Jeg har hatt bil i 36 år. I en periode hadde vi to biler i familien. Med dagmamma på andre siden av byen var to biler om ikke nødvendig, så i alle fall til god hjelp for å få hverdagene til å gå i hop. Det muliggjorde at en kunne bringe og en annen hente barn, uten å organisere et bilbytte i løpet av dagen. En konsekvens var også at to kjørte hver sin bil til og fra jobb, også når ingen av oss egentlig hadde behov for bil til selve jobbreisen. God barnehagedekning der folk faktisk bor er viktig for å få ned biltrafikken i byen.

For en og en halv måned siden solgte vi bilen, og har ikke lenger bil. For (relativt) moderne, urbane mennesker er bil ikke viktig. Det er mer enn 25 år siden jeg selv så denne trenden i New York, hvor mange velger ikke å eie bil. Man leier bil ved behov. Vår nabo har ikke hatt bil på 15 år, så vi er ikke alene. Slik sett befinner vi oss bare midt i en strøm.

For unge mennesker er bil ikke viktig, i alle fall ikke i Oslo. Man er vant til å kunne reise kollektivt. Med de boligprisene vi har er ikke bil det man prioriterer høyt når studielån og boliglån er betalt. At bilhold går ned vil nok skje mer ved at folk ikke kjøper eller venter lenger med å kjøpe bil, heller enn at folk som oss kvitter seg med bilen. Kanskje vil flere småbarnsforeldre som ikke hadde bil før de havnet i barnetransportbransjen ha lettere for å kvitte seg med bilen igjen når de ikke lenger har behov for den, enn det folk i min generasjon har.

Vi bor sentralt og burde ha kvittet oss med bilen for lenge siden. De siste årene har vi kjørt 2-3000 km/år med egen bil. Nettavisen laget for et par år siden en kalkyle for hvor mye det koster å ha bil. Deres konklusjon er at dersom man har en bil til 350.000 og kjører 5 000 km pr år, så koster hver kjørt kilometer 11,39 kr. Vi kjørte langt mindre enn 5 000 km pr år, så vår kilometerpris var nok høyere, uten at jeg har finregnet på det.

I Nettavisens regnestykke har man ikke tatt med garasje/parkering. Vi har hatt garasje. Skal man ha bil får man også sørge for et sted å ha bilen. Man kan ikke basere seg på at kommunen skal subsidiere bilistene med gratis parkeringsplass. Garasje på Frogner er ikke gratis. Vi betalte ca 2 200 kr/måned. Regner vi 3 000 km/år betyr det at bare garasjeleien har kostet omtrent 9 kr pr kjørt kilometer. Legger vi det på toppen av kostnadene i Nettavisens regnestykke, og tar en frihåndsjustering for at vi ikke kjørte mer enn ca 3 000 km pr år, er det ikke urealistisk å regne med at hver kjørte kilometer kostet oss ca 25 kr. Det er i alle fall veldig dyre kilometere. Man betaler mye for det som er “kjekt å ha, just in case”.

Den bilen vi hadde var 14 år gammel. Vi hadde hatt den siden den var ny. Den var lite kjørt for alderen, og vi kunne sikkert ha hatt den i en god del år ennå. Men likevel begynte spørsmålet å melde seg om vi skulle kjøpe ny, om vi skulle beholde den en stund til eller om vi skulle slutte å ha bil. Å bruke masse penger på ny bil virket i alle fall meningsløst. Vår konklusjon var at vi ikke har behov for bil.

Vi hører ofte at bilen gir oss frihet. Jeg opplever mer og mer at bilen gir bindinger — til bilen. Frihet fra bilen er en god følelse. Det betyr ikke på noen måte at jeg har sluttet å kjøre bil, bare at vi har sluttet å eie bil. Jeg ser ikke poenget med å leie noe man faktisk bruker hele tiden, enten det er bolig eller kjøleskap. Men det man bare trenger av og til, det kan man leie når man har bruk for det. Man får alltid tak i bil når man trenger en. I praksis tar man ofte bilen av gammel vane, hvor man egentlig godt kan klare seg uten. Det er en god følelse å kunne settefra seg bilen når man ikke lenger har behov for den, og ikke ha noe mer ansvar for den.

De senere årene har jeg hatt to relativt faste ukentlige bilturer. Jeg spiller squash en dag pr uke på Grorud. Jeg bodde i Groruddalen da jeg begynte å spille for snart 30 år siden, og min squashpartner bor fortsatt der. Så vi har holdt fast ved stedet. Antagelig er vi de mest trofaste kundene på Grorud squash (nå SATS). Vi har spilt siden de tilbød gratis prøvetimer da de åpnet. Det er ca 13 km fra meg til Grorud. Tidligere har  jeg stort sett kjørt bil. Men de senere årene har jeg syklet vår og høst (vi spiller ikke om sommeren).

