Når et verk faller i det fri

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. På et tidspunkt går verket over til å bli en del av vårt kulturelle felleseie som ingen lenger har noen enerett til.

Man kan diskutere hvor lenge opphavsretten bør vare. Det er i alle fall rimelig at den i alle fall varer i opphavsmannens levetid. Det var ingen rimelighet i at mens komponisten Igor Stravinskij på 1920-tallet slet økonomisk og til dels fikk til livets opphold ved å låne penger fra venner, penger som ingen av dem hadde noen tanker om at de noen gang skulle få tilbake, så tjente andre gode penger på å sette opp hans mest populære ballett, Ildfuglen. Etter datidens regler, i alle fall de russiske, var opphavsretten allerede utløpt. Jeg ser heller ikke noe urimelig i at Chuck Berry fortsatt får royalty når hans låter fra 1950-tallet spilles.

Jeg synes også det er rimelig at opphavsmannens arvinger i en viss tid etter dennes død kan nyte godt av de verk vedkommende etterlot seg. Det gjelder særlig når opphavsmannen dør ung, og kanskje ikke for alvor blir oppdaget før etter sin død. Den svenske forfatteren Stig Larsson  er eksempel på dette (uten at jeg her skal gå inn i konflikten mellom hans samboer og hans familie). Jo eldre opphavsmannen blir, desto mindre grunn er det til å sikre hans etterlatte. Den som trekker sitt siste sukk i en alder av 95 år har nok tjent godt på sine verk, om det er noe å tjene på dem, før sin død. Da vil vedkommende gjerne etterlate seg verdier som etterkommerne vil nyte godt av uansett. Men vi må ha praktikable regler, og kan ikke avgjøre vernetidens lengde ut fra en vurdering av om arvingene er verdig trengende eller ikke.

70 år er for lenge. Jeg tror de fleste som arbeider med opphavsrett, og som ikke enten selv tjener på eller representerer noen som tjener på den lange vernetiden, mener at 70 år etter opphavsmannens død er for lenge. Men slik er det hos oss. Minimumsforpliktelsen etter Bern-konvensjonen er 50-år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Det er mer enn langt nok etter min mening. Men det var 70 år i Tyskland. Da dette ble harmonisert i EU var det enklere å utvide til 70 år i alle EU-land fremfor å redusere vernetiden i Tyskland. Siden fulgte USA etter.

Siden verk faller i det fri ved utløpet av opphavsmannens dødsår, vil alltid en rekke verk bli fri pr 1. januar. 1. januar 2012 ble alle verk av opphavsmenn som døde i 1941 fri. Noen av disse er James Joyce, Karin Boye, Wirginia Woolf, Jelly Roll Morton og Christian Sinding. Realiteten er nok at de fleste verk er glemt før opphavsmannen dør. Men noen lever videre, som James Joyces tekster.

Når opphavsmannen dør går rettighetene over til arvingene. Dette følger vanlige arveregler. I de fleste tilfeller vil det være opphavsmannens barn og senere barnebarn som arver rettighetene, men annet kan være bestemt i testament. Det irske nasjonalmuseet har tjent godt på et slikt testament. George Bernhard Shaw testamenterte halvparten (om jeg husker rett) av det han etterlot seg til Det irske nasjonalmuseet. Det kastet ikke så mye av seg. Men musikalen My Fair Lady, basert på hans skuespill Pygmalion, ble en kjempesuksess. Det fikk aldri George Berhard Shaw selv aldri oppleve, for musikalen hadde premiere i 1956, seks år etter Shaws død i 1950. Men da begynte Shaws testamentariske gave å generere penger, noe den vil fortsette å gjøre til 1. januar 2021.

Arvinger kan forvalte sin arv på høyst ulike måter. Noen ganger kan det nesten få preg av gravplyndring, som når Ernst Hemmingways arvinger ga ut en til da uutgitt roman av Hemmingway mange år etter at han var død — en roman han selv ikke anså for å være god nok til å bli gitt ut. Andre ganger kan man nekte alt og alle å utnytte verket. Dette har James Joyces barnebarn gjort. Derfor feirer James Joyce-interesserte dette i disse dager. Endelig er James Joyces verker ute av hans barnebarns kontroll.

Når et verk faller i det fri faller alle rettigheter bort. Vi kan gjøre hva vi vil med verket. Hvem som helst kan lage film av Ulysses, bruke utdrag i sanger, osv.

