Akademisk frihet og open access

En del “open access” aktivister gir seg ikke, og synes å ville tvinge vitenskapelig ansatte til å leve etter deres ideologi. Det må de selvsagt mene. Men de bør i det minste forholde seg til det folk faktisk mener og sier, ikke pådytte folk som ikke er enig med dem meninger de aldre har hatt.

Universitetsbibliotekar Pål Magnus Lykkja synes å være den fremste våpendrager i øyeblikket. Diskusjonen synes å ha foregått først og fremst på e-postlister for bibliotekarer. Jeg litt tilfeldig kjent med denne diskusjonen fordi min kollega, professor Helge Rønning og jeg skal ha bedrevet dette, i følge Pål M. Lykkja i en e-post 31.08.2011:

“Helge Rønning og Olav Torvund har gjennom ei rekkje artiklar og bloggpostar greidd å lure universiteta og Forskerforbundet trill rundt med å få dei til å tru at akademisk fridom er i konflikt med open access.”

Jeg svarer kun for meg selv, men Helge Rønning og jeg er stort sett enige om det grunnleggende her. Jeg har ikke og har aldri hatt noe i mot open access, altså tidsskrifter hvor lesere har gratis tilgang. En utviklig i retning av OA-tidsskrifter er på mange måter positiv. Det jeg er sterk motstander av er at noen skal tvinge forskere til å publisere i OA-tidsskrifter. Hvis Pål M Lykkja ikke ser at det er to helt ulike temaer, da har han et alvorlig problem. I tillegg kommer at deler av det vi ser under OA-paraplyen har også enkelte problematiske sider som OA-evangelistene har tendens til å overse.

Det er den enkelte forsker som selv bestemmer om noe skal publiseres, og eventuelt hvor det skal publiseres. Denne vurderingen skal ikke overprøves av en byråkrat eller en bibliotekar. Tidligere har forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm vært frempå for å frata vitenskapelig ansatte den selvfølgelige retten til å velge publiseringkanal. Og nå Pål M. Lykkja. Hvis dette er holdningen blant bibliotekarer i akademia, da synes jeg det er skremmende.

Alle forskere er selvfølglig interessert i at en artikkel publiseres i det tidsskriftet som best når de leserne jeg er interessert i. At et OA-tidsskrift i prinsippet er tilgjengelig for alle hjelper lite hvis det i liten grad leses av fagfolk. Jeg vet hvilke tidsskrifter som finnes på mitt fagfelt. Jeg vet også stort sett hvem de ulike tidsskriften når. Den som har skrevet artikkelen kjenner tidsskriftene og kjenner artikkelen, og har best forutsetninger for å vurdere hvilket tidsskrift man bør satse på. Det er en selvsagt rett for den enkelte forsker selv å bestemme hvor en artikkel skal publiseres. Dette er noe av kjernen i den akademiske frihet, slik det også har kommet til uttrykk i UNESCOs “Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel” avsnitt 12:

“To this end, higher-education teaching personnel should be free to publish the results of research and scholarship in books, journals and databases of their own choice and under their own names, provided they are the authors or co-authors of the above scholarly works.”

Pål M Lykkja fremstår med en enorm faglig selvtillit og en skremmende vilje til maktutøvelse og overstyring når han ut fra sine ideologiske preferanser vil sensurere og diktere forskere. Jeg tiltror verken Pål M Lykkja eller andre en faglig innsikt som gjør at han kan overprøve fagfolk.

