Den engelske gitarlegenden Bert Jansch døde av kreft natt til onsdag 5. oktober, 67 år gammel. Dermed er et stort og viktig kapittel i den akkustiske gitarens utvikling lukket.

Bert Jansch var født i Glasgow i Skotland. Han ble beskrevet som en sky og innesluttet ungdom med et enormt gitartalent (og med godt drag på damene, som var tiltrukket av denne tause og mystiske personen). Han var inspirert av amerikanske bluesgitarister, men utviklet en unik britisk stil. Bert Jansch spilte melodisk og rytmisk, men i liten grad akkorder i vanlig forstand.

Hans første LP, med den enkle tittelen “Bert Jansch” ble spilt inn på en Revox A77 på et kjøkken i 1965, er en klassiker og et ganske ettertraktet samlerobjekt. Hans versjon av Davey Grahams “Angie” er et av sporene på denne platen, og den har virkelig blitt en klassiker. Den var svenneprøven for fingerspillsgitarister (Martin Carthy har sagt at Bert Jansch spilte den helt feil, men slikt bryr vi oss ikke om). Hør på Bert Jansch første plate, og  prøv å tenke deg tilbake til musikkscenen i 1965. Den var en revolusjon.

Uforståelig nok eide i lange perioder Bert Jansch ikke noen gitar selv. Han spilte på instrumenter han fikk låne. Om jeg husker rett, så ble hans debutplate spilt inn på en lånt gitar — han hadde ikke noen selv. En gang skal han ha sendt et unskyldende brev til en klubb eller konsertarrangør, hvor han forklarte at han ikke hadde kommet fordi han ikke hadde klart å få låne en gitar og han ikke hadde penger til bussen.

Han var til det siste befriende usnobbete når det gjaldt gitarer.  Bert Jansch slet lenge med alkoholproblemer, og karrieren lå i mange år nede. (Den ene gangen jeg hørte ham på konsert hadde han drukket så mye at det ble en ganske blandet fornøyelse.) Etter at han hadde fått orden på denne delen av livet, og igjen hadde fått musierkarrieren på skinner, sa han omtrent dette om hvorfor han alltid spilte Yamaha-gitarer (som er utmerkede instrumenter): De fortsatte å sende meg gitarer da jeg var down and out, hvem bryr seg om fancy treslag da?

Sammen med John Renbourn, Jaqui McShee, Danny Thompson og Terry Cox startet han gruppen The Pentangle, som spilte en blanding av folk og jazz.

Bert Jansch nådde aldri ut til et veldig stort publikum. Han har var en “musicians musician”. Neil Young har kalt Bert Jansch for “The Jimi Hendrix of accoustic guitar”. Jimmy Page, fra Led Zeppelin, har også vært veldig inspirert av Bert Jansch. Hør Bert Jansch’ innspilling av “Blackwaterisde” og sammenlign denne med Led Zeppelins “Black Mountain Side“. Det er ikke vanskelig å høre hvor Jimmy Page har hentet den fra.

Bert Jansch har betydd mye også for norske musikere. Lillebjørn Nilsen kaller ham “en gammel venn og gitarinspirasjon”, og har spilt inn sin versjon av “Angie”.  Han skriver om et møte med Bert Jansch her. Men jeg har inntrykk av at det var Finn Kalvik som kom ham aller nærmest. Finn Kalvik har i alle fall spilt inn Bert Jansch versjon av “Rynardine” (som Finn Kalvik har oversatt) og “The First Time Ever I Saw Your Face” (som instrumental). Det kan godt hende han har spilt inn flere også, men det er de to jeg kommer på nå.

Man tar neppe munnen for full om man sier at alle som spiller akkustisk fingerspillsgitar står i gjeld til Bert Jansch, enten de vet det selv eller ikke. Dagens musikk hadde ikke vært den samme uten ham.

Mannen er borte. Heldigvis har vi musikken. Les mer om Bert Jansch på Wikipedia.