Vi har riktignok det såkalte klassikervernet etter åvl § 48. Det kan ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som krenkende for opphavsmannen eller verket. Det er dette som gjøre det mulig å forby f.eks. bruk av Michelagelos bilder eller skulpturer i reklame for Levis bukser. Men det er også dette som har vært hjemmelen for å forby Duke Ellingtons versjoner av Edvard Grieg og Arne Domnerus innspilling av Ja vi elsker. Går man tilbake til debattene om Ellingtons Grieg-innspillinger på tidlig 60-tall, sitter representanter for datidens etablerte kulturliv og snakker svært så nedsettende om slik “negermusikk” som Duke Ellington spiller. Jeg synes at slike spor skremmer, og er skeptisk til slik påberopelse av klassikervernet. Men jeg går ikke nærmere inn på dette.

Et verk, eller en fremføring av et verk, kan være beskyttet av mange lag av rettigheter. Det er derfor ikke sikkert at alt er fritt, selv om det opprinnelige verket er fritt. En av fjorårets litterære bestsellere var den nye oversettelsen av Bibelen. Da originalen ble skrevet hadde ingen tanker om noen opphavsrett. Og om de så hadde hatt, ville teksten ha falt i det fri for veldig mange år siden. Men den nye oversettelsen er vernet. Hvem som helst kan gå tilbake til originalen, eller til versjoner som er såpass gamle at de har falt i det fri, og lage sin egen bibeloversettelse basert på dette. Men de som har stått for den nye oversettelsen har opphavsrett til sine oversettelser. Så holder vi oss til norske oversettelser av James Joyce, så kan de godt være vernet fortsatt.

Jeg har nevnt George Bernhard Shaw og My Fair Lady. Shaws skuespill Pygmalion vil være fritt 1. januar 2021, da det har gått 70 år etter utløpet av Shaws dødsår. Men musikalversjonen ble laget av Alan Jay (tekst) og Frederick Loewe (musikk), som døde i henholdsvis 1986 og 1988.  Vil må derfor vente til 2059 før musikalen er fri.

Utøvende kunstneres prestasjoner har til nå vært vernet i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted, eventuelt det år opptak av fremføringen ble offentliggjort. Jussi Bjørling spilte inn O Helga Natt i 1959. Fra 2010 var derfor hans innspilling fri og de to siste julene har vi kunnet spille denne innspillingen uten å betale vederlag til hans etterlatte. Men helt fri var den likevel ikke. San­gen er opp­rin­ne­lig fransk, og er der kjent under de to tit­lene “Le Can­ti­que de Noël” (som jeg tror er den egent­lige tit­te­len) og “Minuit, Chré­ti­ens”. Musik­ken er kom­po­nert av Adolphe Adam, som ble født i 1803 og døde i 1856. Selv om den på svensk er mest kjent som “O helga natt”, så er den egent­lig tit­te­len på svensk “Adams juls­ång”, etter kom­po­nis­ten. Om vi skulle late som om dagens reg­lene har vært gjel­dende siden midten av 1800-tallet (hvil­ket de ikke har), så ville musik­ken ha falt i det fri 1. januar 1927. Men san­gen har også en tekst. Orig­nal­teks­ten er skre­vet av fransk­man­nen Pla­cide Cappeau de Roque­maure, som døde i 1877. Også den franske teksten er fri for lenge siden. Men Jussi Bjørling sang den på svensk, og den svenske teksten er skrevet av Augustin Kock, som døde i 1956. Så selv om alt annet er fritt, så er den svenske oversettelsen vernet til 1. januar 2027.

Men selv om verket ikke lenger er opphavsrettslig vernet, kan det fortsatt være skjær i sjøen. Leonardo da Vincis Mona Lisa er ikke opphavsrettslig vernet. Men det betyr ikke at vi har noe krav på å kunne rigge oss til i Louvre med reprokamera for å avfotografere maleriet for å lage plakater. Den som eier eksemplaret kan nekte andre adgang, kan nekte å stille det til disposisjon for andre, eller kan gi tilgang på den betingelse at det ikke tas bilder. Hvis James Joyces barnebarn sitter med brev, dagbøker eller andre manuskripter som ikke er offentliggjort, så har ikke verden noe krav på å få tilgang til disse selv om de ikke lenger er opphavsrettslig vernet. De kan nekte å utlevere disse eller å stille de til disposisjon på andre måter.