I en annen e-post  01.09.2011 19:17 følger Pål M. Lykkja opp med dette:

“Torvund og Rønning, samt Forskerforbundet representerar mest sansynleg ein liten minoritet. Akkurat som ein mikroskopisk andel av forskarar som tvilar på menneskeskapte klimaendringar greier å få folk flest til å tru at det er stor tvil bland forskarane så ser det ut til at Torvund og Rønning har gjordt det same i forhold til open access. Eg skulle gjerne likt at ein kan gjennomføre ei norsk undersøkjing for å avdekkje norske forskarar si holdning til “mandatory open access”. “

For meg er det revnende likegyldig hvor mange eller hvor få som er enig med meg i denne saken. Jeg vil ikke bestemme hvordan andre forskere skal publisere, og jeg vil ha meg frabedt at andre skal bestemme over meg. Det ligger faktisk i forskningens natur at man stiller spørsmål ved etablerte synspunkter som flertallet støtter seg til. En god forsker følger sin faglige overbevisning, uten å bøye seg for et flertall. Det gjelder valg av tema, metoder og selvfølgelig hvordan resultater skal gjøres kjent. Vanskeligere er det ikke. Men frihet til å bestemme selv er visst en tanke som Pål M Lykkja har vanskelig å forholde seg til. For han vet så mye bedre enn Helge Rønning og meg hva Helge Rønning og jeg bør gjøre. Derfor vil han tvinge oss til å danse etter hans pipe.

Sammenligningen med holdning til menneskekapte klimaendringer er retorisk slagg som sier lite om saken, men kanskje en del om Pål M Lykkja.

Som sagt har jeg ingen ting i mot OA og sitter for så vidt i redaksjonsrådet for et europeisk OA-tidsskrift selv. Men jeg deler ikke evangelistenes enøyde begeistring for konseptet og synes man bruker mye uholdbar og billig retorikk for å bygge opp under sitt syn.

Publisering koster og noen må betale. Det kan betales av den som vil ha tilgang til publikasjonene, av de som vil ha noe publisert, ved støtte fra utenforstående eller ved at folk arbeider gratis. Ofte finner man kombinasjoner av alt dette.

Jeg ser ikke hvorfor det på det er så veldig viktig at akkurat vitenskapelige publikasjoner er gratis for leseren. Vitenskapelige tidsskrifter henvender seg til en liten og ganske ressurssterk gruppe. At det har blitt for dyrt og at en del forlag har fått for mye makt, er greit nok. At mange ikke ønsker å skrive en artikkel eller være reviewer uten å få vederlag, og så måtte betale dyrt for at egen institusjon skal ha tilgang til denne, er forståelig. Det er også utmerket at det utvikler seg en delingskultur i akademia. Hvorfor stiller man ikke det samme krav til den moderne verdenslittarturen? At alle bøker skrevet av Nobel- og Pulitzer-prisvinnere skal være gratis tilgjengelig? For ikke å snakke om lærebøker? Det er selvfølgelig urealistisk, men skal man gjøre tilgang enklere og billigere er dette viktigere enn vitenskapelig litteratur.

Publisering er ikke gratis. Vi ser at kostnadene nå skyves over på de som vil publisere. Det er ikke uvanlig at man må betale 3-5.000 USD for å publisere i et OA-tidsskrift. Det ekskluderer forskere som ikke har penger. Om et fagmiljø disponerer 100.000 på sitt publiseringsbudsjett og det koster 20.000 pr artikkel, da har man ikke råd til å betale for publisering av mer enn fem artikler. Vi vet da at pengene for det meste gå til de som arbeider med temaer og har synspunkter som de etablere som styrer pengene liker. Det nye, kritiske og uventede vil få et “interessant, men vi kan dessverre ikke prioritere dette nå”. Dette vil ikke være bra for den kritiske forskning som utfordrer det vitenskapelige establishment.

Man kan løse dette ved at institusjoner inngår avtaler som gjør at dette betales samlet for institusjonen, eller ved at det inngår i prosjektfinansieringen. UiO har inngått slike avtaler med i alle fall noen forlag, slik at den enkelte vitenkapelig ansatte ikke behøver å bekymre seg for hvordan man skal skaffe penger til publisering hvis artikkelen i seg selv er god nok til å bli publiset. Men det hjelper bare de som er knyttet til en institusjon med ressurser til å inngå slike avtaler og/eller har særskilt finansiering som dekker dette. Skillet mellom de som er innenfor og de som er utenfor kan bli enda større enn det er i dag.

