sperre­frist, så er det ingen grunn til å mot­sette seg at artik­ke­len gjø­res til­gjen­ge­lig også på den måten. Men det er en prin­si­pi­ell gren­sen mel­lom dette og å si at man bare får lov til å pub­li­sere i tids­skrif­ter som til­la­ter dette.

    En anbe­fa­ling er også noe helt annet enn et pålegg. Og hel­ler ikke anbe­fa­lin­gen går len­ger enn til å anbe­fale dette for fag­lig like­ver­dige pub­li­se­rings­ka­na­ler. Pro­ble­met opp­står først og fremst der det ikke er fag­lig like­ver­dige tids­skrif­ter, og selv­føl­ge­lig der­som noen mener å over­prøve fors­ke­rens vur­de­ring av hva som er eller ikke er like­ver­dige tidsskrifter.

    Jeg har ikke noen pro­ble­mer det som UiO her har fastsatt.

  • Ano­ny­mous

    Jeg synes også det er synd med en debatt­form hvor man blir til­lagt stand­punkt man ikke har, blir beskyldt for å lure uni­ver­si­te­tene trill rundt (og der­med også beskyl­der uni­ver­si­te­tene for å være used­van­lig lett­lurte), bli sam­men­lig­net med de som mener at det ikke er noen sam­men­heng mel­lom klima­ut­slipp og glo­bal opp­var­ming, osv.

    Jeg ser ikke at så vel­dig mye er vun­net ved at man i ste­det må betale til det du kal­ler mono­po­lis­ter for å publisere.

  • Jan Erik Frantsvag

    Det er mangt og meget som kunne vært kom­men­tert her, ikke nød­ven­dig­vis kri­ti­se­rende. Men jeg vil til­late meg å pro­te­stere mot at det ikke er “uvan­lig at man må betale 3–5.000 USD for å pub­li­sere i et OA-tidsskrift”. Jeg vil hevde at det er uvan­lig — hvil­ket ikke betyr at det ikke er fore­kom­mende — at man må betale mer enn USD 3000 for å pub­li­sere i et OA-tidsskrift. Det alt vesent­ligste av kom­mer­si­ell OA-publisering ope­re­rer med pri­ser på mel­lom USD 1000 og USD 3000. Og mange tids­skrift — de ikke-kommersielle — har lavere pri­ser, eller endog gra­tis å pub­li­sere i. Dette blir ikke mindre sant om man tel­ler artik­ler hel­ler enn tids­skrif­ter eller utgivere.

    Og, atter en gang: De store kom­mer­si­elle OA-tidsskriftene har meka­nis­mer for å la for­fat­tere fra fat­tige land pub­li­sere gratis.

    OA-verdenen blir ikke pro­blem­fri med dette, men pro­ble­mene er ikke så store som det kan synes om man har feil­ak­tige fakta til sin disposisjon.

  • Leif Longva

    Jo, for da kan man få inn en reell pris­kon­kur­ranse mel­lom de som er på mar­ke­det. Det har man ikke, og får man ikke til, gjen­nom abon­ne­ments­mo­del­len. Else­vier & co kan dik­tere pri­sen, og biblio­te­kene må bare punge ut.

  • Ano­ny­mous

    Jeg tar til etter­ret­ning at pri­sene for pub­li­se­ring tyde­lig­vis må ha blitt redu­sert siden sist jeg så på dette. Det er bra.

    Jeg vil ikke gå len­ger inn i dette enn å gjenta at jeg aldri har hatt noe imot OA. Det jeg er mot­stan­der av er at vi skal påleg­ges å pub­li­sere i bestemte tidsskrifter.

  • http://profiles.google.com/lykkja Pal Lyk­kja

    Jeg vil ikke gå len­ger inn i dette enn å gjenta at jeg aldri har hatt
    noe imot OA. Det jeg er mot­stan­der av er at vi skal påleg­ges å pub­li­sere
    i bestemte tidsskrifter.”

    Du har enno ikkje svart på min kri­tikk gjen­nom heile dis­ku­sjo­nen om Univ. og høg­skole­lo­ven 1–5 (6): “aka­de­misk fri­dom” og “god skikk”. Dei to ele­menta var mine to hovud­po­en­ger, og dei er jo ditt spe­sial­felt, og her unn­går du kon­se­kvent å svare. Hadde det vore ei eksa­mens­opp­gåve i jus så ville du ha stryke med glans.

  • Ano­ny­mous

    Jeg er ikke oppe til eksa­men og står helt fritt m.h.t hva jeg vel­ger å svare på og hvilke dis­ku­sjo­ner jeg vil gå inn i.

  • http://profiles.google.com/lykkja Pal Lyk­kja

    Ja, det har vel alle skjønt :-)

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Mørke skyer på Open access-himmelen()