Når det gjelder bilder er selve reprofotograferingen vernet som fotografi. Det vil si at det er vernet i 15 år etter utløpet av det år fotografen døde, men minst 50 år etter utløpet av det år bildet ble tatt. Edvard Munch døde i 1944, så hans bilder vil være fri fra 1. januar 2015. Men om alt vi har er en fotografisk reproduksjon vil reproduksjonen i seg selv bare være fri dersom fotografen døde i 1999 eller tidligere, og reprobildet er tatt i 1964 eller tidligere, om vi tar utgangspunkt i situasjonen pr 1- januar 2015.

I følge Aftenposten vil direktøren på Munch-museet prøve å “merkevarebeskytte” bildene etter at opphavsretten har løpt ut. Hva han egentlig mener, er nokså uklart. Men å forlenge beskyttelsen av Edvard Muchs bilder gjennom noen form for varemerkebeskyttelse, det kan han nok glemme. Kanskje kan de varmerkebeskytte sine spin-off produkter, om de finner på et egnet navn. Men Munchs kunst vil være fri fra 1. januar 2015.

Print Friendly
  • Eirik

    Fin gjennomgang! Arvingenes individuelle vetorett etter tidligere åvl § 6 ble modifisert for noen år siden slik at ikke en vrangvillig arving av 21 kunne stanse ny former for utnyttelse, men fikk sameielovens normer å forholde seg til, dvs flertallsvedtak. 

  • Selv forstår jeg ikke hvorfor vernetiden nødvendigvis må vare hele opphavsmannens levetid. De fleste artister tjener mest på verkene sine i en avgrenset periode, og dem som spilles, leses eller sees i mange tiår får uansett en vesentlig avkastning i form av publisitet for fremtidige utgivelser. Opphavsmenn og publikum lever i et gjensidig avhengighetsforhold og jeg synes et godt lovverk bør avveie de av deres interesser som er motstridende på en slik måte at det taes hensyn til at dem som benytter verkene er i et vesentlig flertall i forhold til artister. Jeg synes en vernetid for økonomiske rettigheter som tilsvarer varigheten til patenter er mer passende. Jeg oppfatter det også som noe vilkårlig hvem som lykkes i å popularisere enkeltverker, så jeg tror en kortere vernetid vil gi en økonomisk kompensasjon som bedre reflekterer om noen artister er konsistent i å levere kvalitet. Til sist vil en kortere vernetid gjøre livet vesentlig enklere for dem som benytter andres verker i sine utgivelser (som for eksempel TV- og filmproduksjon). Forenkling av slik produksjon kan slippe flere aktører til, og slik redusere makten til foreleggerer, plateselskaper og produksjonselskaper, noe jeg tror vil tjene både publikum og artister.

  • Anonymous

    Jeg får bare konstatere at vi er uenige. Hvis de som vil bruke andres verk ikke synes de er såpass mye verdt at de vil betale for å bruke dem, da fortjener de vel heller ikke å kunne bruke andres verk? De kan skape noe selv, eller hente fra den ganske rikholdige katalogen av verk som er fri, enten fordi vernetiden har løpt ut eller opphavsmannen har valgt å stille det til disposisjon.

  • Anonymous

    Hvis du med håndhevelse mener et vanntett system, så får vi nok aldri det. Men hvis man vil ha hovedstrømmene innenfor lovlige rammer holder det nok å ta hovedskurkene, slike som Pirate Bay.

  • Svein Askheim

    …men da rammes sosiale medier og søkemotorer; Wikipedia, Google…

  • Anonymous

    Hvis man finner på slike håpløse løsnnger som noen vil ha i USA, ja. Men ingen har vel seriøst sagt at de vil stanse slike tjenester?

  • Anonymous

    Nei, ikke oveføringen i seg selv. Jeg mener det er grunn til å diskutere om man burde ha en slik rett når man gjør endel mer med gamle opptak. Da et team i EMI arbeidet i fire år med å rense Beatles-innspillingene burde de etter min mening få en viss rett til disse. Ikke noe stort problem for Beatles, siden musikken uansett er vernet. Men det er uklart om CBS/Sony har noen selvstendige rettigheter til sine restaurerte utgivelser av Robert Johnson. Jeg synes de burde hatt det. Men andre ville selvfølgelig fritt kunne gi ut sine versjoner og gjøre restaureringsjobben selv, basert på de gamle opptakene.

  • Anonymous

    Jeg kjenner ikke denne saken konkret. Men synes det er uholdbart hvis offentlige gallerier gir noen enerett. Deres oppgave bør være å få kunsten ut, også digitalt. Google Art project viser hvordan det kan gjøres http://www.googleartproject.com/ (dermed ikke sagt at det er Google som bør gjøre det)

  • Anonymous

    Jeg kan ikke alle detaljer om regler i USA. I dag har de levetid + 70 år. Men de har tidligere hatt annen vernetid, også helt ned til 28 år fra registrering.