Til nå har jeg ikke vært en vintersyklist. Jeg bruker ca 20 minutter på å gå til kontoret, så jeg har stort sett foretrukket å gå om vinteren. Nå har jeg anskaffet en sykkel til vinterbruk — en relativt rimelig off-road sykkel utstyrt med piggdekk. Jeg kjøpte den på salg da sportsbutikkene skulle tømme sine sykkellagre for å få plass til ski og annet vintersportsutstyr. En slik sykkel koster mindre enn hva folk gladelig betaler ekstra for å få metallic lakk eller litt mer fancy felger på bilen sin. Vi får se hvor langt utover høsten jeg holder ut som syklist. Hvis det ikke er for kaldt for å gå på ski er det vel heller ikke for kaldt å sykle? Man må bare kle seg etter været og avpasse farten etter forholdene. Så må selvfølgelig kommunen rydde snø i sykkelveier og sykkelfelt. Jeg vil tro at det blir den største utfordringen. Sist vinter var det visst bare Jøran Kallmyr som så noe til slik snørydding. Jeg har ambisjoner om å sykle mer denne vinteren. Men jeg skal vokte meg for å bli for bråkjekk før jeg faktisk har prøvd meg som vintersyklist. Uansett går det buss omtrent fra dør til dør når jeg skal spille squash — en tur med den kulturelt interessante 31-bussen fra Oslo vest til Grorud. Bussen bruker omtrent like lang tid som det tar å sykle opp, og det går betydelig fortere ned fra Grorud på sykkel enn med buss. Det er et lite tankekors at selv på en slik strekning på 13 km og i hovedsak motbakke, sparer jeg ikke tid på å velge buss fremfor å sykle. Vil jeg kjøre, så får jeg tak i bil — se nedenfor.

Min andre ukentlige kjøretur har vært den relativt faste lørdagshandelen. Vi har en “Ica Nær” under 100 meter fra der vi bor. Vi hadde garasjeplass i samme bygget, så vi har måttet gå forbi den butikken for å hente bilen. Men vareutvalget er så kjedelig at vi har stort sett ikke handlet der. Dit gikk vi bare når vi oppdaget at vi manglet noe som de faktisk har, eller når latskapen har tatt såpass overhånd at vi har lagt inn deres vareutvalg som en begrensning på hva slags middag vi kan lage i dag.

Vi har en ordentlig Ica-butikk noen hundre meter herfra, i tillegg til en utmerket fiskebutikk, et par ostebutikker, noen grønnsaksbutikker og et utmerket Vinmonopol. Så det er ikke så veldig galt. Men vi har likevel tatt vår ukentlige handletur til Centra på Majorstuen, hvor de har godt utvalg av gode varer.

Vi har måttet justere litt på vanene. Det de tross alt har hos vår “Ica nær”, så som melk, juice, egg, poteter, en del frukt og grønnsaker, samt tørrvarer, kjøper vi der. Så får vi heller dra et annet sted for kjøtt og fisk, litt mer frukt og grønsaker, ost, osv. Da blir det en lettere bør som må transporteres fra en butikk med ordentlig vareutvalg. Fra å ha én handleliste har vi gått over til to: En “RIMI-liste” (vi kaller fortsatt den lokale Ica-nær for RIMI, som den het før), og en liste for andre varer. Det går i grunnen ganske greit.

Det finnes sykler til mange formål. En sykkel for varetransport koster mindre enn det man gjerne betaler i forsikringspremie for en bil. Det begynner å bli en del å velge blant. D2 hadde nylig en artikkel om slike. Mitt valg ble en Trek Transport. Den kostet 9.900 kr, som er bare litt mer enn det vi tidligere betalte i garasjeleie i løpet av fire måneder. (Det er mulig at 9.900 kr var en slags kampanjepris. Jeg mener å ha hørt en høyere pris, men det var uansett det jeg betalte).

Skulle jeg også bringe og hente barn i barnehage ville jeg nok ha valgt en annen sykkel. Antagelig ville jeg da ha kjøpt en Nihola, som er en litt mer forseggjort versjon av Christianiasykkelen. Men det behovet har ikke jeg, derfor har jeg heller ikke vurdert så nøye hva slags sykkel som best ville dekke et slikt formål. I sykkelbyen København hr 17% av barnefamiliene en lastesykkel, som regel den typen som er egnet til å transportere barn.

Med varesykkelen går det helt fint å sykle fra Frogner til Majorstuen og hjem igjen med ukens hovedinnkjøp. Den fungerer også utmerket til en handletur til byen. Skulle vær- og føreforhold være slik at sykkel fremstår som lite aktuelt, er det bare å ta en taxi hjem fra butikken med varene. Det er uansett mye billigere enn å eie en bil for formålet.

Vi har også anskaffet en tilhenger av typen Burley Travoy. Kanskje hadde det vært nok med denne, slik at vi strengt tatt ikke trenger Trek-sykkelen. Underlig nok klarte jeg ikke å få tak i denne i Norge. Den er veldig praktisk og  fikk 2010 EUROBIKE Gold Award. I følge Burleys nettsider er det Sport1 som er importør til Norge. Men de hadde ikke denne modellen. Etter litt undersøkelser kunne de fortelle at de ville ha den i 2012. En del googling ledet meg til en forhandler i England, Practical Cycles, og det var ikke noe problem å få hengeren levert til Norge. Practical Cycles har også mange andre sykler for spesielle formål.