Pål M Lykkja kommer også trekkende med de sedvanlige ulandsargumentene, og skriver:

“Med open access så kan afghanske kvinner delta, med tradisjonell publisering så må dei gå på universitetet (som berre er tilgjengelege for menn, og som nesten garantert ikkje har tidsskriftet dei treng).

(…)

Med open access så kan ein talentfull professor i Kamerun delta på lik linje i fagfellevurdering og akademisk arbeid som andre. Utan open access så er det ikkje mogleg.”

Han er søt i sin omsorg for afghanske kvinner. Men mener Pål M Lykkja virkelig at tilgang til vitenskapelige artikler er det som kan bidra til bedrede forhold for afghanske kvinner, eller er det bare nok et billig retorisk poeng? Tror han at afghanske kvinner som stenges ute fra utdannelse har god internettforbindelse, gode nok engelskkunnskaper og tilstrekkelig faglig basisinnsikt til å kunne få nytte av internasjonale forskningspublikasjoner? Jeg tror ikke det. Det er helt annen litteratur som her vil være viktig. Fri tilgang til vitenskapelige tidsskrifter via internett har i beste fall mikroskopisk betydning i denne sammenhengen.

Den dyktige professoren i Kamerun, som Pål M Lykkja også kommer trekkende med, kan komme til å komme dårligere ut med den OA-trenden vi nå ser, med mindre han gjør som så alt for mange andre dyktige fagfolk fra utviklingsland: Reiser til USA eller Europa. Han kan riktignok lese mer av det som O Store Hvite Guru i USA eller Europa skriver. Skjønt de fleste store forlag lar universiteter i utviklingsland få tilgang til tidsskrifter gratis eller til en lav pris, så sannsynligvis har han tilgang uansett.

Utfordringen for utviklingsland er å bygge opp egne, sterke fagmiljøer og hindre hjerneflukt. Det er viktig at de driver egen forskning og får publisert sine resultater, ikke bare at de får tilgang til vestlige publikasjoner. Jeg tviler på at Lykkjas dyktige kamerunske professor er i stand til å legge 3.000 USD på bordet for å få publisert sin artikkel. Uten disse pengene vil han være utestengt fra å delta i en OA-verden med en forretningsmodell basert på at forfatteren betaler for publisering.  En “eksportsubsidiering” av kunnskap kan gjøre at strømmen i enda større grad bare går en vei.

Men om vi nå vender tilbake til utgangspunktet, så er jeg positiv til OA, selv om det er nyanser i bildet som evangelistene hopper over. Hvis OA er så flott som evangelistene tror, da vil det bli den dominerende publiseringsformen og vil ikke være avhengig av tvang. Likevel: Uansett hva jeg måtte mene om OA i seg selv, så ville det aldri falle meg inn å tvinge andre til å publisere i slike tidsskrifter. Jeg lever greit med at andre mene rnoe annet og har andre preferanser enn meg, og at disse handler ut fra hva de selv mener er best — så lenge de ikke vil påtvinge meg sine standpunkter. Det er dette Pål M Lykkja ser ut til å ha problemer med å forstå, i sin iver etter å bestemme over akademia.

Print Friendly
  • Hi Olav. Har du lest dokumentet “Utkast – Open Access politikk for Universitetet i Oslo” som finnes her: http://www.uio.no/for-ansatte/aktuelt/beskjed/2011/utkast-open-access-politikk.pdf

    Her står det blant annet:

    Universitetet i Oslo har som mål at forskningsresultater skal være åpent tilgjengelige for enkeltmennesker, offentlig sektor, næringslivet og det globale forskersamfunnet. Dette skal skje i tråd med prinsippene for faglig og akademisk frihet, som gir forskeren enerett på valg av kanal for publisering av vitenskapelig arbeid. For fagfellevurderte vitenskapelige artikler gjelder følgende:1. Obligatorisk institusjonell arkivering av alle fagfellevurderte artikler i UiOs elektroniske vitenarkivAlle forskere tilsatt ved UiO etter 1. januar 2012 plikter å avlevere en post-print versjon av vitenskapelige artikler produsert i forbindelse med tilsettingsforholdet til det institusjonelle elektroniske vitenarkivet.UiO oppfordrer samtidig alle andre ansatte til å etterfølge dette prinsippet for institusjonell arkivering.