    Tidligere var registrering et vilkår for opphavsrettslig vern, og det har også vært gjeldende for utenlandske verk. Så hvis ikke Knut Hamsun registrerte sine verk i USA, var de ikke beskyttet. Om man skal stole både på Ross Russels biografi om Charlie Parker, og på min hukommelse, så var Charlie Parkers verk ikke vernet fordi han aldri fikk rotet seg til å registrere dem. Selv når hans venner fylte ut alle skjemaer og han kun behøvde å skrive under, fikk han ikke rotet seg til å gjøre det — om jeg husker rett og det som står i biografien stemmer.

    Hva slags regler de har for tilbakevirkning for verk som har falt i det fri, vet jeg ikke. Det kan godt ha vært forskjellig ved de ulike reglene. Da Norge utvidet fra 50 til 70 år ble utvidelsen gitt tilbakevirkende kraft (Birger Stuevold Lassen kalte det den største gjenoppliving siden Lasarus sto opp fra de døde). Da vernetiden for utøvende kunstnere ble utvidet fra 25 til 50 år ble den gitt tilbakevirkning også for prestasjoner som var falt i det fri, mens den utvidelsen som nå er vedtatt i EU fra 50 til 70 år ikke gis tilbakevirkning. Så man må gå inn den enkelte endringslov for å se hva som gjelder for den utvidelsen.

    Det er antageligvis lov å laste ned Hamsun til privat bruk fra f.eks. Gutenberg.

  • Man kan jo like lett snu på det, og si at om dem som vil publisere et verk ikke synes at gjeldene lover sikrer dem nok kompensasjon, så kan de alltids la være å publisere det. Det er åpenbart at de fleste artister har en egeninteresse i å publisere utover det de får igjen i form av økonomisk gevinst. Jeg synes loven bør utformes til å tjene alles beste, og opplever dagens lovverk som noe forskøvet i favør av opphavsmenn og forleggere. Brudd på åndsverksloven er dessverre utbredt, og mye rettmessig økonomisk kompensasjon når aldri opphavsmennene. På tross av dette fortsetter et vell av artister å levere åndsverk, noe jeg ser på som en indikasjon på at loven tåler en endring for alles beste.

  • Anonymous

    Selvfølgelig kan forfattere la være på publisere sine bøker, men jeg kan ikke forstå at det skal være til alles beste. Hvis du ikke synes litteratur, musikk osv er verdt å betale noen kroner for, da fortjener du vel heller ikke å få tilgang til den?

  • Så langt er vi enige. Spørsmålet er hvor mange kroner, og hvor lenge. Lovverket må gjøre en fornuftig avveining som både stimulerer forfattere, musikere og slike til å publisere, og gir offentligheten rimelig tilgang. Aller helst bør lovverket også gi en rettferdig fordeling mellom de forskjellige opphavsmenn. Ettersom de fleste opphavsmenn har sterke ikke-økonomiske motivasjoner for å publisere, ser jeg ikke at det er til det felles beste å behandle åndsverk som en eiendom på lik linje med penger eller land som er kjøpt eller arvet. Et eksempel hvor jeg synes dagens ordninger er uheldig for dem som lager sammensatte verker som f.eks radio eller filmproduksjon (tilgi om dette ikke er riktig juridisk begrep). Jeg mener en kortere vernetid vil gjøre livet enklere for dem som lager film og radio uten et dyrt profesjonelt apparat, og fortsatt gi rimelig kompensasjon til opphavsmenn.

  • Anonymous

    70 år er for lenge. Hvor lenge det bør vare blir litt “tenk på et tall”.

    Den som har ikke-økonomiske motivasjoner for å publisere kan gi allmennheten fri tilgang, evt rett til ikke-kommersiell bruk, osv. Så det bør ikke være et problem.

    Det burde være enklere å bruke f.eks. musikk i film, selvfølgelig forutsatt rimelig betaling til komponist og musikere, men jeg har ikke noen løsning på dette.

