Opera uten musikk?

“Storslagen romopera” lyder en overskrift i dagens utgave av Aftenposten (foreløpig kun på papir). Det er en anmeldelse av et dataspill. Jeg er ikke så opptatt av dataspill, så slike anmeldelser leser jeg vanligvis ikke. Men musikk interesserer meg. Derfor leste jeg denne for å se hva som kunne få et dataspill til å gjøre seg fortjent til å bli kalt en opera. Det sto ikke ett ord om musikk i anmeldelsen. Jeg måtte lese den en gang til for å forsikre meg om at jeg hadde lest rett. Men fortsatt intet om musikken.

Dette er meningsløst tøv. Det er musikken som gjør et drama til en opera. Så jeg la ut en kommentar på Twitter om hvor jeg lurte på hva slags tøv dette var. Jeg fikk svar på tiltale. “Romopera” eller “Space opera” har ikke noe med musikk å gjøre, sa en som antageligvis kjenner sjangeren bedre enn hva jeg gjør. Star Wars” nevnes som eksempel på en “romopera”“Romopera” kommer fra “såpeopera”, som heller ikke har noe med opera å gjøre. En hevdet at opera er et etablert begrep, også uten musikk. Både “såpe-” og “romopera” skulle angivelig dele mange kjennetegn på opera, også uten musikk. Opera skal være noe storslått, dramatisk og konfliktfylt. “Romopera” har slektskap med de mer dramatiske og pompøse operaene, og har plot- og karaktermessig mye til felles med opera. Musikk er tydeligvis ikke nødvendig for å gjøre noe til en opera.

Opphavet til betegnelsen “space opera” skal være en viss Wilson Tucker, i følge Wikipedia. Dypere ned i kildematerialet har jeg ikke gått. Til det er ikke saken viktig nok. Wilson Tucker brukte uttrykket negativt, for å sammenligne dårlig science fiction med såpeopera. Det er ingen enighet om hva “space opera” er, fortsatt i følge Wikipedia. Men musikk er tydeligvis ikke nødvendig. Går vi så til “soap opera” får vi vite hvorfor det assosieres med såpe, men ingen ting om hvorfor man fant på å kalle det “opera”. Musikk betyr ingen ting her heller.

Uten å gå alt for dypt inn i dette, så tyder forhistorien og denne bruken av ordet “opera” på at det er funnet på og adoptert av folk med lite kunnskap om, men desto fler fordommer mot opera. Opera er ikke nødvendigvis noe storslagent. Vel hadde gigantomanen over alle gigantomaner, Richard Wagner, sans for det storslåtte. Datidens utgave av Andrew Lloyd Webber, Giacomo Meyerbeer, hadde også sans for det storslagne. Ikke hørt om ham? Han dominerte i en periode fullstendig operascenen i Paris, og laget storslåtte oppsetninger etter tidens smak. Men heller ikke det har vist seg å ha særlig varig verdi, og han spilles knapt nok i dag.

I sin kommersielle storhetstid var opera kommersiell og lettbent underholdning hvor popularitet var viktigere enn kunstnerisk kvalitet. Librettister og komponister skrev operaer på løpende bånd. Man kunne kanskje si at disse operaene var datidens såpeserier. Men det var fortsatt musikken som gjorde dem til operaer. De fleste av disse operaene ble glemt like fort som en episode i “Hotell Cæsar”. Av alle de operaer som er skrevet er det anslagsvis ca 1% som spilles i dag. Men det er operaer med store kvaliteter, både dramatisk og musikalsk.

Opera kan være “Aida” i kjempeoppsetning med levende elefanter, og det kan være kammerspill som i “The Rape of Lucretia”. Noen ganger kan scenen ikke bli stor nok. Andre oppsetninger gjør seg best på en liten intimscene.

Plot- og karaktermessig som opera? Hvis det finnes visse plot og karakterer som er typiske for opera, kan noen da være så vennlige å forklare meg de plotmessige fellestrekkene i “Figaros Bryllup”, “Don Giovanni” og “Tristan og Isolde”? Og hva er fellestrekkene mellom libertieren Don Giovanni og den dydige Mikaela fra Carmen?` I såkalte komiske operaer (som egentlig ikke behøver å være komiske, Don Giovanni er en “komisk opera” som ikke er særlig komisk) finner vi riktignok en del av arketypene fra commedia del arte tradisjonen.  Men det har opera til felles med teateret, og det gjelder bare en del av repertoaret. Variasjonen i plot og karakterer er like stor i opera som i annen dramatikk. Den som påstår noe annet avslører bare manglende kunnskap.

Det er musikken og intet annet som gjør et drama til en opera. Å kalle noe uten musikk for opera er tøv. At idiotien er utbredt gjør den ikke mindre idiotisk, ei heller mer “riktig”.

“Opera” er bare et ord? Joda, man kan si at det bare er et ord og (mis)bruke dette ordet som man vil. Akkurat som “fotball” bare er et ord. Vi kan selvfølgelig kalle alle former for aktivitet hvor flokker av mennesker løper forvirret rundt mot en eller annen form for mål for “fotball”, og vi kan si at julehandelen er årets store fotballbegivenhet. At det ikke er noen ball? Kan man ha opera uten musikk må man kunne ha fotball uten ball også. Dessuten er det vel uansett en norsk fotballspesialitet å være best uten ball? Når folk i USA kaller det de holder på med for fotball, er det åpenbart mer enn godt nok at man bærer rundt på det man kjemper om, man behøver ikke bruke bena til annet enn å forflytte seg. Så julehandel bør være et klart eksempel på fotball. I alle fall er det verken mer galt eller fordomsfullt enn å kalle drama uten musikk for “opera” bare fordi det er noe melodramatisk eller gigantomant i stykkene.

“Romopera” er et nytt ord for meg, og jeg skal aldri ta det i bruk. Kanskje kan jeg ha kommet i skade for å bruke ordet “såpeopera” uten å sette det i anførselstegn, men det skal ikke skje igjen. Såpeserie passer mye bedre på slike serier hvor musikken ikke er en del av dramaet. Opera er det ikke.

Det er sikkert en tapt kamp. Uvitenhet og fordommer har en stor definisjonsmakt blant folk flest — hvem nå det måtte være. Den som vil sloss mot uvitenhet og fordommer kjemper en tung kamp. Men at en relativt dannet avis som Aftenposten bruker ordet “romopera” i en overskrift på kultursidene, det skuffer meg.