Om vi stopper litt her, så ser vi at vi har brukt ca 15 000 kr til en sykkel og en tilhenger for å dekke opp den delen av transportbehovet som bilen fylte. Det er ikke stort mer enn det man betaler i årsavgift og forsikring, om det i det hele tatt er så mye. For vår del tilsvarer det omtrent det vi betalte for leie av garasje i seks måneder.

I praksis har jeg ikke kjørt særlig mye de senere årene. Dermed er det heller ikke så vanskelig å finne alternativ transport. Men det er kjekt å ha tilgang til bil — og det er ikke noe problem. I alle fall for vårt behov koster en bil fra Bilkollektivet langt mindre enn å eie en bil selv. Et alternativ eller en konkurrent er Oslo bilpool. I løpet av de en og en halv måned vi ikke har hatt bil har vi benyttet bil fra Bilkollektivet tre ganger. Ser vi på hva vi har brukt bilen til, så kan vi egentlig si at vi har kjørt ekstraordinært mye i den perioden. Normalt vil vi kjøre mindre.

Passer ikke bil fra bilkollektiv kan man leie en bil. Siden man ofte leier bil med fri kjørelengde mens kan betaler pr kjørt kilometer i Bilkollektivet, kan det variere med situasjonen hva som lønner seg. Hvis man skal kjøre langt kan det hende at en vanlig leiebil blir billigere — i alle fall hvis man kommer inn under en rabattavtale med bilutleiefirmaene. Som medlem av Syklistenes landsforening får man 10% rabatt hos Avis, men det kan nok være andre medlemskap eller arbeidsavtaler som gir større rabatter.  Kollektivtransport kan være greit, og man kan kjøre mye taxi for det man sparer ved ikke å ha bil.

Overgang til bilkollektiv har fremskyndet anskaffelsen av ytterligere en sykkel, en sammenleggbar Brompton. (Les en test av sykkelen her.) Nærmeste oppstillingsplass for biler fra bilkollektivet er ca 600 m fra der vi bor. Det er tre steder i omtrent samme avstand, om enn i ulike retninger. Likevel kan vi ikke alltid regne med at det er ledig bil der, i alle fall ikke hvis man ikke har planlagt en stund på forhånd. Da er det greit med en sykkel som man bretter sammen på 15 sekunder, og som går greit i bagasjerommet. Skal du kjøpe en slik sykkel i Norge, kjøper du den gjennom Syklistenes landsforening. Som medlem får du den til en hyggelig medlemspris. (Når jeg skriver dette har jeg ennå ikke fått levert denne sykkelen, da jeg valgte å bestille en versjon som ikke var på lager i Norge).

Dette er en sykkel vi ville ha kjøpt også om vi fortsatt hadde hatt bil, og vi kommer nok til å kjøpe en til. Vi har slike sykler i vår leilighet i Frankrike, så vi kjente den ganske godt før vi kjøpte en her hjemme. Det er ikke akkurat en sykkel for langturer. Men den er overraskende god å sykle på, og den er veldig fin om man skal kombinere sykkel med andre transportmidler, enten det er tog, buss eller bil. Da vi solgte bilen ga det oss det dyttet som skulle til for å kjøpe sykkelen. Den er selvfølgelig også veldig fin om man kjører eller tar tog til et sted, for så å bruke sykkel for å komme seg rundt der man er. Så vi komme nok til å kjøpe fler av denne slik at vi har en hver både i Oslo og i Frankrike.

Jeg synes det er kjedelig å kjøre langt med bil. Det har sikkert bidratt til at årlig kjørelenge er relativt kort. Skal jeg reise et stykke, som til Trondheim, Bergen, Kristiansand eller Stavanger, for å ta noen eksempler, kunne det ikke falle meg inn å kjøre bil — med mindre poenget er selve turen, ikke det å komme fram. En gang kjørte jeg bil til Syd-Frankrike. Det var kjedelig å kjøre motorveier gjennom Europa. Så da vi skulle hjem igjen valgte vi biltog. Vi kjørte til Avignon (ca 90 km), tok toget til Hamburg, kjørte fra Hamburg til Kiel og tok båten hjem derfra. Det var mye bedre enn å kjøre, og jeg tror faktisk ikke det ble så mye dyrere heller.

Tog eller fly er mye bedre og nesten alltid billigere enn å kjøre bil. Trenger jeg bil på stedet, leier jeg en. Dette er en viktig grunn til at vi har kjørt så lite med egen bil. Også mens vi hadde bilen kjørte vi i praksis flere kilometer pr år i leiebil enn i vår egen. Folk som sverger til å kjøre lange strekninger tenker ikke på hva det koster. Ofte er det billigere å fly business class enn å kjøre egen bil.

Dette er skrevet etter å ha vært bilfri i en og en halv måned. Jeg får komme tilbake med en ny statusrapport til våren.