    2. Etterfølgende tilgjengeliggjøring av artikler avlevert til det elektroniske vitenarkivetAlternativ 1:Alle forskere tilsatt ved UiO etter 1. januar 2012 plikter å gjøre sitt beste for at avleverte vitenskapelige artikler kan gjøres tilgjengelig så snart som mulig via det elektroniske vitenarkivet på UiOs nettsted1.UiO oppfordrer samtidig alle andre ansatte til å etterfølge dette prinsippet for etterfølgende tilgjengeliggjøring.eller Alternativ 2:UiO oppfordrer alle ansatte til å gjøre tilgjengelig avleverte vitenskapelige artikler, så snart som mulig, via det elektroniske vitenarkiv på UiOs nettsted.3. Valg av publiseringskanalI valget mellom faglig likeverdige publiseringskanaler anbefaler UiO at alle ansatte publiserer i tidsskrifter som gir allmennheten åpen tilgang til artikkelen,enten gjennom å være et Open Access tidsskrift eller gjennom å tillate institusjonell arkivering med en etterfølgende tilgjengeliggjøring.

    ——————————————————————

    Man kan se at UiO beveger seg i retningen av å bestemme over ansattes forskningsresultater i tråd med andre arbeidsgiver

  • Olav, viss du hadde vore konsekvent for akademisk fridom, så ville du ha “tvinga” (les, pålagt dei å prøve i det minste) forskarar til å publisere open access. Dette fordi alle veit at forskarane er “tvinga” til å publisere i tradisjonelle tidsskrifter av karriereomsyn. Dei står IKKJE fritt til å publisere “akademisk fritt” til så mange relevante lesarar som mogleg når du har gitt frå deg distribusjonsretten til eit akademisk forlag. Du har heller ikkje kommentert mi tolking av kva som bør meinast med “god skikk” i Lov om universiteter og
    høyskoler (universitets- og høyskoleloven). § 1-5. Faglig frihet og ansvar (6) http://www.lovdata.no/all/tl-20050401-015-002.html#1-5 Eg meinar at så lenge publisering strir mot C, U, S, i dei mertonianske CUDOS prinsippa så kan slik publisering knapt kallast akademisk publisering når me veit at internett no har nådd snart dei fattigaste av dei fattige i India, Afghanistan og Somalia, for ikkje å snakke om Aust-Europearar og fattige nordmenn som ikkje har råd til å dra visakortet for 35 dollar artikkelen. Sjå Mertonian norms: http://en.wikipedia.org/wiki/Mertonian_norms for kva CUDOS går ut på.

  • Leif Longva

    Det er trist å lese en slik raljerende debattform. Litt mer
    nøkternhet i argumentasjonen hadde vært en fordel.

     

    Forskerne forvalter offentlige midler. Det er ikke urimelig
    om noen, i det offentliges interesse, stiller et kritisk spørsmål til hvordan
    forskningsartiklene publiseres. Det er heller ikke urimelig at noen stiller spørsmålet,
    om forskerne fritt skal kunne gi bort de offentlig finansierte artiklene til
    utgivere som de facto er monopolister, og som tjener monopolprofitt på å stenge
    forskningsartiklene inne og så selge adgang.

     

    Dette fortjener en saklig debatt.

    Leif Longva
    UB Tromsø

  • Anonymous

    Avlevering til arkiv innebærer ikke nødvendigvis publisering.

