Så har Oslo bystyre druknet Lambda. Dette er politisk sirkus på sitt verste. Det er flertall mot Lambda, men ikke flertall for noe.

AP vil ha Tøyen. FrP sier de vil ha Nasjonalgalleriet, men realiteten er at de ikke vil ha noe. FrPs argumentasjon dreide seg om bruk av penger. De argumenterte ikke for Nasjonalgalleriet, men mot å bruke penger på et nytt museum. Carl I Hagen har aldri vært opptatt av resultater. Han er narcissistisk politiker av verste sort, som bare er opptatt av spillet og at han selv kan stå i rampelyset og komme på TV. Nå fikk han med seg AP, og fikk det som han ville.

Den som har skuffet mest er Liebe Rieber-Mohn. Jeg hadde tross alt vissse forventninger til henne, noe jeg aldri har hatt til FrP og Carl I Hagen.

At vi ikke er enige i denne saken er greit nok. Men når hun forsøker å gjøre seg til en representant for folket mot eliten, så blir det omtrent like dumt som da Carl I Hagen i sin tid forsøkte å fremstå som en slags anti-politiker. Liebe Rieber-Mohn representerer koblingen mellom politisk og finansiell elite og slett ikke noe folkelig mot noen elite.

I sitt avslutningsinnlegg fremholdt hun at i store saker var det viktig med konsensus, og at Høyre sammen med AP hadde et særlig ansvar for å skape bred politisk forankring. Jeg kan i utgangspunktet være enig i det. Men hvis hun virkelig mente det, da hadde hun ikke stemt for et forslag som i dag skrinlegger Bjørvika, og at man i stedet skal utrede to forlag hvorav ingen har flertall. Hvis hun hadde ønsket en bred enighet ville hun ha stemt for at saken utsettes til det også foreligger en utredning av Tøyen, og at man senere treffer et endelig valg mellom de to alternativene Bjørvika og Tøyen. Man skaper ikke bred enighet ved å tvinge fram et nytt mindretallsforslag.

Oslo arbeiderparti har programfestet at det er billigst å bygge Munch-museet på Tøyen. Så da holder de seg vel til programmet. Selv er jeg en smule overrasket over at de kan tro at kostnader er noe som kan vedtas i et partiprogram. Men jeg har aldri vært medlem av et politisk parti, og kan vel for lite om programarbeid.

FrPs alternativ med Najsonalgalleriet kan man glemme. Uansett hva det måtte være mulig å få til der, så vil man ikke kunne begynne på noen ting før et nytt Nasjonalmuseum står ferdig og Nasjonalgalleriet har flyttet ut av sine nåværende lokaler. Det synes å være enda mindre fremdrift i byggingen av nytt Nasjonalmuseum enn av nytt Munch-museum. Med arbeidsplass ved Det juridiske fakultet har jeg sett på nært hold at det tar lang tid og koster mye å rehabilitere gamle monumentabygg. Og moderne, hensiktsmessige lokaler blir det uansett ikke.

Liebe Rieber-Mohn har latt seg bruke av Carl I Hagen og FrP. Om hun med åpne øyne har gjort dette i en iver etter å påføre byrådet et nederlag, så har hun null troverdighet når hun snakker for bred politisk forankring. Ser hun det ikke, da har hun ikke det som skal til for å fylle sin oppgave.

Hvis AP og Liebe Rieber-Mohn virkelig hadde villet få bredt politisk grunnlag, kunne de ha fremmet forslag som ville ha skjøvet Carl I Hagen og FrP ut over sidelinjen, og man kunne fått en beslutning med to realistiske alternativer før det har gått alt for lang tid.

FrP er den store svikeren i denne saken. De har gjerne villet fremholde Oslo som et utstillingsvindu som viser at de en seriøs samarbeidspartner. Denne saken viser med all mulig tydelighet at de ikke er det, uten at det egentlig er noe nytt. Man kan ikke stole på FrP. Den som har vært så uheldig at han eller hun har måttet ta Carl I Hagen i hånden bør telle fingrene etterpå. Det vil neppe være glemt om de borgerlige vinner stortingsvalget i 2013.

Det kan sikkert bygges et utmerket museumsbygg på Tøyen også. Jeg hører ikke til dem som mener at Tøyen er for avsides. Tate Gallery i London, Louisiana i Helsingør, van Gogh-museet i Amsterdam og The Metropolitan Museum of Art i New York er alle museer som ligger utenfor de områder som turister vanligvis besøker. Men de trekker likevel folk. Edvard Munch er stor nok til å få folk til å reise noen minutter med T-banen og til å få mange busser til å legge turen innom, om kunsten bare blir presentert slik den fortjener. Dagens Munch-museum er for lite og holder ikke mål, og da er det heller ikke verdt å reise til. Et nytt museum vil trekke mye folk om det ligger på Tullinløkka, Bjørvika eller Tøyen.

Lambda har aldri vært min favoritt. Det var mange kanditater som var mer spennende. I likhet med flere andre ville jeg ha foretrukket det som ble nr. 2.  Jeg argumenter derfor ikke for Lambda i seg selv. Men jeg aksepterer at vi aldri vil bli enige i slike spørsmål, og at en jury og politikerne har truffet et valg. Da er det på tide å gå fremover, ikke i ring.

Oslo, Norge og verden trenger et nytt Munch-museum, vi trenger ikke flere utsettelser.