  • I Storbritannia vernetid på kunstgalleribilder med utløpt vernetid satt på spissen i denne saken. Her gikk truet offentlig finansierte kunstmuseer med søksmål mot kunstinteresserte som ville formidle kunsten deres: 

    Wikipedia painting row escalates
    http://news.bbc.co.uk/2/hi/8156268.stm 

  • Anonymous

    Dette kunne nok ha blitt resultatet i Norge også. For som det står i artikkelen: En kopi av et vernet verk kan være vernet, selv om originalen ikke lenger er vernet. I Norge er et reprofotografi vernet som fotografisk bilde etter § 43a. Så om f.eks. Najonalgalleriet digitaliserer bilder og gjør disse tilgjengelig på nett, så kan de hevde at den digitale versjonen er vernet som fotografisk bilde. At man etter min, og sikkert også din mening ikke burde gjøre det, er en annen sak. Men vil de sette det på spissen, så har de nok retten på sin side. Og de kan nekte andre å avfotografere bilder de måtte ha i sin samling.

  • Silje

    Hei, ang. det du skriver om den svenske sangen
    “O helga natt”. Jeg forstår at
    det du skriver er et tenkt eksempel, men jeg er forvirret likevel.

     

    Du sier:

    «Orignalteksten er skrevet av franskmannen Placide
    Cappeau de Roquemaure, som døde i 1877. Også den franske teksten er fri for
    lenge siden. Men Jussi Bjørling sang den på svensk, og den svenske teksten er
    skrevet av Augustin Kock, som døde i 1956. Så selv om alt annet er
    fritt, så er den svenske oversettelsen vernet til 1. januar 2027.»

     

    Regnes Augustin Kocks tekst som et åndsverk i
    lovens forstand, er det en oversettelse eller en nyskapning? Hvis det bare er
    en bearbeidelse/oversettelse, ikke har verkshøyde som svensk utgave, får han da
    opphavsrett? Og vern i 70 år etter sin død? Jeg kjenner ikke verket, men lurer
    veldig på dette.

  • OlavTorvund

    En oversettelse/bearbeidelse er et åndsverk. For å ta et annet eksempel, så er den nye bibeloversettelsen et åndsverk, selv om originale er fri. Hvem som helst kan lage sin egen oversettelse, men ikke ta en vernet oversettelse.

  • http://home.hib.no/mediesenter/krigsminne/fjell/gamlebilder01.htm Hvordan kan man hevde copyright tilhørende Statsarkivet i Bergen? Tenker på gamle krigsfoto der fotografen har vært ansatt i wehrmacht for eksempel? Kan tenkes at fotografen har vært død i 15 år og at bildet således burde vært fritt?

    [Kommentar postet to ganger, derfor er det ene slettet. OT]

  • OlavTorvund

    Vi er inne i det tidsrom hvor det kan bli spørsmål om det er et fotografisk verk eller bare et fotografisk bilde. Er det er ver er det vernet 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Er det et bilde er vernetiden 50 år etter utløpet av det år fotograferingen skjedde, men ikke før 15 år etter utløpet av fotografens dødsår. Ut fra en frihåndsvurdering vil jeg si at dette er fotografiske bilder, ikke fotografiske verk. Men det berør på en konkret og ganske vanskelige skjønnsmessig vurdeirng som det kan bli diskusjon om dersom det har betydning og settes på spissen.

    Det som i alle fall må være klart er at Statsarkivet eller et historielag ikke har noen rettigheter til det opprinnelige bildet. Da må de ha en avtale med fotografen, noe de neppe har.

    Men verden er ikke så enkel. Reprofotografen har rettigheter til sitt bilde av bildet. Om en skanning av et fotografi også gir slike rettigheter tør jeg ikke svare på på strak arm. Så selv om originalfotografiet er fritt kan et fotografi av fotografiet være vernet. Jeg syned det er ganse dumt at det er slik, men sånn er det uansett hva jeg måtte mene om den saken.

  • Pingback: Fra i dag er verk av disse opphavsmenn fri! | Olav Torvunds blogg()

  • Pingback: Bør opphavsrettslig vernetid kunne forlenges ved varemerkeregistrering? | Olav Torvunds blogg()

  • Nicolas Weiss

    Jeg ser at du synes at CBS/Sony burde hatt selvstendige rettigheter til sine restaurerte utgivelser av Robert Johnson. Men kan CBS/Sony som selskap oppnå slike rettigheter? Eller er det i så fall personene som arbeider med filene som oppnår disse rettigheter (dersom slike rensede lydspor har opphavsrettslig vern)?

  • OlavTorvund

    Så langt jeg kan se, får de som restaurerer utgivelser ikke noen rettigheter i dag, noe jeg synes de burde ha fått for et ganske begrenset tidsrom. Men de vil da bare få rettigheter til den restaurerte utgaven. Hvem som helst kan gi ut Robert Johnson basert på utgaver som er fri, uansett restaurering.