    Jeg har ingen innvendinger mot krav om at artikler gjøres tilgjengelig i åpent UiO-akriv så sant det tidsskrift hvor artikkelen er publisert tillater dette. Tillater tidsskriftet forskeren har valgt dette, eveneuelt etter en sperrefrist, så er det ingen grunn til å motsette seg at artikkelen gjøres tilgjengelig også på den måten. Men det er en prinsipiell grensen mellom dette og å si at man bare får lov til å publisere i tidsskrifter som tillater dette.

    En anbefaling er også noe helt annet enn et pålegg. Og heller ikke anbefalingen går lenger enn til å anbefale dette for faglig likeverdige publiseringskanaler. Problemet oppstår først og fremst der det ikke er faglig likeverdige tidsskrifter, og selvfølgelig dersom noen mener å overprøve forskerens vurdering av hva som er eller ikke er likeverdige tidsskrifter.

    Jeg har ikke noen problemer det som UiO her har fastsatt.

  • Anonymous

    Jeg synes også det er synd med en debattform hvor man blir tillagt standpunkt man ikke har, blir beskyldt for å lure universitetene trill rundt (og dermed også beskylder universitetene for å være usedvanlig lettlurte), bli sammenlignet med de som mener at det ikke er noen sammenheng mellom klimautslipp og global oppvarming, osv.

    Jeg ser ikke at så veldig mye er vunnet ved at man i stedet må betale til det du kaller monopolister for å publisere.

  • Jan Erik Frantsvag

    Det er mangt og meget som kunne vært kommentert her, ikke nødvendigvis kritiserende. Men jeg vil tillate meg å protestere mot at det ikke er “uvan­lig at man må betale 3–5.000 USD for å pub­li­sere i et OA-tidsskrift”. Jeg vil hevde at det er uvanlig – hvilket ikke betyr at det ikke er forekommende – at man må betale mer enn USD 3000 for å publisere i et OA-tidsskrift. Det alt vesentligste av kommersiell OA-publisering opererer med priser på mellom USD 1000 og USD 3000. Og mange tidsskrift – de ikke-kommersielle – har lavere priser, eller endog gratis å publisere i. Dette blir ikke mindre sant om man teller artikler heller enn tidsskrifter eller utgivere.

    Og, atter en gang: De store kommersielle OA-tidsskriftene har mekanismer for å la forfattere fra fattige land publisere gratis.

    OA-verdenen blir ikke problemfri med dette, men problemene er ikke så store som det kan synes om man har feilaktige fakta til sin disposisjon.

  • Leif Longva

    Jo, for da kan man få inn en reell priskonkurranse mellom de som er på markedet. Det har man ikke, og får man ikke til, gjennom abonnementsmodellen. Elsevier & co kan diktere prisen, og bibliotekene må bare punge ut.

  • Anonymous

    Jeg tar til etterretning at prisene for publisering tydeligvis må ha blitt redusert siden sist jeg så på dette. Det er bra.

    Jeg vil ikke gå lenger inn i dette enn å gjenta at jeg aldri har hatt noe imot OA. Det jeg er motstander av er at vi skal pålegges å publisere i bestemte tidsskrifter.

  • “Jeg vil ikke gå lenger inn i dette enn å gjenta at jeg aldri har hatt
    noe imot OA. Det jeg er motstander av er at vi skal pålegges å publisere
    i bestemte tidsskrifter.”

    Du har enno ikkje svart på min kritikk gjennom heile diskusjonen om Univ. og høgskoleloven 1-5 (6): “akademisk fridom” og “god skikk”. Dei to elementa var mine to hovudpoenger, og dei er jo ditt spesialfelt, og her unngår du konsekvent å svare. Hadde det vore ei eksamensoppgåve i jus så ville du ha stryke med glans.

  • Anonymous

    Jeg er ikke oppe til eksamen og står helt fritt m.h.t hva jeg velger å svare på og hvilke diskusjoner jeg vil gå inn i.

  • Ja, det har vel alle skjønt 🙂

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Mørke skyer på Open access-himmelen()